Det hender at Ida Marie Bransfjell føler at hun ikke strekker til som en prototyp same, at hun ikke greier å svare opp til folks forventninger, så å si.
Ikke bor hun i en gamme midt i Ilaparken, men i en moderne leilighet i en av de mer hippe sentrumsdelene av Trondheim. Ikke ramler hun inn på den lokale Bunnpris-butikken i Ila i full samemundur heller, mens hun joiker fornøyd ut med handleposen i den ene hånda og datteren Tilde Sunná i den andre. Og denne morgenen, etter å ha levert i barnehagen, tok hun apostlenes hester i bruk over Kalvskinnet, på vei til sentrum. Reinsdyrene hadde hun jo likevel parkert på vinterbeite i Femunden.
Les også: Det elastiske hodet
Les også: Livet er bare et øyeblikk
- Jeg vet ikke helt hvilke forventninger enkelte har til en «ekte same», men det hender at de spør om jeg virkelig er hva jeg utgir meg for ja, ler Ida Marie.
Satirikeren Odd Børretzen pludret om hvor redd han var for å få kolorerte samer i plenen, den gangen det ble demonstrert foran Stortinget mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Det skjedde nesten tre år før Ida Marie Bransfjell ble født i 1982. Nå gleder hun seg til å oppfylle en rekke mål hun har satt seg foran «Tråante 2017», hundreårsmarkeringen for samefolkets første landsmøte.
- Vi skal pirre nysgjerrigheten til folk i Trondheim, til de som ikke er klar over hvor viktig byen er i samisk historie. Vi skal spre kunnskap og synliggjøre mangfoldet i samisk språk og kultur. Norge er tuftet på to folk, som kong Harald sa da han åpnet Sametinget i 1997, og vi skal styrke denne bevisstheten og forsterke broene. Jo mindre kunnskap folk har, jo mer fordommer, ikke sant, og derfor skal byen farges av samiske uttrykksformer på en slik måte at «Tråante 2017» vil bli husket i mange tiår framover, lover Ida Marie Bransfjell beskjedent.
Da Ida Marie Bransfjell ble ansatt som prosjektleder for «Tråante 2017» for halvannet år siden, sa hun straks opp stillingen som lærer ved Aajege, det samiske språksenteret på Røros. Samiskspråklige lærere vil alltid få jobb igjen, resonnerte Ida Marie, før hun startet jakten på en barnehageplass i Trondheim. Da Tilde Sunná var sikret et sted å være på dagtid, mens mamma kunne forberede byen på fest, var det bare å finne en leilighet i nærheten. Deretter pakket alenemoren bilen og dro.
- Enten ante de ikke alt hva de fikk i én og samme person da de tilbød Ida jobben, eller så hadde de flaks, tror venninnen Ellinor Marita Jåma, som seks år tidligere, sammen med blant andre Ida Marie, hadde stiftet det sørsamiske partiet Åarjel-Saemiej Gielh («Sørsamiske røster»).
Den tause minoritet
I over et år jobbet Ida Marie Bransfjell så godt som alene med å snekre jubileumsprogrammet. Først på senhøsten i fjor fikk hun innleid selskap og hjelp på det trange kontoret som hun disponerer i andre etasje hos Kulturenheten i Dronningens gate.
- Det har vært et maratonløp, bekrefter Ida Marie, men sånn har hele livet hennes i grunnen alltid vært.
- Til tider har jeg kanskje hatt litt for mange baller i lufta, men jeg må hele tiden ha noe å strekke meg etter, forklarer hun.
I oppkjøringen til festuka som åpner på Torvet mandag, på samefolkets dag, har hun truffet mange trondhjemmere med samiske røtter, men som av ulike grunner ikke har flagget sin bakgrunn og identitet i det vide og brede i storsamfunnet. Ida Marie håper at mange av disse vil finne fram koftene og kaste seg ut i festlighetene de neste dagene, drevet fram av feststemningen som skal ligge som en euforisk sky over byen.
- Jeg vet at jeg er privilegert på alle vis fordi jeg kommer fra et sørsamisk område og er oppvokst med reindriften, medgir hun.
Fram til Ida Marie var sju år og ble sendt til internatskole i Snåsa, beveget hun seg sammen med familien og reinsdyrsflokken gjennom årstidene i Saanti-sitje, det sørsamiske navnet på Essand reinbeitedistrikt. Hun har senere reflektert mye over de ni årene hun tilbrakte vekk fra familien, men for å beskrive medaljens forside aller først:
- Jeg fikk vokse opp i en majoritet med trygge rammer, der ingen stilte spørsmål ved hvem du var. Det var fordelen med å tilbringe barndommen på internat, sammen med sine egne, i det som ble en ny storfamilie på skolen, og i et Snåsa-samfunn der skolen var en integrert del av dagliglivet i bygda. Internatet lå nedenfor huset til Joralf Gjerstad, og vi pleide alltid å løpe gjennom hagen hans når vi skulle ta snarveien til butikken. Av og til kunne han vinke til oss gjennom vinduet der vi fløy forbi. Joralf var alltid ivrig på å framsnakke samene i Snåsa.
Senere har Ida Marie selv fått oppleve og delvis erfare hvordan det er å gå gjennom faser i livet der det å skille seg ut ikke er like lett. Etter at hun flyttet til Trondheim for å begynne på videregående, fikk hun rikelig anledning til å se tilbake på årene i Snåsa med et litt mer nyansert blikk.
Det store tomrommet
- Å begynne på Katta ble selve overgangen til det store og virkelige livet, vekk fra den trygge storfamilien som hadde skjermet meg på godt og vondt i Snåsa.
Ida Marie Bransfjell var 16 år da hun begynte i andreklassen på Katta i 1999, etter ett års mellomlanding på videregående i Grong.
- Alt ble plutselig veldig annerledes. Én ting var at jeg kjente hvor alene jeg var og hvor ensomt det kunne være å bo på hybel, noe helt annet var de mange forvirrende spørsmålene fra klassekameratene.
Å leve i to kulturer medførte at Ida Marie innimellom var borte fra skolen i kortere eller lengre perioder. Hun kunne bli hentet i femtida på morgenkvisten av pappa Lars (ellers Larsnils, som han gjerne kalles) for å bli med hjem på slakting, hvis det ikke var andre gjøremål i Saanti-sitje som krevde at hun, i likhet med resten av familien, måtte ta del i arbeidet.
- Slik hadde det vært bestandig, men i Snåsa dro vi gjerne alle som én hjem til familiene våre samtidig og ingen ba om forklaring på noe som helst. På Katta følte jeg at jeg måtte redegjøre for meg selv hele tiden, på en måte som virket litt utmattende. Jeg ville helst bli vurdert som Ida, men jeg følte at «samen» Ida skygget for den jeg gjerne ville fremstå som i et nytt skolemiljø.
For første gang i livet opplevde Ida Marie en slags identitetskrise, samtidig som hun begynte å reflektere over hva de trygge internatårene i Snåsa egentlig hadde forberedt henne på, nå som verden omsider bød opp til dans. Hva var den erfaringen verdt liksom, når hun plutselig måtte forklare, mer enn å forsvare, identiteten og verdiene sine hele tiden?
- Jeg så andre relasjonsforhold som jeg stusset over, som når foreldrene til klassevennene mine kunne ta rundt sine egne barn og gi dem spontane klemmer, for eksempel. Hva, de er da altfor voksne til sånt, tenkte jeg inni meg.
Hjemme på hybelen kunne hun etterpå bli sittende og gruble over hvordan årene i Snåsa hadde formet henne til den hun var blitt så langt, og hun kjente litt på en gryende bitterhet. Hun likte å tro at hun selv hadde vært en perfekt internatunge, nysgjerrig og tilpasningsdyktig. Samtidig forsto hun i ettertid at alle neppe hadde hatt det like greit som henne.
- Du får noen innvendige sår når du vokser opp på dette viset, og de sårene gror ikke. Du blir tidlig selvstendig, uten å være klar for det. Du mister noen ting, uten at jeg helt er i stand til å forklare nøyaktig hva.
Men noe av svaret lå kanskje i disse Katta-foreldrenes omsorgsfulle klemming av sine tenåringsbarn, tror hun.
- De to årene på Katta representerer ikke noe høydepunkt i livet mitt, selv om flere av lærerne, som Egil Mogstad, ikke minst – jeg ble nesten forelsket i ham – og mange av elevene var kjempeflotte. Men det var en tid der jeg følte at jeg levde et slags dobbeltliv. Jeg forelsket meg i gutter, jeg også, men det var sikkert ikke så kult å være sammen med meg, og ikke så artig å høre at kjæresten din ble joika til heller.
Hun brukte i stedet mye tid på volleyball, der hun spilte på toppnivå i hardtsatsende Åsheim og ble innkalt på en juniorlandslagssamling. Og ellers lå alltid Skarpdalen og ventet på henne som en oase inne i fjellheimen.
Selve paradiset
Skarpdalen ligger mellom Tydal og Meråker og har en helt spesiell plass i Ida Marie Bransfjells hjerte.
- Skarpdalen er hellig. Jeg har minner derfra tilbake så lenge jeg kan huske.
Det er sommerbostedet for reinflokken som tilhører Saanti-sitje som kommer nordover på vårparten etter å ha tilbrakt vinterbeite i traktene ved Femunden.
- Barndommen er full av lydene, luktene og smakene fra Skarpdalen, der alle driftsenhetene bor gjennom sommeren i det som blir en liten samelandsby, forteller Ida Marie entusiastisk.
- Kalvemerkingen i Skarpdalen er den største høytiden innenfor reindriften, og der trår alle som én til, unge som gamle. Det er et sjekkpunkt der vi kontrollerer produksjon og rovdyrskadene gjennom vinteren, samtidig som det er en viktig arena for kultur- og tradisjonsoverføring.
Da Ida Marie gikk på internatskolen i Snåsa, ble sommeroppholdene i Skarpdalen ekstra viktige. Søsteren Sara, som er fire år yngre, kom etter hvert opp til Snåsa, hun også, mens broren Lars Elias ble født da Ida Marie gikk i andreklassen. Avstanden både i tid og sted gjorde a at de to i praksis ikke fikk utviklet et vanlig søskenforhold.
- Men i Skarpdalen fikk vi tatt igjen noe av det søskenforholdet vi ikke fikk dyrket hjemme, sier Ida Marie.
Der var også mamma Eva Karin Rønning med, fram til hun og faren skilte lag da Ida Marie var 15 år. Eva Karin var oppvokst med reindriftsnæringen tett innpå seg i Tydal, men er selv ikke same.
- Da hun giftet seg med faren min, begynte hun straks på språkkurs og hun lærte seg samiske håndverks- og mattradisjoner på rekordtid. Når du gifter deg med en reinsame, nytter det liksom ikke å henge med som blindpassasjer, og hun bestemte seg fra dag én at hun ikke skulle være en kulturell bremsekloss når vi ungene kom til.
Nå forpakter mora bort en stor familiegård i Tydal.
- Jeg kan med andre ord bli litt av et varp, skjønner du, men i stedet går jeg rundt her som singel, flirer Ida Marie Bransfjell.
Ikke for det: Hun har seriøse planer om å gjøre noe med den situasjonen, bare «Tråante 2017» er vel overstått og hun får hodet over vann.
Hun har tilsynelatende ingen bestemt i kikkerten, men medgir at en same nok vil ha størst sjanse. Kjærligheten kjenner ingen grenser, like lite som en reinsdyrflokk, men likevel:
- Jeg skal ikke være fordomsfull, men navlestrengen til selve grunnverdiene i livet er så sterk. Å være en del av en minoritet, både i forhold til det samiske og til storsamfunnet, er med og styrker båndene. Vi har mye vond historie, det er mye til å grine av, mye tøff fortid, og det er viktig at vi samer står sammen og verner den historien, mener Ida Marie Bransfjell.
Hun var samboer i flere år med faren til Tilde Sunná, en markasame fra Nord-Norge, men de flyttet fra hverandre for drøye to år siden.
- Jeg trives helt fint som alenemor og bysame for en tidsbestemt periode, sier hun.
Hver eneste dag, og nesten i hver eneste time med Tilde Sunná, tenker Ida Marie på hvordan det ville ha vært å sende datteren av sted til en internatskole langt unna hjemstedet.
- Når jeg henter henne i barnehagen, når vi går i butikken, når vi ser på tv eller leser en bok, tenker jeg at dette sluttet mine foreldre å være en del av. Det stoppet da jeg var sju år. Sårheten kom tilbake da jeg selv ble mor, sier Ida Marie.
Når festuka er over neste søndag, blir Ida Marie Bransfjell ganske snart alene igjen på kontoret i Trondheim sentrum. Produsenten Kari Thorvik, som ellers er pressesjefen til Åge Aleksandersen, pakker sammen sakene. Det samme gjør Johanne Sundby som er kommunikasjonsansvarlig og Ragni Nergård, som har vært koordinator. Men fortsatt skal samisk kultur formidles gjennom hele 2017, og selve prosjektstillingen varer ut året. Hva som skjer etterpå, aner ikke Ida Marie.
- Jeg er en typisk flyttsame og er ikke stedbundet på vanlig vis. Jeg må ikke tilbake til Røros, men må være i regionen. Jeg må ha nærhet til reinsdyrene mine, sier Ida Marie.
I Ila, der hun nå bor på andre året, stortrives hun og Tilde Sunná. Lokalpatriotismen har alltid stått sterkt i denne gamle arbeiderbydelen, der mange identifiserer seg som ilinger, like mye som trondhjemmere.
Ida Maries geografiske perspektiv er litt større. Ganske nøyaktig 2324 kvadratkilometer, som hun definerer seg «hjemme».
- Jeg pleier å si at jeg hører til i Saanti-sitje. Det er viktig.
Men Tråante er like mye en hjemmebane for Ida Marie Bransfjell, nå og bestandig, for henne som for alle andre sørsamer. Og nå telles det ned til tidenes jubileumsfest.
CV
Aktuell: Vil være høyt og lavt i Tråante/Trondheim i uka som kommer, som prosjektleder for det store hundreårsjubileet for samenes første landsmøte i Metodistkirken, 6. februar 1917. «Tråante 2017» skal bli en folkefest med 120 ulike arrangementer over hele byen.
Alder: 34 år.
Familie: Mor til tre og et halvt år gamle
Tilde Sunná.
Bor: Ila i Trondheim.
Bakgrunn: Oppvokst i en reindriftsfamilie i det hun kaller Røros-samisk område. Er utdannet lærer og har jobbet ved Aajege, Samisk språksenter på Røros. Er vararepresentant på Sametinget, der hun representerer Åarjel-Saemiej Gielh («Sørsamiske Røster»). Har hatt og har et utall verv i reindriftsnæringen og i politiske organisasjoner. Ble ansatt som prosjektleder for «Tråante 2017» for halvannet år siden.
Lytter til: Akkurat nå går det utelukkende i samisk musikk, og mye i de artistene som skal opptre i jubileumsuka. Alt i livet er siktet inn mot «Tråante 2017», men ellers er musikksmaken svært allsidig.
Leser: Er glad i å lese bøker. Men så lenge dette prosjektet pågår, har hun ikke tid til å konsumere annet enn aviser.