Man stikker seg på alt i ørkenen mellom Arizona og Mexico. Geografisk sett er det strengt tatt ikke helt en ørken, men i språklig forstand er det en presis beskrivelse av det ugjestmilde landskapet som møter de ulovlige innvandrerne som tar fatt på en rundt hundre kilometer lang fottur gjennom steingrusen. En reise som i beste fall tar fem-seks dager.
Fjellandskapet har lumske og ufremkommelige stier laget av gressende kveg, og de fører noen ganger rundt i sirkler. De små mesquite-trærne danner en tornete labyrint for dem som beveger seg om natten, og i dagslyset mister man raskt retningen uten hjelp fra stjernene. Varmen er ulidelig og vannkildene er sjeldne.
Dyrelivet er farlig og fiendtlig innstilt. Ørkenen er klapperslangenes domene, coyotenes jaktmarker og hjem for mange fjelløver. Verst er likevel menneskene. Guidene som de fleste migrantene leier til å vise vei gjennom hemmelige ruter kan finne på å rane kundene, og omstreifende bajadores - tyver - er på jakt etter kontanter og smykker.
I tillegg har man selvfølgelig la migra, USAs grensepatrulje, som overvåker den 3200 kilometer lange grensen. Nær byområdene er massive stålplater satt opp som gjerder - og det vrimler av grensevakter. I de mer øde områdene overvåkes ørkenen elektronisk med varmesøkende sensorer og infrarøde lys. Likevel forsøkte 400 000 mennesker å krysse ørkenen i fjor. Et par hundre blir funnet døde hvert år, mens et tilsvarende antall bare forsvinner.
USAs sikkerhetsdepartement anslår at grensepolitiet i fjor pågrep litt over halvparten, mens rundt 170 000 nådde trygt frem og forsvant innover hele USA, hvor de fleste livnærer seg med lavtlønnede, ufaglærte jobber. I tillegg kommer ca. 80 000 enslige barn, og familier spesielt fra Mellom-Amerika som søker asyl ved grensen, ifølge avisen Arizona Republic.
Selv om Donald Trump i presidentvalgkampen tordner mot den usikre grensen og vil bygge en mur mot Mexico, har USA allerede drevet med voldsom opprustning i kampen mot de ubudne gjestene. Ifølge en ny oversikt var det i 2005 nesten ti ganger så mange som kom seg over grensen ulovlig.
Ifølge Migration Policy Institute har USA totalt sett brukt astronomiske 132 milliarder dollar på å sikre grensen siden 2005. President Obama har deportert flere ulovlige innvandrere enn noen annen president. 2,5 millioner mennesker har ifølge departementet blitt sendt tilbake mellom 2009 og 2015. Immigrantene har blitt presset vekk fra kjente stier og ut på farligere ruter i ørkenen.
I migrantenes fotspor
Vi følger i migrantenes fotspor med Peter Dean og Ricardo Osborne. De to pensjonistene er en del av aktivistgruppen Green Valley Samaritans, som sammen med andre lokale innbyggere opprettholder rundt 70 vanndepoter i ørkenområdet. Her kan migrantene fylle drikkeflaskene sine.
I løpet av de sju årene Peter Dean har kjørt ut vann en gang i uken, har han møtt migranter sju ganger. Det er ulovlig å transportere dem, så migrantene dukker kun opp hvis de er desperate og vil kjøres til grensepatruljen, forklarer den pensjonerte bankfunksjonæren.
Mens Ricardo Osborne er en idealist som går inn for åpne grenser, er kollegaen hans Peter Dean mer blandet i sitt syn på migrasjonen.
- Jeg gjør dette av humanitære årsaker. Jeg respekterer grensepatruljens oppgave, for vi kan jo ikke slippe inn alle. Samtidig kan vi heller ikke la folk dø av tørst. Det finnes ingen løsning, sier 70-åringen Dean mens vi kjører fra depot til depot.
- Det gir litt mening i pensjonisttilværelsen, synes han.
Det er som å være på jakt etter relikvier fra en utdødd sivilisasjon eller være på sporet av et sjeldent dyr. Vi ser dem ikke, men kanskje ser de våre gamle biler skrangle av gårde langs grusveiene. Vanndepotene på denne ruta - som de kaller coyote trail - er uberørte, bortsett fra stedene hvor tørste kyr har tygget på lokket av plastdunkene.
Her og der dukker det imidlertid opp spor. En rusten boks med bønner. En tom flaske energidrikk med spansk etikett. I et uttørket elveleie er en bunke klær etterlatt, kanskje etter en hurtig flukt eller for å lette bagasjen før siste etappe av ruta mot forstedene nær Tucson.
På herberget San Juan Bosco på den andre siden av den mexicanske grensen møter vi noen av menneskene som har prøvd turen. De har alle blitt pågrepet og deportert tilbake til Mexico, hvor de overveier neste trekk. Gjennom deres vitneutsagn får de stumme, etterlatte gjenstandene liv og forteller historien om en brutal, utmagrende tur gjennom ørkenen - og møtet med la migra og USAs rettsvesen.
Operation Streamline
Foran dommerens pult i rettsbygningen i Tucson sitter rundt 30 fortrinnsvis unge mennesker på en rekke stoler. De sitter i vanlige hverdagsklær, og flere har stilige, moteriktige frisyrer. Hvis det ikke var for håndjernene og fotlenkene kunne det ligne en universitetsforelesning som skal til å begynne. Alle får fortløpende oversatt prosedyrene til spansk i små høreapparat som man bruker i internasjonale konferanser.
Dette er den daglige rettsforhandlingen i Operation Streamline - de amerikanske myndighetenes forsøk på å skape en lynrask saksbehandling av ulovlige innvandrere som har blitt pågrepet i løpet av natten. Hver dag kjører hvite busser dagens fangst fra grenseområdets arrestasjoner - vanligvis mellom 30 og 70 migranter - til rettssalen.
Utenfor spøker de 12-15 advokatene som hver har fått et par migranter som klienter på statens regning.
- Dette blir en fireminutters teaterforestilling, forklarer en av dem.
- Med mindre den første av migrantene begynner å unnskylde seg, for da følger de etter alle sammen, og da kan det ta en stund, sier advokaten.
Operation Streamline begynte for ti år siden som en nulltoleransepolitikk overfor ulovlige innvandrere. Trikset er at alle immigrantene blir tiltalt for to forhold: For ulovlig innreise til USA, som kan gi opp til to års fengsel, og for å krysse grensen utenfor en autorisert grenseovergang, en mindre forseelse som gir opp til 180 dager.
Hvis de siktede erkjenner seg skyldige i det mildere forholdet, frafaller påtalemyndigheten det første, og dermed kan alt gjennomføres i ekspressfart. De lynraske dommene er med på å avskrekke de utviste fra å vende tilbake. Kritikerne sier imidlertid at man dermed flytter en sosial problemstilling over til det juridiske systemet, og migrantene gir blant annet avkall på retten sin til å få asylbehandling som en del av avtalen.
- Sí, lyder det fra migrantene på rekke når de stilles opp foran dommer Bernie Velasco og får opplest avtalen de har inngått gjennom sine advokater.
De fleste av migrantene - som er fra Mexico, El Salvador, Honduras og Guatemala - får 30 dagers fengsel, mens enkelte som har tidligere dommer for ulovlig innreise eller har andre tidligere dommer får opp til 180 dager.
To av de siktede er indianere med et innfødt språk som morsmål. De snakker ikke nok spansk til at rettssaken kan gjennomføres forsvarlig, påstår advokaten.
- Hvis dere kommer tilbake, vil USAs regjering før eller senere bruke pengene det koster å leie en tolk til å rettsforfølge dere, advarer dommer Velasco idet han frafaller sakene og sender dem ut av landet uten fengselsstraff.
Ikke noe vakkert
Dommer Bernie Velasco sutter på en plastsigarett med nikotin når han etterpå kommer ut for å snakke med oss i vandrehallen i rettsbygningen. Den store, halvt skallede mannen sukker dypt når jeg spør hva slags særpreget rettsprosess vi akkurat har vært vitne til.
- Du har sett et fungerende rettssystem, sier han og stryker det grå skjegget sitt.
Den overraskende frittalende dommeren erkjenner at det er en alternativ tilnærming.
- Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men vi må gjøre noe. Operation Streamline er et forsøk på å la offentligheten tro at vi gjør noe, sier han.
- Fra et rent etisk synspunkt er det frustrerende å være en del av det. De fleste har vært i landet før, og enkelte har barn i USA. Det er ikke vakkert, men slik er det bare. Svaret ligger ikke her. Det ligger i USAs kongress. Det krever store valg å reformere systemet, men det finnes ikke vilje til det, sier dommeren.
- Jeg sier ikke at det virker, jeg sier at systemet politisk sett er umulig å drepe. Vi vant den amerikansk-mexicanske krigen i 1848. Denne krigen vinner vi ikke.
De dømte migrantene blir kjørt til soning i det store immigrasjonsfengselet i Florence, som huser 3000 innsatte, en times kjøretur nordover. Det privatdrevne fengselet har blitt kritisert av borgerrettighetsorganisasjonen ACLU for overtredelser av de innsattes menneskerettigheter. Når de har sonet straffen sin blir de kjørt tilbake over grensen og må søke husly på et herberge.
Det er dyrt og unødvendig krenkende overfor mennesker i nød, sier kritikerne. Det virker, mener likevel tilhengerne, som viser til en ny rapport fra sikkerhetsdepartementet. Ifølge deres beregninger øker sannsynligheten for at en migrant gir opp et nytt forsøk på å krysse grensen fra 11 prosent til 58 etter et opphold i Florence. Ifølge motstanderne av systemet skyldes dette først og fremst at menneskesmuglernes priser har steget, etter hvert som jobben har blitt vanskeligere.
Vil sulte dem ut
Det har aldri vært færre som har klart å krysse grensen. Det har aldri blitt brukt mer penger på vakthold eller deportert flere. Det har aldri vært dyrere å bli hjulpet over grensen. Akkurat nå er det flere mexicanere som flytter fra USA og hjem til Mexico enn det kommer nye migranter den andre veien.
Ifølge en rapport fra Cato Institute er likevel et stort flertall av amerikanerne overbevist om at systemet er ute av kontroll. I en meningsmåling fra 2015 svarte 69 prosent at de tror den ulovlige innvandringen øker. Det er en av årsakene til at politikere som Donald Trump og den lokale republikanske senatoren John Kavanagh har fått vind i seilene med forslag om økt grensekontroll. Både grensevaktenes og immigrasjonsfengslenes fagforeninger støtter offisielt Donald Trump.
- Alle land er nødt til å kontrollere hvem som kommer inn i landet, og hvem som kan bli. Det er for å holde kriminelle og terrorister ute, og man beskytter landet sitt mot å bli totalt overkjørt av folk som er økonomiske flyktninger. Vi kan ikke synke som en redningsbåt som alle prøver å komme om bord i, sier den republikanske senatoren som har markert seg som en av de klareste stemmene for opprustning av grenseovervåkingen.
- Selvfølgelig kan man forsegle grensen helt hvis man vil. Se på et land som Israel. Og vi vet at det virker, sier Kavanagh, som mener at Operation Streamline er for tam til å være en effektiv avskrekkelse.
- Hvis man blir deportert og prøver å komme tilbake, skal man sitte minst et år i fengsel. Etter det kommer de ikke tilbake.
Han har ikke mye til overs for argumentet om at mange av de deporterte har barn i USA.
- Hvis du kom til et annet land ulovlig, fikk et barn med kona og ble deportert, ville du ikke da ta med deg barnet? Det ville jeg, sier senator Kavanagh.
Hva med alle de elleve millioner menneskene som allerede lever ulovlig i USA? De kan neppe fanges og deporteres alle sammen, erkjenner senatoren.
- Man skal uansett ikke la disse menneskene få jobb hvis de ikke kan bevise at de er her lovlig. Hvis de ikke kan få jobbe og ikke kan få trygd, så blir ikke folk værende. Det er det jeg kaller deportering gjennom utsulting.
Israel Castro (34), Mexico City:
- Vi krysset grensen vest for Nalo i en gruppe på tolv. Vi gikk mest om natten, men også enkelte ganger om dagen. Jeg trodde at vann ville være et problem, men det var det faktisk ikke. Guiden vår visste om noen naturlige kilder hvor vann sildret nedover fjellet så vi kunne fylle dunkene.
- Vi hadde gått i mange dager. En natt var vi på et fjell og så billys nedenfor, så vi stoppet og var helt stille. Det var tusmørke, men vi fryktet at de hadde sett oss. Plutselig ble et lys skutt opp, som en nødbluss som opplyste hele området. Det brøt ut panikk. Alle begynte å løpe til alle sider, men det var migras overalt. Det gikk opp for meg at de hadde omringet oss.
- Det var flere grupper som hadde samlet seg på fjellet, det var ikke bare oss tolv. Jeg kunne se to biler, men løp forbi dem og snublet i mørket på vei ned fra fjellet. Jeg skadet beinet mitt og rev opp hendene. De ropte at jeg måtte stoppe, men jeg løp videre selv om det gjorde helvetes vondt. De fanget meg ikke den kvelden.
- Jeg hadde ikke mer vann, men dagen etter kom jeg til en by, Sierra Vista. Jeg ville ut av Arizona og til New York. Der har jeg bodd tidligere og jobbet på et vaskeri. Dessverre er det langt til New York når man ikke har bil og heller ingen penger.
- Jeg gikk mellom husene om kvelden og ba om hjelp. En eldre kvinne ga meg vann og nye klær. Jeg ba henne om penger, men hun sa at hun kunne få problemer, fordi mannen hennes jobbet for det offentlige. Jeg kunne heller ikke overnatte eller låne telefonen.
- Jeg forlot Sierra Vista og gikk langs motorveien. Jeg holdt hånden opp til ansiktet for å late som om jeg snakket i mobilen, slik at folk kanskje trodde at bilen min hadde brutt sammen, men på et tidspunkt kom la migra. Jeg vet ikke om noen hadde ringt. «Vi fanget en masse folk på et fjell i går», sa de mistenksomt, da de så sårene mine og kjørte meg til arresten. «Det kjenner jeg ikke noe til», sa jeg. De sendte meg tilbake til Mexico dagen etter.
Jesús Linares Moreno (32), Acapulco:
- Vi kom inn i rettssalen med håndjern festet til en lenke rundt livet og lenker rundt anklene. Det var helt merkelig. Hvorfor skal vi ha dem på? Vi er jo ikke mordere eller kriminelle. «For oss er det å krysse grensen det samme som mord, voldtekt eller kidnapping», sa de. Det var nesten til å le av.
- Jeg holdt et møte med advokaten min. «Jeg er her for å hjelpe deg», sa han og tilføyde at jeg skulle erklære meg skyldig. «Hvordan hjelper du meg hvis du bare sier at jeg skal erklære meg skyldig», spurte jeg. «Jeg er ikke mora di», sa han. Det fikk meg faktisk til å smile. Det var så absurd. «Hvis Trump vinner bygger han flere fengsler for folk som deg. Han vil bruke millioner av dollar på det, så tenk deg heller om», sa han. «Hvis du ikke erkjenner deg skyldig, kan du risikere to års fengsel». Jeg erkjente meg skyldig og fikk 30 dager.
- Jeg har aldri vært i fengsel før. Vi kom inn, kledde av oss og fikk noen vaksinasjoner og noen oransje fangedrakter. Man kunne se at de var helt nye. 30 dager høres ikke mye ut, men det er det faktisk.
- I går kom jeg tilbake til Mexico. Akkurat nå er planen min å dra til Los Cabos hvor søsteren min bor. Jeg er nødt til å komme meg på beina igjen før jeg kan vende tilbake til Acapulco.
Jose Antonio Seferino (20), Guerrero:
- Vi ventet til det ble mørkt. Vi gikk langsomt hele natten. Klokken ni kom en bil fra grensepolitiet. Det var første gang vi så dem. Bilen tilkalte forsterkninger og de omringet oss. De fanget oss alle sju. Søsteren min var veldig bekymret, og det var jeg også. Vi visste ikke hva som ville skje. Hvordan de ville behandle oss eller hvor vi ville bli fraktet. Vi visste ingenting. De avhørte oss og spurte hvorfor vi hadde krysset grensen. Vi følte ikke at vi kunne si noe. Hvis mafiaen finner ut at man snakker, så venter de på deg. Det kan man ikke snakke om.
- De kjørte oss til Tucson og neste dag var vi i retten. Advokaten sa at de ville gi oss to og en halv måned, men han ville hjelpe oss med å slippe unna med én måned. Det eneste vi skulle gjøre var å erklære oss skyldige. Bare si «ja» til alt.
Jeg har aldri vært i fengsel før. Det var veldig tungt, bare det å være låst inne, og jeg hadde ingen kontakt med familien min. De visste ikke hvor de kunne finne meg eller hva som hadde skjedd. Jeg var låst inne med fremmede gamle menn, vi var 14 på et rom med køyesenger. Det er ikke annet å gjøre enn bare å være der. Jeg var redd, men hva skulle jeg gjøre? I starten var jeg redd for at noen av de andre ville slå meg eller gjøre noe annet mot meg. Jeg har aldri vært i fengsel. Det var slett ikke noe jeg hadde erfaring med.