Det begynte med rødming på barneskolen, jeg ble så flau over at jeg rødmet at jeg sørget for å unngå alle situasjoner hvor jeg risikerte å rødme, sier Sørbø som er en av de 40 000 sørlendingene som i 2016 har fått poliklinisk hjelp på Sørlandet sykehus klinikk for psykisk helse.

Les også: Satt under pulten i panikkangst

Les også: Fysisk aktive barn er mindre deprimerte

- Han er en typisk representant for veldig mange som kommer til oss, sier Gunvor Launes, psykiater og leder av Angst-teamet ved Distriktspsykiatrisk senter Solvang, som hører inn under Sørlandet sykehus. Hun har hjulpet Sørbø ut av en nesten totalt isolert livssituasjon.

- Jeg jobbet hardt for å skjule det, sier han til Fædrelandsvennen.

Fremføringer foran klassen, for eksempel, var så ubehagelig at han sørget for å unngå det gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Da han kom på videregående skole, hvor det er mer selvstendighet og mindre kontroll av elevene, spesialiserte han seg mer og mer på unnvikelsesmanøvrene.

- Det gikk ut over karakterene. Men det var mindre smertefullt enn å måtte tåle de sosiale situasjonene, sier han.

De siste månedene av avgangsåret på videregående lot han rett og slett bare være å møte opp for å slippet særemnet. Det var årets viktigste oppgave, og det måtte framføres.

- Jeg tålte bedre å bli kalt slapp, enn å måtte rødme mens andre så det, sier han.

Han festet som vanlig ungdom, framstod som sosial og ekstrovert, og ingen merket på ham at angsten gjorde stadig større innhogg i livet hans. Når han ikke drakk, holdt han seg hjemme - mer og mer isolert.

Gjennom førstegangstjenesten i Forsvaret gikk det bra. Da var han en av mange, og underlagt streng kontroll så alternativet med unnvikelsesmanøvre ikke eksisterte.

I lange perioder av livet har John Erik Sørbø levd et liv med lite sosial omgang.

Australia

Men så tok han et jobb- og ferieopphold i Australia.

- Det ble ikke bare jobb, for å si det sånn, sier han megetsigende. I tillegg til alkohol røykte han cannabis. Når han var ruset slapp han å kjenne på angsten, og kunne bare ha det gøy

Hjemme i Norge igjen fikk han seg jobb, men angsten satte seg i kroppen hans og han ble sykemeldt i tre år.

- Det var de fysiske symptomene som gjorde at jeg kontaktet lege; smerter og stivhet i nakke og skuldre fordi jeg hele tiden var anspent. Jeg fikk øvelser av fysioterapeut og ergoterapeut, men det hjalp ikke noe særlig, sier han.

Depresjon

Fastlegen reagerte og gav ham henvisning til Sørlandet sykehus klinikk for psykisk helse.

- Legen skrev depresjon på henvisningen. Det kunne jeg liksom akseptere. Men at det var sosial angst som var hovedproblemet, tok det lang tid før jeg innså.

Han fikk psykiater Gunvor Launes som behandler på poliklinikken. Hun har som leder for angstteamet møtt mange pasienter som John Erik. Gjennom både intervjuer og forskjellige testskjema, og ble det etter hvert tydelig at sosial angst var et hovedproblem og det problemet som hadde vart lengst. Depresjon og kroppslige problemer kommer etter hvert.og svarene hans viste tydelig at dette dreide seg om sosial angst.

- Det tok en stund før John Erik ville innse dette, sier Launes.

Så Launes foreslo systematisk klassisk eksponering-terapi. Sammen fant de fram til situasjoner som trigget angsten og ubehaget, og så lærte John Erik å bli værende i situasjonen og droppe sikkerhetsatferden sin, i stedet for å stikke av. Som i en gruppetime å trekke et kort med et tema han umiddelbart skulle snakke i fem minutter om.

Forferdelig

- Det var helt forferdelig, minnes han.

En annen øvelse var å tømme kontoen til visa-kortet, gå inn i butikken og lesse opp en haug med varer på disken, trekke kortet og «oppdage» at kontoen var tom.

- Den situasjonen stod tidligere som et skrekkscenario for meg, sier han.

Launes forklarer at han, i likhet med de fleste andre, lærte opp hjernen sin til å tro at rødming og flauhet ikke bare var ubehagelig; det var farlig. Som å bli utsatt for livsfare.

- Derfor er behandlingen i realiteten er læringsprosjekt. Vi måtte lære hjernen hans opp på nytt til å forstå forskjell på ubehag og fare, sier Launes, som utsatte ham for mer og mer ubehag. Men behandlingen gikk ikke veldig framover.

-  Jeg gruet meg så til gruppetimene at jeg droppet noen av dem, også, sier Sørbø.

Sammen fant John Erik Sørbø og psykiater Gunvor Launes ut hvordan de skulle få redusert hans sosiale angst.

Cannabis

- Det var først da jeg sluttet med cannabis at framgangen virkelig ble merkbar. Det var ikke cannabisen som gav meg angst, men den hindret meg i å komme videre fordi jeg ikke praktiserte det jeg lærte hos Gunvor hjemme, sier han.

Launes forklarer at behandlingen er smertefull, fordi han måtte gjøre ting han ikke var komfortabel med. Han hadde en bitteliten komfortsone, og hvert skritt ut av den gjorde vondt.

- Det er akkurat som fysisk trening. For å få framgang, må det gjøre vondt, sier Launes.

Men det er ikke sånn at ubehaget forsvinner. Ubehag er en del av livet. Vi må bare lære oss å tåle det, stå i det og forstå at det ikke er farlig. Eller som ungdom sier; det er «kleint», men kleint kan man leve med, sier Launes.

Både en-til-en -samtaler og gruppeterapi har John Erik Sørbø og psykiater Gunvor Launes brukt i behandlingen.

Blir frisk

Hun sier mange ikke vet at angst er noe man blir frisk av. Ikke frisk i betydningen et liv uten problemer, ubehag eller motstand. Men frisk i den forstand at man tåler livet, at man går på skole, utsetter seg for sosialt samvær selv om det er vanskelig og går på jobb selv om lysten kanskje ikke er den sterkeste. Et annet viktig element i behandlingen, er opplæring av pårørende for at de skal forstå hva som skjer.

- Vi snakker om å nå et godt og normalt funksjonsnivå, sier Launes.

Dit har Sørbø kommet. Han tar nå opp igjen fag han droppet på skolen, han har fått deltidsstilling i et bofellesskap for psykisk syke og har tatt opp igjen sosialt samvær med venner og familie. Og han har brukt poliklinikkens eget treningsrom for å komme i bedre form, både fysisk og psykisk, nå trener han på egen hånd.

Eksponering

- Det at jeg står fram i Fædrelandsvennen er også en del av eksponeringsterapien. Snakk om å bli eksponert, sier han og hever øyenbrynene mildt imponert over hva han faktisk tør. For selv om en del venner og hele familien vet at han nå gjør det, er det mange som kjenner ham som ikke vet hva han har gått gjennom.

- Nå har jeg et liv. Jeg vil ha en utdannelse, kanskje som sosionom, vernepleier eller psykolog. Jeg vil gjerne hjelpe andre slik jeg selv har fått, sier 29-åringen.