Carma skal være det lille ekstra!
Hilde Wedø. Lilla topp. Slengbukser i velur. Hun ler en rå latter og sier smilerynkene kom tilbake da botoxen sluttet å virke.
Det lille ekstra nå er diamantringene hun kjøpte i Dubai og den brukte Rolexen hun betalte hundre tusen for på Finn.
Ringene ville han antagelig ikke lagt merke til, sier hun, men Rolexen hadde ikke gått om faren, forretningsmannen Hans Jørgen Wedø, fortsatt levde. Han ville også latt seg provosere av den Porschen hun nylig skaffet seg, antar hun.
- Noen tror det er arven jeg flotter meg med, men jeg tjener alle pengene mine sjøl. Arven plasserte pappa i et fond, og de pengene kan jeg ikke bruke før om ti år.
Carma til værs
Det har gått bra for Hilde Wedø den siste tida, kvinnen som driver Carma, et forretningskonsept beskrevet som et univers fylt med fashion og beauty, et sted hvor kvinner på tjuefem pluss kan finne alt de trenger for å bli ny uten å måtte trippe rundt i en haug med butikker.
Buksa, jakka, skjerfet. Skoene som passer til. Armbåndet som funker. Beltet. Veska. Neglelakken. Lua. Alt det dilldallet vi damer liker, smiler hun.
- Om noen år skal alle norske damer vite hva Carma er for noe, det er målet mitt, og derfor skal vi åpne butikker i Oslo, Stavanger og Bergen for å gjøre dem kjent med konseptet.
Nylig ble hun kåret til årets kremmer av Sparebank 1, og for noen år siden ble hun kåret til årets markedsfører.
- Når du sitter der i salen som nesten eneste kvinne, i konkurranse med store selskaper som bruker svære beløp på å kjøpe hjelp hos reklamebyråer, og jeg vet at jeg har gjort alt sjøl, så er det som å få en Oscar.
- Stolt?
- Å ja! Men jeg hadde ikke klart dette uten mine ansatte. Åh, jeg elsker dem!
Butikk fra starten
Hilde Wedø vokste opp med handel. Hun lekte butikk i blomsterbutikken hvor moren Åse jobbet, og senere i klesbutikken som moren drev. Og faren, som i sin tid arvet flere frisørsalonger og solgte tupeer på postordre, ble etter hvert en av byens rikeste på å selge snøskutere, drive treningssenter, selge sykler og investere i eiendom.
Hun var et forsiktig barn, husker hun, som ikke turte å møte fremmede uten den hånda til moren. Hun var ikke skoleflink. Hun var ikke spesielt flink i noe, sier hun, bortsett fra å jobbe. Jobbe hardt.
Som fjortenåring jobbet hun både på bensinstasjon og i klesbutikk ved siden av skolen, men først etter ett år som utvekslingsstudent i USA hadde hun selvtillit nok til å ta egne avgjørelser uten å spørre foreldrene.
Hun dro til Oslo, jobbet i klesbutikk og studerte på Handelshøyskolen BI, hvor hun sammen med en venninne skrev bachelor om hvordan de kunne etablere en kul klesbutikk i det litt kjedelige Trondheim.
Oppgaven ble kalt Carma.
Egentlig skulle hun studere videre da kleshandler Harald Haltvik, som kjente faren, ringte og sa hun ikke behøvde mer skole. Haltvik visste om et ledig lokale.
Skreik seg til én million
Hun var tjuefire, flyttet tilbake til Trondheim, lånte penger av faren og åpnet to små Carma-butikker i Midtbyen. Alle bilder, alle annonser, var av henne selv. Hilde Wedø var selve konseptet.
- Og når du er dame, vettu, og bretter ut deg sjøl, da kommer det mye dritt.
- Å?
- Hva er det med hu derre der, da, tror hun at hun er modell, eller? Nei, hu der har vi lite trua på, hun kommer aldri til å få det til!
- Og det gikk ikke så bra?
- Nei, økonomisk gikk det jo helt på ræva, vi gikk med tre-fire-fem hundre tusen kroner i underskudd hvert år, og i 2007, mens jeg var gravid med mitt første barn, sa pappa stopp etter å ha saumfart regnskapene.
De 3,5 millionene kronene han hadde lånt datteren, var fordunstet.
- Jeg skreik og skreik og ba pappa om en siste sjanse. Jeg hadde full tro på konseptet og visste jeg hadde det i meg. Jeg fikk én million til.
Så begynte hun å lese de store internasjonale bloggerne og fikk en idé om å vise fram livet i butikken og livet hjemme med mann og barn. Å «bjuda på» ble konseptet. Her hjemme var det ingen andre i bransjen som gjorde noe lignende, sier hun.
- Kameraet var med overalt, når jeg jobbet, når jeg var hjemme, når vi spiste og når vi var på reiser. Jeg kom hjem, spiste middag, og resten av dagen brukte jeg på bloggen. Det kostet ikke penger, bare jævlig mye tid, men snart var bloggen til Carma landets tredje mest besøkte, og på noen uker doblet vi omsetningen.
Det var på den tiden halve byen gikk rundt med stjerneskjerf, og Carmas danske leverandør spurte Hilde om trønderne spiste skjerf til frokost. Og for hvert skjerf de spiste, tjente Carma fem hundre kroner.
- Herregud, det var helt sjukt, vi solgte sju tusen stjerneskjerf, og nå har de skjerfene kommet tilbake igjen, vettu.
Butikken i Søndre lukter mandarin, og under en glassblåst designerlampe fra Italia står et digert sjakkbrett hvor mannfolkene, ifølge Wedø, slåss om å spille mens kvinnene handler og de selv serveres kaffe og sjokolade av hennes ansatte.
Endelig gjeldfri
Pengene hun lånte av faren er tilbakebetalt for lenge siden. Ikke ei krone i gjeld, sier hun, og plænti penger i banken. Hittil i år har Carma solgt for 34 millioner med et overskudd på minst fem millioner.
På Instagram har Carma tretti tusen følgere, og enda flere på Facebook. «Hildecarmas» egen profil følges av ti tusen, de fleste kvinner som synes det er digg å dandere bilder av henne med kommentarer som Lekringen, Søta, Snuppa, og Du er den fineste!
- Vi damer er rause sånn, og jeg synes det er fint at andre synes jeg gjør en god jobb når jeg kler på meg. Vi damer pynter oss ikke for dere menn, vettu, vi pynter oss for andre damer.
- Å?
- Jeg er fokusert på antrekk, frisyrer, og henter hele tiden inspirasjon fra andre damer. Jeg elsker å pynte meg. Jeg kan også gå i joggebukse, men en fin joggebukse, da.
- Så kler du opp døtrene dine og viser dem fram på Instagram?
- Jeg spør alltid om det er greit, og den minste sier noen ganger «nei, det bildet får du ikke bruke». Og det er helt greit. Morten, mannen min, bryr seg ikke så mye om de bildene jeg legger ut, han stoler hundre prosent på mine vurderinger.
- Har du noen grenser?
- Ja, det har jeg jo. Jeg føler det er riktig å gi av meg selv og familien, men jeg legger ikke ut følelser, det er for privat, jeg viser jo bare en happyfasade.
- Er du bare happy?
- Vi krangler og styrer på som andre familier, men alt i alt føler jeg meg veldig happy, ja. Jeg vet ikke når jeg sist var ulykkelig. Det var selvfølgelig veldig tøft og trist da pappa døde, men jeg kan ikke huske at jeg noen ganger har følt meg ulykkelig.
Som sin far
Hans Jørgen, Hildes far, var åtte år yngre enn moren Åse, som var enke med tre barn da de traff hverandre. Hilde ble atpåklatten i familien på seks.
- Egentlig ble jeg ikke kjent med pappa før jeg gikk på ungdomsskolen fordi han var så mye på jobb. Han sa alltid at jeg ville skjønne det der når jeg ble større, og da ristet jeg på hodet. Men nå forstår jeg hva han mente med det der. Han var en businessmann som jobbet nesten døgnet rundt, og nå er jeg jo blitt likedan sjøl. Hadde jeg ikke hatt familie, hadde jeg bodd på butikken. Jeg elsker det, og han elsket det han også. Samtidig ville han ha kontroll på alle i familien, han passet veldig på og var helt oppgitt hvis det gikk litt over styr for noen av oss.
- Han klippet i stykker flere av dine kredittkort?
- Ja, der var vi rake motsetninger. Mens jeg er glad i ting som er fint og flott, unte han seg lite privat. Til min store fortvilelse, snudde han på hver eneste krone.
I november 2014 ringte faren og sa de måtte snakke sammen, hele familien. De møttes hjemme hos foreldrene i Bergheim Terrasse.
Han sa legene hadde gitt ham beskjeden han hadde fryktet hele livet, han hadde fått samme sykdom som moren hans døde av. Kreft i bukspyttkjertelen. Bare noen måneder igjen å leve, hadde legene sagt.
Hilde ble med faren til Luzern i Sveits hvor han ble operert, men legene ga opp fordi kreften hadde hadde spredt seg til hele kroppen. Han la om kosten og prøvde alternativ medisin, men ble dårligere og dårligere.
- Det siste halvåret imponerte han meg voldsomt. Vi snakket om alt, det er ikke én ting som ikke ble sagt om det som hadde vært. Og helt på slutten, på sykehuset, mens han lå på dødsleiet, våknet han plutselig og sa han ville på toalettet. Jeg skal få deg på do, pappa, sa jeg, og jeg fikk ham opp av senga og det var Frank Sinatra på radioen. Og mens jeg holdt rundt ham der ute på gulvet, sier han at han vil danse.
Det blir stille. Et lager fylles med klær til julehandelen, men det er dønn stille. Det skjer ofte med Hilde, sier de som kjenner henne, hun kan gråte til «Idol», til «Farmen», til julesanger av Sissel Kyrkjebø.
- Der ute på gulvet danset vi til Frank Sinatra før jeg fikk ham tilbake i senga hvor han noen timer senere sovnet inn.
Arven i fond
Hans Jørgen Wedø hadde kontroll på alt helt til det siste. Også begravelsen. Musikeren Tore Johansen sang julesangen «O Helga Natt», selv om det var midt i juli, Wedø elsket jula, og alteret var dekket av et filmlerret hvor de viste en avskjedsfilm som Wedø hadde laget mens han var syk, hvor han takket familie og venner og avsluttet med et «vi sees igjen».
- Jeg oppfattet ikke pappa som en troende person, men på slutten snakket han om at han gledet seg til å møte moren sin, så det var noe der.
- Er du selv troende?
- Det er et vanskelig spørsmål, men jeg tror nok ikke på noen Gud.
Her kan du lese Ukeadressa-portrettet med Get inspired-gründer Silje Landevåg
Alle eiendommene, bortsett fra familiehyttene på Hitra og i Oppdal, solgte han i ukene før han døde. Også toppidrettssenteret i Granåsen som han bygde, og som han fikk idrettens «pådriverpris» for i 2014.
Han plasserte alle pengene i et fond som ble likt fordelt mellom de fire ungene, med en klausul om at pengene ikke kan tas ut før ti år etter hans død.
- Pappa sa hele tiden at han var livredd for at vi skulle begynne å krangle om pengene, selv om vi forsikret ham om at det ikke ville skje.
- Ble det mye på hver av dere?
- Ja, det kan du lure på. Det ble noen titalls millioner på hver av oss, det ble det, og selv om pengene ikke kan brukes på noen år, er det en trygghet for familien. I klesbransjen kan det gå til helvete neste år.
Et stort show
Flere av Hildes venner sier hun er et eneste stort show, og innkjøpsturene til Paris, som skjer et par ganger i året, i tillegg til steder som Oslo, Milano og København, beskrives som en kjendisjakt.
Klimaks nådde de for et par år siden. I løpet av noen timer på restaurant L'Avenue, i ei sidegate til Champs-Élysées, fikk de nærkontakt med modellen og skuespilleren Kim Kardashian, supermodellene Kate Moss og Gigi Hadid, moteskaperen Tommy Hillfiger og Kelly Rowland, kjent som en av originalmedlemmene i gruppa Destiny's Child. Og på toppen av det hele hadde klesdesigneren Stella McCartney gått forbi dem med barnevogna.
- Haha, å spotte kjendiser er det beste i verden, da blir vi som fjortiser. Vi tør jo ikke snakke med dem, men vi tar bilder som vi legger ut på nettet. Den dagen på L'Avenue ble vi nesten kastet ut fordi vi ble så innpåslitne etter å ha drukket bøttevis med Bellini, en cocktail av hvit fersken og prosecco. Vi driver jo med mote, og da er det jo stas å møte folk som er på toppen i den samme bransjen. Wooow, der er hun, liksom, og da vi så Kim Kardashian, måtte vi jo sjekke om rumpa hennes var så stor som det sies, og det var den jo.
- Du er selv blitt litt kjendis her hjemme, frisøren din får stadig bestillinger fra damer som vil ha samme sveis som deg?
- Joda, men jeg føler meg ikke som en kjendis, selv om damer kommer bort til meg på gata, skryter og spør om jeg er «hu Carma- Hilde». Da gir jeg dem en klem og sier tusen takk. Det hender jeg blir invitert i bursdager til folk jeg ikke kjenner, og da sier jeg jo «ja takk», jeg er jo et impulsivt ja-menneske som er med på alt som er artig.
Sier hun.
Og så ringer telefonen, det har ringt mange ganger under samtalen, og nå tar hun den fordi det er Morten, mannen.
- På jobben kaller de ham for «kjerringa di», men du finner ikke bedre mann!
Magiske Morten
Morten Næsgaard, som selger melkeprodukter for Tine, jobbet i nabobutikken til Carma da han så Hilde første gang. Etter det var han mer på Carma enn i sin egen butikk, og Hilde måtte beordre sine ansatte om å ikke snakke med mannen fordi de skulle jobbe. Ikke jabbe.
Men da han senere ryddet dansegulvet på et av byens diskoteker, og danset helt rått til ei Michael Jackson-låt, pekte Hilde på ham og sa: «Han der skal jeg gifte meg med!»
- Morten har veldig forståelse for det jeg driver med. «Jeg kommer ikke hjem i kveld heller», kan jeg si. «Det går fint, det», sier han. Og i alle årene med den bloggen, det var aldri ett ord om at jeg måtte legge fra meg pc-en. Han er det snilleste og mest omsorgsfulle mennesket jeg kjenner, og dessuten er han dritkjekk.
På tiårsjubileet til Carma, ni år etter det diskotekbesøket, trodde gjestene de var invitert til et moteshow med Stian Blipp som konferansier. Men på slutten av showet kom deres to barn på scenen, og Morten danset over catwalken før Hilde Wedø spradet fram i sin hvite brudekjole.
- Det ble tidenes fest. Hver gang Morten går på dansegulvet, blir jeg like forelska. Det føles som om vi ble sammen i går. Han er magisk, og jeg kan aldri tenke meg noen andre enn ham.
- Det har ikke manglet på tilbud, som den gangen på The Box i London?
- Å dærsken, har du hørt om den turen?
Hilde Wedø elsker å overraske sine venner med gaver, ifølge venninnene, og for et par år siden inviterte hun en av dem til The Westbury, ett av Londons fineste hoteller. Og av en kompis hadde hun fått anbefalt nattklubben The Box i Soho.
Nakne fra taket
- Jeg kan ikke slippe dere av her, sa taxisjåføren, men jeg ringte kompisen min som sa det bare var å gå ut og finne ei brun dør. Utenfor den døra sto en svær bamse, «hello, ladies, are you joining someone tonight», og vi to, hånd i hånd i hvite kjoler som to fjortiser, måtte jo bare finne ut hva det var der inne. Oh, shit! Vi ble møtt av en hest med en naken dame på ryggen. Opp ei trapp og inn i en mørk teatersal. Så begynte showet. Det var nakne damer ned fra taket, en transvestitt dro det engelske flagget ut av rumpa, og der sto vi som to blåøyde tullinger. Men for en opplevelse! Det var helt sjukt! Alle må på The Box! Men det koster jo fletta å gå dit, da, opptil tretti tusen kroner for et bord, har jeg hørt. Men vi betalte ikke ei krone, antagelig fordi vi var to damer på bærtur.
- En millardær tilbød deg en tur til Karibia med privatfly den kvelden?
- Ja, men der takket jeg nei, altså. Noen har så mye penger at de blir helt skrullete i hodet. For meg er det en koselig greie å spare til noe jeg ønsker meg.
- Du har vel nok til å kjøpe det du vil?
- Mange spør meg om det der, men jeg har ikke den følelsen, jeg blir ikke sånn. Finner jeg ei Gucci-veske jeg synes er knall, så sparer jeg på en liten konto til jeg har nok penger til den veska. Jeg kan selvsagt ta noen spontankjøp, men det er sjelden. Da vi var i Stockholm sist helg, kjøpte jeg et par Stella McCartney-sko til 5500 kroner som jeg hadde spart til. Jeg kjøpte ikke noe mer.
- Greit å være nøktern når du har råd til alt?
- Joda, jeg skjønner jo at det er innenfor det jeg har råd til, men jeg handler på H&M og Zara også. Jeg elsker å blande dyrt og billig, og det som er trendy der og da, finner du oftest i sånne butikker. På Carma har jeg de samme betingelsene som mine ansatte.
I fjor uttalte Hilde offentlig at hun skulle delta på triathlon, men det har hun gitt opp. Det holder å trene mage, rumpe, lår tre-fire dager i uka, sier hun, gruppetimer hvor noen forteller deg hva du skal gjøre. Ellers prøver hun så ofte hun kan å dra til hytta i Oppdal, kjøre på ski og gå i fjellet. Ungene synes det er artig, og da får de være sammen, sier hun.
- Du har tatt jaktprøven også?
- Ja, og det er jo kult å si at du har tatt den, men jeg kommer jo aldri til å skyte et dyr. Jeg har dykkerlappen også, men jeg har ikke dykket på tjue år.
- Men du leser bøker?
- Ja, det prøver jeg å få tid til.
- Akkurat nå holder du på med «The Calendar Girl». Husmorporno?
- Haha, herregud, husmorporno er god underholdning. Jeg orker ikke tunge bøker, de må være lettleste. Og så elsker jeg dokumentarer. Jeg satt ei hel helg og så på «Making a Murderer». Jeg blir jo så forbanna på sånn urettferdighet, på hele rettssystemet i USA, er det mulig, det er jo så mye manipiulering og helvetes dritt.
- Hva annet gjør deg opprørt?
- Trafficking! Det sitter nok mange kvinner som vi ikke vet om rundt om i kjellere, det er utrolig hvor jævlig kvinner kan bli behandlet. Ja, det er mye urettferdighet og dritt i verden.
Les flere portretter fra Ukeadressa her
- Og hva gjør du med det?
- Det er jo vanskelig, det der, du blir lett maktesløs overfor den store urettferdigheten. Vi støtter Plan til Redd Barna, kjøper Sorgenfri og gir penger til forskjellige innsamlinger, og jeg har noen ganger tenkt at vi må åpne huset vårt for noen som ikke har det bra. Jeg er ikke fan av dem som tigger på gata, men mange av dem treffer meg jo. Han utenfor Rema som alltid sier hei, til ham gir jeg noen kroner.
Hilde Wedø sier hun er middels interessert i politikk. Hun stemmer Høyre, hun er jo kremmer, til og med «Årets kremmer».
Allergisk mot gjerrige
- I Store norske leksikon forklares ordet kremmer også som en «smålig og gjerrig handelsmann»?
- Jeg skjønner den forklaringen også. Jeg er beinhard når jeg forhandler pris: «Du tilbyr meg tretti prosent, men jeg skal i alle fall ha femti prosent!» Men jeg er allergisk mot gjerrige folk. Dessuten, når du får til ting, får du det ikke til alene. Derfor er det viktig å være raus og verdsette dem som er rundt deg.
Så ler hun.
Hun ler mye, sier hun, selv om hun kan bli eitrende forbanna av ting som går tregt, da kan hun tenne på alle pluggene, og det må hun slutte med, sier hun.
Men hva tror hun selv folk sier om henne?
- Du, det skiter jeg egentlig i. Selv mener jeg at jeg er en veldig jovial person, men folk som ikke kjenner meg, vil nok tenke at «hun der, hun er en diva». Å ja, jeg kan være litt diva. Men jeg er en jovial diva!