Dere har funnet dere en bra plass her i sola, med en røyk - og en skrøne eller to?

- Ja, vi holder no til her da, i Kystlaget Trondhjem. Men jeg må snart dra for å rekke ferja.

- Han Svein jobber på ferja Flakk-Rørvik, skjønner du. Men så eier han den båten som ligger der, den med tønna i masta. «Tampen 1», Norges fineste - og sjeldneste.

LES FLERE PÅ BENKEN HER

En flott båt, Svein.

- Ja, jeg har hatt henne i sju år. I fjor vinter ble den restaurert på store penger av Riksantikvarens midler. Det koster noe sinnssykt! I sin tid ga jeg hundre tusen for den. Og nå er den renovert for tre millioner.

Den har vel en lang historie?

- Ja, den er 114 år gammel, bygget i 1902. Fram til 1920 er ikke historien helt brakt på det rene, men de neste søtti årene hadde den samme eier. Far og sønn. Den har gått i Hustadvika, der sønnen arbeidet om bord på båten i nesten seksti. Den veit nesten å finne fram sjøl.

Som en god gamp!

- Ja! Og motoren er den samme gamle, så det høres når den kommer.

Hvordan kommer man på tanken å kjøpe seg en sånn båt?

- Man er vokst opp med gammel kystkultur. Jeg har alltid hatt interesse for gamle båter og hadde en mindre båt før denne. Har vokst opp på Frøya, skjønner du. Du begynner ikke med sånt hvis du er oppvokst i Oslo sentrum. Da fer du heller på kafé og drekk caffe latte med karamell om dagan. Haha!

- Med figura oppå!

Dere har vel et poeng. Men trefots-sjuka, den finnes altså for sånne båteiere som dere også...

- Vi kan vel heller kalle det tredvefots-sjuka! Den forrige var 35 fot, denne er vel rundt 60. Den krever vanvittig mye egeninnsats, men jeg har fri halve året, for jeg er jo sjømann. Men kan vel kanskje ikke kalle meg sjømann lenger, er vel mer en ferskvannseiler nå.

- Man er nå en sjømann når man er på båt, da...

- Joda, men ikke som da jeg var utenriks, til Nordsjøen, Afrika, Middelhavet, Rio. Nå er det Flakk-Rørvik.

Så du må ikke bare rekke ferja, du skal faktisk kjøre den?

- Starte den. Jeg er maskinsjef, så hvis ikke jeg kommer ombord, så får de ikke ta løs en tamp. Og nå ligger den oppi elva her, ved Pir2, så vi har ikke dratt ut med den ennå. Så nå må jeg ferra og få start på motoren. Den skal jeg si deg, det er mye lettere å få start på ferja enn å få start på «Tampen 1», det er det ikke mange i Trøndelag som klarer i dag, det er nesten som et håndverk i seg sjøl. Skulle ha starta den opp for deg om jeg hadde hatt bedre tid, men nå må jeg ferra.

OK, da blir det oss to, Marius Petter. Du er jo også båteier?

- Ja, min ligger borte ved flytebrygga. Vi får jo leie fordi det er bevaringsverdige båter vi har her i Kystlaget.

Er du mye her på kaia?

- Hver dag etter at jeg ble pensjonist. Jeg er skur-bas, har ansvaret for gulskuret og grønnskuret, og så er jeg deltids vaktmester på Troll. Og på kafé Skuret, når det er åpent på sommeren.

Høres ut som du har nok å gjøre?

- Ja, og så hjelper jeg gutan å reparere båter. Jeg er gammel sjømann jeg og, veit du. Vært på langfart så og si hele livet. Far min var stuert på en ringnotsnurper uti Bessaker, så fra jeg var ti-elleve år, var jeg med han som byssegutt på somrene. Da jeg var ferdig med skolen, masa jeg så fælt at de søkte myndighetene om at jeg kunne få bli med som messegutt og byssegutt. Jeg mønstra på da jeg var nesten fjorten. Haha! Det er jo helt idiotisk, starte i arbeidslivet før du er konfirmert! Etter ett år måtte jeg gå i land for å gå for presten. Siden gikk det slag i slag, til jeg gikk på land i '74 og omskolerte meg til snekker.

Så da ble du landsnekker og landkrabbe med båt.

- Ja, jeg har et bilde her. Sånn så den ut da jeg fant den. Ganske sjaber. Det er en snurpedori, en notbåt. Jeg har bestandig vært på jakt etter en sånn. Og til slutt fant jeg en på Heimdal.

På Heimdal?!!

- Ja. Den sto på land der, i temmelig dårlig forfatning. Men da jeg skulle kjøpe den, hadde eieren allerede solgt den til noen albanere, som skulle sette båten på sjøen og bo i den. De hadde ikke sett at bunnbordene var borte, så katter sprang inn og ut av den der den sto. Så de ga opp. De ville ha tredve tusen for den, men jeg fikk prutet den ned til tolv. Båten var jo ingenting verdt, bare masse arbeid, men motoren og diseltanker og utstyr var i bra stand. Albanerne fikk sine tolv tusen - og dagen etter ble de utvist fra Norge. Kriminelle og mafia. Farsken, jeg skulle ha ventet en dag! Haha! Men det var kanskje greit å få betalt den, jeg fikk en kvittering på vanlig papir, men om den er gyldig, vet jeg ikke!

Det var litt av en historie!

-Ja. Og en annen ting som er artig, er at da jeg var med pappa som byssegutt på fiske i Finnmark sommeren '62, var den vanlige båten ødelagt, så de fikk låne nybåten til rederiet på Smøla. Og det har vist seg å være denne! Så jeg har vært med på denne båten før, jeg, i 1962.

En gjenforening!

- Ja, det var veldig spesielt. De er gode sjøbåter, snurpedoriene. Kraftig bygget. I fjor var jeg hjemme i Bessaker med den på fiskefestival - neste år skal jeg på landsstevne til Forbundet Kysten i Kristiansund. Dit kommer hundrevis av båter.

Hva er det som fascinerer deg, er det sjøen eller båten?

- Både båt og sjø! Har man først vært sjømann, så gir man sldri slipp på det, det ligger i blodet. Men det er jo spesielt å ha en egen båt og skru og mekke på. Dess mer som går i stykker, jo artigere er det.

Du har hatt en del artig du da?

- Ja!