I Flatanger betaler italienere titusener for å tilbringe en uke i skjærgården.

Målt i antall bilder på nett er naturfoto blant de mest populære fotosjangrene. I kjølvannet har det oppstått en ny industri. Fotografer fra hele verden betaler store penger for å komme til dekket bord og kunne reise hjem igjen med spektakulære naturbilder.

Tett på moskusen

På Hjerkinn har en gjeng med fotografer klumpet seg sammen bak en liten haug. De siste instruksjonene blir gitt. I neste øyeblikk kryper de fram i formasjon og legger seg flate på en lang rekke. Dyrene beiter seg sakte, men sikkert bort fra fotografene. De fleste velger likevel å fyre løs. Hvem vet når situasjonen vil oppstå igjen?

En av dem som har betalt 6500 kroner for å ligge i lyngen ved de store dyrene er Sverre Gjønnes Antonsen. Han fikk sitt første speilreflekskamera i konfirmasjonsgave og har vært en ivrig hobbyfotograf i mer enn 45 år.

Bare litt nærmere: Workshopdeltakerne i lav gåsegang over viddene på Dovre.

- Det knytter seg mye spenning til naturfotografering. Får vi se dyret eller fuglen? Og ikke minst, får jeg blinkskuddet? Når jeg hører vingesuset fra hønsehauken rett over hodet, eller får moskusen i drømmeposisjon, gir det et skikkelig adrenalinkick.

Tidligere i høst ble tre svensker angrepet av moskus på Dovre, etter uvettig oppførsel. Ifølge vitneutsagn skal fotografene ha presset dyrene og fulgt etter dem til tross for at de viste tydelige signaler på å mislike situasjonen.

- Vi fotograferer på trygg avstand, sier workshopleder Roger Brendhagen.

Han er kledd i heldekkende kamuflasjeklær for anledningen og har arrangert slike workshoper på Dovre de siste elleve årene. Totalt 660 fotointeresserte har blitt guidet inn på fotohold av de store dyrene.

- Nå er vi riktignok tettere på dyrene enn turistene, men det er fordi vi bruker lang tid, kanskje et par timer, på å nærme oss dem. Når vi skal fotografere er det viktig at vi har nok tid til å bli liggende en time eller en halv dag og vente på de riktige mulighetene.

Damene kommer etter

En typisk deltaker på moskusworkshop er en mann pluss-minus 50 år, med barn som har flytta ut og som var hobbyfotograf i sine videregående dager. Nå har han fått råd til å kjøpe utstyr, og ta opp igjen hobbyen sin. De siste årene har imidlertid Brendhagen merket en tydelig dreining i hvem deltakerne er.

- Jeg tror både jeg og de andre som driver workshops i Norge ser at det er en stor økning i antall deltakere - særlig blant damer. Og det er hyggelig.

Fyr løs! Moskus i sikte.

Men stereotypiene blir likevel ikke helt avkreftet da Ukeadressa får være med på moskusjakt. Blant de femten påmeldte, er det bare menn. Samtlige drasser rundt på store telelinser.

- Dette er første gang på veldig lenge at det bare er menn. Forrige helg var det 40 prosent damer, og før der igjen var det 50/50, forsikrer Brendhagen.

- Men en av grunnene til at folk blir med, er vel også at de får servert bildemuligheter på et sølvfat?

- Jada, det vil jeg nok tro. Men det er fortsatt på dyras premisser.

Yngstemann

Kevin Liland (18) fra Horten er den eneste unge fotografen på workshopen. Han bruker alle pengene sine på fotoutstyr og -reiser. Fotoregnskapet går 50 000 kroner i minus.

- Det er som regel bare pensjonister som har råd til å bli med på sånne ting. Jeg solgte nettopp bilen min for å få råd til linse. Da hadde jeg heller ikke råd til å ta lappen. Så jeg reiste opp med tog i syv timer, og sov på togstasjonen til klokken ni før jeg dro videre til hotellet.

Fascinasjon: Naturfotografer på havørnsafari i Flatanger.

18-åringen synes imidlertid ikke det er et problem å være yngstemann. Naturfoto gir ham mange flotte opplevelser, men han mener også at det gjør ham i stand til å legge merke til flere ting rundt seg enn de fleste uten kamera.

Han har store planer om å drive mer med fuglefotografering og drømmer om en dag å kunne reise til Nord-Trøndelag for å fotografere havørn.

Ørnemannen

I det lille tettstedet Lauvsnes ytterst i Flatanger bor Ole Martin Dahle og Wenche Anita Larsen Dahle. For ti år siden valgte Ole Martin å si opp sin faste jobb i kommunen og satse som ørneguide for naturfotografer på heltid. Det har han ikke angret på. Bedriften går så det suser. De siste årene har også Wenche blitt mer og mer med på virksomheten.

Gyllent novemberlys glimter til mellom snøbygene når ekteparet tar med seg en gruppe med lokale hobbyfotografer fra Steinkjer og Namsos ut på sjøen. Et stykke fra land begynner Ole Martin å hive ut en håndfull hundemat over ripa. Da tar det ikke lang tid før en stor skare av måker flakser like over båten. Måkene forteller havørna at det er mat å få.

Guidene: Ole Martin og Wenche Anita Larsen Dahle har gjort guiding av naturfotografer til et levebrød.

Vi rekker knapt å stoppe motoren før silhuetten av Norges største rovfugl viser seg på himmelen. Ole Martin vifter med en frossen fisk, som for å si «her er vi». Like etter hives den i vannet. Ørna stiller inn siktet, trekker sammen vingene og stuper ned mot vannskorpa. Like før det går galt, trekkes de store vingene ut igjen. Den store fuglen får et løft, og snapper fisken elegant med klørne. Fotografene i båten er begeistret.

Litt lenger ute finner vi et nisekadaver i fjærekanten. Matfatet har trukket til seg så mye som tolv havørner, i tillegg til en ung kongeørn og flere ravner. Kanskje ikke så rart fotografene kommer hit i hopetall?

Det er først og fremst utlendinger som kommer til Flatanger. I løpet av de ti årene de har drevet for fullt, har Ole Martin og Wenche hatt besøk av fotografer fra 70 forskjellige land. Mange av dem reiser i grupper. Også her er det en stor overvekt av karer på femti pluss blant deltakerne.

- Men det er egentlig naturlig, for det er en dyr hobby. De kommer gjerne med sekker med utstyr som er verdt tre-fire-fem hundre tusen. Det har de ikke råd til før ungene flytter ut og de får bedre økonomi. Og så er det jo mye folk i verden som er søkkrike og reiser uansett, sier «ørnemannen».

Legger du til reise og mat koster det fort 30 000-35 000 kroner for en italiener eller engelskmann å tilbringe en uke i Flatanger. Når de kommer ut på fjorden, sier mange at det er noe av det vakreste de har sett. Fototuristene de siste årene er blitt god business for paret. De har bygget et eget gjestehus for fotografene og har nylig investert i ny bil og ny båt for å kunne frakte gjestene på en bedre måte.

Ole Martin er imidlertid helt tydelig på at de aldri ville orket å jobbe med havørna dersom det bare var for pengene.

- Det viktigste med det vi driver med, er at naturen får en helt annen verdi. Naturen og fuglene kan vi ta vare på og tjene penger på til evig tid. Naturen kan utnyttes uten at vi ødelegger den.

Paret finner også stor glede i å kunne oppfylle deltakernes drømmer. Det er slett ikke uvanlig at besøkende vender gråtende tilbake etter en tur på sjøen, fordi de rett og slett ikke ønsker å reise videre.

- For tre år siden var det ei som kom hit og ville unne seg den siste opplevelsen i livet sitt. Hun var bare 42 år og sovnet inn fem uker senere. Det var spesielt. Nå er det en ørn på gravstøtta hennes.

Høst på setra

På Renndølsetra i Innerdalen har naturfotografen Lars Andreas Dybvik holdt workshop for naturfotografer siden 2011. Mens de fleste workshops og turer for naturfotografer tilbyr en slags troféjakt med fokus på motivene, har Dybvik valgt å jobbe med det mange kaller kreativ fotografering.

- Jeg bruker mest tid på å hjelpe folk å åpne øynene for at det finnes så mye mer enn de vanlige dokumentariske bildene. På mine kurs er det ikke så viktig at du har god peiling på kamera og en full fotosekk. Det vi jobber mest med er det som skjer i hodet til fotografen.

Kompis: Når Ole Martin kjører avgårde med sin grå aluminiumsbåt, får han raskt følge av sin fjærkledde fanklubb.

Og dette appellerer tydeligvis bredt. Neste morgen er en gjeng amatørfotografer ute i grålysningen. Noen har fokus på de store landskapselementene og de rødmende fjellene. Andre nøyer seg med en liten runde på setertunet. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne en kreativ naturfotograf. Foruten å være utendørs på et tidspunkt der de fleste sover, ligger han eller hun på magen i grøftekanten og viser interesse for alt man vanligvis går forbi.

I motsetning til de andre workshopene, trekker Dybvik til seg en svak overvekt av kvinner. Han tror først og fremst det skyldes det manglende fokuset på motiver, at man ikke kan kjøpe seg til gode bilder.

- Jeg jobber med å bearbeide selve motoren inne i fotografen, og vil dermed ikke kunne garantere blinkskudd under selve workshopen. Derimot håper jeg å kunne gi en litt mer langvarig effekt når inntrykkene får satt seg og tankene blandet seg med fotografens egne.

Bedre enn virkeligheten?

I en annonse for den amerikanske landskaps- fotografen Ansel Adams' bilder i 1947 kunne man lese  at «Menneskets eller naturens skapelser er aldri mer storslagne enn i et fotografi av Ansel Adams, og bildet hans kan gripe tilskueren med større kraft enn det naturlige objektet som var bildets opphav.»

Scoop: Havørna stuper ned mot havoverflaten, og snapper fisken elegant med de sylskarpe klørne. Fotografene i båten jubler.

Hvor viktig er det egentlig at bildene ser ut slik vi faktisk kunne oppleve landskapet der og da? Et bilde vil alltid være en subjektiv tolkning av omgivelsene. Naturfotografer har til alle tider vært flinke til å plukke ut de fragmentene av naturen som er de vakreste. Eller benytte seg av spesielle teknikker for å vise fram lys og farger på en annen måte enn vi kan observere med det blotte øyet.

Mange naturfotografer har blitt så dyktige at de kan produsere «gull av gråstein». Publikum kjenner seg ikke nødvendigvis igjen når de kommer til stedet der bildet ble tatt. Dagens naturfotografer kan bruke fjernstyrte kameraer, undervannsutstyr, fotoceller og droner i jakten på blinkskuddene. Det gjør at virkeligheten ute i naturen kan oppleves langt gråere enn gjennom fotografenes objektiver.

Men er det egentlig et problem?

- Problemet er jo kanskje at mange kommer dit i et annet lys og setting. Kommer du på en annen årstid kan du jo fort bli litt skuffet. Men så lenge man ikke «sparker for mye i spakene» synes jeg ikke det er noe problem, sier Kai Jensen, leder i foreningen Norske Naturfotografer.

Du kan kjøpe deg til det meste. Det gjelder ikke bare ørnebilder i Flatanger og moskus på Dovre. Bare i Trøndelag finnes en rekke aktører som tilbyr å legge til rette for bilder av alt fra sjeldne sjøfugler, rovfugler og skogsfugler til hjort i brunst. På landsbasis kan du leie deg tilgang og tilrettelegging for nesten hva som helst. Jensen er i utgangspunktet også positiv til de nye mulighetene.

- På den ene siden synes jeg det er veldig positivt. Ulempen er hvis det gjør at færre får oppleve å gjøre ting på egen hånd. For naturen sin del tror jeg også det er positivt at man får enda større oppmerksomhet rundt natur og naturopplevelser.