De siste månedene har vi opplevd en støykilde så sterk at den har nådd oss hele veien over havet fra USA. Stille før valgstormen, sa du? Langt ifra! Men nå er det heldigvis snart slutt. Når vi våkner den niende november er presidentvalget endelig unnagjort. Så blir det kanskje stille etter stormen.
Særlig.
For det tar visst aldri slutt. Stillhet er blitt et knapphetsgode. Eller kanskje er lengselen etter stillhet bare et tegn på at man begynner å dra på åra. Fra tiden som fjortis husker jeg at faren min kom hjem fra jobb og umiddelbart la ned lydveto - mot alt fra radionyheter til listetoppene i «Ti i skuddet». Og i hvert fall det siste Abba-albumet på full spiker i stua. Stille i stua.
Kjiiiiiipt! Den gangen.
I dag bruker jeg musikk i stillhetens tjeneste. «Noise reduction» øreklokker som holder utestøyen borte. Leonard Cohen på øret som en behagelig erstatter både for enerverende tv-fotball i stua og morsomme, men bråkende, kolleger i åpent landskap på jobben.
Her på bruket kompenseres dette siste med noe som kalles «stillerom». En god oppfinnelse. Potensielt. Det vi hadde da Adressa ennå holdt til på Heimdal, var imidlertid av det skumle slaget: Stille så lenge ingen var der, men ellers mer enn lydhørt. Veggene var så tynne at de ikke engang trengte ører for å videreformidle ting som strengt tatt burde vært usagt.
Ifølge arbeidslivsforskning burde arbeidsplasser med åpent landskap investere i noen gode hodetelefoner til sine ansatte. Lydeksperter anbefaler fuglesang, sus, og bølgeskvulp som beroligende lyd på øret. Dit har jeg dog ikke kommet. Musikk duger. Alltid.
For noen uker siden var jeg på konsert med The Cure i København. Ti tusen dedikerte dansker og andre i symbiose med egen art, fanskaren. Men så var det én. Han som kunne ALLE sangene og sang dem HØYT, energisk akkompagnert av egen luftgitar. Selv sto jeg et par meter unna og anså ham kun som en dedikert fan. Kompisen min som sto rett foran ham, opplevde ham mer som en faen.(«Hadde han ennå kunnet synge!») Nå skal det sies at den ekstremt ivrige dansken nok hadde fått i seg noe helt annet enn et par øl før konserten. Til slutt gikk lufta ut av ballongen, og vi kunne konsentrere oss fullt og helt om herlig konsertstøy … nei, vellyd!
I løpet av disse linjene har jeg også hatt Simon & Garfunkel på øret for inspirasjon. Sound of silence, du vet, Lyden av stillhet. « People talking without speaking. People hearing without listening». Valgkampen i Amerika når stadig nye høyder. Men - må jeg motvillig innrømme - det kan også gjelde mer lokalt. Denne samme helga i København var nemlig også åsted for et par saftige diskusjoner. Og hvem ble så revet med at man slet ut øregangene til opptil flere av deltakerne på festen? Ja, nettopp.
At man ikke kan ha vett til å holde kjeft.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no