Det er 25. mai 1992. Anne Kathrine Slungård og ektemann har vært på hytta på Litjvollen og passerer Langsteinsletta på vei hjem til Levanger, da det skjer. Et dunk og bilen skjener krapt over i motsatt kjørefelt. Alt hun rekker å tenke er at motgående trafikk heldigvis er for langt unna til at de vil krasje. Så treffer bilen rekkverket. Seiler rundt i lufta. 25 meter? 30 meter? Før den lander på taket i sjøen. Rutene eksploderer i møtet med vannet. Bilen fylles med vann.
Er det sånn det skal ende.
- NEI! Jeg er jo gravid, jeg kan ikke dø sånn!
Ulykken
Det er 24 år siden. Før fire barnefødsler, før årene som trondheimsordfører, og lenge før hun skal bli tilbudt jobben som rådmann i Stjørdal, som er grunnen til at vi sitter her ved et vindusbord på Ni Muser denne strålende høstdagen.
Anne Kathrine Slungård skal fortelle hvor hoppende glad hun er for at hun har fått drømmejobben og for at hun endelig skal flytte hjem til Trøndelag. Men det får vente litt. For ulykken har preget henne mer enn noen jobb noen sinne vil gjøre.
Et halvt liv siden. Men Anne Kathrine var gravid i fjerde måned og husker hver eneste detalj, hver tanke som lynte gjennom hjernen de sekundene da hun kjempet for både sitt eget og sitt barns liv.
Det er en dramatisk historie, som vi skal få høre mer om. Foreløpig kan vi konstatere at både mor og barn lever i beste velgående. Mens barnet har fått skjegg og jobb, har moren nettopp sittet i timevis og ledet et styremøte i Nidarosdomens restaureringsarbeider. Så har hun, tilsynelatende fremdeles opplagt, stilt til fotosession ved Domen, smilt, tullet og gjort grimaser for fotografen, før hun benker seg til et intervju som skal vise seg å bli en lattermild affære.
- Spør du om mannen min? Hvem av dem? Du vet jeg har fire barn med tre fedre! Hahaha!
Latteren er hjertelig på grensen til støyende. Hun er vant til dette. For rent bortsett fra sine nesten seks år som ordfører i Trondheim, og deretter i en rekke sentrale verv i næringsliv og styrerom, er Anne Kathrine Slungård de siste årene også blitt kjent for noe helt annet.
Tre menn og et bryllup
Hun har nemlig funnet seg en elleve år yngre mann og deretter fått et par ekstra barn i ganske voksen alder. Da hun som 51-åring i fjor fikk sitt fjerde, kunne en gammel politikerkollega melde følgende: Gratulerer. Omsider har du fått to barn med samme mann. Men mens du og ungene blir eldre, holder mannfolka dine stort sett samme alder!
- Hahaha! En må jo ha litt selvironi!
Latteren er slett ikke anstrengt, og selv om hun bedyrer at hun aller helst ønsker å befinne seg innenfor «A4-standarden», må hun fastslå at det ikke er blitt helt sånn i praksis. For helt vanlig er det ikke å bli ordfører i en storby som 34-åring. Takke nei til å bli en stjerne i rikspolitikken. Melde seg ut og inn av kirka. Og så var det dette med alle fedrene da, selv om kun den første var ektemann.
- Du er en optimist av natur, også når det gjelder menn?
- Ja! Med Stig Inge har jeg funnet min sjelevenn! Men helt alvorlig. Livet blir jo ikke alltid sånn man planlegger. Og konklusjonen er at jeg har vært ufattelig heldig med alle tre fedrene til mine barn, konstaterer hun fornøyd. Men legger til at det har kostet å være langdistansemamma for de to eldste. På flere vis.
- Er det noe som skjer som krever at jeg må være tilstede, så er jeg der på to timer. Er en fotballkamp blitt flyttet, har jeg flyttet flybilletten etter. Men jeg har jo også betalt en annen pris, for jeg har jo kjent både på savn og dårlig samvittighet, sier hun. - Men det har jo gått fint, ikke minst på grunn av de flotte pappaene!
I sju år har hun bodd femti mil lenger sør. Nå gleder hun seg til at alle snart er samlet på noenlunde samme sted.
- Jeg har jo en drøm om å ta det ultimate familiebildet. Stille opp de tre fedrene med hver sine barn og jeg bak som en «mater familias»!
Tastaturets forbannelse
Men Anne Kathrine Slungård er mye mer enn en «mater». De som kjenner henne, bruker gjerne ord som dyktig, humoristisk, energisk, temperamentsfull og veldig, veldig engasjert. En killer kombo. Men nylig tok temperamentet overhånd.
Det var den forbaskede Hemsedal-saken. Voldtektsdommen. Eller rettere sagt, frifinnelsen. Da boblet frustrasjonen over, rant ned i tastaturet og ut i offentligheten. Egentlig kan hun offentlig debatt til fingerspissene, men denne gangen mistet hun tøylene. Det førte til overskriften Tidligere trondheimsordfører anmeldt for voldstrusler. Og dét midt i jobbintervjuer til stillingen som rådmann i Stjørdal. Ingen god timing.
- Nei. Hun smiler litt oppgitt over seg selv.
- Jeg sa til ansettelseskomiteen som jeg sier til deg. Vær så snill og ikke døm meg etter ett solid mageplask, men etter min offentlige opptreden gjennom 25 år.
Det gjorde de. Jobben ble hennes.
Vi skal tilbake dit, til hennes nye liv i Trøndelag. Men først en liten tur inn i det gamle.
Grønn barndom
Meråker! Definisjonen på en drømmeoppvekst. På toppen av haugen, huset til farmor og farfar. I lia nedenfor, en armada av onkler, tanter og søskenbarn.
Diskusjonene rundt kjøkkenbordet, samfunnsengasjementet i familien. Alltid voksne som hadde tid. Og så var det «Saga», sagbruket som bestefaren drev med et snes ansatte, og hvor ungene i grenda tjente sine første slanter.
- Grønn var min barndoms dal, sukker hun henført. Livet var å springe ut og inn av bestemorhuset, få en blings i neven, dra ned på sagtomta og forstyrre karan i arbeidet. Gode minner. Og en dyp takknemlighet.
For selv om hun flyttet ut av bygda allerede som 16-åring for å gå idrettsgymnas i Oppdal, er det ingen tvil om at hun er like mye til mårråkbygg i dag, som den gang hun og lillebror Trond Marius grov huler i sagflisdungene og fikk kjeft for at de rotet på tomta.
- I dag må man jo ha fullt verneutstyr, og det er ikke lov å være på en industritomt om du er under 16 år. Men det der er strafferettslig foreldet! ler hun lykkelig. Å være med faren på jobb, sitte på en plankestabel og dingle med beina med øreklokker på, er blitt et skattet minne. Og senere ble det sommerarbeid, ansvar og lønningspose.
- Jeg setter uendelig stor pris på å ha fått med meg dette i oppveksten, å se på nært hold hva det vil si å ha ansvaret for en virksomhet, ha bekymringer for sine ansatte, sier Anne Kathrine.
Skaperkraft
Hun har tatt erfaringen med seg videre i livet, ikke minst i jobben som administrerende direktør i Ungt Entreprenørskap, hvor hun i enda noen måneder vil jobbe for å bygge en kultur for entreprenørskap blant ungdom.
- Fremmedgjøringen av barn og unge i arbeidslivet er alvorlig for samfunnet. Det er jo nesten umulig å få sommerjobb med annet enn å gå med avisa eller å selge jordbær i veikanten. Og til og med dét blander samfunnet seg opp i!
Hun sukker oppgitt, mener man må ta vare på de glidende overgangene i arbeidslivet, jobbe «på si» under utdanning, og senere ta en mentorrolle overfor de som er yngre. Og for all del, gi dem sommerjobb!
- Ungdom må skjønne at det de lærer i boka, har en praktisk nytteverdi ute i arbeid. Det er godt å se at det virker, det du holder på med.
- Men dette skal du jo slutte med?
- Ja, men jobben som rådmann blir kjempespennende. Det er en jobb som vil kreve stram styring og tydelighet som leder. Stjørdal er en vekstkommune med politikere som vil noe, så utgangspunktet er kjempebra!
- Det snakkes om at ordfører Ivar Vigdenes og du vil være to sterke viljer som møtes. At det kan slå gnister som kan føre til en brann eller to?
- Hehe, noen har nok en forventning om at jeg skal holde Vigdenes i ørene. Men han har jo pekt på meg, og da betyr det vel at han ønsker seg en sterk og tydelig rådmann!
Rolledelingen er hun ikke bekymret for, den sitter i ryggmargen, etter mange år i politikken. Men skal hun være helt ærlig, hadde hun ikke trodd at hun skulle få sjansen, med en så tydelig politisk profil i ryggsekken.
Blå ungdom
Blå har hun nok vært helt siden hun som barn satt sammen med de voksne og diskuterte samfunnsspørsmål rundt kjøkkenbordet.
- Ungene ble alltid inkludert og lyttet til, så samfunnsengasjementet fikk jeg inn med morsmelka. Men partipolitikken ble vi aldri pådyttet, bedyrer hun. Likevel var det visst aldri noe annet enn Høyre for Anne Kathrine, som stilte til valg til kommunestyret som tenåring og med det «stjal» plassen til faren, som var den stolteste av alle.
Senere skulle hun bli politisk rådgiver til Marvin og deretter «påsettkalven» for ordførervervet i Trondheim. Men da hadde hun allerede tilbragt flere år som «gørr kjedelig» student i Høyres lokaler i Trondheim.
- Med fare for å høres fryktelig prektig ut, studenttiden var bare skole, idrett og Unge Høyre. Russefeiring syntes jeg var like dølt da som jeg synes nå. Antakelig et prektig dydsmønster i manges øyne, konstaterer hun tørt.
- Antakelig …
- Men jeg har tatt det igjen seinere!
Igjen kommer en høylydt latter boblende. Det er tydelig at denne dama som sitter i høstsola på Ni Muser ikke er skuggeredd, verken i livsvalg, diskusjoner eller politikk. Og det gikk visst ofte ei kule varmt på ordførerkontoret den gang Høyres trekløver var Wiseth, Slungård og Brende.
- Ikke med Marvin! Det var Børge! Børge og jeg klinsja noen ganger, Marvin var diplomaten som gikk imellom. Vi hadde et debattklima som tillot temperatur. Diskusjonene på ordførerkontoret var reelt solide!
Noe glimter til i øynene. Noe mer enn savn. Abstinens.
Diskusjon og abstinens
Hun innrømmer det. Hun savner retorikken i den politiske diskusjonen. Å dra debatten til de store høyder og gi hverandre en velfortjent «pling!» for en god replikk. Visst er det et privilegium å være «sofapolitiker», velge saker å mene noe om og til og med kunne være drivende uenig, både med eget parti og med samboeren.
- Stig Inge mener å ha oppdaget at det kan være viktigere for deg å vinne diskusjonen enn faktisk å overbevise motstanderen …?
Svaret smeller som en lystig piskesnert.
- Når han sier det, er det vel fordi han har funnet ut at han har dårlige argumenter!
Hun stopper opp et kort øyeblikk for å ta en titt inn i seg selv. Og kommer ut igjen med uhøytidelig selvinnsikt.
-Når det gjelder min bedre halvdel … Jeg ser ikke bort fra at jeg har brukt noen hersketeknikker for å vinne en diskusjon, flirer hun infamt.
- Én gang. Kanskje. To.
Men han er visst nesten helt perfekt, mannen hun for noen år siden ble introdusert for av Idar Vollvik den gang gjengen i programmet «Skaperen», hvor hun var dommer, hadde kickoff på byen.
- Det var Idar som presenterte oss. Og resten av kvelden husker jeg ikke noe annet enn denne kjekke hyggelige mannen. Jeg falt pladask, smiler hun, ennå kledelig forelsket. Men da han etter noen dager ba henne på middag, og hun fant ut at det var elleve års aldersforskjell «feil vei», da ...
- Min første innskytelse var å stikke av!
Hun ble sittende. Men det var ingen lett tid som fulgte, før de bestemte seg. Det måtte bli dem. Selv om han var elleve år yngre. Selv om han kanskje ikke ville komme til å bli far.
- Jeg problematiserte det veldig. Tro det eller ei, men jeg er veldig opptatt av ikke å utfordre normene. Vil jo helst være mainstream. Høyredame vet du.
Hun ler en kort unnskyldende latter. Men barn var veldig viktig. Nå har de to sammen, og gammelordførerens Facebook-konto flommer av takknemlig barnelykke.
Det kunne gått så veldig annerledes.
Ulykken som forandret alt
Hun glemmer det aldri. Mørket i dypet. Boblene, strømmen, kaoset. Resignasjon. Og så, aksjon.
- Det sitter som screenshots i minnet. Nesten som i en tegneserie, sånn, forsøker Anne Kathrine å forklare med hånden som deler bordplata bortetter i ruter. I rutene ser hun bildet av en ung kvinne holde hodet kaldt, få av seg sikkerhetsbeltet. Ser henne føle seg fram i det iskalde mørket. Lete etter hvilken rute som er gått. Høyre, nei, venstre, nei. Hun husker snevet av panikk. Men så følelsen av å kunne sparke fra uten å møte motstand og svømme gjennom frontruta, mot lyset der oppe.
Så bryter hun overflaten, og lydene kommer tilbake. Folk som roper. Hjelpemannskapene på vei ned mot bredden. Steinar som dukker opp i vannet ved siden av henne. Etterpå er hun blitt fortalt at det hele tok et drøyt minutt.
Etterpå var hun så forslått at hun dagen etter hadde vanskeligheter med å fylle vann i kaffekjelen. Men skadene var likevel minimale. Sju-åtte sting i bakhodet.
- Og det så ut som om noen hadde brukt ostehøvel i panna på meg. Men nå er arret i ferd med å forsvinne i alderstegn, smiler hun. Men minnet blekner ikke.
-Det har aldri vært så godt å ha så vondt! Jeg levde! Jeg lurte veldig på hvordan det ville bli når hverdagen kom tilbake, om jeg kom til å glemme den intense følelsen av å leve, sier hun.
Men nei. Følelsen sitter. Ulykken har vært med henne hver dag siden, tett sammenvevd med oppveksten som ga henne tryggheten og ressursene hun trengte den dagen det gjaldt livet.
- Hva gjorde det med deg?
- Den relativt fremadstormende og oppesne Anne Kathrine ble ydmyk i vissheten om at det ikke er alt man kan styre her i livet. Det var sannsynligvis et styrestag i bilen som røk den dagen. Men når det først skjedde, kunne jeg godt ha svimt av og druknet. Jeg hadde rett og slett dritflaks!
Det er så man kan bli religiøs av slikt. Eller?
Rebell for en tro
Kanskje ikke. I hvert fall ikke mer enn før. Selv om hun har sin barnetro og er både utmeldt og innmeldt igjen i kirka. Men dette siste skjedde mange år senere.
- Jeg tror at det finnes noe som er større enn oss sjøl. Men var det noe den ulykken viste meg, så var det at i den grad Vårherre finnes, så har han satt meg her for å gjøre ting sjøl, ikke kneppe hendene og vente på hjelp, sier hun praktisk. Og i den grad hun har rett, har hun vært en god elev i faget handlekraft.
- Jeg er hellig overbevist om at hvis det er et forsyn der ute, så har de satt oss her for å bruke talentene våre og livet på en sånn måte at vi på slutten kan si «ok, godt jobba, nå kan du ta fri».
- Du har ikke trua på lønn i himmelen?
- Niks. Og ikke andre veien heller.
Døpt og konfirmert ble hun. Men så gjorde hun slutt med kirka. For ei stund.
- Jeg meldte meg ut med brask og bram da jeg var 23. Forbanna, frustrert og lei meg over kirkas behandling av kvinner og homofile. Det var uforenlig med det jeg har lært om individets ukrenkelighet og egenverdi.
Og da hun meldte seg inn igjen, var det mer av rebelske enn religiøse årsaker.
- Vi har jo konkludert med at jeg er veldig skikkelig, ordentlig og kjedelig, ikke sant? Men det finnes et par fibre av rebell i meg også. Og den rebellen sitter i Nidaros bispedømmeråd.
Den uttalelsen er såpass spesiell at den krever en forklaring. Og forklaringen ligger i kirkevalget. Da hun ble bedt om å stå på lista til Åpen folkekirke, nølte hun ikke ett sekund. Kampen for homofiles rettigheter var definitivt verdt det.
- Samarbeidsklimaet i Nidaros er jo strålende, mye bedre enn mange andre steder. Men der sitter altså rebellen i meg, gjentar hun fornøyd.
Etter hvert har det blitt tradisjonell kirkedåp for alle barna. Hennes eneste ekteskap, derimot, foregikk utmeldt, i bunad. Men det er jo ikke for seint å stå hvit brud?
- Nei, han har ikke gjort et anstendig kvinnfolk av meg ennå, og det er jeg sur på ham for! Jeg er jo tradisjonalist. Dessuten har jeg et kirkebryllup til gode.
- Det er vel ikke noe i veien for at du kan fri?
-Det er menn som frir! Ok? Enkelte ting må det være en orden på.