Mommo var mett av livet og sovnet stille inn like før jul. Samtidig fikk familien vite at en ny generasjon er på vei. Foto: illustrasjon Britt Eirin Johansen

En av tekstlinjene lyder slik: «Tider skal komme, tider skal henrulle». Denne jula ga de arkaiske ordene mye mer mening. Onsdag før julaften skulle jeg få høre sangen, men det var ikke i forbindelse med gløgg, pepperkaker og vandring hånd i hånd rundt et juletre den ble fremført.

I ei hvit kiste med vakre blomsterkranser lå mormor foran alteret på Værnes kirke. Jeg er glad i kjælenavn. Mormor ble derfor Mommo. Det skal sies at jeg hadde store problemer med uttalelsen av bokstaven «r» ei god stund i mine yngre år. Men innen logopeden hadde gjort sitt, var selvfølgelig Mommo etablert. Hun ble 93 år gammel. Et langt liv. Et godt liv, selv om vi egentlig mistet henne til demens for nesten 15 år siden.

Mommo var av den gamle skole. Sju slag skulle det helst være, ja. I gammeldagse tinnbokser. Colastengene var himmelske. Krumkakene av en annen verden. Fattigmennene var rike og sjakkrutene var perfekte. Da vi tok den tradisjonelle turen til Mommo og Beste før jul, luktet det alltid svakt av grønnsåpe og kaffe. Det fantes ikke noe Fjordland, Toro eller Grandiosa i kjøleskap og fryser hos Mommo. Hun laget alt fra bunnen av. Syltetøy var ikke noe du kjøpte på butikken, men noe du laget etter å ha plukket fra bærbuskene i hagen.

Og så var hun løsningsorientert. Da mamma og pappa gikk til anskaffelse av Kalle Kanin hadde de nok ikke regnet med at datteren, altså undertegnede, skulle gå løs på det stakkars kjæledyret med en plastrake. I mitt hode brukte jeg selvfølgelig raka som børste, men Kalle Kanin var bare ikke mottakelig for denne spabehandlingen. Mommo adopterte den traumatiserte kaninen som gikk bananas med de skarpe tennene på alt som var av ledninger i huset. Men Mommo lot Kalle få bo på kjøkkenet okkesom.

Mommo elsket musikk. Radionen - en gammel Bang & Olufsen fra 70-tallet - sto konstant på i stua. Mens hun vasket, laget middag og støvsuget, nynnet hun for seg selv. Hun hadde en klokkeklar sangstemme, litt som en nattergal. Det var ikke så farlig hvem som var artisten, men det måtte svinge litt av det. Ikke noe traurige melankolske svisker. Pat Boone, Elvis, tidlig Beatles og Lill Lindfors fikk Mommo til å danse lett på tå over gulvet. Det føltes riktig å hedre henne med vakker sang i Værnes kirke.

Men da de sørgende skulle ta et siste farvel og ordene «Slekt skal følge slekters gang» ble sunget i kirkerommet, tenkte jeg at livet innimellom kan være ganske så snedig. For dagen før vi skulle gravlegge Mommo, den siste gjenlevende av mine besteforeldre, så fikk vi en skikkelig gladnyhet. Min bror og hans samboer blir foreldre for første gang i mai. Én generasjon blir borte, en ny kommer til.

En trist og tankevekkende slutt på 2016, men også en optimistisk og jublende start på 2017. Livet går sin gang.

Følg Adresseavisen på FacebookInstagram og Twitter.