Røyken fra sigaretter og marihuana henger tykt i lufta i den lille stua til Jay og Linda Anderson. Han gynger frem og tilbake i sofaen, mens hun sitter stille med et apatisk uttrykk i øynene.
- Han skjøt sønnen min med overlegg, sier faren om politibetjenten som i juni drepte 25 år gamle Jay Anderson jr.
Skytingen utløste en serie voldelige protester i Milwaukee, den største byen i delstaten Wisconsin. En bensinstasjon og flere butikker ble satt i brann da det sto på som verst.
- Da Jay jr. ble skutt og drept, var det dråpen i begeret, så å si. Gjennom flere uker hadde det bygd seg opp et stille raseri som krevde en form for utløsning, sier Shawn Moore, en lokal aktivist som sitter i en sofa ved siden av Jay og Linda Anderson.
De siste årene har USA gjentatte ganger blitt rammet av raserelatert uro. Voldelige protester har brutt ut i byer som Charlotte, Baltimore og Ferguson etter at politiet har skutt og drept svarte menn, som i tilfellet Jay Anderson jr. I Milwaukee står restene av en bensinstasjon ved Sherman Park tilbake som et symbol på hva som skjedde i byen i sommer.
Frustrasjonen koker i flere afroamerikanske lokalsamfunn, og Shawn Moore forklarer hvorfor.
- I andre vestlige land opplever du ikke den samme fattigdommen og mangelen på muligheter som her, og den bortimot institusjonaliserte rasismen som du ser enkelte steder. Når Ferguson, Baltimore, Charlotte og Milwaukee eksploderer, skjer det ikke på impuls.
Valget av Barack Obama som president skapte eufori blant USAs afroamerikanske befolkning for åtte år siden. Fattigdommen har imidlertid økt under Obamas presidentperiode, og den rasemessige spenningen er blitt langt mer synlig. Nå står USA overfor et skjellsettende valg mellom Hillary Clinton, som fører en valgkamp som hyller det flerkulturelle samfunnet, og Donald Trump, som fører et kompromissløst «lov og orden»-prinsipp i sin valgkamp. Når Trump tordner mot «skammelige og katastrofale» forhold i USAs storbyer, er det i stor grad steder som Milwaukee han prater om. Byen som er på størrelse med Oslo, opplevde 153 drap i 2015.
Summen av alt
- Det som skjedde i Sherman Park var uunngåelig. Vår frykt er at de etterlatte ikke får oppleve rettferdighet, og at Jay Anderson jr. ikke blir det siste offeret. At stadig nye utenlandske journalister dukker opp her neste år og stiller de samme spørsmålene. At det fortsetter igjen og igjen og igjen, og til slutt opplever borgerkrig i et fritt land, sier Moore.
- Man snakker om blind rettferdighet. Våkn opp, mann, og se deg rundt, skyter Jay Anderson inn.
- Loven beskytter dem, ikke oss. Grunnloven vår er en vits. Den gjelder ikke for oss.
For over femti år siden skapte den store svarte borgerrettsbevegelsen historiske resultater med Martin Luther King i spissen. Det skjedde først etter at et utall afroamerikanere var blitt drept i regelrette lynsjinger, mens andre ble banket til døde av politiet under fredelige protestmarsjer.
Nå virker det som et nytt opprør er i emning. Bevegelsen Black Lives Matter ble startet i 2013 etter at en hvit sikkerhetsvakt skjøt og drepte 17 år gamle Trayvon Martin i Florida for deretter å bli frikjent for mordet. Året etter utløste politiets drap på den 18 år gamle Michael Brown voldelige opptøyer i Ferguson, Missouri.
- På 1960-tallet handlet det om en direkte kamp mot legalisert apartheid. Dette er annerledes, men det har opphav i de samme fundamentale grunnene. Det nye er mobiltelefoner, videokameraer og sosiale medier. Før var det ord mot ord, og politiets ord veide tyngst. Nå blir stadig flere overgrep dokumentert på stedet, sier Howard Fuller, som var en sentral skikkelse i Black Power-bevegelsen på 60-tallet.
I dag er han æresprofessor ved Marquette-universitetet i Milwaukee, og bor kun noen hundre meter fra Sherman Park.
- Folk reagerer på det som de har et personlig forhold til, samtidig som de forbinder det med andre lignende skyteepisoder som finner sted, mener Fuller.
De reagerer både på systematisk rasisme og på den rasismen de selv opplever. Og ikke minst reagerer de på fattigdommen.
- Det er en kombinasjon av en rekke forskjellige krefter i samfunnet, mener den venstreorienterte Howard Fuller.
Industrien kollapset
Egentlig ligner Milwaukee ett eneste stort villastrøk. Byen er nesten tømt for høyhus og leilighetskomplekser. De 600 000 innbyggerne bor i store trehus som er spredt langs brede villaveier, og 200 000 trær gjør de fleste veiene til rene alleer.
I midten av det forrige århundre hadde byen en bugnende industri som tiltrakk seg titusenvis av afroamerikanere fra sørstatene. Milwaukee ble kalt for «Nordens Selma» etter byen i Alabama som spilte en nøkkelrolle i de svartes opprør på 1960-tallet. Rasisme var et utbredt fenomen, men så lenge ufaglærte afroamerikanere kunne tjene en god timelønn og forsørge en familie, ble det til at de i stor grad ignorerte rasismen.
Industrien kollapset imidlertid, og de sosiale skjevhetene mellom svarte og hvite økte. Det har ført til en segregert by, hvor de fleste hvite bor sør for elva Menomonee, som deler byen i to, og i forstedene. Nord for elva bor det nesten kun svarte. Og nå kan ikke systematisk rasisme og gjentatte drap utført av politiet tilgis lenger.
- Dette landet har vist sitt sanne ansikt. Vi er et rasistisk land, sier Khalil Coleman, en annen av byens aktivister, som vi møter foran huset hans på 16th Street.
- Velkommen til ghettoen, sier han.
Til tross for en hullete asfaltvei ligner den brede villaveien noe helt annet enn en ghetto, men bildet bedrar. Her, i postnummerområde 53206, har omtrent 62 prosent av de mannlige innbyggerne vært i fengsel. Rundt hjørnet fra der vi står ble en ni år gammel jente skutt og drept i mars. Ikke langt derfra ble en 18-åring drept i april.
Khalil Colemans hus ser flott ut fra utsiden, men de er fire familier som deler det.
- Rasismen har blitt systematisert gjennom privatiserte utdanningssystemer og privatiserte fengsler, sier han.
Fra skole til fengsel
Blant de fengslede fins mennesker som ikke har gjort seg skyldig i stort annet enn at de har latt være å betale trafikkbøter.
En stor gruppe sitter imidlertid fengslet for narkotikarelatert kriminalitet, og i tillegg er det flere grove voldsforbrytere blant de innsatte.
Samlet sett har svarte barn en direkte karrierevei fra skole til fengsel, mener mange lokale. Fengselsvesenet er Wisconsins femte største arbeidsgiver, og delstaten gir mer penger til sine fengselsinstitusjoner enn sine utdanningsinstitusjoner.
Flere lokale har samlet seg rundt oss i det en politibil nærmer seg. De to betjentene i bilen - en svart og en hvit - studerer oss nøye mens de triller forbi.
- De kommer nok tilbake om ikke så lenge, sier Coleman selvsikkert.
Og ganske riktig, få sekunder senere tar politibilen en u-sving og kjører tilbake. Den svarte betjenten ruller ned vinduet, og Coleman går bort til ham.
- Jeg vet godt hva dere er her for, sier han og gliser til betjenten.
Betjenten roper til oss andre at vi skal bevege oss bort til fortauet. Vi står med én fot på gresset som skiller veien og fortauet, og den andre foten på veien. Et par små barn kikker nysgjerrig på det som utspiller seg.
- Barn, opp på fortauet med dere, sier betjenten bestemt, før han og hans kollega kjører videre.
- Det der var bare skuespill. De ville bare sjekke at det gikk bra med dere, sier Khalil Coleman til Politikens utsendte.
- Slik er det når de ser hvite og svarte folk sammen, sier han.
Den samme vurderingen får vi fra alle andre kilder vi forteller om hendelsen. Og de mener det er et klassisk eksempel på systemisk rasisme.
- Hvordan kan de tillate seg selv å sjikanere oss slik, spør 18 år gamle D’Angelo Baker, som står sammen med oss.
- De forsøker å provosere oss til å si noe dumt, slik at de har en unnskyldning for å arrestere oss. Hvorfor plager de oss i stedet for å gjøre jobben sin? De kan ikke behandle oss alle som om vi er dårlige mennesker, sier attenåringen, som nærmest vibrerer av sinne. Han har allerede vært en tur i fengsel for ran og overfall i en alder av 14.
- Jeg skal ikke lyve til deg. Jeg har tatt noen dårlige valg, men jeg har lært av det. Da jeg satt i fengsel tenkte jeg at det her var ikke meg. Det er ikke hvem jeg er.
Han gikk i niende klasse da han havnet i fengsel. Han vil gjerne fullføre utdannelsen, men foreløpig søker han jobb. Så langt har det vært en resultatløs affære. To av hans søskenbarn arbeider i «billigbutikken» Dollar Tree. Der vil han gjerne også ha jobb, men hittil har ikke hans søskenbarn kunnet hjelpe ham med det.
Hvordan får du dagen til å gå i mellomtiden?
- Jeg tegner mye. Og søker jobber. Jeg forsøker å få tiden til å gå, forteller han.
Han vet at han er rollemodell for sine fem yngre søstre, særlig etter at storebroren ble fengslet for ran måneden før.
- Hvis jeg skal være helt ærlig, så ser jeg meg selv i speilet hver dag og spør meg selv om det er det her som er meningen med livet mitt. Hvorfor kunne vi ikke bare vokse opp i et rolig område?
En ødelagt bydel
Kafeen Coffee Makes You Black er en livlig oase i nabolaget. Hvite kunder krysser også byens usynlige grenser for å nyte de tykke pannekakene mellom plakater av afroamerikanske ikoner, fra Louis Armstrong til Barack Obama.
Det er 15 år siden Bradley Thurman åpnet kafeen, og i dag omsetter han for over 30 000 dollar (omtrent 250 000 norske kroner) i måneden.
Da Bradley søkte banken om kreditt for å pusse opp for 30 000 dollar tidligere i år, fikk han imidlertid et nei til svar. Etter flere tiår som selvstendig næringsdrivende har han fortsatt til gode å få positivt svar på søknad om lån fra banken.
- Kanskje det bare er meg det er noe galt med, sier han ironisk i det han slår seg ned ved bordet vårt.
- Det er systematisk forskjellsbehandling, konstaterer Keyon Jackson-Malone, som vi spiser lunsj med. Radioprodusenten er av typen som kjenner alt og alle i byen.
Han forteller om byens gamle bydel, Bronzeville, som var så levende og rik på musikk at den ble kalt «Midtvestens Harlem». Området ble imidlertid ødelagt da politikerne la en ny motorvei tvers gjennom bydelen på 1960-tallet. Slike anekdoter har folk i Milwaukee mange av, mens de forteller sine egne små historier. Som oftest historier om å ha blitt stoppet av politiet.
- Flertallet har blitt mindretallet. Jeg tror at det hvite overherredømmet kjemper med alt det har. De rekker deg en fløyelshanske med den ene hånden og stikker deg i ryggen med den andre, sier Keyon Jackson-Malone.
Han mener at rasisme lenge var så politisk ukorrekt at de hvite ble nødt til å skjule det i systemene. Valget av USAs første svarte president har betydd at folk igjen er mer åpne om sin rasisme.
- Jeg ønsker å oppleve den dagen da rasismen er død, men jeg tviler på at det skjer, selv om det har skjedd fremskritt. Jeg gruer meg til dagen hvor vi kommer til Bibelens siste side, hvor det er åpen krig. Noen ganger tenker jeg at det er den eneste utveien. Jeg håper på noe annet, men jeg kjenner dette landet. Det kjenner ikke til forandringer uten vold. Det har blitt vist hele veien gjennom historien.
Pistolen som forsvant
Familien Andersons liv er ødelagt etter sønnens død i en by hvor politiet er forhatt av mange. I 2014 ble en sovende svart mann med psykisk utviklingshemning vekket av en politibetjent i en annen av byens parker, og endte med å bli skutt og drept.
Urolighetene eksploderte i august, da den 23 år gamle bevæpnede Sylville Smith ble skutt av en svart politibetjent, to måneder etter at Jay Anderson jr. ble drept. I Andersons sak har betjenten sagt at han fryktet for sitt liv fordi Jay Anderson jr. - som satt og sov i bilen sin da betjenten så ham - var bevæpnet. Da betjentene tok bilder av åstedet var pistolen på mystisk vis forsvunnet.
Under alle omstendigheter hadde han en grunnlovsfestet rett til å bære et synlig våpen. 25-åringen hadde angivelig lagt seg til å sove i bilen fordi han var beruset, og derfor kunne han ikke kjøre hjem.
- Han lot bilen stå og gjorde det riktige. Min sønn var en god mann, sier Linda Anderson.
Sosiale katastrofer
En gang var denne byen den beste plassen i hele USA for afroamerikanere, mener den gamle fabrikkarbeideren Earl Ingram, som møter oss på restene av det som var hjørnesteinsbedriften A.O. Smith, som produserte bilkarosserier og heiser frem til den ble nedlagt i 2006.
- Som ufaglært kunne du få 20 dollar i timelønn. Vi arbeidet 12 timer om dagen og syv dager i uka, men vi elsket det, sier Ingram, som var ansatt der i 34 år.
- I løpet av et halvt århundre har jeg sett denne byen forvandles til det ugjenkjennelige, sier han.
Forfallet skjedde med vilje, sier han, det var politisk motivert, mener han. I ørene på en hvit skandinavisk reporter låter det som en vill konspirasjonsteori, men vi har hørt den gang på gang i denne segregerte byen:
- Systemisk rasisme skal holde oss i fattigdom, og det med fullt overlegg fra makthavernes side. Afroamerikanere produserer ikke våpen. Fortell meg hvorfor en 14 år gammel gutt som knapt kan lese og skrive kan få tak i et skytevåpen. Folk har ført våpen inn i våre nabolag for å trigge til bråk, for de har ærlig talt ikke bruk for oss lenger, sier Earl Ingram.
Etter at fabrikken la ned i 2006 fikk han et radiotalkshow, og var byens eneste afroamerikanske radiovert. De siste årene har han vært mentor ved en skole, hvor han gir gode råd til barn fra første til tredje klassetrinn, og forsøker å holde dem på rett spor i livet. Det er for mange det går riktig dårlig for.
- De siste ti årene har 68 000 afroamerikanere blitt myrdet, sier Earl med en bristende stemme.
- Så spør deg selv: Hvorfor vil et land som USA ikke gjøre noe med et folkemord hjemme, når vi er rundt om i verden for å forhindre andres?
- Og hvorfor klarer ikke verdens største militærmakt å stanse innstrømmingen av narkotika til våre nabolag? Wisconsin ligger langt inne i landet. Om vi ønsket å stoppe skipene som fører disse stoffene inn i landet kunne vi gjort det. At de ikke gjør det er en bevisst handling.
På folkemunne ble de gamle fabrikkene til A.O. Smith kalt «Slaktehuset». Mange mistet fingre og armer i prosessen med å storprodusere bilkarosseri hvert tiende sekund. Inntil årtusenskiftet var minstelønnen 20 dollar i timen. Derfor ble produksjonen først flyttet til sørstatene, hvor minimumslønnen er, før alt ble flagget ut av landet.
Det som står tilbake er en deprimert by - i «Land of the free – home of the brave».
Earl Ingram rister på hodet.
- Om du ikke lever opp til dine idealer, er det hult. Og det er det USA er. Hult.
ukeadressa@adresseavisen.no
