Vi skal starte denne historien på en parkeringsplass i Spania. I fjor. Camilla Mattson skal flytte hjem etter at hun og barna har bodd der i et halvt år. Nå skal de hjem til norsk hverdag og pappa og leiligheten på Kattem. Guttene flyr, men Camilla skal kjøre bil hjem i sin new beetle.

Les også: Hyllenes hemmelighet

Les også: Hos Trond varer jula i tre måneder

- Det blir en slags roadtrip sammen med ei venninne. I en etter hvert overfylt bil. For Camilla måtte kjøpe med et interiørminne i hvert land.

- Det ble et tetrispuslespill å pakke bilen. Da vi nærmet oss Tyskland, sa venninna mi «I neste land må vi kjøpe noe lite». Da fant jeg Bob.

Bob er en engelsk bulldog i godt over fullsize. Han var kostbar og ekstremt upraktisk med tanke på bagasjeplass. Men allergiker Camilla har alltid ønsket seg en engelsk bulldog. Dette var et kjøp hun ikke kunne la være å gjøre. Nå står Bob på stua, og sørger for at Camilla blir i godt humør hver gang hun ser ham.

Utløseren: Oppussingsprosjektene starter gjerne med en liten detalj. I gangen var det anskaffelsen av den oransje klokka som utløste behovet for en ny farge på veggen.

Lagerbord

- Det viktigste jeg tok med hjem fra Spania, det var holdningen til det sosiale livet. Nordmenn er åpne, sosiale mennesker omtrent to måneder i året – i grillsesongen. Men det trenger ikke være varmt eller helg eller fancy mat for at folk skal samles. Hverdagsmiddag holder i lange baner. Du trenger ikke planlegge biff for å invitere gjester, bare si «vi har fiskeboller. Kom!»

Med denne holdningen i bagasjen fikk Camilla behov for nytt spisebord. Et med plass til mange rundt. Øverst på ønskelista sto betongbord, men prisen passet dessverre ikke til lommeboka. Dermed ble det å se seg om etter alternativer. Hun ville så gjerne ha noe med dette røffe, tøffe uttrykket. Løsningen ble både enkel og billig: en gammel lagerreol, to solide OSB-plater og svart bengalakk. Spisebordet har plass til alle som måtte komme ramlende innom, og det står for en støyt. Den ujevne overflaten er litt vrien å tørke av, men det løser Camilla elegant med en liten støvsuger. Tobarnsmoren har støv på hjernen, og har det så rent på alle steder der støvsugeren brukes, at den glatt kan svinges en runde oppå bordplata også.

Hodeskaller: Camilla digger hodeskaller, og har dem over alt. Også i kjøkkenhylla.

Ikke tidløst

Camilla liker forandring. Hun er ikke så opptatt av å skape tidløse løsninger, for hun vil uansett gjøre om rommene før det har gått for lang tid. Forandringen kan starte med noe smått.

- Et nytt pledd eller et bilde kan utløse full oppussing av stua, ler hun. Nå har hun nylig malt stua i isturkis. Da hun fortalte om planen til venninner, sa de «oj, spennende! Én vegg?».

- «Nei, hele skiten!», svarte jeg, sier Camilla og ler godt. Med unntak av en svart fondvegg ble hele rommet lys turkis. Hun synes folk er altfor redde for å bruke farger. Selv opplever hun at hun blir glad av å komme inn i rom med farger.

Mens stua er isturkis med knallgule og svarte detaljer, har yttergangen fått en mørkere og mer dempet blåfarge. Her startet det hele med en oransje kalenderklokke, som var så kul at den fortjente å komme helt og fullt til sin rett. Og da trengte den en blå vegg å henge på.

- Sånn holder jeg på. Jeg får det for meg hvordan det skal bli, og da er det så artig å jobbe for å komme i mål. Kim Ove er veldig flink. Og tålmodig. Og medgjørlig, ler Camilla. Hun hevder at han bare har sagt nei tre ganger i løpet av de tretten årene de har bodd sammen. Det var en gang en fargerik lysekrone med mye dilldall. Den ble for mye. Rødt, glossy kjøkken ville han heller ikke ha. Og så var det nå i høst, da Camilla vurderte å forandre farge på det knallgule skapet deres.

- Da satte han foten ned, gitt, og varslet at det skapet er det eneste han tar med seg hvis vi noen gang skilles. Så det skulle altså ikke males. Dermed måtte jeg heller finne noe som matchet, ler Camilla.

Soverommene

Rekkehuset de bor i ble bygd i 1979. Da de kjøpte det for elleve år siden, var alt originalt.

- Vi lette etter noe slikt. Et sted der vi kunne gjøre ting på vår egen måte, fordi alt uansett måtte pusses opp, forteller Camilla. De er et godt team. Hun utvikler ideer, han realiserer. Det blir store peacetegn i kryssfiner, eller hjemmelaget garderobetre – også det i kryssfiner, og uendelig mye billigere enn designversjonen. Spisebordet har vi nevnt. Hjemmebygd badekar som rommer 1000 liter og fylles med et av Kattems frynsegoder: gratis varmtvann fra fjernvarmeanlegget.

- Da guttene var små, satt vi oppi her alle fire. Vi river det vel snart, men ennå vil de ha det, sier Camilla, som har planen klar for hvordan neste versjon av badet skal bli. Men det blir altså neste fase. Nå er familien nettopp ferdig med å nyfordele soverommene og forandre smågutterom til ungdomsrom. Marcus har flyttet ned i kjelleren, og Theo har fått det største soverommet. Da ble det et mindre soverom til mor og far, og et rom med hele familiens klesskap.

- Det er mye enklere for meg når jeg skal brette og fylle i skapene, i stedet for å gå fra rom til rom, sier Camilla. Selv har hun fått seg blått soverom.

- Jeg fant tapet på salg på Rusta, den kostet 49 kroner rullen, forteller hun.

–Blått virker beroligende på meg. Og elgen Helge sørger for det dyriske innslaget. Jeg synes dette rommet ble tøft. Billig var det også. Oppussing trenger ikke være så dyrt som folk tror.