Élysée-palasset midt i Paris signaliserer makt og styrke, og den er reell. Frankrike har nettopp passert Storbritannia som verdens femte sterkeste økonomiske makt. Den franske atomvåpenstyrken er respektert, og franske kommandosoldater kjemper i disse dager side om side med sine amerikanske kolleger i Irak.
Som øverstkommanderende for landets væpnede styrker - og som president med en innflytelse som ifølge grunnloven overstiger den amerikanske presidentens på flere områder - er François Hollande et av verdens mektigste mennesker. Omgitt av soldatene i den republikanske garde med sine gull- og fjærpyntede uniformer fra en svunnen tid, har han prøvd å leve opp til betegnelsen «den republikanske monark», som blir brukt om franske presidenter.
Nå er imidlertid illusjonen brutt.
- Jeg er spøkelset i Élyséet, sier han spøkefullt til journalistene Gérard Davet og Fabrice Lhomme i boken deres med den pirrende tittelen «Un président ne devrait pas dire ça …»: «Det burde ikke en president si …», altså.
- Det å være president er det samme som å ikke ha venner. Hvis man er president må man akseptere ensomheten.
Ronald Reagan uttrykte det samme etter at han hadde forlatt Det hvite hus. François Hollande forteller imidlertid om makten og dens skyggesider mens han fortsatt utøver den, og boken gir et fascinerende innblikk bak maktens kulisser. Presidenten er til tider brutalt ærlig, og leserne kommer nærmere inn på en mann som makten har forvandlet fra å være åpen og kontaktsøkende til å bli formell og reservert.
Dameproblemer
Det har gjort boken til en bestselger - men samtidig en politisk skandale. En president skal nemlig ikke ta bladet fra munnen på denne måten, mener kritikerne, og bokens tittel har derfor blitt profetisk. Etter utgivelsen av boken - som er bygd på 61 møter med presidenten siden juli 2012 - har nemlig den franske presidenten store problemer. Bildet av en liten og litt overvektig mann som sitter alene ved tv-en i det forgylte palasset kveld etter kveld med måltidet på et brett foran seg, er ikke forenelig med en «republikansk monark».
- Under alle omstendigheter betyr det politiske livet at man har mange forbindelser, men få venner … Vennskap er sjeldent. Jeg kan telle vennene mine på én hånd, lyder François Hollandes desillusjonerende kommentar.
Fortellinger om ensomhet, oppgjørene med sin tidligere partner og konfliktene med den nåværende, skuespillerinnen og filmprodusenten Julie Gayet, som for enhver pris vil gifte seg med Hollande, sjokkerer offentligheten.
- Ja, det vil hun. Det koker. For en kvinne er det tross alt en følelsesmessig anerkjennelse, det er ikke for prestisjens skyld. Men jeg vil ikke gjøre det offisielt … Hvis det var tilfellet ville man uunngåelig si at det handler om valgkamp, noe politisk, sier presidenten.
Som flere kommentatorer påpeker henger han samtidig ut en anerkjent og moden skuespillerinne som en kvinne som bare drømmer om å bli gift med ham.
Det går heller ikke bedre med forholdet til kameratene i sosialistpartiet.
- Vi må foreta en likvidering. Vi må begå harakiri, sier han om partiet han sto i spissen for i over 20 år, og som sikret ham valget til presidentposten i 2012.
Presidentens analyse er at partiet har overlevd seg selv, og at nye politiske konstellasjoner er nødvendige.
Det siste virker usannsynlig. I første omgang er det nemlig presidenten selv som begår politisk selvmord, slik dagsavisen Le Monde skriver i en lederartikkel, og hans nærmeste venner trygler ham om å ikke stille til gjenvalg ved presidentvalget til våren.
- Personlig, og som hans venn, ønsker jeg at han unngår den ydmykelsen, sier presidentens nærmeste venn, advokaten Jean-Pierre Mignard. Det var han som åpnet døren for François Hollande da Ségolène Royale, presidentens partner og mor til deres fire barn, kastet ham ut fra hjemmet deres i 2007 på grunn av forholdet han den gang hadde til journalisten Valérie Trierweiler.
Ifølge den nyeste meningsmålingen er under ti prosent av velgerne fornøyde med presidentens innsats, og allerede før utgivelsen av boken var vennene i ferd med å forlate det synkende skipet. I løpet av 362 sider klarer han å legge seg ut med forgjengeren Nicolas Sarkozy, flere av statsrådene, president Barack Obama, landets dommere og til og med noen fotballspillere, som ifølge den ellers så fotballinteresserte presidenten har behov for «hjernetrim».
Den beste analytikeren
Det store spørsmålet er hvorfor François Hollande har «skriftet», slik flere av vennene hans formulerer det, overfor to journalister, fullt klar over at de ville referere samtalene?
Opprinnelig overtalte journalistene Gérard Davet og Fabrice Lhomme fra avisen Le Monde den nyvalgte presidenten til å delta i en bok om hans første hundre dager i Élysée-palasset. Det ble til noe mye større. Presidenten elsker politisk journalistikk, og han liker å være sammen med journalister.
I det sekulære Frankrike vekker hans tanker om muslimer og islamisering oppsikt, slik de kommer til uttrykk i boken.
- Problemet er at muslimene viser seg mer som muslimer enn tidligere. Kanskje vil de anerkjennes, for andre er det snakk om provokasjon, for enkelte en radikalisering … Så lenge de skjulte seg sjokkerte det ingen. Men nå ser man dem, kanskje fordi de er flere. I mange land skaper det ikke problemer. I Frankrike er det et problem.
Fremtredende muslimer reagerte umiddelbart med spørsmålet om de nå må skjule seg, og presidenten bør ikke regne med økt støtte i de innvandrerområdene som ble mobilisert ved siste valg.
For offentlighetens del treffer han imidlertid presist i oppgjøret med politisk islam og kritikken av muslimenes manglende engasjement i kampen mot terrorismen. Flertallet av befolkningen har samme holdning i disse spørsmålene, og det samme er tilfellet med konstateringen om at integreringen ikke fungerer i de store innvandrerbydelene. Likevel kommer han galt ut.
Presidenten henviser til fotballstjernene fra de siste årene som for manges vedkommende er produkter av «les quartiers» - innvandrerbydelene - som dårlige eksempler.
- Man har karene fra innvandrerbydelene, som ikke har noen bakgrunn, ingen verdier og som har reist fra Frankrike for tidlig … De har gått fra å være uoppdragne unger til å bli søkkrike stjerner uten de minste forberedelser. De er psykologisk sett ikke forberedt til å vite hva som er bra og hva som er dårlig.
François Hollandes uttalelser til journalistene falt før fotball-EM i Frankrike i sommer. Han henviste til det skandaleombruste laget fra VM i 2012 som passer til karakteristikken, mens det nye laget har et helt annet image.
Terrorisme og følelser
Helt uventet har den runde, joviale og fredelige François Hollande utviklet seg til å bli en «krigspresident». Han har ført Frankrike til krig i Mali, franske soldater har stoppet borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk, og akkurat nå letter jagerbombere fra hangarskipet «Charles de Gaulle» i det østlige Middelhavet for å delta i operasjoner mot IS. Prisen er høy, også for en president.
- Når jeg ser de amputerte og brannskadde mennene, sier jeg til meg selv: Dette kan de godt bebreide meg for.
Han er svært bevisst over at han sender menn og kvinner i døden.
- Når man står overfor det første dødsfallet blir man klar over at man har tatt en alvorlig beslutning … Man blir beveget hver gang. For det er jeg som har tatt beslutningen.
Han var på stedet kort tid etter terroraksjonene mot den satiriske ukeavisen Charlie Hebdo i januar i fjor, og mot konserthallen Bataclan og de nærliggende kafeene i Paris i november. Ved begge anledninger skulle han sammen med sine medarbeidere umiddelbart ta stilling til forløpet av etterforskningen, beredskapen mot nye terrorhandlinger, kommunikasjon med befolkningen og kontakt med internasjonale statsledere.
- Man blir kaldblodig, fordi det er så mange vanskelige ting å ta stilling til. Det er gisselsituasjoner, terroraksjoner og militære angrep som skal organiseres … Alt dette vil ikke si at man blir likegyldig, men man blir straks nødt til å skjule seg bak et skjold.
François Hollande har fått bred anerkjennelse for sine opptredener ved de mange dramatiske og tragiske begivenhetene som har preget hans snart fem år ved makten, og han har opptrådt menneskelig og verdig ved begravelser og minnehøytideligheter for falne soldater og ofre for terrorismen.
Kanskje du vil lese om Snåsamannens biografi også?
I debatten blir likevel disse viktige avsnittene i boken helt overskygget av en avsløring som nok en gang illustrerer presidentens manglende diskresjon og lysten til å snakke ut.
Ifølge flere etterretningseksperter øker antallet henrettelser av terrorister og gisseltakere utenfor Frankrikes grenser. Franske fly eller kommandosoldater har «uskadeliggjort» utallige landsfiender, og under en samtale i oktober 2015 spør de to journalistene om hvor mange det er snakk om.
- Jeg har minst gitt ordre om fire, innrømmer han og forklarer hensikten bak den franske «licence to kill».
- Hvis det innebærer omkostninger og det ikke er strategisk, så er det ingen grunn til å beslutte et angrep eller en operasjon. Hvis det er kostbart, men strategisk, så skal man gjøre det likevel.
Disse avsløringene har ført til en strøm av kritikk fra opposisjonen, som beskylder presidenten for å røpe militære hemmeligheter.
Ikke engang hans nærmeste forsøker å forsvare ham. Alle prøver nå å redde sitt eget skinn ved å ta avstand fra mannen som gjorde dem til etterretningssjefer, stabssjefer, parlamentarikere eller ministre.
«Spøkelset i Élyséet» er mer ensom enn noensinne.
ukeadressa@adresseavisen.no
