Midt under den kalde krigen samlet Sivilforsvaret eksperter for å vurdere skadene av en tenkt atomeksplosjon over Trondheim. I et notat fra 1966 gjorde ekspertene en nøktern analyse. Notatet etterlater ingen tvil: Etter at den enorme ildkulen hadde sloknet, ville det ikke være mye liv igjen i byområdet. Alt ville bli lagt i ruiner. Mens vi i dag ikke ser på atomkrig som er trussel, var den ramme alvor for en generasjon siden.
Denne saken ble først publisert 3.10.2009.
På Kuhaugen står et sjeldent minne fra tidlig i den kalde krigen. Bygget er i solid betong, og bare noen få kvadratmeter stort. Det ligner på en transformatorstasjon, men er en av observasjonskioskene som Sivilforsvaret satte opp.
Den lille «betongklossen» er tagget ned, men framstår ellers omtrent som den gjorde da den ble bygd i 1953. På den ene veggen en smal jerndør, på de tre andre sidene hengslede jernplater som dekker smale glugger.
Plasseringen på en høyde med utsikt over byen er ikke tilfeldig. Fra det trange rommet, bak 30 centimeter tykke betongmurer, skulle to-tre observatører holde utkikk i en situasjon der byen kunne være truet av angrep fra luften. Mannskapene var en del av Sivilforsvarets spesielle utkikkstjeneste.
– Ser du noe flyangrep Tore, sier sivilforsvarsinspektør Trond Svingen i Sør-Trøndelag Sivilforsvarsdistrikt. Han hever jernplaten foran en av gluggene. Fra det trange rommet innenfor myser hans kollega Tore Pettersen ut gjennom den lange og smale åpningen.
Hovedoppgaven til de som skulle bemanne observasjonskiosken var å stedfeste skadesteder og bombenedslag helt nøyaktig. De skulle også melde fra om hvilke flytyper de så over byen. På utstyrslisten sto en peileskive, felttelefoner, kart med plastikkbelegg, fettstifter, gjennomsiktige linjaler, meldeblokker, tabell over viktige peileobjekter og flytabeller.
Byen utslettet
Atomtrusselen hadde rykket nærmere da Sivilforsvaret i november 1966 vurderte ødeleggelsene av et tenkt atomangrep mot Trondheim. Basert på folketallet den gang, ville over 100 000 mennesker i byen og omegn i verste fall bli direkte berørt.
I notatet tar Sivilforsvaret utgangspunkt i en bombe fire ganger større enn den som la den japanske byen Hiroshima i grus i 1945. Man tenkte seg at bomben detonerte i 900 meters høyde over Nidarosdomen en maidag med klart vær og frisk bris fra vest. På et kart ble skadevirkningene anslått i forskjellig avstand fra sentrum. Slike mente Sivilforsvarets eksperter at Trondheim kunne rammet av atomkatastrofen:
A-sonen (0-1300 meter): All bebyggelse ødelegges. Området er utilgjengelig for hjelp.
B-sonen (1300-2650 meter): Trebebyggelsen brenner sammenhengende på en gang. Det oppstår branner også i murhus. Hurtigaksjoner kan kanskje gjennomføres på et tidlig tidspunkt.
C-sonen (2650-4000 meter): Spredte branner. Ikke større problemer for en redningsinnsats.
D-sonen: Enkelte branner som neppe skaper problemer for redningstjenesten.
Slik kunne atomkrigen beskrives.
Atomøvelser
Pensjonert NTNU-fysiker Tore Høe Løvaas var medlem av Sivilforsvarets varslingsgruppe, og deltok i flere øvelser der atomangrep mot Trondheim var tema.
– Jeg husker en øvelse fra tidlig på 1970-tallet. En av oppgavene var å anslå hvor mange mennesker som ville bli drept eller skadet i ulike områder etter et atomangrep mot Trondheim med en bombe av en bestemt størrelse. Det var ikke trivelig å gjøre slike beregninger selv om dette bare var øvelse. Man gjorde seg jo sine tanker om hvilket syn som ville møte oss ute etter noen dager inne i kommandosentralen dersom dette hadde vært alvor, sier Løvaas.
Sivilforsvarets ledelse, og deres rådgivere, satt inne i kommandosentralen i Kastbergan ved Heimdal under øvelsene. Fjellanlegget ligger dypt inne i fjellet, og er bygd for å tåle et atomangrep. Varslingsgruppen skulle finne ut hvor Sivilforsvaret uten altfor stor sikkerhetsrisiko kunne gå inn med redningsmannskaper, og hvor skadene og den radioaktive strålingen var så kraftig at evakuering av sivile ikke var mulig.
– På grunnlag av erfaringer fra blant annet amerikanske prøvesprengninger, beregnet vi nedfallet i ulike områder av byen og området rundt. Etter et atomangrep er det viktig å raskt komme ut med råd til hva publikum skal gjøre i områder som ikke er ødelagt med hensyn til for eksempel drikkevann. Vi øvde derfor på å lage radiomeldinger som skulle ut via NRKs sendinger fra en nyhetsoppleser i kommandosentralen. For at meldingene skal bli oppfattet som troverdig av publikum, er det viktig at de formidles i de vante kanalene. Under et atomangrep vil selve eksplosjonen føre til omfattende skader som vi ikke kan gjøre noe med, men det er mulig å begrense skadene av det radioaktive nedfallet som kommer over et større område. «Husk å ta med reiseradio dersom du går ned i kjelleren», er en setning jeg husker, sier Løvaas.
– Vi gjennomførte flere øvelser der temaet var tenkte atomangrep mot Ørland og Stjørdal. Vi beregnet hvordan atomskyen ville bre seg til større områder fra stedet der eksplosjonen hadde funnet sted, og regnet med at det ville ta rundt en time før nedfallet kunne nå Trondheim med de vindretningene vil la til grunn. I øvelsene inngikk også bruk av kjemiske og biologiske våpen. Øvelsene ble gjerne kombinert med Nato-øvelser. De siste atomøvelsene jeg deltok i ble holdt i andre halvdel av 1980-årene. I dag øves sivil beredskap i regi av beredskapsavdelingen hos fylkesmannen, og med utgangspunkt i et helt annet trusselbilde enn atomkrig, sier Løvaas.
Faren reell
Historiker Terje Bratberg i Trondheim er ikke overrasket over at Sivilforsvaret hadde øvelser der atomangrep var tema.
– I den kalde krigens dager ble atomfaren opplevd som reell både i befolkningen og hos myndighetene. Trondheim var åpenbart et atombombemål på grunn av radaranleggene på Gråkallen. Også den strategiske beliggenheten for kommunikasjonene mellom nord og sør gjorde byen til et mulig bombemål. Aktuelle mål var også Ørland og Stjørdal, mener Bratberg.
Historikeren peker på at redselen for atombomben lå som en klam hånd over befolkningen i 1950- og 60-årene.
– Folk fryktet en ny storkrig, og visste at disse våpnene ikke skiller mellom militære og sivile. Angsten økte ut over i 1950-årene etter hvert som forholdet mellom supermaktene tilspisset seg. Under Cuba-krisen i 1962 trodde mange at slutten var nær. På oppfordring fra Sivilforsvaret handlet folk nødproviant, innredet beskyttelsesrom i kjellere og forberedte seg på det verste. Det utviklet seg en atompsykose, sier Bratberg.
Angsten ble ikke mindre
– Myndighetene holdt krisemøter, og jevnlig gikk dystre radiomeldinger ut over eteren med opplysninger om nye russiske prøvesprengninger, og fare for nedfall. Nord-Norge var særlig utsatt, sier Bratberg.
Selv de offentlige tilfluktsrommene var en konstant påminnelse om krigsfaren.
Bli med inn i ett av byens tilfluktsrom
– Byggingen av tilfluktsrom var et viktig beredskapstiltak. Men for noen ble synet av dørene i fjellet en påminnelse om at helvetet bokstavelig talt ville være løs dersom alarmen gikk. Det kom krav om at alle større nybygg skulle ha tilfluktsrom, og enkelte private boligbyggere anla dekningsrom i kjellerne sine, sier Bratberg.
Plakett
Observasjonskiosken på Kuhaugen ble bygd for å tåle en støyt, men det er uvisst om de som oppholdt seg bak betongveggene ville ha overlevd et atomangrep.
– Det bør settes opp en plakett som forklarer folk hvorfor den ble bygd. Mange lurer nok på hva dette er, sier sivilforsvarsinspektør Tore Pettersen, mens han betrakter den bunkersaktige bygningen.
Observasjonskiosken på Kuhaugen var en av opprinnelig to slike i Trondheim. Den andre ble revet for mange år siden, og på landsbasis er bare noen ganske få bevart.
– Kiosken illustrerer hvordan man tenkte i Sivilforsvaret på 1950-tallet. Det var den direkte observasjonen som gjaldt enten man skulle lokalisere fiendtlige fly, eller direkte bombenedslag, sier Pettersen.
Utkikkstjenestens reglement er samlet i et hefte på 27 sider fra 1953. Her overlates intet til tilfeldighetene. Om behandling av kikkert heter det: «Kikkerten bæres i en kort rem om halsen. Når en legger fra seg kikkerten under en lengre hvil, skal den legges ned i futteralet. Remmen kortes inn så meget at kikkerten ikke blir hengende og dingle langt ned på maven, men henger øverst på brystet rett under haken».
Om mannskapene heter det: «Erfaring har vist at blikkenslagere, feiere og eldre speidere (roverspeidere) med fordel kan brukes, hvis de fyller ovennevnte krav». (Sikker oppfatningsevne, gode nerver, godt syn, normal hørsel og fargesans).
– Da reglementet ble uformet, ble faren for krig oppfattet som reell, sier Pettersen.
Også Ørland truet
I 1950-årene fikk det militære forsvaret av Nord-Norge økt oppmerksomhet. Trøndelag og Trondheim fikk da strategisk betydning først og fremst som et bindeledd mellom Sør-og Nord-Norge. Innad i Forsvaret ble byen regnet som et av landsdelens mest sannsynlige atombombemål i en krig, sier historiker Rune Hovd ved Høgskolen i Bodø. Han har skrevet historien om flystasjonene både på Ørland og Værnes.
– Trondheim var viktig blant annet på grunn av byens store havnekapasitet og jernbanen. En bombing av Trondheim ville ramme forsyningslinjene til Nord-Norge. Man tenkte seg også at forsyninger som skulle til Sverige, i en gitt situasjon kunne gå via Trondheim havn. I tillegg var flere militære institusjoner lokalisert i byen eller i umiddelbar nærhet, sier Hovd.
Også Ørland ble regnet som et sannsynlig atombombemål på grunn av den militære flystasjonen.
– Hovedflystasjonen var inkludert i Natos planer for et atomangrep. Atomvåpen var forbudt på norsk jord i fredstid, men i en krig kunne stasjonen komme til å bli brukt av fly som førte atomvåpen. Mer konkret var det planer og gjort visse forberedelser for at en flyskvadron med atomvåpen skulle kunne bruke Ørland til mellomlanding i forbindelse med angrep. Et tredje bombemål i Trøndelag var Værnes. Operative avdelinger var ikke forlagt her siden slutten av 1950-tallet, men i en krig ville flystasjonen få militær betydning, sier Hovd.
For de mest sannsynlige bombemålene ble det utarbeidet planer for evakuering av sivilbefolkningen hvis det var fare for angrep. Men myndighetene gikk stilt i dørene.
– Det var ikke offentlighet rundt planene. Men i 1960 uttalte sjefene for hæren, luftforsvaret og marinen i Trøndelag at sivilbefolkningen «i det stille» burde orienteres om at det fantes slike planer, men man skulle ikke gå i detaljer om hvor folk skulle evakueres. Det var først da forhåndslagring ble et tema 20 år senere at evakueringsplaner og mangelen på tilfluktsrom fikk stor oppmerksomhet i media, sier Hovd.
Ryktebørsen
I Trondheim begynte det ifølge Terje Bratberg å gå all slags rykter om hva overlevende hadde i vente dersom en atombombe rammet byen.
– Det gikk hardnakkede rykter om at de som ble hardest skadd ikke ville få noen hjelp av myndighetene. Denne gruppen skadde hadde kort tid igjen uansett, og ville bli overlatt til seg selv. De begrensede pleieressursene skulle forbeholdes andre grupper med mindre skader. Ifølge de villeste ryktene skulle de hardest skadde tas av dage. Disse historiene sier noe om hvordan folk opplevde atomtrusselen, sier Bratberg.
På oppfordring fra Stortinget ble det utført skadeanalyser for en rekke byer. I Oslo gjennomføre Sivilforsvaret en analyse allerede i 1955. I 1963 presenterte Tidsskrift for Den norske lægeforening en oversikt over mulige konsekvenser av at en 160 KT (kilotonn) atombombe eksploderte over Oslo (åtte ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben).
I det verst tenkelige tilfelle ville bomben ta livet av 130 000 mennesker og såre over 110 000 alvorlig, skrev legen som hadde utført analysen. Dersom en stor andel av befolkningen på forhånd var flyttet ut av byen, og varslingen kom tidsnok til at de øvrige rakk å komme seg inn i tilfluktsrom, kunne katastrofen reduseres til omkring 5200 drepte, og omkring 11900 sårede.
Er du glad i historiske bilder? Da har vi samlet mange fine øyeblikk her.
- Propaganda
Sivilforsvaret planla for det verst tenkelige, og gikk rett på sak i informasjonen til befolkningen. I brosjyren «Sivilt vern i krig» fra 1961, legges hovedvekten på ABC-våpen (atomvåpen, kjemiske og biologiske våpen), mens konvensjonelle brann- og sprengbomber nevnes med få ord. Brosjyren ble trykket i et opplag på 1.2 millioner eksemplarer.
Her heter det: «Vi må forberede oss på de alvorligste alternativer. Vi må med andre ord se i øynene at også atombomber, stridsgasser og biologiske stridsmidler kan bli brukt mot norsk sivilbefolkning».
Rene ord for pengene, med andre ord. Sivilforsvaret mente man hadde plikt til å spre slik informasjon til befolkningen, men enkelte advarte mot skrekkscenarier.
Helsedirektør Karl Evang, som var aktiv i protestene mot atomvåpen og prøvesprengninger, rykket i 1959 ut med følgende advarsel i Sivilforsvarets eget tidsskrift: «Nettopp når det gjelder det radioaktive nedfallet vil en stadig gjentatt beskrivelse av de masseskader og dødsfall som kan forårsakes, være en stadig kilde til angst og nervøsitet i det daglige liv».
Terje Bratberg mener Sivilforsvaret i noe av sitt informasjonsarbeid spilte på frykten i befolkningen.
– Sivilforsvaret drev med propaganda for å styrke sin egen posisjon. Det ble bevisst formidlet et skrekkbilde som skulle bidra til økte bevilgninger, og politisk støtte. Dette bidro til å holde atomangsten oppe i befolkningen mener Bratberg.
I 1960-årene ble det blant annet produsert et stort antall lysbildeserier til bruk i informasjonsarbeidet. Seriene hadde titler som «Vern mot atombombens øyeblikkelige virkning», «Vern mot radioaktivt nedfall» og «Selvhjelp mot biologisk krigføring og stridsgass». En brosjyre som ble delt ut til alle husstander i 1957 ble innledet med «Hvis det skulle bli krig».
Men folkegassmasken ble en gedigen fiasko på tross av at Sivilforsvaret anbefalte alle husstander å kjøpe den. Bare noen få hundre ble solgt da den ble lagt ut for salg i 1967. Sivilforsvarsinspektør Tore Pettersen synes det er merkelig at flere ikke kjøpte en slik enkel beskyttelse hvis det var slik at befolkningen levde i krigsangst.
– Kanskje var folk likevel ikke så redde. Salgsfiaskoen kan jo rett og slett skyldes at folk ikke var så opptatt av faren for krig og atomangrep mot Norge som enkelte har hevdet, sier Pettersen.