En mengde firkanter spiller sammen på en bildeflate. Selv om noen av formasjonene strengt tatt ikke er firkanter, gir bildet uttrykk av firkanter lag på lag. Noen er løselig plassert ved siden av hverandre, noen tett presset sammen, noen overlapper. Strekene varierer også. De skarpeste skillene mellom sort og hvitt streker opp markante former eller åpninger. De tykkere, uklare linjene får formene til å flyte mer over i hverandre. Dessuten aner man en slags linje i bildet: en formbevegelse fra øverst i venstre hjørne til nederst i høyre hjørne.
Håkon Bleken uttalte i et tv-intervju om sin tidligere Gruppe 5-kollega Lars Tiller at «(...) det som for Lars naturlig ble en firkant, det ble for meg en vindusåpning». Dette kan han trygt si, all den tid han selv orienterte seg stadig mer mot det figurative, mens Tiller holdt fast på «firkantmaleriene» i tiårene som fulgte etter 1960-årene.
Jeg festet meg ved denne uttalelsen. For det understreker vel egentlig heller hvordan en visuell opplevelse skifter, snarere enn hvordan de to kunstnerne maler forskjellig. For er det ikke en hvit vindusåpning der øverst i venstre hjørne? En grå korridor i midten, som leder opp til en stor døråpning mot bakgrunnen? En sort skillevegg inne i et rom og en smal døråpning ut mot en grå bakgård der helt til høyre? Med ett ser jeg en sort lenestol i profil helt der fremme i forgrunnen. Et tett og flatt billedrom åpner seg og blir et oppholdsrom behersket av blikket.
Så ser jeg lysrefleksjonen fra rommet jeg står i, på maleriets overflate og de små boblene på det over femti år gamle lerretet. Disse påminner om hvor flatt dette egentlig er. Denne tvetydigheten, dette vekselspillet - det non-figurative maleriets ambiguitet - er det som fascinerer meg mest her. Bildet er uforanderlig, men blikket forandrer det.