Bergen er i ferd med å våkne til liv idet Line Albriktsen (28) går inn hovedinngangen til Kvinneklinikken i Bergen en tidlig morgen i november.

Hun har spydd denne morgenen også. Svangerskapskvalmen følger henne langt inn i svangerskapet, men ikke like ille som sist da hun fikk Martine (2 1/2).

Nå har hun fått i seg litt frokost og stablet seg på beina før mannen Robert Albriktsen kjører henne til KK.

Hun er fremme i god tid før klokken 08.30.

Hun vil ikke miste tid.

Hun har noe viktig å dele.

Det går nesten alltid bra

ET SUSS: Line Albriktsen følger datteren Martine (2) i barnehagen. Mannen Robert har reist i Nordsjøen, så damene klarer seg selv. Foto: Marita Aarekol

Line er konstant redd for hvordan det går med den lille jenta i magen. To måneder før hun skulle føde i 2014 mistet søsteren Malin Vik lille Leander i uke 30.

Det forrige svangerskapet ble vanskelig etter det. Tiden etterpå også. Egentlig ville hun ikke ha flere barn, men nå venter altså en ny liten jente i magen.

Og Line er kommet omtrent  der Marlin var da det gikk galt. Det er en spesiell tid å komme seg gjennom.

Hun vet at de fleste barn kommer levende ut. De fleste fødsler går helt fint.

I 2015 ble det født 59.901 barn i Norge. 99,6 prosent av barna klarte seg. Det går nesten alltid bra.

Men statistikk er én ting.

– Det er greit nok det statistikken viser. Men når det skjedde med søsteren min, så kan det vel skje meg også, sier Line.

Dette er andre del i serien «Barn i magen», der BT har fulgt tre søstre gjennom graviditet og fødsel, glede og sorg. Les første del her.

Normal reaksjon

Kleenex-papir står i en brodert pose på kontoret til jordmor Selma Vabø Tofting ved Rådgivningstjenesten for gravide på KK. Line får en myk stol å sitte i. 28-åringen er ikke så redd for selve fødselen. Den gikk bra for henne forrige gang, selv om legene måtte bruke tang.

Det er den stadige redselen for at noe kan skje underveis hun trenger hjelp til å håndtere. Angsten som ikke gir skuldrene lov til å senke seg. Som gjør at hun går på nåler, selv om hun kjenner mye liv i magen.

– Jeg skulle gjerne hatt en ekstra kontroll eller ultralyd, men jeg vil jo ikke være hysterisk eller hypokonder. Eller ta opp plassen for noen andre, sier Line.

Jordmor Tofting sier at Line har en veldig normal reaksjon på noe veldig traumatisk i livet. Hun får beskjed om at hun kan ringe KK når som helst. Og er det nødvendig, kan hun komme inn og ta en sparketest.

– Vi skal ta deg på alvor, lover hun.

GOD STØTTE: I en time har de snakket, jordmor Selma Vabø Tofting og Line Albriktsen. Det gir ro. Redselen for hva som kan skje letter litt. Og Line vet at hun alltid kan komme innom KK hvis det er noe før fødselen. Foto: Marita Aarekol

Flere er redde

KK har siden 2009 bygget opp et systematisk tilbud til kvinner som trenger noen å prate med før fødselen.

Noen er redde for fødselen eller engster seg generelt i svangerskapet. Enkelte kommer til og med inn før de er blitt gravide.

Ved Kvinneklinikken har de et klart inntrykk av at flere kvinner er redde for å føde nå enn tidligere.

– Vi ser at den moderne kvinnen er engstelig. Hun vil gjerne ha kontroll. Men det er ikke noe som fremtvinger så mye redsel for tap av kontroll som svangerskap, fødsel og barseltid, sier avdelingsjordmor Inger Sofie Stensland ved KK.

I 2014 hadde de 460 rådgivningstimer ved Rådgivningstjenesten for gravide. Noen av de engstelige kommer inn fra 18. uke i svangerskapet. En del av dem som kommer inn for å få hjelp har også slitt med annen angst tidligere.

KKs mål er å skape trygghet, slik at kvinnene føler de kan stole på dem som skal hjelpe dem gjennom fødselen. Ofte er det små justeringer som skal til for å skape denne tryggheten.

Holder igjen

Det føles trygt på jordmorens kontor for Line. Tårene renner når hun forteller om de tyngste stundene.

– Vi har ikke funnet navn til jenta. Det har gått så langt at jeg har tenkt: Hvis det går galt, hva skal vi kalle henne?

Da hun var gravid for tre år siden sto barnerommet ferdig malt da hun var i fjerde måned. Slik er det ikke nå. Hun holder igjen. For en stund siden tok hun grep og kjøpte to babyplagg. Men hun har ikke orket å ta dem ut av handleposen før nå.

– Jeg er redd for at jeg ikke klarer å glede meg i svangerskapet, at jeg ikke skal kunne dele det største som skjer i livet denne gangen heller, sier Line.

Hun husker begravelsen til søsteren Malins lille baby, som lå i en veldig liten kiste for nesten tre år siden. Hun kom inn i kirken med stor mage, tok ikke av seg kåpen. Hun ville ikke sitte der og være gravid ved siden av den minste kisten i verden.

Vanskelig å snakke

Kanskje en dag kan hun snakke med søsteren om dette. Jordmor Tofting tror det kan være bra, slik at det ikke blir hengende i luften for alltid.

Men det er vanskelig. Når søstrene møtes klarer ingen å begynne å snakke om det.

– Det er vondt å tenke på at det ikke går bra med alle. Men la dette være den tøffeste uken i svangerskapet. Det er greit. Uansett, Line, så kan du ikke gjøre noe med dette. Og du kan ikke være i beredskap hele tiden, sier jordmoren.

Line får også lest opp fødselsjournalen sin fra første fødsel. Det er godt med alle konkrete opplysninger. Line husker ikke alt. Nå får hun vite at fødselen forløp ganske normalt og at det er mindre sjanse for inngrep med tang som annengangsfødende.

Godt å få hjelp

Når samtalen på KK er over, har Bergen blitt så lys den kan bli på en novembermorgen.

Line reiser seg opp fra skinnstolen og stryker seg over magen. Det som en gang var en kjole er mer som en tunika nå. Magen vokser og den lille jenta sparker så hun av og til lurer på om et ribben er brukket. Det er liv!

– Jeg synes det er godt å be om hjelp og faktisk få det. Det er godt å snakke om det.

TIL DEN NYE: Det er ikke mye som er klart til den lille som kommer denne gangen. Line vil ikke skru opp forventningene, i tilfelle det skal gå galt. Men Line har kjøpt et lite plagg til den lille i magen. Foto: Marita Aarekol

Etterpå trenger hun ikke flere timer på rådgivningssenteret. Det er en lettelse å få svart på hvitt at hun kan ta kontakt når som helst.

– Bare det at de forteller meg at dette er en normal reaksjon, det hjelper veldig. Og at jeg slipper å fortelle hele min historie om igjen hvis jeg ringer dem. Nå har de alt i en journal, sier Line.

Nå, mens Line venter på sitt andre barn, har Malin bestilt gravstein til Leander som skal settes opp til våren. Ordene hun har valgt på steinen er nøye tenkt ut.