Finstemt duo: Paul Heaton fortsetter å gi ut nydelig popmusikk, nå i spann med gamle Beauiful South-vokalisten Jacqui Abbott.

Dette skal handle om rock og fotball generelt, og fotball og rock i den nordengelske byen Kingston upon Hull spesielt.

Delvis med utgangspunkt i at Trondheim igjen har en spiller på et visst nivå på et lag på et visst nivå i en liga på et visst nivå. Altså Markus Henriksen i Hull i Premier League.

Jeg hadde en plan her, da jeg så at Hull først skulle spille mot Liverpool, så mot Chelsea uka etter. Jeg tenkte at Hull kanskje kom til å slå ett av storlagene, og at Markus Henriksen skulle markere seg skikkelig. Da ville jeg hatt storyen klar.

Da ville jeg kunnet gå tilbake til The Housemartins klassiske debutalbum «London 0 Hull 4» som kom ut for 30 år siden i år, og fortelle den hele, og ganske korte, historien om Hulls rockhistorie. Og det skal jeg gjøre, selv om Hull viste seg som et miserabelt lag og ble knust mot Liverpool, og også slått 0-2 av Chelsea. (Derav tittelen, som det heter.)

Men for å komme dit, må vi ta en omvei.

Tenk tilbake til 1988, Trondheim hadde tidenes friskeste norske fotballag. Landets sterkeste rockemiljø støttet opp om laget på et vis norsk fotball ikke hadde opplevd før eller fått oppleve senere.

RBK fortsatte å dominere i de drøyt 15 årene som fulgte, trondheimsrockerne også. Helt inntil et punkt der Trondheim så ut til å miste grepet på rocken (og så fotballen), og det virket som om alt det morsomme nye i norsk rock kom fra Bergen.

Unge folk i enhver by higer etter identitet, og RBK hadde gitt den oppvoksende generasjon så mye gratis at de ikke trengte bry seg, mens byen som er Bergen med laget som er Brann, måtte jobbe som bare rakkern for selvrespekten og dermed opparbeidet en forbigående musikalsk offensiv.

Det har jevnet seg ut, i hvert fall på rockesiden.

Og egentlig vet jeg jo at rock og fotball henger nøye sammen. Storbritannia er fortsatt et klassedelt samfunn. Ungdom fra den tradisjonelle arbeiderklassen har enkelt sagt bare to muligheter til rikdom og berømmelse, det er popmusikk og fotball. Med nok talent, teft og viljestyrke kan white trash omformes til skinnende diamanter. Tenk Rooney, tenk Samantha Fox.

Britiske byer med gode fotballag har gjerne også rockhistorien i orden. Tenk Manchester, med ett og et halvt virkelig supert fotballag, og flere perioder med miljøer som har definert internasjonal rock. Tenk Liverpool, med The Beatles og flere gode tilløp senere, kombinert med to ganske bra lag. Tenk London, sikkert verdens mest vitale rockeby, med sin imponerende topp tre (Arsenal, Tottenham og West Ham) pluss flere halvbra fotballag. Tenk Glasgow, topp i rock og i hvert fall tidligere i fotball, tenk Birmingham som har hatt sine stunder, men nå sliter på begge fronter, ditto Newcastle. Og tenk Leicester, som suste opp som seriemester i fjor, fra hvor?

Sjekk min gode kollega Leif Gjerstads blogg http://leffeslab.com/leicester-rules-ok, der han redegjør for at Leicester faktisk også har en rockbakgrunn. Det var det jeg tenkte jeg skulle følge opp med Hull. De spilte ganske sterke kamper helt i starten av sesongen. Og så har jeg tro på Markus Henriksen. Kanskje det var Hull som skulle yppe seg i år?

Troen er ikke like sterk nå. Men mye kan skje. For fotballen er altså rund.

Musikalsk har Hull ikke mange bein å stå på.

Det ene er Mick Ronson, en av rockens gentlemen, for alltid aktet for sitt viktige bidrag i David Bowies karriere. Han var gitarist i The Spiders From Mars og Bowies viktigste medspiller på «Aladdin Sane», «Pinups», og ikke minst «Ziggy Stardust» og «Hunky Dory».

Han var viktig bidragsyter på karrieretoppen til Lou Reed, albumet «Transformer», og solokarrieren til Ian Hunter. Hunter/Ronson Band var i Trondheim på tampen av 80-tallet, ikke lenge før Ronson døde altfor ung, Han rakk å sette farge på manges karriere, men egentlig ikke å gjøre noe betydelig som soloartist. Hans første soloalbum er ok, og posthumt utgitte «Heaven and Hull» hadde i hvert fall tittelen i orden.

Ronson regnes av mange som Hulls viktigste rockestjerne. Jeg vil, til tross for dyp hengivenhet for Ronson, opponere mot det.

Jeg tenker ikke på Roland Gift, vokalist i Fine Young Cannibals, som hadde solide hits på tampen av 80-tallet, selv om jeg liker dem godt.

Det er nemlig Paul Heaton som er tidenes største stjerne fra Hull. Heaton, hvem Heaton, spør du kanskje nå.

Ja, det skal jeg fortelle deg. Heaton var sjefen i hypersjarmerende The Housemartins som bør være kjent for allerede nevnte debutalbum og for sin julehit med acapellaversjonen av Isley Brothers «Caravan Of Love». Vi som likte The Smiths, likte også The Housemartins, de som hatet The Smiths, hatet kanskje The Housemartins mer.

The Housemartins var et band som hadde mye, også humor. Da de i en avstemning ble kåret til det fjerde beste bandet i Hull, valgte de å profilere seg som nettopp det - noe som i midtnorsk målestokk omtrent ville tilsvart det fjerde beste bandet i Namsskogan. De så seg selv som bedre enn noen nye band fra London, og ettersom tre band fra Hull var enda bedre enn dem, ga tittelen på debutalbumet seg selv.

The Housemartins var et hyggelig og sjarmerende popband. Viktigere likevel var hva gjengen i bandet sto bak senere. Paul Heaton skapte The Beautiful South med en serie gode vokalister, og en rekke fine album. Han har gitt ut flotte popalbum senere, dels med nøkkelpersoner fra hans tidligere band.

Norman Cook, opprinnelig ikke fra Hull, var bassist i Housemartins, før han var sterkt delaktig i å definere moderne dansemusikk i England og verden gjennom Beats International, Freak Power og sitt eget dj-alias Fatboy Slim.

Jeg var en gang på Beatles Week i Liverpool og erfarte at det kan bli for mye av det vidunderlige, beatlesband bokstavelig talt på hvert eneste gatehjørne. En pub rett overfor Cavern viste seg som et fristed. Et samlealbum med The Beautiful South gikk på loop. Jeg likte dem godt fra før, enda bedre etter denne fotballfrie helgen i Liverpool.

I en helg med pause fra klubbfotball tror jeg sannelig jeg spiller den igjen.

Den kuleste gitaristen: Mick Ronson var fra Hull - og sto ved David Bowies side da han etablerte seg som rockens mest fascinerende stjerne.