Bakgrunnen er en slitt murvegg. Barnet ser mot lyset, langt der oppe. Han har gategutt-symbolet sixpence på hodet. Håret er akkurat så langt at det viser at dette ikke er en frisyre, bare hår klippet litt hist og pist. På kinnene ligger noe som mer ligner tyktflytende glukosedråper enn virkelige tårer. Gutten er ikke stor nok til å ta vare på seg selv, men gammel nok til å innse hvor miserabelt livet hans er. Det kan liksom ikke bli tristere. Rene skillingsvisen.

Les alle Er dette kunst?

I motsetning til 1800-tallets realisme, der malere valgte å avbilde dårlige kår som en formulert kritikk mot samfunnets makthavere, foreligger det her ingen kritikk. Kritikkens brodd er byttet ut med sentimentalitetens sukk. Kunsten beveger, sies det. Kunst skal behage, sies det også. Her er alt gjort så patosfylt at budskapet ikke kan misforstås. Som sosiolog Kjetil Rolness en gang formulerte det: Bildet roper til deg «Syns synd på meg!».

Motivet er enkelt og det følelsesmessige uttrykket stort. Og du får det til og med for en billig penge! Full følelsesmessig uttelling, koster nesten ingen ting! Du hører vel selv hva dette slagordpregede språket minner om? Ja, nettopp: Reklamebildene.

Bilder som dette har hatt sin storhetstid. Men hvor har jeg sett dem dukke opp igjen de senere årene? På stilbevisste utesteder med meterlange ølkart, steder for unge mennesker, på hybler med retro-interiør influert av 50-årene. Men henges kitschens mest kjente maleriske motiver opp på veggene for at man skal sitte med en øl i sofaen og sukke og sippe? Nei, henger man «Gråtende gutt» opp på et utested med loppemarkedstil i dag, sier man samtidig: «Vi har gjennomskuet disse bildene, de virker ikke på oss. Vi er kritiske og bevisste og immune mot sentimentalt effektmakeri! Vi bruker gårsdagens sentimentale bilder som tragikomiske ikoner».

Det demonstrerer at disse bildene er for mye, at de lyver slik reklamen kan gjøre. De blir et symbol på en humor, en kode som må brytes. Og slik fungerer bilder: Ett og samme bilde kan ha vidt forskjellig betydning om bare konteksten forandrer seg.

KAN SES: I butikkvinduet til Fretex Fjordgata, Trondheim.

KUNSTNER: Bruno Amadio, alias Giovanni Bragolin (1911 - 1981).

TIDLIGERE VERK: Amadio er kjent for sin maleriserie av gråtende barn. Bildene karakteriseres som såkalte fidusmalerier (fidus av latin = tillit, tiltro) - kanskje bedre kjent under samlebetegnelsen kitsch. Som flere av fidusmalerne, er Amadio kjent under en rekke pseudonymer. Bildene er utført i et naturalistisk formspråk, men kan ikke karakteriseres som teknisk gode, og den følelsesmessige appellen er uttrykt i motiver av både tragisk, erotisk og sentimental karakter.

Fidusmaleriet ble populært over store deler av Europa f.o.m. 1950-årene og hadde sin storhetstid på 1960- og 70-tallet, da de ble masseprodusert og markedsført i enorme opplag, blant annet gjennom postordre-kataloger. Bilder av denne typen kalles på svensk for «högtorgkunst» og på norsk ofte også for «rammebutikkbilder».

Andre eksempler på fidusmaleri er elg i solnedgang, brølende kronhjort i høstlandskap, ung sigøynerkvinne og fisker med snadde og sydvest. Fiduskunsten og dens utøvere har aldri hatt høy status, og bildene distribueres i dag hovedsakelig gjennom brukthandlere.

OM VERKET:

Reprodusert maleri på treplate, original antagelig malt på 1940- eller 50-tallet