Det er en tid for alt, og nå er det tid for vesla til å kle seg i kongens klær. Til tross for at hun har en pappa med bakgrunn som militærnekter midt under den kalde krigen, var det ingen vei utenom. Vesla skulle inn og gjøre sin plikt for konge og fedreland. Likestilling kaller de det, har jeg forstått.
Så ble det stille da. Oss to i hver vår stol med en kopp kaffe og en iPad på låret. Ingen spørsmål om lån av bilen, ingen haug med skitne klær på badegulvet og ingen hauger av sko ute i gangen. Bare en telefon i ny og ne med beskjed om at alt går fint i det nye livet, men at det hadde vært kjekt om vi vipset over noen kroner til mat.
Jeg trodde de fikk mat i Forsvaret, men jeg er ikke helt overbevist.
Hva skal man bruke det nye livet til da? Når voksenlivet uten barn har feid inn gjennom dørene, skiføret er elendig og vippsinga er unnagjort for denne uka?
Jo da, vi har både bøker i hylla, tv borti kroken og Netflix på Ipadene, det skal ikke stå på det. Tidsklemma som enkelte sliter med, slapp plutselig taket, kalenderen på veggen har stadig færre avtaler på kveldstid. Det ringer ikke lenger så mye på døra til alle døgnets tider, det ligger ikke like mange ungdomsklær rundt omkring i huset gjenglemt etter et besøk.
Er det sånn det er å bli voksen? Det er godt med litt stillhet, fred og ro også, men jeg ser ikke bort fra at det kan bli i meste laget.
Kanskje det er på tide å koke seg en kopp te, slå av tv-en og prate litt med kjerringa? Jeg ser ikke helt bort fra at hun kanskje er rett så trivelig.
Så får vi gamle her hjemme for en stund overlate til Forsvaret å slite med sko i gangen og hauger med klær på badegulvet. De har tatt på seg betydelige utfordringer der før, men jeg er ikke sikker på at de er helt forberedt på det som måtte komme denne gangen.
Lykke til, sier jeg bare ...
