I den steikende solen krangler vi oss foran i køen ved EU-parlamentet. La oss bare si det som det er: Vi prøver å finne en snarvei inn i unionen.
På glassfasaden over døren, rett under stjerneflagget, står det «Altiero Spinelli». Han var en av de to italienerne som under andre verdenskrig satt fanget på øya Ventotene og benyttet tiden til å skrive et manifest for fremtidens Europa. Et sted uten reaksjonær maktutøvelse og rabiate nasjonalister. Et sted uten krig.
Mon tro hva Altiero Spinelli ville ha sagt hvis han sto ved siden av oss akkurat nå? Kunne han i sitt fascistiske fangehull ha forestilt seg denne rekken av lyseblå skjorter og høye hæler, denne velparfymerte, mobiltelefonerende slangen av mennesker som strever for å komme seg inn og utføre jobben sin i den skjelvende unionen?
- Utilstrekkelig akkreditering, snerrer et uniformert steinansikt.
Så skynder vi oss over til et kontor og får det ordnet, og så tilbake igjen, dampende av svette og stadig mer forsinket. Vi har jo en avtale med Anneleen Van Bossuyt, en unionsskeptisk belgisk EU-parlamentariker.
Denne gangen slippes vi inn. Vi skal oppover trapper og nedover lange vindusløse korridorer, halvt dekket med plast og malingsteip. Vi runder hjørner og går dypere og dypere inn i noe som nøyaktig ligner en ansiktsløs og utilnærmelig EU-institusjon i Brussel.
Det er imidlertid ikke noe ansiktsløst over Anneleen Van Bossuyt. Hun er iført et lyst laksefarget antrekk og tar imot oss energisk og rastløst. Vi føres til hjørnekontoret hennes, som er dekorert med et halvannen meter høyt fotografi av henne selv. Hun representerer det høyrenasjonalistiske Ny flamsk allianse (NVA) og kan definitivt forsyne oss med noen kritiske ord om unionen vi faktisk ikke har hørt særlig mange av på vår lange bobilreise gjennom ni EU-land.
Tid for å våkne
Vi hadde reist ut i troen på at vi overalt ville møte et massivt ønske om å slippe ut av EU. Etter britenes farvel, etter de økonomiske krisene i Hellas, Spania og Italia, etter strømmen av flyktninger, etter terrorangrep både her og der. Etter alle disse krisene.
Og jo, vi møtte stor bekymring og hørte mange krasse ord, ikke minst om den etter manges mening altfor strenge og samtidig altfor flyktningvennlige tyske kansleren, Angela Merkel. Men overraskende få hadde lyst til å vrake unionen helt. Det vil heller ikke Van Bossuyt. Hun vil bare gjøre store endringer.
- Brexit burde anses som en «wake-up call» for Europa. En advarsel om ikke å fortsette i samme retning som før, men stoppe opp, se oss tilbake og finne ut av hva som gikk galt, sier hun.
«Det er kommet for mye søppel. Dårlige mennesker. Mange muslimer».
Romania og Bulgaria var «simpelthen ikke klare til å gå inn i EU». Økonomien er for dårlig, korrupsjonen er for stor, ramser Van Bossuyt opp. I neste øyeblikk innrømmer hun likevel at «vi på enkelte områder har bruk for mer Europa».
- Med utgangspunkt i migrasjonskrisen er det innlysende at EU kan ha sine fordeler, for Belgia kan ikke beskytte grensene sine alene. Det samme gjelder med energi. Det ville være perfekt hvis vi kunne dra nytte av solenergien de har i Spania, for da ville vi ikke lenger ha bruk for atomkraft i Belgia.
Likevel er det ikke så rart at britene stemte seg ut av unionen, mener Anneleen Van Bossuyt. Ifølge henne er problemene med fri bevegelighet i seg selv nok til å gjøre ethvert fornuftig menneske fortvilt.
- Hvis man får vite at en rumensk statsborger reiser til England for å jobbe og mottar sosiale ytelser til barna sine hjemme i Romania, og at disse er på samme nivå som minstelønnen i Romania, er det bare vanvittig at britene skal betale for det. Forstår dere hva jeg mener?
Dagen i forveien hadde vi trillet inn i Brussel med vår monstrøse bobil, som vi lyktes med å lirke gjennom byens trafikale inferno mens vi speidet etter en campingplass. Det var ingen i mils omkrets. Samtidig er det vel også vanskelig å skulle ligge i telt uten å krølle dressen.
Vi slo leir i en park nært strøket hvor EU-bygningene ligger på rekke og rad. Vi brettet ut stolene våre og sendte tankene tilbake gjennom ruten vi hadde tilbakelagt. Reisen satt fortsatt i kroppene våre. Den hadde fremfor alt lært oss at det ikke er noen umiddelbar fare for at EU-landene kommer til å ligne hverandre.
Ta bare veidekket. Det var en tur fra nyreristende brustein på østtyske landeveier til nyasfalterte og EU-betalte motorveier i Polen og Tsjekkia, over til det litt mer hullete Slovakia og enda flere slitte veier i Ungarn. Videre gjennom de svingete, men velstelte strekningene i Østerrike og Italia, hvor man ikke helt kommer opp i fart før man må bremse ved en av de utallige bomstasjonene på motorveien.
Deretter inn i Frankrike, hvor vi ved første bom valgte en av båsene til personbiler og overså det hengende nettet av stålkjetting som skulle forhindre at høye kjøretøy (som vårt) passerte akkurat der. Resultatet var et oppskrapet tak og en halvt avrevet antenne. Hva er det med de franskmennene?
Og hva med campingplassene? Glem alt om harmonisering! Å bevege seg fra den støyende, politibevoktede og forsøplede plassen i Bratislava til det velorganiserte campingparadiset ved Gardasjøen var som å bevege seg fra én galakse til en annen. Det eneste fellestrekket var de mange tyske campingturistene som sto på badene og kommenterte en skitten håndvask med utbrudd som: «Schweinerei, oder?!»
Hva sier de i ghettoen?
Fra kontorpalassene i EU-området trenger man ikke kjøre mer enn ti minutter for å nå frem til en helt annen verden - Molenbeek. Bydelen som har blitt beryktet som Europas terrorrede nummer én. Det var her, få kilometer fra Europas maktsentrum, at flere av gjerningsmennene bak angrepene i Paris bodde. Og det var her de i månedsvis klarte å gjemme seg etter angrepene, mens politi og militære gjennomsøkte byen i en ekte menneskejakt.
Mange av innbyggerne i Brussels andre bydeler kommer aldri hit. De kunne heller ikke drømme om å la barna sine dra hit.
Alt dette vet de godt i Molenbeek - og de er lei av det. Det blir tydelig når vi ankommer en høylytt og fargesprakende gatefest som bydelens kulturhus står bak. Festen er blant annet iverksatt for å vise at Molenbeek er mer enn unge menn som vil angripe uskyldige i Guds navn.
- Her er det ikke så verst, vel? roper Elmehdi El Ouzoui med et stort smil og slår ut mot en rekke boder med alt fra danseverksted til filmskole.
Det må vi innrømme. Historiene om mediefolk som får kameraene sine smadret og blir jaget ut av bydelen virker veldig fjerne akkurat nå.
Elmehdi har kommet bort for å høre om vi ikke vil intervjue «en ekte Molenbeek-gutt» som ham. Den 21-årige nyutdannede sveiseren med marokkansk bakgrunn blir imidlertid straks alvorlig når vi spør ham om hans syn på EU.
- Det beste ved EU er alle mulighetene det gir ungdom som meg. Jeg kan reise og være trygg overalt i Europa, sier Elmedhi og tenker seg om.
- Når jeg ser hva som skjer med Storbritannia som melder seg ut, så blir jeg bekymret. Det kan ødelegge alt for alle oss andre her på kontinentet, sier han og klør seg i sitt kortklipte mørke hår.
Det er EU selv som har skapt en situasjon hvor folk ikke orker mer, mener Elmedhi.
- Folk så hvordan EU tvang Hellas til å innrette seg. De tenkte selvfølgelig straks: Hva nå hvis det er oss neste gang, sier han og roper for å overdøve bråket fra et telt midt på gaten der to unge jenter lager danseshow til dunkende rytmer.
- Det verste er hvordan vi behandler flyktningene. Bare se hvordan de setter opp piggtråd i Ungarn nå. Det ligner jo andre verdenskrig.
Filmskolens 38 år gamle lærer Zakarias er begeistret over at vi spør folk her om noe annet enn terror.
- Normalt kommer det noen utenlandske mediefolk og tar bilder av den styggeste fasaden i området slik at de kan bekrefte folks fordommer om Molenbeek, sier Zakarias og rister på hodet.
- Nå spør dere de unge her om EU. Det er bra. Mange av dem interesserer seg for det, men ikke alle vet at de bor i samme by som EU-bygningene ligger i. De kommer seg aldri til de delene av Brussel.
Unionens skjebne
I 11. etasje i EU-kommisjonens Berlaymont-bygning har den danske konkurransekommissæren Margrethe Vestager sitt store kontor fylt med personlig nips og malerier. Hun skal holde fire taler i Danmark neste dag og har en forkjølelse å få bukt med før den tid, så tiden er knapp. Om en stund skal hun fly til København.
Vi går derfor rett på sak og spør om hvordan kommisjonen vurderer krisen unionen befinner seg i. Er EU i ferd med å sprekke opp eller hva? Burde man være bekymret?
- Jeg tror man bør handle. Hvis ikke vi handler - både som borgere og som ansvarlige politikere, eller i min posisjon som kommissær - risikerer vi at det smuldrer opp.
Det må skapes et klima og et risikovillig kapitalmarked som gjør det mulig for nye virksomheter å utvikle den nødvendige muskulaturen slik at de kan skape arbeidsplasser og optimisme og få folk til å føle at globaliseringen også er gunstig for dem. Akkurat nå er det få som føler noe slikt, erkjenner kommissæren.
- Fordi de har sett arbeidsplasser forsvinne. De har sett hvor vanskelig det er å skaffe en ny jobb eller en utdannelse. Og de ser at økonomien deres endrer seg fullstendig.
Unionens skjebne avhenger av om hvert enkelt land kan justere sine nasjonale interesser, mener Vestager.
- Det er en illusjon å tro at vi kan gjøre alt selv, og at hvis bare de andre ikke er der så går det mye bedre. Jeg har veldig vanskelig for å se eksempler på det innenfor områdene folk faktisk er opptatt av: Sikkerhet, ytre grenser og hvordan vi håndterer at det finnes mennesker som har behov for beskyttelse.
EU er «de andre»
Vi rekker ikke stort mer før Margrethe Vestager haster ned til sin ventende kommissærbil, og vi er med.
Det er noe annet enn bobilen. Sjåføren i den mørke Mercedes S-en skjærer med imponerende eleganse gjennom Brussels trafikkorker. Hybridmotoren på 436 hestekrefter sørger for at vi fyker ut til lufthavnen på 14 minutter. Omtrent halvparten av hva en normal kjøretur tar her midt i storbyens hektiske rushtid.
I baksetet blar Margrethe Vestager gjennom papirer.
Hva tenker du om at mange folk vi har møtt på reisen vår ser nærmest alle problemene med flyktninger og med Hellas som EUs ansvar eller til og med EUs skyld?
- Jeg tror at EU for dem er en forkortelse for «de andre». De har på en måte rett i det. Når vi ikke kan bli enige om ting, og når vi ikke vil hjelpe hverandre med å ta ansvar for mennesker som har et legitimt behov for beskyttelse fordi de ellers blir drept i Syria - har de rett i at vi ikke kan løse noe slik.
- Hvor tror du EU er om 10 år?
- Hvis jeg har ett ord jeg skulle ha sagt har vi ikke en føderal stat, for det har jeg ikke troen på et øyeblikk, sier Vestager.
- Europa er fantastisk på mange måter. Vi er også fantastiske i vår selvstendige tenkning og uavhengighetstrang. Nasjonalstatene er jo bare dobbelt så gamle som EU. Før det hadde du bystater og du hadde grenser som flyttet på seg over hele Europa. Det fantastiske ved vår måte å gjøre ting på er at det er globalt og historisk sett enestående. Det er litt som historien om humlen. Jeg tror at også den flyr om ti år.
Det var det. Mens kommissæren flyr til Danmark triller vi bobilen ut av parken og rundt hjørnet hvor det står en slags triumfbue. Der trekker vi i håndbrekket. Vi begynner å dele ut EU-flaggene vi av en eller annen grunn har med i bagasjerommet.
Folk her er ville etter de flaggene.
ukeadressa@adesseavisen.no