Han har gjort det så mange ganger.

- Hello! Do you read me?

Plassert headsettet over hodet. Sjekket lyden. Kan de høre ham, i den andre enden? Fra FN-kontorer i New York og Genève. Fra teltskyggen i flyktningleirer i Midtøsten og fra dampende jungel i Colombia. Fra tv-studioet de har bygget i kontorlokalene til Flyktninghjelpen i Oslo. Til al-Jazeera, til NRK, til statsledere. Til hele verden, egentlig. Han kan ikke la være å si det som det er om verdens beskaffenhet.

Nå sitter han i et radiostudio på Marienlyst i Oslo og sjekker forbindelsen til BBC.

- Dette er et viktig «end of the year»-intervju om Syria, sier han og lar oss benke oss ved siden av for å lytte. Det kan aldri bli for mange som hører budskapet.

- Well, sier han på anstendig BBC-engelsk.

- Jeg håper 2017 blir bedre. Det har vært et trøstesløst år. Rett og slett bare forferdelig. Dybdene vi har nådd... Sammenbruddet i Øst-Aleppo har vært enormt, forteller han den engelske kringkasteren som når over hele verden. Superlativene høres ikke ut som malende beskrivelser, men fakta han legger frem uten omsvøp.

Vil hjem: - Da hjemmene deres i Damaskus ble brent ned flyktet de til Aleppo. I Aleppo ble de bombet, så de flyktet til Idlib. I Idlib ble de også bombet, så de flyktet til Libanon, eller til Tyrkia. Og de får høre at dette bare kommer til å fortsette. Så jeg forstår at de mister alt håp for sitt hjørne av verden, og tar risikoen på Middelhavet for barnas skyld. Men de vil hjem igjen, og bygge opp det som var. Vi gjorde også en undersøkelse blant irakere som flyktet fra Mosul. Også de ville hjem og bygge opp igjen. Det er alt de vil, forteller Egeland engasjert til BBC.

Inferno

I tillegg til å være generalsekretær for Flyktninghjelpen er han spesialrådgiver for FNs utsending til Syria, med ansvar for det humanitære arbeidet. Infernoet Syria. Scenen menneskeheten har steget opp på for å vise hvor dypt vi kan synke. Et mylder av opprørsgrupper. Islamister og ikke-islamister. Terrorister og ikke-terrorister. På den andre siden regjeringsstyrker. Begge sider like uvillige til å sørge for at Egeland og Flyktninghjelpen kan nå beleirede mennesker med forsyninger av mat og varme.

- Alle sider behandler sivile som forhandlingskort i denne krigen. Menn med våpen og makt nekter oss å evakuere blødende barn, fordi de ikke har tilsvarende behov selv, og gjerne en hinsides oppfatning om hva dette dreier seg om.

- Hva trenger du nå, spør BBC i den andre enden av radiolinjen.

- Mine kolleger i felten i Syria må tillates å hjelpe. Beleiringene må stoppe. Sju hundre tusen mennesker er beleiret i Syria! Og så må partene sette seg til forhandlingsbordet og diskutere som voksne folk. Jeg håper dette var vårt verste øyeblikk. Jeg er utslitt nå. Tenk hvordan det syriske folket har det.

Han var der selv vinteren 2013. Da scud-rakettene traff Øst-Aleppo og jevnet hele boligkvartaler med jorden. Han så foreldre grave etter barna sine med bare hendene.

- Ingen var der for å hjelpe dem. Siden har det blitt verre hver eneste måned. Dette bildet av barn uten noen, ubeskyttet, og kvinner, mødre, som springer rundt og leter etter fluktveier som ikke finnes, det forfølger meg. Vi er i 2016, straks i 2017. Det burde ikke være slik. Dette er Stalingrad. Dette er Sarajevo. Det burde ikke være slik.

Her kan du lese om evakueringen fra Aleppo.

Kullsviertro

Likevel. Eller nettopp derfor, insisterer han på alltid å håpe.

- Vi har ikke sett så mange fordrevne siden andre verdenskrig. Vi har ikke stjålet håp fra en generasjon barn i en slik utstrekning på mange tiår. Derfor er vi nødt til å gi håpet tilbake til en generasjon unge. I hele Midtøsten. I Jemen. I Nigeria. I Sør-Sudan og i Syria. Hvis ikke vil dette komme tilbake til oss i generasjoner fremover.

I hvor mange år har han øvet på å finne denne balansen mellom nådeløs virkelighetsbeskrivelse, og å så spirer av håp? Kommer den fra virkeligheten, den uslokkelige troen på at det finnes løsninger?

- Når jeg spør barna i Syria og i nabolandene hva de vil bli når de blir store, er det ingen som svarer at de vil blir terrorister eller soldater. Eller at de vil brenne ned hus. De vil bli ingeniører, lærere, leger og journalister. De vil bygge! Derfor er min overbevisning at jeg må hjelpe til med å realisere så mange av disse håpene som jeg kan.

Han har sittet med øynene lukket under mesteparten av radiointervjuet med BBC. Hendene hamrende i luften for å understreke poenger, når de ikke i korte øyeblikk fryser i en stille bønn til verden om å reagere. Når han åpner øynene svømmer de et øyeblikk rundt i rommet, som for å orientere seg i den fysiske verden igjen. Hodet har vært i ruinene i Syria. Kroppen i et lånt radiostudio i NRK. Han svarer BBC så ærlig han kan uten å skulle risikere liv og lemmer for sine medarbeidere i felten. Han vet at mektige menn kan høre ham i Moskva, i Washington, i Damaskus. På bakken i Aleppo. I ethvert bulkete radioapparat solid nok til å ha overlevd bomberegnet som har jevnet byen med jorden. Det er også meningen.

Les mer: Tyrkia hevder å ha drept IS-krigere i Nord-Syria

Bra dag

Noen dager går Jan Egeland gjennom Oslos gater som en vanlig mann. Kikker etter julegaver til barna. Et bein å tygge på til hunden, den blinde terrieren Ronja. En blomsterkvast til kona.

Denne dagen er ikke en av de dagene. Denne dagen er en av de alminnelige. En av disse dagene hvor han skynder seg av gårde og tilbake, i en drosje, til nok et intervju. For utrettelig å fortelle verden om bestialitetens nyere historie.

Det vil si. Helt vanlig er denne dagen ikke. Den er en av de gode. Sent kvelden før sendte han ut en Twitter-melding med et snev av glede og lettelse. «First limited evacuations, finally, tonight from East Aleppo and Foua & Kefraya. Many thousands more are waiting to be evacuated soon.».

- Ja, i dag har jeg det ganske bra. Det er en god dag, sier han i drosjen. Innrømmer at han er sliten. Likevel ser det ikke ut som om han har tenkt å hvile. Han gjør en kjapp vurdering av hvilken av de to bestilte taxiene det er mest rettferdig å sette seg inn i. Slentrer raskt rundt med et ark i hånda, der timeplanen for dagen er tettpakket. Engelske BBC. Amerikanske National Public Radio. Adresseavisen fra Trondheim. Enhver sjanse til å få ut budskapet må gripes begjærlig. Ingen feiring i sikte. Dette er Egeland. Fortell om grusomhetene. Skaff hjelp. Fortell om det også. Alle kanaler. Han har nesten tjue tusen Twitter-følgere, og oppdaterer mange ganger daglig.

Rettferdighetens ridder: Selv ikke på en sedvanlig hektisk dag velger Jan Egeland den enkleste løsningen da det viser seg at det er bestilt dobbelt opp med drosjer: - Vi må bytte bil. Det blir mest rettferdig.

Bana

Ingen tid å miste, ingen grunn til kakefest. Verden er ikke i vater riktig ennå. Men han plukker stadig frem mobiltelefonen. Klarer ikke la være å vise hvordan han kommuniserer med sju år gamle Bana Alabed fra Aleppo på Twitter. Så glad han er for at hun er i live og nå skal evakueres. Se her sier han, og viser frem bilder av henne ved en buss, i en slags sikkerhet. Kanskje er det slik de må feires, alle de små seirene? Kort, privat og på styrten. Annerledes kan det vel ikke være når verden når som helst kan stå i lys lue.

- Om ti minutter kan alt være snudd og bussene stå i brann, sier han igjen og igjen. Ingenting er sikkert - noen gang.

Alltid på vei videre, det er nok av katastrofeområder å tenke på. Beina går uavbrutt i en slepende kontorvals. Høyre hånd banker hele tiden inn fakta mot bord, lår eller en uheldig lampett. Retter litt på et ur som sklir rundt på venstre arm i en litt for stor lenke. Stemmen rasper utrettelig rettferdig harme, bare avbrutt av små hyggeligheter til folk han møter på sin vei.

- Hvem har vi her? Dette er vel ikke barnearbeid, humrer han til en mann i heisen, som ser ut til å ha med seg sønnen på jobb.

- Neida, men han skal nok vokse opp til å bli en god humanitær, smiler mannen, og Jan Egeland smiler også. Det er godt, sier han. Det trenger vi. Raske smil. Klare øyne. Hva heter du? Fint navn. Velkommen til oss.

Her kan du lese Ukeadressa-portrettet med Get inspired-gründer Silje Landevåg

Hvileløs

Vi har hørt Jan Egelands røst raspe i snart en mannsalder. I 2017 blir han seksti. Seksten år gammel startet han lokallag for Amnesty International i Stavanger. Et par år etter reiste han til Colombia for å jobbe som fredsarbeider. Deretter FN og Utenriksdepartementet. Røde Kors. Human Rights Watch. Uganda. Kongo. Darfur. Nå Syria og Aleppo som FNs spesialrådgiver. Passet ser ut som et register over helvetes forgård. Nød og lidelse. Ofte brutte avtaler. Krig i stedet for fred. Men alltid dette håpet om at det skal finnes en løsning. Slites det aldri ned?

- Jeg har vært på nippet til å si at nå orker jeg ikke mer, nå må jeg sove. Den har jeg hatt noen ganger. Men mange vil at jeg skal fortsette. De mener jeg er et netto pluss for denne innsatsen. Da må jeg bare fortsette.

- Hvor henter du styrken fra?

- Den henter jeg jo fra dette håpet om at vi skal lykkes. Se her, sier han. Viser frem mobiltelefonen igjen. Skjermen er helgrønn, til enhver tid, av meldinger som tikker inn.

- Akkurat nå kommer det inn rapporter fra Øst-Aleppo om at vi får ut de barna vi har jobbet med. Nå løsner det.

Colombisk glede

Et kart over Flyktninghjelpens tilstedeværelser i verden dekker den ene veggen. Presseoppslag en annen. Amatørbilder av statsledere og geriljakrigere i møte med en blond nordmann en tredje. Ørkensand, regnskog og storbyjungel. Ikke mange har Egelands erfaring med både feltrasjoner og kanapeer.

Han får virkelig fart på seg når vi nevner Colombia. Landet han først reiste til for å drive fredsarbeid. Spretter opp og plukker bilder ned fra kontorveggen.

- Der er jeg, vet du, sier han og viser en alvorlig 19-åring med stort, blondt hår og kakishorts.

- Og der er jeg tilbake igjen, sier han og peker på en voksen mann - fremdeles alvorlig. Kanskje skyldes det selskapet.

- Det der er Skarpskytteren. Tirofijo. Manuel Marulanda, den legendariske lederen for FARC-geriljaen gjennom alle år.

- Hvor glad er du for fredsavtalen i Colombia?

- Åh! Jeg er så glad! Jeg ble helt rørt!

Ingen resonnement denne gangen. Ingen appeller eller budskap.

Bare ren, skjær glede.

Egeland og Skarpskytteren: - Vi klarte jo ikke å få fred i Colombia, selv om vi startet en prosess. Nå tror jeg vi ser begynnelsen på slutten av krigen. Men er det fred? Det er et annet spørsmål. For fred er noe du må bygge, og den jobben begynner jo nå. Den jobben kan lykkes eller mislykkes. Men jeg tror ikke vi har en stor geriljabevegelse som heter Farc, og som slåss, om 5 år. Det tror jeg ikke.

Ikke politikk, takk

Breiavatnet, Stavanger, tidlig syttitall - sikkert vått og regnfullt. Kanskje skyldes det rett og slett denne scenen at han stort sett har holdt seg unna partipolitikken: Et protesttog stamper rundt vannet og roper taktfast. Misfornøyd med skolepolitikken. Unge Jans far, Kjølv Egeland, skulle snart bli kirke- og undervisningsminister.

- Jeg husker det godt. Medelevene mine, da jeg begynte på gymnaset, gikk rundt Breiavatnet og ropte «Enhet lærer og elev. Bjartmar Gjerde er en rev.». Og så skulle faren min ta over for ham. Du kan tenkte deg hvordan det var for en fersk og engasjert gymnasiast!

Tanken på å måtte gå i diskusjoner om sin egen far var ikke fristende for unge Egeland.

- Jeg har aldri likt partipolitiske diskusjoner. Hvis den andre siden er for noe, må du automatisk ta et kritisk standpunkt tvert imot. Nei - jeg ville ikke gå inn i partipolitikken, og måtte forsvare eller kunstig gå mot min fars politikk, liksom.

Den unge drømmeren og idealisten som skrev særoppgave om Che Guevara måtte la kruttet brenne andre steder. Hjemme i Middelklasse-Stavanger var stillheten øredøvende.

- Jeg hadde aldri sett fattigdom eller krigshandlinger. Det var ute i verden mest sto på spill. Der var behovet. Der skulle jeg jobbe.

Ulykkelig over ordskiftet

Det skarpskårne fjeset. Den Kennedy-aktige sveisen. Den evige rettferdige harmen, alltid aristokratisk behersket. Kan han fremstå som selvrettferdig? Definitivt. Litt selvopptatt? Kanskje - han bruker i hvert fall ordet «jeg» over gjennomsnitt mye i media. Likevel er det unektelig noe statsmannsaktig over ham. En verdighet året for «pussygate» og «lik og del» hadde trengt mer av. Når han blir sint, tyr han til harde ord, og har ofte havnet i trøbbel på grunn av det. Men han insisterer på å holde en voksen og saklig tone. Hva synes han om utviklingen av debattklimaet i Norge?

- Jeg synes det er synd at ordskiftet blant annet på flyktning- og asylområdet er blitt så polarisert og politisert. Det er ulykkelig.

- Opptrer aktørene som voksne i debatten i Norge?

- Altså, sier han. Tenker seg om.

- Jeg vil avstå fra muligheten til å komme med karakteristikker. Jeg kommer til å ha en nærest mulig, og mest mulig produktiv dialog med regjeringen også i 2017. Jeg håper vi kan bli enige om både at vi skal ta kvoteflyktninger til Norge, at vi skal behandle asylsøknader i samsvar med internasjonal lov - og at vi skal ytterligere bygge ut vårt store og effektive arbeid i deres egne såkalte nærområder.

Ømme tær

Han liker ikke dette. Forsøket på å lokke ham til å kritisere regjeringens opptreden og språkbruk på hans områder. Svarer som den drevne diplomaten han er. Det har han ikke alltid gjort, han har tråkket på mange ømme tær.

- Jeg har vært villig til å ta sjanser og derfor har jeg også gått på trynet mange ganger. Både russiske militære talsmenn og den syriske regjeringen har kritisert meg offentlig for ting jeg har sagt om Syria. Den russiske viseutenriksministeren har kritisert meg i internasjonale medier to ganger. Da jeg jobbet i FN ba fem statsledere Kofi Annan om skalpen min, men han forsvarte meg. Dette er ikke vanlig. Men det er nødvendig for å få sagt sannheten.

Bare flaks

Daglige medieopptredener gjennom flere tiår, nasjonalt og internasjonalt. Refser og redningsmann i en mengde toppjobber. Utropt av TIME Magazine som en av «100 som har formet vår verden». Noen hver kunne utviklet et messiaskompleks av en slik karriere.

- Det er jo ikke jeg som har nådd frem til fem millioner flyktninger med hjelp i 2016. Det er mine feltkolleger.

- Det må være noe du er god til, som gjør at du får jobbene, og lykkes i dem?

- Jeg har nok vært en effektiv kommunikator. Og jeg har alltid vært i stand til å le av meg selv - det er ikke vanskelig å karikere meg. Dette setter folk pris på. For det er utrolig mange selvhøytidelige og pompøse folk i disse kretsene.

Kommunikatoren: - Jeg har nok vært god til å kommunisere. Men så har jeg også vært heldig med å få talerstoler som har gjort at mange har lyttet, sier Jan Egeland om sin egen karriere.

Risky business

Sammen med Terje Røed-Larssen og Mona Juul la Egeland til rette for Oslo-avtalen mellom Israel og palestinske PLO. Topphemmelige forhandlinger, kamuflert som noe annet underveis.

- Man må være villig til å ta risiko, og villig til å ta en smell for den gode sak.

Det er ikke det at han synes slurv er greit. Det er bare det at uten å være villig til å sitte igjen med svarteper kan spillet ikke vinnes.

- Mange er for ofte for redde for at det skal gå galt. Vi må spørre «Kan dette gå godt?» ikke «Kan dette gå galt?»!

Det kommer til å gå bra

Mange har kjent smaken av at alt skal gå galt i året som gikk. Jan Egeland er ikke redd.

- Ikke bare er det for mange dommedagsprofetier. De er også feilaktige. Anstendige mennesker vil se at mange av de tingene for eksempel Trump nå foreslår å gjøre rett og slett er gale. Han vil få problemer med å gjennomføre dem.

At internasjonal lov, normer, menneskerettigheter og humanitær hjelp i konflikt står for fall har han ingen tro på.

- Disse tingene er bygget inn i så mange andre kulturer, tradisjoner, filosofier og religioner enn vestens. Ingen er i det lange løp tjent med at den svake blir hundset. Du kan selv bli svak, du har svake i din familie. Jeg har en gammel mor, og jeg har hatt små barn. Jeg vet at jeg og mine er svake. Da må jeg også behandle andre på en skikkelig måte.

Korrektiv

To jobber, begge går bokstavelig talt ut på å redde tonnevis av liv. Kan de legges bort? Jan Egeland er i tillegg gift med tidligere utviklingsminister Anne Kristin Sydnes, også hun vel bevandret innen lederstillinger i humanitært arbeid. Arter middagene i det egelandske hjem seg som små bistandskonferanser?

- Neida. Vi snakker om de veldig nære ting. Om hvordan vi skal få dagen til å gå opp. Hvordan vi skal fordele turene med vår elskede, blinde terrier, Ronja, for eksempel. Men vi diskuterer jo internasjonal politikk og organisasjonsliv. Hun har i alle år vært blant mine beste rådgivere og mine beste korrektiver. For det har jeg virkelig trengt.

Jobben får nok oppmerksomhet utenfor huset, mener han. Når han kommer hjem griper urnordmannen fatt i ham og rister av ham superheltdrakten.

- Jeg er en veldig norsk nordmann som elsker å gå på ski i gammel nikkers fra hytta mi på fjellet, og sage og hogge ved til familiens forbruk, til både hytte og hus.

- Der er dere samlet på nyttårsaften også?

- Barna er dessverre blitt så store at de har sine egne aktiviteter. Men er det en ting som er sikkert, er det at kona og jeg feirer sammen, gjerne med noen gode venner. Toppen for meg er å gå en lang, fin skitur, om formiddagen.

Eller. Ting må sies som de er, så han korrigerer seg selv.

- Vel, lang og lang. La oss si en skitur!

- Hva snakker dere om på en sånn dag?

- Jeg har alltid blitt vemodig på sankthansaften og nyttårsaften - helt siden jeg var barn. Jeg tror jeg føler at tiden går. Så vi snakker om året som gikk og året som kommer. Hva fikk man til, og hva fikk man ikke til. Både privat og storpolitisk. Og så er det jo håpene for 2017.

Lærepenge

- Året som er gått har på mange måter vært skrekkelig. Gud vet hva det er starten på. Kan man i det hele tatt gå inn i 2017 med håp?

- Jada. Jeg tror alltid at «Nå har vi alle lært». Nå har alle parter sett at det er i deres interesse å bygge opp, ikke rive ned.

- Mange er redde for at det norske samfunnet står foran store endringer. Vi har høy sikkerhet, mye frihet og stor velstand. Må vi regne med å justere oss ned i årene som kommer?

Øynene lukkes igjen. Det vil si - først blir de vidåpne og han lener seg litt frem - før resonnementet begynner.

- Jeg HÅPER jo at forbruks- og velstandsgaloppen stanser opp. I min levetid har det vært fem hundre prosent velstandsvekst. Jeg vokste opp i et flott middelklassehjem. Vi hadde ikke bil før vi hadde råd til å ha bil. Det var stas da vi etter hvert fikk kjøleskap. Det var kjøtt når det var søndagsmiddag. Jeg husker jeg spiste hvalkjøtt, som jeg ikke likte fordi det var transmak, men det var mye billigere enn oksekjøtt. Er vi fem hundre prosent lykkeligere nå enn vi var den gangen? Nei, det tror jeg ingenting på! Så jeg håper forbruksveksten stanser. Men jeg tror ikke vi går ned i velstand. Jeg tror fortsatt dette blir et veldig trygt, veldig stabilt, veldig godt, veldig flott samfunn for mine barn, barnebarn og barnebarns barn.

- Selv om vi vil måtte ta imot mange fra andre deler av verden?

- Ja. Jeg tror det blir et stort migrasjonspress. Men det er ingen tvil, det er veldig tjukk dokumentasjon på at migrasjon gjennom historien har vært en veldig god ting. Hvorfor har USA i hundre år vært den mest innovative, produserende, kultur- og trendsettende og dominerende nasjon i verden? På grunn av immigrasjon rett og slett! Se på bildet på veggen min der - Albert Einstein var en flyktning!

Øynene er åpnet. Blikket innstendig. Klar til å la noen få høre det.

Her kan du lese flere portrett i Ukeadressa