Per Christiansen Foto: terje visnes, ADRESSEAVISEN

Jubileumsboken for Adresseavisens store bursdag neste år kommer imidlertid i papir.

Forfatteren Per Christiansen (bildet) understreker at det ikke er noen bedriftshistorie.

- Boka er utadrettet. Den henvender seg til leseren av avisen, de som kjenner Adressa og identifiserer seg med den. Boka tar for seg de viktigste og mest dramatiske hendelsene i Trondheim og Midt-Norge, sier Christiansen, som selv har vært journalist i Adresseavisen i over 30 år.

- Vi som jobber i avisen liker å tro den er viktig, men hvor viktig er den for regionen?

- Tiden og omgivelsene har formet Adresseavisen til å bli en tung trøndersk institusjon. Avisens suksess er et tegn på betydningen den fikk, særlig etter 1950-tallet da den ekspanderte og knyttet seg sterkere mot distriktene. Adresseavisen forsøkte å leve opp til målet om å være regionavis. Etter hvert lyktes den så godt at den ble opplevd som nødvendig for dem som ønsket å holde seg orientert, sier Christiansen.

I boken setter forfatteren avisens nyhetsformidling inn i en større sammenheng.

Reitgjerdet-saken endret Adresseavisen. Les utdrag fra boken her

- Jeg forsøker å se avisen ut fra dens samtid, og ikke i etterpåklokskapens lys. Hva var viktig lokalt, nasjonalt og internasjonalt på samme tid? Jeg har sett kritisk på avisens tilnærming og holdning, både til både det nære og lokale, og de store linjer – også der avisen forsømte seg.

Helt frem til 1877 hadde Adresseavisen enerett på offentlige kunngjøringer og annonser. Etter privilegieårene hang ikke avisen med, og på 1920-tallet var den passert av konkurrentene. En snuoperasjon i 1927 fikk fart på sakene og før utbruddet av andre verdenskrig var Adressa igjen størst i byen.

Journalister mot redaktører

Rollen som samfunnets vaktbikkje har vært praktisert ulikt gjennom historien.

- Kritikken var tydeligst i det politiske stoffet. Frem til midt på 70-tallet var Adresseavisen meget kritisk til sosialistisk styre. Dette preget både lokalpolitikken og rikspolitikken. Den samfunnskritiske holdningen, løsrevet fra partipolitiske bindinger, fant man etter hvert i den generelle journalistikken. I den enkelte nyhetsartikkel, eller reportasjen, valgte journalisten vinklingen. I Reitgjerdetsaken, som startet i 1978, oppsto en kollisjon mellom redaktørene og journalistene. Adresseavisen tok tydelig den svakestes parti. Journalistene opplevde det som en «rettferdig» sak, og vant frem med en mer uavhengig linje, forteller Per Christiansen.

- Skal overleve – også uten papir

Sjefredaktør Tor Olav Mørseth er mannen som har fått i oppdrag å sørge for at Adresseavisen fortsatt skal være en tung trøndersk institusjon, til tross for fallende annonseinntekter, krympende papiropplag og digitale inntekter som lar vente på seg. Han er ikke klar for å utstede dødsattest verken for papiravisen eller journalistikken.

- Det viktigste er innholdet, ikke hvilken flate det formidles på. Jeg tror papiravisen vil leve en god stund ennå. Levetiden avgjøres av hvor lenge folk er villig til å betale for avisen. Vi har i dag flere lesere digitalt enn på papir. Papiret har skapt en enhet ved at alle leser det samme. De digitale flatene har en annen rolle. Men vi må fortsette å dyrke det vi er gode på. Ingen kjenner Trøndelag bedre enn Adresseavisen. Ingen andre medier har det samme blikket for hele regionen. Det tror jeg er mulig å opprettholde i en digital verden.

- Hva ønsker du at Adresseavisen skal bety for folk?

- Mitt håp er at vi skal ha en sentral plass i folks liv, at vi er deres viktigste kilde til informasjon. Vi skal opplyse, utfordre og engasjere. Jeg ønsker at leserne opplever at vi står på deres side.

Og hvordan skal Adresseavisen klare alt det?

- Vi blir færre ansatte og må prioritere hardere. Enkelte ting må kuttes ut. Vi skal avsløre maktmisbruk, vi skal rydde opp i et uoversiktlig nyhetsbilde, vi skal være opptatt av det leserne er opptatt av. Og for å få med oss de unge, må vi interessere oss for hva de er opptatt av.

- Hvordan skal rollen som samfunnets vaktbikkje sikres?

- Hvis vi ikke tar den oppgaven alvorlig, spiller det ingen rolle hva vi gjør ellers. Det må vi bare slå fast og prioritere som det viktigste vi gjør. Adresseavisen forvalter et samfunnsoppdrag for befolkningen. Flest mulig klikk er ikke avgjørende. Vi må bety noe mer, selv om det koster.

- Hvem skal betale journalistikken?

- Hele bransjen er i en utfordrende økonomisk situasjon, men spleiselaget mellom annonsører og lesere skal fortsette. Jeg mener også det er naturlig å diskutere i hvilken grad det er en offentlig oppgave å sikre mediemangfoldet.

Hva vil det stå om Tor Olav Mørseths redaktørperiode i jubileumsboka ved Adresseavisens 300-årsjubileum?

- Jeg håper det står at jeg bidro til å opprettholde slagkraften i Adresseavisen i en vanskelig periode, og at jeg la grunnlaget for ny vekst. For øvrig gjelder det samme for meg som for alle mine forgjengere, Adresseavisen er mye viktigere enn hver enkelt redaktør.