Norwegians DY2806 fra Gatwick har landet med 185 passasjerer. Grensekontrollør Carina Rapstad tygger på den siste matbiten fra en lynrask spisepause der hun småløper til kontrollboksen. Hun må starte e-gatene før alle kommer.

E-gatene er den automatiske passkontrollen. Fire av dem står foran glassburene som er Schengen-grensen inn i Norge. Det har de gjort siden 2012, til bruk for EU- og EØS-borgere over 18 år. Når du går gjennom dem, passerer du en av Europas såkalt smarte grenser. Men hvor smarte er de egentlig?

Et nytt, stort marked

Grensekontrollen mellom land i Europa ble borte med passfrihetsområdet Schengen. En hel generasjon europeere har vokst opp med gleden over dette fredelige grepet.

Men under radaren på de fleste har Schengen-statene supplert fri indre bevegelse med stadig mer robust kontroll på yttergrensene. Den har fått militære uttrykk. Krigsskip vokter Europas grense i Middelhavet, israelske droner flyr langs den finsk-russiske grensen. Politi- og overvåkingsorganer utvikler et United States of Europe, et USE der Norge er medlem.

Maria Gabrielsen Jumbert studerer grensekontroll og overvåkingsteknologi ved PRIO, Peace research institute Oslo. Hun ser at forsvarsbudsjettene har fått hard medfart i mange land de siste årene. Samtidig vokser et nytt marked fram for forsvars- og sikkerhetsindustrien. Både politikere og publikum er villige til å betale for grensekontroll.

Fra EUs sentrale budsjett skal det brukes over 54 milliarder kroner før 2020. Store summer må de enkelte Schengen-landene belage seg på å satse i tillegg.

- Det er masse penger i dette, men ganske lite demokratisk oversikt over hva som blir valgt og prioritert. Det er gode grunner til å spørre om tiltakene virker slik det ble lovet, sier Gabrielsen Jumbert.

4. border-fence-hungary: Passfrihetsområdet Schengen har gitt stadig flere europeere fritt bevegelse over grenser som før hadde kontroll. Men da rekordmange flyktninger kom gående nordover gjennom Europa i fjor, ga mange land hele Schengen på båten og satte opp gjerder igjen. Her fra den ungarsk-serbiske grensen.

E-gatene ser deg

Klaprende, bestemte skritt varsler de første London-passasjerene. De travleste kommer først. I valget mellom elektronikk og menneskelig kontroll, nøler de ikke et sekund. De strener rett mot det smilende ansiktet til Kathrine Brannvoll i boksen.

Så kommer alle. Med og uten bagasje. Med og uten passet klart. Med og uten rutine. En kontrollør med lyseblå politiautoritet vifter dem inn i e-gatene.

- Nesten ingen går dit uten at noen andre går foran. Derfor må vi ha noen som står og sluser folk inn, sier Vidar Rasmussen (bildet). Han er dokumentgransker og tillitsvalgt for grensekontrollørene på Gardermoen. London-flyene er enkle, der er det alltid noen briter. De er vant til elektronisk kontroll. Når en brite rutinert styrer gjennom e-gaten, følger nordmenn etter.

E-gatene sjekker om du er den som passet påstår. Det tar – hvis du gjør alt rett – 15,3 sekunder. Manuell rutinekontroll av EU- og EØS-borgere tar til sammenligning seks sekunder, men den er ikke like omfattende.

Vil du gjøre alt rett, legger du passet ditt på glassplaten med bildesiden ned og venter mens maskinen leser informasjonen i chip’en, blant annet bildet. Hvis opplysningene lar seg lese, åpner porten seg, og du går videre til trinn to i prosessen: Fotografering. Føttene på oppmerket sted, ansiktet vendt mot en ny glasskjerm med kamera. Litt venting mens maskinen tar bilde og leter opp 45 likheter mellom deg og passfotoet, samtidig som den søker i nasjonale registre og databaser over etterlyste personer og stjålne pass. Grønn pil når alt er i orden – og neste port åpner seg. Ferdig.

Men det går ikke alltid som det skal. Heller ikke nå. Carina Rapstad roper til to som går inn i e-gaten sammen. Det går heller ikke hvis du trykker ansiktet mot glasset på kameraet. Eller hvis du begynner å fnise og snur deg til den du reiser sammen med. Da stopper prosessen og fanger deg mellom glassportene i et bitte lite grenseland – til Rapstad nådig åpner porten manuelt og slipper deg gjennom.

6. EBCG-dutch: Nederlandsk grensepoliti med erfaring fra Schiphol tar oppdrag for yttergrensepolitiet Frontex, siden i høst oppgradert til Den europeiske grense- og kystvakten. Ved oppstarten 6. oktober sto de oppstilt sammen med tyske, rumenske, bulgarske og finske kolleger for å demonstrere at Europas regjeringer nå har tenkt å få full kontroll over yttergrensen for å hindre terror og en ny ukontrollert flyktningstrøm.

Kravet om trygghet

I terrorens og flyktningstrømmenes tid tar Europa etter USA. På noen korte år har EU og Schengen-landene løftet yttergrensekontrollen til et helt nytt nivå, til dels på usynlig vis. Dagens tre databaser er i ferd med å bli til seks, under mottoet «Smart borders».

Fingeravtrykk, reiseruter, adresse, betalingsmetoder, bilnummer, kontaktpersoner.

Europeiske myndigheter registrerer et vell av persondata som er relevante når noen krysser Europas yttergrenser. Hittil har hovedsakelig tredjelandsborgere blitt kontrollert slik, men snart vil også Schengen-borgerne bli nøye sjekket når de krysser grensen. Dataene, de aller fleste om folk som ikke har noe å skjule, mates inn i enorme IT-systemer der informasjonen skal være tilgjengelig for myndighetene i EU og EØS.

I EU-kommisjonens bygning i Brussel sitter mannen som har det formelle ansvaret for de «smarte grensene» som EU og Schengen-landene er i ferd med å etablere rundt seg. Greske Dimitris Avramopoulos er EUs innenrikskommissær.

- Vi gjør dette fordi Europas borgere krever at vi gir dem bedre sikkerhet og trygghet. Prosjektene har bare ett mål: Å gi borgerne våre mer sikkerhet, sier Avramopoulos.

Han bruker overhodet ikke betegnelsen United States of Europe. Men han snakker på en måte som får håret til å reise seg i datatilsyn, domstoler og personvernmiljøer – om behovet for «integrert politikk på alle nivåer» og for å koble sammen de nye databasene spesielt.

- Integrert, samhandlende og sammenkoblet. Noe vi aldri har gjort før.

Grensepolitiets polske base

Det lyser blåhvitt fra store skjermer på veggen. Ingen snakker. Bare klikkelyd fra tastatur avslører at det jobbes i rekkene der alle har utsikt til Europakartet på skjermene. Grønne, gule og røde punkt på kartet markerer «hendelser», forklarer skiftlederen med dempet stemme og spansk aksent. Informasjon om hva slags hendelser det gjelder, er til dels unntatt offentlighet. Det samme er navnet hans.

Her, høyt til værs bak glassfasadene i det smekre og futuristiske Warszawa Spir i den polske hovedstaden, holder Den europeiske grense- og kystvakten til. Inntil i høst var de noe bedre kjent som Frontex. Her flyter meldinger fra grensekontroll-myndighetene i 30 medlemsland gjennom datanettverket Eurosur, om smugling mellom Russland og Finland så vel som flyktningfarkoster i nød på Middelhavet.

Til operasjonssentralen kommer også satellittbilder, skipsbevegelser og værmeldinger. Situasjonsrapporter er tilgjengelige for politiet i hele Schengen, også for en liten håndfull medarbeidere som bemanner det norske koordineringssenteret for Eurosur, i hovedkvarteret til Kripos i Brynsalléen i Oslo.

- Vi gir informasjon om situasjonen på grensene i Europa i nesten sanntid, sier den spanske skiftlederen i Warszawa.

Hoper seg opp: Ofte må en av grensekontrollørene på Gardermoen sluse folk inn i den automatiske grensekontrollen, ellers styrer de fleste mot glassburene der det sitter levende kontrollører.

Tar etter USA

Etter terrorangrepene 11. september 2001 opprettet amerikanske myndigheter minst 263 organisasjoner, et «homeland security»-system så massivt at knapt noen har oversikt og som det nesten er umulig å vurdere nytten av, viste Washington Post i 2010. Mengden innsamlede data overvelder systemets muligheter til å analysere og bruke dem. Da en ung nigerianer, den såkalte trusebomberen, prøvde å sprenge seg på et KLM-fly fra Amsterdam til Detroit med 289 mennesker om bord 1. juledag 2009, var det våkne medpassasjerer som avverget katastrofen, ikke milliardene brukt på etterretning og avansert sikkerhetskontroll på flyplassene.

USA leder an i utviklingen som Europa nå er en del av, sier Carlos Coelho. Den konservative portugisiske politikeren er medlem av komiteen for borgerrettigheter i Europaparlamentet, der han også leder en arbeidsgruppe som gransker Schengen.

Hver uke pendler Coelho mellom hjembyen Estoril og Brussel, der «terror» brått ble et konkret og rystende begrep 22. mars i år.

Tre selvmordsbombere sprengte seg på tre forskjellige steder i morgenrushet. De drepte 32 mennesker og skadet over 300. Frykten sitter i hos belgiere, som den gjør i Frankrike og Tyskland etter terrorangrep der.

Den ukontrollerte flyktningstrømmen i fjor fikk land etter land til å slå en strek over hele Schengen og gjeninnføre gjerder og grensekontroll der dette for lengst var avskaffet. Det Avramopoulos kaller «noe av det mest populære i europeisk integrasjon» kan stå for fall.

Indre sikkerhet går nå foran fri bevegelse

- Vi skal tilbake til Schengens passfrihet, og vi skal aldri igjen miste kontroll over yttergrensene, sa EU-lederne på toppmøtet i Bratislava i høst.

Akkurat nå er det langt mellom de som spør hva dette skal koste og hva gevinsten vil være. Coelho er en av dem.

Sammen med andre EU-parlamentarikere ber portugiseren regjeringene besinne seg. Parlamentet har forkastet den såkalte Smart Border-pakken én gang, og den er fortsatt ikke vedtatt. Men systemet maler videre – tilsynelatende uavhengig av motstanden. Kritikere mener EU-kommisjonen håndterer det hele som et «fait accompli».

- Jeg tror ikke at flere data og informasjonssystemer er løsningen. Vi bør først forbedre de systemene vi har. Men for politikere er det ikke like sexy som å love folk nye systemer. Folk er redde. Den enkleste måten å berolige på, er å forsikre om at vi skal sørge for trygghet, sier Coelho.

De nye databasene

Entry-exit-systemet er en av de framtidige store databasene. Det skal slå alarm om tredjelandsborgere som ikke forlater Schengen når visumet utløper. Om noen år vil myndighetene vite nøyaktig hvor mange personer som oppholder seg i Europa med utløpt oppholdstillatelse. De vil ha et tall.

Men hva så?

- Vi vet jo ikke hvor disse personene er.

Alt vi har er et tall. Jeg er ikke sikker på at det forsvarer pengebruken. Og jeg vil se det politiet som skal lete etter en halv million mennesker med utløpt visum. 99,999 prosent av dem er ikke kriminelle. De er folk som har glemt at visumet er gått ut, turister og folk som søker jobb på irregulær måte. Ikke kriminelle, sier Coelho.

Norge er «utenforland» i EU, men medlem av Schengen. Norske myndigheter er koblet opp mot databasene, deltar i overvåkingsnettverk – og vil innføre Entry-exit-systemet hvis vi ikke bruker vetoretten.

Passasjernavn-registeret er en annen ny database. Den ble vedtatt i det såkalte PNR-direktivet, som Norge ikke absolutt må slutte seg til – det er definert som «ikke EØS- og Schengen-relevant». Men som fagdirektør Jørgen Skorstad i Datatilsynet bemerker:

- Norske myndigheter ønsker nok ikke å skille seg altfor mye ut på feltet. Regjeringen vurderer å be om en tilknytningsavtale, opplyser Justisdepartementet.

PNR-direktivet pålegger flyselskap å gi opplysninger om passasjerene til europeiske myndigheter. Reiseagent, medreisende, bagasje og full reiserute skal oppgis.

- Dette ser i utgangspunktet relevant ut, sier Skorstad mens han skummer listen på 19 punkt. – De spør ikke om religion eller andre integritetskrenkende ting.

PNR betyr likevel nye, svære databaser med personinformasjon om alle som reiser inn i eller ut av Europa – også på bestemte flyginger innenfor Schengen. Hensikten er å avverge terror og alvorlig kriminalitet. Men det fins ingen dokumentasjon på at dette virker, hevder motstandere.

EU-domstolen er betenkt. I september uttalte generaladvokaten der at en avtale om utveksling av passasjer-informasjon mellom EU og Canada ikke følger EUs personvernregler fordi den lar Canada bruke «sensitive» opplysninger om europeiske borgere. Sensitive opplysninger er definert som data som avslører etnisk opprinnelse, politiske holdninger, religiøs overbevisning, fagforenings-medlemskap eller seksuell legning. Generaladvokaten mente også at det ikke er åpenbart at informasjonen må lagres i fem år.

Uttalelsen kommer til å få betydning for PNR-direktivet, tror Jan Albrecht, tysk politiker for De grønne i Europaparlamentet.

Når PNR-direktivet åpner for profilering av passasjerer også på flyavganger innenfor Europa, topper det alt, mener Albrecht: Det griper inn i den frie bevegelsen i Schengen. Nå må det tenkes nytt, mener han.

- I stedet for stadig mer massedata som koster milliarder av euro å samle, trenger vi mer personell for konkret og grenseoverskridende etterforskning.

4. gardermoen tillitsvalgt1-2: Den automatiske grensekontrollen skulle bidra til bedre flyt. Det har den ikke gjort, hevder grensekontrollørenes tillitsvalgte, dokumentgransker Vidar Rasmussen. – Hvis de har vært oppe 10 prosent av tiden, tar jeg hardt i, sier han. Når de virker, kan maskiner være et verdifullt tillegg til menneskelig kontroll, men kan aldri erstatte den, mener han.

Maskinenes begrensning

Tilbake i passkontrollen på Gardermoen, en onsdag kveld i november. 185 passasjerer med Norwegian fra London er ekspedert over et av Schengen-grensens 1800 offisielle krysningspunkter. Carina Rapstad og kollegene trekker pusten før neste ladning, enda et London-fly. Men dette er en rolig kveld, helt ulik situasjonen i sommer.

Da satt grensekontrollørene noen dager fem timer i boksen om gangen, til et punkt der de ble «passblinde» og knapt kunne «se forskjell på mor og far», som seksjonssjef Lars Hegstad sier. For passasjerer startet passkontroll-køen om bord på flyet. Noen besvimte mens de ventet i inntil tre timer på å nå fram til kontrollen.

I september truet vernetjenesten med å stenge passkontrollen, de mente det var fare for de ansattes helse. Siden har forholdene roet seg noe, vintertrafikken er mindre, og noen flere stillinger er tilført.

De fire e-gatene til 2,7 millioner kroner og driftsutgifter på ytterligere 2,7 millioner pluss moms, skulle bidra til bedre flyt. Det trengs på en hovedflyplass som har eksplosiv passasjervekst og kronisk lav bemanning i grensekontrollen. Men det har de ikke gjort, hevder Vidar Rasmussen, tillitsvalgt for grensekontrollørene.

- E-gatene har bidratt til å gjøre køene lengre. Maskinene har nesten ikke vært i bruk og tar opp stor plass. Hvis de har vært oppe ti prosent av tiden, tar jeg hardt i, sier Rasmussen.

Han forklarer dette med mange og hyppige tekniske problemer og altfor lite satsing på personell som kan holde systemet oppdatert og korrigere feil. Og først i sommer kunne passasjerer med ikke-nordiske pass gå gjennom e-gatene. Til da var maskinene ikke matet med de nødvendige sertifikatene fra de enkelte land.

Problemene med Gardermoens e-gates er ikke enestående. Måleresultater i en testrapport fra IT-organisasjonen eu-LISA i fjor viser at maskinene virket i bare 39 prosent av tilfellene på Arlanda, halvparten i Lisboa og 75 prosent av gangene i Frankfurt.

Politidirektoratet bekrefter at det har vært «lite bruk» av Gardermoens e-gates til nå. Men ikke alle kan benytte disse, så det vil «fortsatt være mange som må kontrolleres på vanlig måte», skriver direktoratet i en epost.

I april åpner «Nye Gardermoen» formelt. Åtte nye e-gates er planlagt i avgangshallen, tolv på ankomst. Grensekontrollørene er for dette, hevder Rasmussen. – Men vi må ha gode maskiner, og folk som er øremerket til å ta seg av finmekanikken.

Etter hvert vil maskinene nok virke som de skal. Men gir de bedre kontroll? Det er Rasmussen ikke den eneste som tviler på.

- Hvis ingen ser gjennom passet etter gamle stempel, oppdager vi ikke folks tidligere reisemål, sier en politimann med 20 års erfaring fra flyplassen i Frankfurt. – Vi vet ikke om noen kanskje var i Irak eller Jordan før de dro til Thailand, sier han.

- Maskiner kan aldri erstatte menneskelig kontroll, fastslår også kollegaen Marco do

Carmo i Portugal. -De ser ikke hvordan folk reagerer og hvordan de snakker. Det er sånn man finner mistenkte.

- Maskinene sjekker om du er den samme som står i passet ditt. De kan sikre bedre kontroll med forfalskede pass. Men dette er faktisk kanskje det eneste, mener Vidar Rasmussen.

- Fremmedkrigere som kommer hjem fra Syria, har som regel ekte dokumenter. Grenseoverskridende kriminalitet kan maskinene ikke finne ut av. Her trengs mennesker med magefølelse som kan stille spørsmål. Vi har ikke lov til å spørre ut Schengen-borgere. Men tredjelandsborgere kan vi spørre. Og det gjør vi.

Fakta:

Schengen, Passfrihetsområde i Europa.

Schengen-avtalen avskaffet grensekontrollen mellom medlemsland, blant dem Norge, i 1995. 26 land er med, 22 EU-stater og fire utenfor.

En rekke medlemmer gjeninnførte intern

grensekontroll etter terrorangrep og

flyktningstrøm i 2015.

Dagens tre databaser

SIS II, Schengen Information System:

Sentral database over ettersøkte personer, stjålne dokumenter, biler og våpen. Skulle

kostet 14,6 millioner euro å utvikle i 2001.

Fasit i 2013: 188,6 millioner euro sentralt,

pluss 330 millioner for nasjonale systemer.

VIS, Visa Information System:

Sentral database med rundt 32 millioner datasett om folk som har søkt eller har visum til Schengen.

Eurodac: Sentral database med fem millioner datasett, inkludert fingeravtrykk, på asylsøkere og ulovlige innvandrere.

Tre planlagte databaser

PNR, Passenger Name Record: Flyselskap som flyr til og fra Schengen-land og på utvalgte strekk i Schengen må gi passasjeropplysninger til europeiske myndigheter. Data skal oppbevares i fem år. Skal avverge terror og alvorlig kriminalitet. Vedtatt som EU-direktiv i 2016. Svært omstridt i personvern-miljøer. Norge ikke pålagt å knytte seg til, men vurderer dette.

EES, Entry-exit system: Sentral database over tredjelandsborgere med visum som skal slå alarm når folk ikke reiser ut innen fristen.

Blir forhandlet mellom EU-kommisjonen og parlamentet. Kommisjonen anslår den vil koste 480 millioner euro å innføre, men parlamentet tipper 1,1 milliard. Nytteverdien svært omstridt.

ETIAS, EU Travel Information and Authorisation System: Forslag fra EU-kommisjonen. Et ekko av USAs ESTA – alle uten Schengen-pass som vil til Europa, må gjennom en forhånds-screening.

Frontex, den europeiske grense- og kystvakten

EU-etat opprettet i 2004 for å håndtere

samarbeid om yttergrensekontroll mellom de enkelte land. Norge er med. Hovedkvarter i Warszawa, Polen. Kraftig oppgradert i 2016,

som Den europeiske grense- og kystvakten.

Skal overvåke migrasjonsstrømmer, hjelpe medlemsstater, støtte søk- og redningsoperasjoner. Samordner grenseovervåkings-nettverket Eurosur. Budsjett i 2004: 6,2 millioner euro. Budsjett 2016: 239 millioner euro, nesten det doble av 2015. Skal økes til 322 millioner euro i 2020.

Eurosur

System for grenseovervåking og for deling av informasjon om hendelser på yttergrensene, etablert i 2013. Norge med. Hensikt: Hindre kriminalitet, ulovlig migrasjon og tap av liv på sjøen. Nettverk av nasjonale samordningssenter etablert, i Norge hos Kripos. Skal gi opplysninger i sanntid, men fungerer ikke nødvendigvis. EU-kommisjonen anslår kostnadene til 244 millioner euro før 2020. En tysk studie tror det blir over 800 millioner. Pluss medlemmenes kostnader.