Det er med tydelig motvilje Orhan Pamuk snakker om den nåværende situasjonen i Tyrkia. Allerede i den fyldige epost-korrespondansen i forkant av vårt intervju med den tyrkiske nobelprisvinneren, har han gang på gang understreket at intervjuet i overveiende grad skal handle om hans siste roman «Noe fremmed i mitt sinn», som kom på norsk tidligere i år.
- Jeg vil besvare noen politiske spørsmål, men jeg er mest interessert i å snakke om min roman, advarer han på forhånd.
Motviljen til å snakke politikk er ikke vanskelig å forstå. For en åpen, sekulær og liberal tyrkisk stemme som Pamuks - som elsker sitt land og hvis hele forfatterkarriere kan sees som en slags litterær kjærlighetserklæring til landet Tyrkia og byen Istanbul - er det ikke mange lyspunkter i den politiske utviklingen de siste årene.
Helga før intervjuet ble redaksjonslokalene til avisa Cumhuriyet ransaket og tolv journalister ble arrestert. I tillegg er en rekke prokurdiske medier stengt. Alle fremtidige rektoransettelser er overlatt til president Recep Tayyip Erdogan personlig, og nesten tusen skoler er nedlagt.
Og dette er bare en oversikt over de siste innstrammingene etter det mislykkede kuppforsøket i sommer. Mange mener at president Erdogans Tyrkia nå er å regne som et diktatur.
Orhan Pamuk har for tiden stor avstand til denne nye virkeligheten i sitt hjemland. Han sitter i sin leilighet på Manhattan i New York, hvor han underviser ved Columbia University dette semesteret. Etter en lengre samtale om den nye romanen hans - en samtale vi kommer tilbake til - kommenterer han utviklingen i Tyrkia.
Alt ble endret
- Det er klart at denne utviklingen gjør meg trist. De siste to årene har det gått i helt feil retning, sier Pamuk.
Han peker først på krigen mot terrororganisasjonen IS og terrorangrepene i Istanbul før han kommer til den pågående bølgen av undertrykking utført av Tyrkias regjering.
- Kuppforsøket har endret alt. Jeg respekterer at folk tok til gatene for å forsvare sin leder, og kanskje ønsket de også å forsvare demokratiet. Men det har ikke gått i retning av mer demokrati. Tvert imot. Jeg har mange venner som har blitt fengslet, og det er mange journalister som nå har store problemer, sier Pamuk.
Han har i flere tiår blitt ansett som den ypperste fortolkeren av det moderne Tyrkia, men har tydeligvis gått lei av å skulle forsvare eller forklare sitt hjemland overfor Vesten.
- Jeg beklager, men Tyrkia er altså ikke bare regjeringen, det er folket, det er byene, det er de sekulære som meg, sier han med et irritert uttrykk i ansiktet.
- Og du opplever ikke personlig noen problemer med å skrive som du vil i Tyrkia? Du har full frihet?
- Dostojevskij skrev sine beste romaner da han var underlagt sensur. Men generelt kan jeg si at jeg nesten ikke har hatt noen problemer med å skrive mine romaner. For å gjøre det kort: De små problemene jeg har hatt har generelt vært omkring mine kommentarer og intervjuer jeg har gitt. Så ja, utviklingen bekymrer meg, men jeg er ikke i begivenhetenes sentrum, sier Pamuk, og peker på at han på mange måter kan leve friere nå enn han har gjort på mange år.
Ingen kan beskylde Orhan Pamuk for å være redd for å si fra eller si kontroversielle ting. Han ble siktet for å fornærme nasjonen i 2005, da han i et intervju henviste til folkemordet på armenerne i det daværende osmanske riket i 1915. Siden da har han stått på drapslisten til flere ekstremister.
- I 2000 hadde jeg tre livvakter. Nå har jeg kun én, sier han.
Dermed settes det strek for de politiske kommentarene i intervjuet, og hele rollen som den store intellektuelle brubyggeren mellom øst og vest irriterer tydeligvis den 64 år gamle forfatteren.
- Folk har omtalt meg som en brubygger helt siden jeg skrev mine første romaner, sier Pamuk, og forklarer at det sikkert skyldes hans sekulære holdninger og det at han blander vestlige og arabiske litterære tradisjoner i sine romaner.
Pamuks kontor i Istanbul, der han med utsikt over Bosporosstredet kan se både Europa og Asia, har i tallrike intervjuer og artikler blitt et bilde på hans unike litterære posisjon. Men Pamuk vil ikke være en bru.
- Jeg er ikke en diplomat. Jeg er ikke en som vil forklare. Jeg er forfatter, og skriver om min by og mitt land.
Gateselgeren i Istanbul
At det for Pamuk handler om Tyrkia og særlig Istanbul, lyser ut av hver eneste side i «Noe fremmed i mitt sinn». Det tok Pamuk over seks år å skrive denne tungvekteren av en roman på nesten 700 sider. Det er lengre tid enn han har brukt på noen av sine tidligere bøker, og den er nesten å regne som en erkelokal bok, som i de mest intime detaljer beskriver Istanbul sett nedenfra gjennom de siste femti årene.
Og kanskje er Pamuks roman en alternativ innfallsvinkel for å forstå Tyrkia og de enorme økonomiske, demografiske og politiske forandringene som landet har gjennomgått de siste par generasjonene.
Som han sier er litteratur en måte «å se verden gjennom andres øyne». Og andres øyne - eller rettere sagt, stemmer - er det mengder av i hans nye roman.
Det er historien om Mevlut, en ung mann som flytter til Istanbul fra sin landsby i Anatolia på slutten av 1960-tallet. Her arbeider han som gateselger resten av sitt liv. Varene han selger er yoghurt og boza - en mild alkoholholdig drikk som tidligere var yndet av muslimer ettersom alkoholprosenten er så lav at de kunne late som at de ikke drakk. Boken er imidlertid mer enn bare historien om Mevlut.
I motsetning til mange av de øvrige tilflytterne i boka forblir Mevlut fattig - men med en evne til å bevare optimismen og finne glede i det lille han har.
Det slår ikke minst igjennom i forbindelse med hans ekteskap. Han ble forelsket i en jente han fikk et glimt av i sin fetters bryllup, og skriver i flere år brev til henne, helt til han til slutt har nok mot til å kidnappe henne.
I prosessen gjør han en stor feil og kidnapper hennes mindre vakre storesøster. Hans listige fetter ga ham feil navn, slik at han i årevis har sendt sine kjærlighetsbrev til feil kvinne. Noen menn ville blitt bitre av dette, men ikke Pamuks milde Mevlut. Han tar til takke med storesøsteren, og aksepterer sin skjebne allerede på vei hjem til Istanbul etter kidnappingen.
I et noe utradisjonelt grep lar Pamuk hundrevis av andre personer tale direkte til leseren i små avsnitt. Og romanen blir dermed et slags kaleidoskopisk portrett av Istanbul i det siste halve århundret. En tid hvor byen har vokst med ti millioner mennesker, og hvor mengder av nye områder og bydeler blir til.
Istanbuls vekst
Boken strekker seg over en periode på et halvt århundre, omtrent sammenfallende med Orhan Pamuks voksne liv. Og interessen for Istanbul er tydelig når han snakker om boka og byen.
- Da jeg ble født (i 1952) var Istanbul en by med én million mennesker. I dag bor det 16-17 millioner mennesker i byen, og jeg føler meg ekstremt heldig over å ha vært vitne til den ufattelige forandringen.
Det er slett ikke første gang Pamuk dykker ned i Istanbul. For noen år siden ga han ut en biografisk bok om den tyrkiske storbyen, og han har også opprettet et museum der. Men siden da har utviklingen skutt i været.
- Det har skjedd mer i byen de siste 15 årene enn i de 50 årene før det igjen, sier Pamuk.
- Jeg enser en nostalgisk stemning i mye av boka. Mevlut er gateselger - et yrke som nærmest dør ut i den perioden boka tar for seg. Var Istanbul et bedre sted i gamle dager? Var folk mer samlet tidligere?
- Jeg føler nostalgi både for det gamle Istanbul og hele Det osmanske riket, som gikk tapt. I min bok om Istanbul tar jeg for meg en særlig tyrkisk nostalgi på dette området, om å føle at man er i Europas periferi, og tidligere har vært en del av et imperium. Men det er sett fra min posisjon, fra den øvre middelklassen. Mevlut kommer til Istanbul på 1960-tallet, så han vet ingenting om alt det. Han er full av optimisme, av håp for fremtiden - og det er det som driver utviklingen.
- Boka har blitt din største suksess i Tyrkia noensinne. Det er også første gang at du skriver om underklassen - om helt alminnelige fattige mennesker. Tror du de to tingene henger sammen?
- Det er umulig for meg å si. Jeg har skrevet romaner i 40 år, og det er umulig å forutse hva som selger og hva som ikke gjør det. Noen sier at denne boka har blitt en suksess fordi Mevlut er en alminnelig mann som man kan kjenne seg igjen i. Men jeg vet egentlig ikke.
- Det er en veldig lokal bok. Vi kommer helt inn under huden på Istanbul og livet der, helt ned i detaljer om hvordan man lager yoghurt og boza. Hvorfor tror du at det er interessant for skandinaviske lesere?
- All god litteratur er lokal. Å være skjønnlitterær forfatter er å bli fascinert av detaljer og kunne videreformidle dem så andre også blir fascinert. Og hvis en bok foregår i New York, hvor jeg er nå, er det ingen som vil si at den er lokal. Da er det en universell historie. Jeg har alltid vært fortvilt over at fortellinger fra Vesten anses som universelle og alt annet som lokalt og eksotisk. Når jeg skriver om kjærlighet er det altså ikke tyrkisk kjærlighet, men menneskelig kjærlighet. Det er derfor litteraturen er global, sier Pamuk med en tydelig irritasjon.
Og i realiteten er historien om Mevlut også en global historie, i hans oppfatning. Selv om den stort sett utelukkende foregår i Istanbul.
- Mevlut flytter fra land til by for å forbedre sitt liv. Som dem som flyttet fra Sicilia til Milano, eller de som flytter fra landlige distrikter i Kina til Shanghai. På den måten er han en del av en global tendens til urbanisering, så selv om han er gateselger, er han også en moderne mann.
ukeadressa@adresseavisen.no
