Et plutselig alvorlig drag over ansiktet, mørk bunn i de milde øynene som vanligvis er dype brønner av humør.
- Men...ser du på meg som...som en gal klovn nå? For jeg er seriøs også, altså!
Et snev av engstelse i stemmen. Kanskje et ekko fra bunnen av soveposen, der hun lå og gråt mens de andre koste seg på leirskole på ungdomsskolen. Men så er hun blitt en annen. Uredd, har hun sagt selv, bare for noen minutter siden. Sikkert bare en frykt for at munnen har løpt av med henne.
Så jeg svarer med et tonløst «Ja.».
Og hun ler. Ikke så fryktelig høyt, men ganske lenge, og øynene spruter spøk og spik igjen.
Den er der overalt og hele tiden, spraker og knitrer rundt det meste Camilla Trud Nereid sier. Varmer opp ordene, det er sikkert omtrent den samme effekten vinylelskerne opplever når de kan høre stiften skrape seg gjennom rillene og lage musikk. Det blir varmere, lettere å like. Det kan være greit å ha den egenskapen når du skal være kommunaldirektør for oppvekst og utdanning i Trondheim. En avdeling som har vært gjennom storm, har flest ansatte i kommunen og ansvaret for at alle barn og unge kan vokse seg store og sterke.
Eremitt
Over en nysådd gressplen i Horten ilte en skrøpelig sjuåring motvillig på gebrekkelige bein mot skolen. Det var ikke lange biten. Foreldrene hadde kjøpt nabotomta til skolegården og bygget nytt hus til skolestart. Såpass tander var hun at foreldrene mente hun måtte slippe å ha noen skolevei. Atpåklatten hadde ført en skjermet tilværelse hos godt voksne foreldre. Skulle hun i det hele tatt vokse opp, hadde engstelige foreldre stadig spurt seg. Bekymringen hadde smittet over på jenta. Som for en skjør eremittkreps uten skall hadde tiden likevel kommet for å prøve seg blant jevnaldrende.
- Jeg var et engstelig barn. Oppveksten min var veldig beskyttet. Velutstyrt med leker, kjæledyr og oppmerksomhet. Men jeg hadde ikke så mange lekekamerater.
Hun følte seg ikke ensom, men var mangelfullt rustet for skolestart. Fryktsom og lita. Så foreldrene overøste henne med beskyttende omsorg for å bøte på.
- Jeg var veldig bortskjemt. Mamma kom bort til meg med godteri i friminuttene.
Dessuten var hun skoleflink, og lærerens favoritt. Plassen på første benk var selvsagt, rollen som prinsesse i alle skuespill øyensynlig en føderett. De voksnes øyensten. Det kunne ikke gå bra i lengden, det skjønner alle som har vært i en skolegård og overlevd det.
- Jeg deltok ikke noe særlig på barns arenaer. Da vi kom på ungdomsskolen var jeg definitivt den mest ukule jenta. Det var bare læreren som likte meg, egentlig, selv om jeg fikk ei venninne som også var sær. Jeg følte meg utafor, og det var ikke noe bra. Jeg husker jeg grudde meg kjempemye til vi skulle på leirskole.
- Dette var en periode hvor du var ordentlig lei deg?
- Ja. På leirskolen lå jeg nede i bunnen av soveposen og gråt, mens de andre hadde det gøy.
Hun kan le av det nå som tiden er gått, og gjør det også. Knitre, knitre.
- Visste foreldrene dine at du gruet deg?
- Ja, det gjorde de.
- Men de holdt fast ved at «Dette må du bare gjennom!»?
- Nei, det gjorde de absolutt ikke. De sa at jeg kunne slippe hele greia.
Bortskjemtbonanza. Men Camilla dro på leirskole, selv om venninna droppet ut i siste øyeblikk.
- Det gikk jo bra. Men jeg var ikke en del av fellesskapet, da.
Det siste nyttårsballet på ungdomsskolen. Så å si alene, med en imaginær L brennende i panna.
- Det var jeg og venninna mi. To loosere sammen, liksom.
Knitre.
- Jeg har jo hørt at i sosiale lag i dag er du ikke akkurat engstelig.
- Nei.
- Snarere tvert i mot?
- Ja.
Bombefly
Var han engstelig da han skled rundt på glatte skutedekk og jaget hval i sørishavet som fjortenåring, pappa John Magnus? Da han gikk over isen til Sverige? Da de grillet ham på Isle of Man for å sjekke om han var spion? Da han satt ensom i eksoslukta, bakerst i halen på britiske bombefly under andre verdenskrig og speidet etter tyske jagere han skulle skyte ned fra himmelen over Europa, med maskingeværet sitt?
- Jeg har tenkt på det med å være så over-beskyttet som jeg var, og så bortskjemt. Så jeg har lagt vekt på at mine egne barn skulle bli mer robuste enn det jeg var.
- Men nå har du jo blitt en tøffing, sies det?
- Kjeeeempetøff!
Det er rart hvordan sarkasme nærmest kan bli fysisk og fylle et rom.
- Men faren din - han var en tøffing?
- Han var jo det. Det var mye mer tradisjonelle kjønnsroller på den tiden, så det var mamma som tok seg av barneoppdragelsen. Han var mer den som tok meg med på biblioteket og på tur til Danmark. Han viste ut i verden.
- Så du opp til ham?
- Ja, det gjorde jeg. Også på grunn av det eventyrlige. At han hadde vært ute i verden.
- Du kommer fra et veldig trygt hjem. Tror du det har gjort noe med deg?
- Ja. Jeg er veldig trygg på meg selv. Jeg har god selvtillit. En del grunnleggende forutset-ninger for å bli trygg var jo absolutt tilstede. Stabile voksne som jeg haddde sterk tilknytning til, som ga omsorg og som var beskyttende. De var tydelige, også på at verden ikke gikk under selv om du hadde opplevd ting du syntes var små katastrofer selv.
«Se deg i speilet!»
Som kommunaldirektør for oppvekst og utdanning er en av oppgavene å sørge for at barn og unge ikke skal oppleve verken små eller store katastrofer.
- Jeg har et stort hjerte for andres barn og ungdommer og det er helt klart den viktigste motivasjonen for jobbvalget mitt. Dette brenner jeg for. Jeg synes dette er det aller viktigste området det går an å jobbe med. For eksempel er det en viktig oppgave å prøve å utligne utslaget av de sosioøkonomiske forskjellene for barn og unge. Alle skal ha en like bra skole og barnehage uavhengig av hvor i byen de bor.
Det aller viktigste for foreldre er at barna er trygge i barnehage og på skolen. Marerittet er at de skal oppleve mobbing.
- Selv tror jeg det kan være lurt å lære barna noen strategier for å avvise mobbeforsøk. For i løpet av oppveksten vil mange barn bli forsøkt utsatt for mobbing. Jeg husker min egen mor lærte meg forskjellige ting jeg kunne si hvis jeg ble utsatt for mobbing. Jeg satt og ventet på at noen skulle prøve å mobbe meg, sånn at jeg kunne få brukt arsenalet av frekke tilbakemeldinger som mamma hadde utstyrt meg med. «Se deg i speilet selv» og sånt.
- Er det en klok strategi?
- Det tror jeg kanskje. Det finnes blant annet en kanadisk studie som viser at opptil nitti prosent av mobbingen kan stoppes raskt hvis man reagerer riktig på mobbeforsøket. Det er viktig å ta utgangspunkt i forskning og etablert kunnskap. Beslutninger basert på personlige erfaringer og følelser fører galt avsted.
Stortinget vil ikke la barn klage til FN
Uakseptabelt
Det har vært mye snakk om mobbing i Trondheim i høst og vinter. Både mellom barn, og mellom voksne og barn. 6,3 prosent sier de blir mobbet på skolen
Er temaet høyt oppe på agendaen i kommunen?
- Ja. Det er kjempeaktuelt. Vi skal se på hvordan man skal forsikre seg om at det helst ikke skjer, men også hva du skal gjøre hvis det skjer likevel. Mobbing er et viktig tema som alle er opptatt av. Det jobbes med en ny mobbeplan for Trondheim kommune, som skal til politisk behandling i løpet av våren.
- Vet du noe om hvor mye mobbing det er i Trondheimsskolen?
- Det spiller ingen rolle. Så lenge det finnes mobbing, og det gjør det, må vi ta de konkrete sakene på største alvor, samtidig som vi hele tiden jobber forebyggende.
- Hva er ditt syn på mobbere?
- Voksne som mobber barn er totalt uakseptabelt. Da er du ikke skikket til å jobbe med unger. Altså, hvis du ikke har skjønt at du skal behandle barn og unge med vennlighet, respekt og engasjement har du ingenting å gjøre i oppvekst og utdanningssektoren.
Ditt ansvar
Her er den, tydeligheten vi har hørt om. Standhaftigheten. Det er kanskje ikke så rart hvis det er snakk om voksne. Når det kommer til barna er bildet mer nyansert.
- Mobbere er like forskjellige som mobbeoffer er. Og det kan være mange årsaker til at noen opptrer som mobber. Det kan være barn som har en belastet livsituasjon, og blir trigget, og reagerer med voldelig atferd. De kan bli stemplet som mobbere, mens de egentlig har problemer selv. Det kan være veldig sammensatt. Elever må hele tiden møtes som enkeltindivider - enten du er mobber eller mobbe-offer.
Men du og jeg har også et ansvar, mener oppvekstdirektøren. Ingen skal tåle så inderlig vel, selv om man har veltilpassede barn.
- Foreldregruppa og fritida er viktig. Foreldrene må føle ansvar for flere enn sin egen unge. Hele elevgruppa og foreldregruppa har felles ansvar, sammen med lærerne på skolen.
- Hva med skoleledelsen?
- Det er et ledelsesansvar å ha oversikt over både elever og personalet, og hvordan disse utfører jobben sin, og å gripe inn. Det må selvfølgelig være nulltoleranse for mobbing på alle måter.
- Er rektorer gode nok til å holde en fast hånd på ledelse på den måten?
- Jeg tror det har vært en profesjonalisering av ledelse de siste årene. Det jobbes veldig bevisst og planmessig med dette i kommunen. Og tiden da den enkelte læreren var konge i sitte eget klasserom er definitivt forbi. Heldigvis.
Hun vet hva hun snakker om når det gjelder dårlig oppførsel og slett ledelse. Det var ikke bare regnvær og gnagsår i ørene som drev henne fra Bergen til Trondheim.
- En grusom arbeidskonflikt skremte meg rett og slett bort fra Bergen. Jeg hadde begynt å tvile på meg selv og min dømmekraft. Jeg ble mistenksom. Nesten paranoid. I ettertid kan jeg si at det var lærerikt, men det er ikke en opplevelse jeg synes folk bør ha. Det var veldig tøft.
- Og du sto i et samlivsbrudd samtidig?
- Ja.
- Da var det godt å komme tilbake til Trondheim?
- Det var det. Jeg var litt desperat da. Jeg var ganske psyka ut en periode, så jeg var temmelig desperat etter å finne noe annet.
Dermed søkte hun jobb i Trondheim. Dro på jobbintervju og visning på samme tur, fikk jobben og endte med å kjøpe en leilighet usett. Det var ikke tilfeldig at det ble Trondheim. Da havnen hjemme var blitt kvelende trygg som ung gymnasiast - looser-tiden var over - reiste hun til Tingvold på Nordmøre i et slags ungdomsopprør. Det var da hun oppdaget Trondheim - drømmestedet.
- Derfor begynte jeg å studere der etter gymnaset. Jeg elsker Trondheim. Men måtte etterhvert flytte, først til Oslo og så til Bergen, på grunn av studiene.
Hundeklubben Hot dog
Før hun altså søkte Lykkens portal da livet mellom sju fjell ikke var levelig lenger. Det viste seg å være et klokt valg. Hun har alltid ment at trøndere er fantastisk sjarmerende, om enn litt vanskelig å komme ordentlig innpå. Det visste hun råd for. Hun hadde nemlig kjøpt hund.
- Jeg tenkte at det kunne være koselig for de tre barna å ha som plaster på såret for å flytte hit. Men så kjente jeg ingen her selv. Så da startet jeg hundeklubben Hot Dog.
«Hvis du gjør dette er du helt gal, bare så du vet det!», sa barna da de så sin mor strene ut i Buran-parken for å verve medlemmer.
- Men jeg svarte «Jeg gjør det!».
Det var en åpenbar barriere mellom å snakke uforpliktende og generelt med trøndere om hund og uskyldige ting, og å spørre «Har du kanskje lyst til å være med i en klubb?».
- Da tok folk liksom et skritt tilbake! Men mange ble med. Og vi spiste selfølgelig hot dog på stiftelsesmøtet!
- Dette er ikke en trøndersk ting å gjøre!
- Nei, men det virket. For jeg møtte den nye mannen min der, han hadde en dachs.
- Du møtte ham i parken og rekrutterte ham inn?
- Ja, det gjorde jeg.
En gang hadde Camilla en skuespiller i magen. Bokstavlig talt - sønnen Magnus er skuespiller i Oslo - men også billedlig. Hun drømte om å nå direkte inn i hjertene til folk, forbi den kyniske hjernen.
- Jeg synes teater er en fantastisk uttrykksform. Du kan nå mennesker med veldig alvorlige budskap på en mer direkte måte med teater. Rett til hjerterota. Forbi filterne.
Så hun satt på Lian og skulket studiene den våren, med kasettspiller, og øvde inn Jeanne d`Arc. Det var noe med staheten, hengiven-heten og det flammende engasjementet som fascinerte. Det å gå all in. Et risikabelt forbilde.
- Fra opptaksprøven husker jeg først og fremst at jeg var veldig kjedelig kledd! De andre som søkte var veldig spesielle, mens jeg var kjempestreit. Jeg hadde ikke tenkt at det gikk an å stille opp med bare et tau rundt livet. Jeg var veldig nervøs, men jeg gjennomførte. Og kom ikke inn.
Må da værra lov
La oss si at den allestedsnærværende latteren er et signal om en kreativ leder, som finner på opptrinn som modellbyrå for realfagsenteret Renate. Eller «Prinsessetesten» da hun jobbet på Erkebispegården, og Märtha Louise skulle gifte seg med Ari Behn.
- Er det viktig for deg å sprenge grenser, eller er du bare uredd?
- Vel. Noen ganger kan jeg oppfatte at grensene er unødvendig strenge. Jeg vil vise litt handlingsrom. Hva som er lov.
- Er det grenser for sømmelighet du vil sprenge?
- Nei. Jeg er opptatt av genanse og verdighet. Jeg ville aldri dratt på tur med ansatte og gått i badestamp. Sånne ting er utenkelig for meg.
- Men du tar ikke deg selv så veldig høytidelig?
- Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg tar jobben høytidlig og rollen på alvor.
- Har det vært noen ganger du har følt at du har bommet?
- Jaaaa - det har det jo vært, sier hun.
Her er en historie som egner seg på trykk.
Puteforestilling
Camilla Trud Nereid er blitt avdelingsdirektør ved Nasjonalt senter for realfagsrekruttering. Konferansen er i gang, auditoriet fullt av folk med brystlommene fulle av penner og hodene tettpakket med realfag.
Og magene fulle, for det et rett etter lunch.
Og Camilla Trud Nereid, avdelingsdirektør, vet at det er et ugunstig tidspunkt å snakke til en forsamling på.
Og hun liker jo å by på seg selv.
Og det er bare veldig kort tid etter at Michael Jackson er død.
Så hun får noe som virker som en god ide. Shake it up.
- Jeg kom på at jeg skulle ha en liten hommage til Michael Jackson. Så jeg var ute i lunchen og kjøpte hvite hansker, og så fikk jeg dem til å sette på «I'm Bad» på lydanlegget, og så startet jeg.
Til null respons.
- Bortsett fra medlidenhet. Ellers var det dødt.
- Ble du flau?
- Ja, men det er et eksempel på at slike ting kan man gjøre når man kjenner forsamlingen bedre, og er sikker på at de har den riktige fortolkningsrammen.
År null
Mangel på selvhøytidlighet kan komme godt med når hun går inn i en organisasjon som har hatt sine problemer. Er den kommet til ro?
- Jeg har sett en organisasjon som er veldig klar for å gå videre. Dette er år null på en måte. Det har vært en krevende tid for mange.
- Du sa til meg på telefon at du går til oppgaven med skrekkblandet fryd?
- Det er en stor tillitserklæring å ha fått en så viktig jobb. Derfor går jeg til jobben med ærbødighet.
- Og nå er du rustet for det?
- Ja. Det tror jeg. Jeg har vært flere steder hvor det har vært utfordrende arbeidsmiljø før jeg kom. Ikke minst har jeg erfaring med å jobbe i kunnskapsbedrifter. Og det vil jeg si: Kommunen står ikke noe tilbake for NTNU når det kommer til å være en kunnskapsbedrift!
- Hva er de viktigste oppgavene for deg å løse?
- Vi løser oppgaver som går direkte på menneskers livskvalitet. Ungene deres. Alle barna våre. Jeg skal også sørge for at folka mine har det bra på jobb. Være til inspirasjon og støtte for dem jeg er leder for. Det er målet. Men det er også viktig for meg å være nær de som mottar tjenestene. Møte barn, møte fosterforeldre....
Så reiser hun seg fra stolen. Buster til håret og ser seg om i barnehagen hun ville møte oss i. Det er ikke vanskelig å se for seg det samme blikket speide etter hval i Sørishavet eller fiender i himmelrommet. Men Camillas blikk hviler på barn og unge i Trondheim. Eventyret er her.
PS! Nyttig liste:
Hvis du skulle treffe kommunaldirektøren, og mot formodning komme i beit for ting å snakke om, kan følgende temaer anbefales:
- At hun nettopp er blitt fosterbestemor («Det er virkelig noe kjempefint som har skjedd i livet mitt!»).
- Hvordan Li-lefse kan brukes som bikini («Det var bare for moro skyld på en privat fest! Og Li-lefse var en greie!»).
- Å bo i Tyrkia med små barn og bli mottatt som konge når man har lært litt språk - og ha fått et nyansert innblikk i islam, og det å føle seg liten som utenfor, uansett hvor man kommer fra. Og å være NRKs Tyrkia-ekspert.
- Hvordan det er å være epileptiker som plutselig kan få anfall («Man føler seg som ei bittelita teskjekjerring når man kommer til seg selv på gulvet i blomsterbutikken, med knekte påskeliljer og jord over seg!»).
- Å være barn og konkurransepianist som konkurrerer mot Wolfgang Plagge («Mamma ville at jeg skulle gifte meg med ham!»).
- Orienteringsløp iført radiosender som vanligvis brukes for å finne død sau tatt av rovdyr. («Vi møtte hun som skulle ta inn postene rett før vi kom i mål!»).
- Den trønderske mentaliteten og forakten for Oslo-folk som kommer og legger frem hele cven sin når de presenterer seg i møter («Veldig usympatisk!»).
- Hvis du har god tid: Barna. («Selv om de er voksne, prøver jeg å lokke dem til å flytte hjem til meg igjen!»).