Da Argentinas første kvinnelige president, Cristina Fernández de Kirchner, kom til makten for ni år siden på en bølge av sympati og håp, satte landets fattigste og store deler av middelklassen sin lit til at hun både ville og kunne løfte Argentina opp i en ny storhetstid. Like før nyttår ble hun imidlertid tiltalt for en rekke forhold, hvor fellesnevneren er misbruk av offentlige midler og korrupsjon. Dermed ble det satt et nærmest symbolsk punktum for hva som kun kan betegnes som den latinamerikanske venstrefløyens «annus horribilis».

Kirchner måtte overgi makten til den konservative Mauricio Macri etter sine 13 år i det lyserøde presidentpalasset, hvor de fire første årene ble tilbrakt som landets førstedame.

I 2011 var Cristina Cristina Fernández de Kirchner umåtelig populær

I Brasil ble sosialisten Dilma Rousseff stilt for riksrett som følge av en gigantisk korrupsjonsskandale i det nasjonale oljeselskapet Petrobras.

I mars i fjor nektet Rousseff og gå av

Chiles president Michelle Bachelet har falt hardt fra meningsmålingenes tinder, også som en konsekvens av korrupsjon innad i familien.

Bachelet møtte Fidel Castro i 2009

Venezuelas leder Nicolás Maduro styrer sitt land mot en total nedsmelting.

I Bolivia synger president Evo Morales på siste vers etter en tapt folkeavstemning om å stille til gjenvalg.

I 2012 ville Morales samarbeide med Norge om klima

Og Ecuadors Rafael Correa har også innsett at et gjenvalg ikke er realistisk.

- Latin-Amerikas venstrefløy er steindød, skrev Mexicos tidligere utenriksminister Jorge Castañeda i New York Times. Castañedas dødsdom over den latinamerikanske venstrefløyen er naturligvis polemisk, men det er sant at den røde eller lyserøde festen som startet ved utgangen av det forrige århundret har tapt seg voldsomt. Tilbake står leie og desillusjonerte velgere som hadde gjort seg klare for langt bedre resultater.

Det startet ellers med et ordentlig smell da den tidligere kuppmakeren og fallskjermsoldaten Hugo Chávez vant en stor valgseier i Venezuela og tok over makten i 1999. Han red på en bølge av folkelig misnøye mot tidligere

regjeringers manglende vilje til å fordele landets ubestridelige rikdommer og som hadde etterlatt store deler av befolkningen i fattigdom. Hans «bolivarske revolusjon» smittet over landegrensene, og Venezuelas oljepenger fløt fritt til venner og allierte i regionen, som et ledd i det Chávez kalte «Det 21. århundrets sosialisme».

Visjon om rettferdighet

Latin-Amerikas venstrefløy er ingen homogen bevegelse, og det er store forskjeller fra land til land, men det de hadde til felles var visjonen om større sosial rettferdighet og troen på at staten har en nøkkelrolle i samfunnsutviklingen. Det var en klar motreaksjon til 1990-tallets blinde tro på at den såkalte Washington-konsensusen kunne overkomme 1980-tallets gjeldskrise ved hjelp av privatiseringer, strukturtilpassing og åpne markeder. En politikk som var nødvendig langs deler av veien, men som også førte til enda større ulikhet og mer fattigdom i hele regionen.

- Sør-Amerika er nå det svakeste leddet i den globale nyliberale kjeden, konstaterte den brasilianske sosiologen Emir Sader med stor tilfredshet i 2008.

Sosialismen, som flere steder med større rett kan kalles en latinamerikansk utgave av sosialdemokrati, vant gjenklang. Og de hadde et fantastisk hell i begynnelsen. Prisene på råstoffer eksploderte nemlig i den første tiden, og med sine store reserver av kobber, olje, soya og andre råvarer, som særlig Kina ikke kunne få nok av, kunne hele regionen forsyne seg av gildet. Mens resten av verden krympet seg etter finanskrisen i 2008 styrte Latin-Amerika suverent rundt krisen og opplevde til og med en bemerkelsesverdig vekst.

Med enkelte markante unntak leverte regjeringene det de hadde lovet, og forbedret levevilkårene for millioner av borgere. Luis «Lula» Inacio da Silva og hans «null sult»-programmer rettet mot Brasils aller fattigste, endret hele landets plassering på FNs indeks over menneskelig utvikling. Lula forlot embetet med en solid støtte fra 80 prosent av landets velgere.

I Chile bygget regjeringen hus som folk hadde råd til å bo i, og forbedret livet for enslige mødre og pensjonister. I Argentina og Venezuela fløt subsidiene i store strømmer til de fattigste i befolkningen. Bolivias Evo Morales, den første indianske presidenten i et land med en overveiende indiansk befolkning, ga sitt folk selvtilliten og kulturen tilbake.

Regjeringene forvaltet sine pengesekker forskjellig, og noen falt for en populisme som delte landet mer enn det samlet det. Det gjaldt særlig i Venezuela og Argentina, hvor alle som ikke støttet regjeringen 100 prosent per definisjon var imot, ofte med påstått assistanse fra «fremmede makter». Den argentinske sosiologen Heriberto Muraro uttrykte situasjonen slik overfor BBC:

- Vårt samfunn er delt mellom dem som hater vår president, dem som tilber henne og dem som er fanget mellom de to fløyene og som er lei av polariseringen.

Sluttstrek: Cristina Fernández de Kirchner ble tatt imot av sine tilhengere da hun forlot retten i oktober i fjor, men senere måtte hun overgi makten til Mauricio Macri etter 13 år i presidentpalasset.

Hva gikk galt?

Først og fremst ble det slutt på pengene da Kinas økonomi begynte å kjøle seg ned og prisene på råvarer falt. De sosialistiske regjeringene hadde gjort generaltabben ved å bruke alle pengene mens de veltet inn i landene, og unnlot å spare opp til hardere tider. Til tross for advarsler fra mange sider hadde de heller ikke tatt noen videre skritt for å gå bort fra den store avhengighet av råvarer ved å investere i utdanning og teknologi.

Venezuela produserer stort sett ikke annet enn olje, jern og aluminium, og Argentina har satset alt på særlig sin soyaeksport, mens Chiles økonomi er helt avhengig av kobber. I Ecuador kommer 86 prosent av landets inntekter fra olje, bananer og blomster.

Plutselig sto de sosiale programmene for fall, men befolkningens forventninger var høye, og situasjonen utløste et stort folkelig sinne. Ifølge en rapport fra det Chile-baserte analyseinstituttet Latinobarómetro har mange latinamerikanere mistet tilliten til demokratiet og deres egne ledere i løpet av det siste året. Det samme gjelder troen på de politiske institusjonene, som allerede var svake til å begynne med.

Korrupsjonen

Men makroøkonomien er ikke den eneste grunnen til folkets misnøye. Over alt har venstrefløyens ledere undervurdert hvor lei folk er av regionens epidemiske korrupsjon, som ikke begrenser seg til venstrefløyen. I Brasil gikk millioner av mennesker ut i gatene etter avsløringer av hvordan hele den politiske eliten, uansett politisk farge, hadde fingrene dypt plassert i Petrobras' lommer og dermed kastet landet ut i en nasjonal økonomisk krise. Situasjonen kostet president Dilma Rousseff jobben og grusla Lulas ettermæle.

I Chile utnyttet president Bachelets sønn sin mors posisjon til å berike seg, og presidenten var for svak til å ta affære. Det kostet henne hele den enorme politiske kapitalen som hun ellers hadde spart opp.

For fall: Chiles president, Michelle Bachelet, bedyrer at hun ikke ante hva svigerdatteren Natalia Compagnin drev på med bak hennes rygg da hun kjøpte billig jord, vel vitende om at verdien på eiendommene snart ville øke. Rafael Correa, hennes kollega fra Ecuador, er også i trøbbel.

I Venezuela har korrupsjonen nådd vanvittige høyder hos den nye politiske eliten som den nå avdøde Hugo Chávez brakte til makten, og i Argentina har det lenge versert rykter om hvordan Christina Kirchner har økt sin personlige formue med mange nuller. Bevisene er tilsynelatende så overveldende at en dommer har bestemt seg for å reise tiltale. Ekspresidenten har dessuten flere skandaler hengende over seg.

Tilbake står kun ett land som et lysende eksempel på at en leder maktet å motstå fristelsen. I lille Uruguay insisterte den nå avgåtte 81 år gamle José «Pepe» Mújica på å bli boende i sin ydmyke bolig, og fortsatte med å reise til kontoret i en gammel stasjonsvogn mens han førte sosialdemokratisk politikk. Derfor står han fortsatt som et symbol på redelighet.

Mens populismen stormer frem i USA og Europa er det tegn på at Latin-Amerikas befolkning nå vender populismen ryggen og krever pragmatiske ledere og politikere.

Stort selvbilde: President Nicolas Maduro i Venezuela har greid å klabbe til mye for seg selv i det siste, men kona Cilia Flores har sannelig bidratt med sitt. To av førstedamens nevøer ble tatt for narkotikasmugling til USA.

Det håper den argentinske kommentatoren Andres Oppenheiner også blir tilfellet, men han mener også at han er i stand til å forutsi hva som kommer til å skje nå. De nye latinamerikanske lederne arver en økonomisk resesjon, og derfor vil de bli nødt til å innføre sparetiltak og innstramminger i økonomien. Det vil i mange tilfeller gå ut over mannen i gata, og om få år vil det igjen komme nye populister med nye løfter. Det skriver Oppenheiner i den chilenske avisa El Mercurio:

- Dersom denne sirkelen ikke blir brutt, kommer vi aldri videre. Vi må insistere på at våre ledere er pragmatiske, og at de hvert år setter unna penger til utdanning, infrastruktur, helsevesenet og sparing, samt at de slår hardt ned på korrupsjon. Det er den beste arven vi kan etterlate våre barn i et nytt, pragmatisk Latin-Amerika.