Året 1997 er skrevet med ildskrift i Trondheims historie. For tjue år siden tok vi steget. Gikk fra å være en stor småby, til å bli en liten storby. Det er tjue år siden vi arrangerte verdensmesterskap på ski. Siden vi feiret tusenårsjubileum med brask og bram, siden Cutty Sark seilte inn fjorden. Siden kongen og dronningen feiret sekstiårsdagene sine i Stiftsgården. Det er tjue år siden Rosenborg spilte uavgjort mot selveste Juventus på Lerkendal, i kvartfinalen i Champions League, bare tre dager etter at VM på ski var ferdig. Tidenes varmeste sommer kom tidlig og endte aldri.

Cutty Sark Tall Ships' Race er over: Publikum på Hammersborg tok farvel med seilskuteparaden.

Slik hadde det ikke trengt å gå. Et tiår tidligere var det ikke utpreget jappestemning i Trondheim. Seint på åttitallet var byen nærmest bankerott. I 1991 ble kommunen satt under statlig administrasjon .

Skole, helsevesen og eldreomsorg hadde store mangler. Bryggeriet E.C. Dahls var solgt ut av byen til Orkla, det samme var sjokoladefabrikken Nidar. Gerhard Heiberg hadde raidet Det Nordenfjeldske Dampskibselsskab. Sintefs styre uttrykte midt på åttitallet bekymring for svake økonomiske resultater og forskere som forsvant. Trondheim var en by folk flyttet fra, ikke til. Det var omtrent så Olav Tryggvason roterte på sokkelen sin. Byen hans var blitt et sørgelig skue.

- Trondheim var en av de fattigste kommunene i landet. Depresjonen lå som et tåkehav over byen, forteller tidligere ordfører Marvin Wiseth.

- Lærere rykket ut og advarte folk mot å flytte til byen på grunn av tilstanden i skolene. Det politiske Trondheim var også nede, preget av overforbruk og skandaler. Det var elendighetsbeskrivelser fra morgen til kveld!

Så kom 1997, og alt snudde for Trondheim.

Vinnermentalitet

Sånn husker vi det, i hvert fall. Kan det virkelig stemme? Er det virkelig sant det vi sier til oss selv, at «det skjedde noe med oss i 1997»? Kan ett eneste år ha hatt så stor betydning?

- Uten tvil! Selv om det var motforestillinger i Trondheim også, det var jo mange Ludviger, så var det egentlig jubel hele veien, både for VM på ski og tusenårsfeiring! Det ble et fantastisk år!

Det er Adresseavisens tidligere redaktør Gunnar Flikke som er satt på «play». Han velter fremdeles over av entusiasme, både generelt og over dette myteomspunne året spesielt. Det høres ut som om han må sette seg ned et øyeblikk.

- Og det var ikke bare en følelse. Hele byen ble jo pusset opp og forskjønnet, det var 17. mai hele året. Vi som bor i byen fikk en innstilling som vi har beholdt. Det kom en entusiasme som har vedvart. Det var ikke veldig utpreget i det trønderske og trondheimske tidligere. Vi lærte oss til å heie på det som er bra. Det er nødvendig.

Bjørn Dæhlie var «Kongen av Granåsen» i 1997. Her tar han imot publikums jubel etter sitt gull-løp på 15 km jaktstart.

Vi henfalt bent fram til optimisme, skal vi tro Flikke.

- Vi hadde en tro på at vi kunne få til ting. Når man tror man kan vinne, så er sjansen større for å vinne.

- Kan du se spor av 1997 i Trondheim i dag?

- Ja, jeg synes det når jeg går nedover Møllenberg og Bakklandet og ser hvor fint folk tar vare på bebyggelsen. Vi har blitt mye flinkere til å ta vare på byens historie.

- Hvordan tror du Trondheim hadde vært i dag uten dette jubelåret?

- Jeg er helt sikker på at vi hadde vært mer smålåtne. Litt forsiktige og mer opptatt av problemer enn muligheter. Vi ble rett og slett mer patriotiske i 1997! Og se hvor vi er i dag! Det er fantastiske ting som skjer. Med NTNU, for eksempel. Det blir helt fantastisk! De gløggeste hodene i landet kommer hit - tenk det!

Spektakulært: Fra åpningen av VM på ski 1997.

Helt nødvendig

Jubel hele veien beskriver den entusiastiske Gunnar Flikke. Marvin Wiseth var Høyre-ordfører fra 1990 til 1998, formann for hovedkomiteen for byjubileet og med i hovedkomiteene for både Cutty Sark og VM. Han deler ikke ubetinget forestillingen om en endeløs jubelferd. I en by med eldrekrise og kutt i offentlige budsjetter var det ikke bare enkelt å selge inn pomp og prakt i årene frem mot mesterskap og jubelarrangementer. Det var kanskje ikke så lett å ane at man nesten en generasjon senere skulle se på feiringen som startskuddet for en ny by.

- Tusenårsjubileet var høyst nødvendig for å få tilbake entusiasme og overskudd i byen, forklarer Wiseth.

- Men det var stor politisk strid. Ikke alle syntes det var en god idé, det var stadig forsøk på å få stoppet bevilgninger. Noen gikk ut og sa at ordføreren tok maten ut av munnen på de gamle og serverte til eliten.

På vei opp Munkegaten: Kongen og dronningen feiret 60-årsdagen med hele kongefamilien og representanter fra hele Europas kongehus.

Motstanderne var ikke helt på jordet.

- Vi hadde jo eldrekrise mens vi forberedte både VM og tusenårsfeiring. Eldreomsorgen i byen var langt under pari, og vi innførte investeringsstopp. Så skulle vi samtidig bruke penger på å pusse opp byen. Det går an å forstå at det var motstand.

- Hvordan kunne du, under de omstendighetene, være sikker på at det var viktig og riktig å drapere byen med festarrangementer?

- Jeg skylder på bestemoren min. Spesielt når det gjelder tusenårsjubileum. Hun hadde opplevd Trøndelagsutstillingen på Nidarø i 1930. Den snakket hun om femti år etterpå. Om det fantastiske været, hvordan de gikk og svermet, hun og bestefar. Jeg tenkte at når noen kan ha glede av dette femti år etter, da trenger Trondheim en ny folkefest.

- Men alle var ikke enige i det?

- Nei. Jeg måtte for eksempel reise rundt med delegasjonen til VM på ski for å hjelpe til med å stå imot bakspark fra nikkersadelen i Oslo, som mente at Trondheim ikke var en verdig kandidat.

Den viktigste jobben til Wiseth var likevel intern, han måtte ha nødvendig støtte i det politiske miljøet i Trondheim.

- Jeg måtte stille kabinettsspørsmål flere ganger. Deler av det politiske miljøet ble aldri med, de mente pengene kunne brukes mer fornuftig. Jeg mener vi i ettertid ser at vi som gikk inn for det hadde rett. Trondheim ble faktisk endret. Vi tok i bruk byen på en helt annen måte. Det ble litt mer status å være trønder, det var jo sendinger på NRK hver eneste dag. Trøndere ble stolte. Vi samlet også nord- og sørtrøndere. Nordtrønderne var med på festen.

- Du vil kanskje si at dette var den første bevegelsen til fylkessammenslåingen?

- Ja, det tror jeg du kan si. Blant annet arrangerte vi samlinger med ordførere fra begge fylkene. Vi begynte å snakke sammen. Det var ikke så vanlig før. Da holdt alle på med sitt.

- Hva om det hadde regnet hele året. Hvordan hadde det sett ut da?

- Det hadde vært annerledes, ja!

Lunsj: Kongeparet spiste lunsjen sammen med de frivillige i «Hula» like ved VM-arenaen.

Da kong Harald åpnet byjubileets festuke, erkjente han at det bor en skaptrønder også i ham. Samtidig forhørte han seg med ordfører Wiseth om hva denne uken kostet kommunen.

- Da jeg ga ham en sum, svarte han «Da er du bare et par sluddbyger unna katastrofe, min gode mann!». Vi hadde utrolig flaks.

Slik var været jubileumsåret 1997.

Utelatt

Rakettene smalt rundt hodet til Olav Trygvasson, og barnekor sang vakkert og vent om «Snørosa». Torvet var pyntet og fullstappet av feststemte trondhjemmere da VM på ski ble åpnet på Torvet i februar 1997. En mann sto bak en gardin på kontoret sitt i Gjensidigebygget og bivånet det hele. Mange mener han burde hatt en hedersplass på Torvet. Per Ottesen var den tidligere skipresidenten som arbeidet hardt for å få VM til Trondheim, og som måtte trekke seg bare uker før VM etter diskusjoner «jeg ikke har noe behov for å oppleve igjen». 1997 er ikke hans favorittår.

- Det var et tøft år, jeg må bare innrømme det. Jeg hadde problemer med å ta del i feiringen og markeringen, sier Ottesen i dag. Han kan likevel glede seg over at han var med på å bygge opp VM på ski, jubelårets startskudd.

- Ja, jeg gjør det. Jeg får fremdeles tilbakemeldinger om dette. Jeg gjorde jo ikke dette alene, men sammen med dyktige folk. Men vi skapte en entusiasme. Det kan ingen ta fra meg. Jeg føler at jeg var med på å gjøre noe for Trondheim.

Satte seil: Cutty Sark på vei ut av Trondheimsfjorden 1997.

Oppbyggende

- De aller beste minnene har jeg fra tiden da vi forsøkte å bygge oss opp. Vi satt med en følelse av at dette klarer vi.

Ideen om å gjøre Trondheim til VM-by ble født tidlig på åttitallet. Etter at Trondheim arrangerte junior-VM på ski i 1984 ble ideen mer konkret. Ottesen var skipresident, og en av flere som fikk blod på tann. Var det mulig å få et VM i nordiske grener, i sin fulle bredde, til Trondheim?

- Det ble en tøff kamp, men i 1987 greide vi å bli den norske kandidaten. Da begynte arbeidet, og i 1992 fikk vi tilslaget.

På høy tid for byens selvbilde, mente Ottesen. Igjen fortellingen om denne nedturen på åttitallet. Ting som hadde gått skeis for Trondheim og Trøndelag. Virksomheter som hadde blitt nødt til å kaste kortene, og var blitt borte.

- Folk spurte seg selv hvorfor dette skjedde. Om vi ikke var gode og dyktige nok til å ta vare på det som var skapt her. Vi var noen som mente at et ski-VM og et byjubileum kunne være med på å øke bevisstheten og stoltheten av å være trøndere - også hos politikere.

Stor stemning: VM-stadion i Granåsen.

Både mesterskapet og jubileet gjorde noe med oss, mener Ottesen bestemt.

- Vi begynte å gå etter mulighetene igjen, i stedet for å la oss tynge av problemene.

- Og ditt eget beste minne fra 1997?

- Det må være da kong Harald kom bort til meg etter åpningsseremonien, i en sammenkomst i Erkebispegården, og ga meg noen trøstens ord. Jeg tror han skjønte hvordan jeg hadde det. Det var meget sterkt og viktig for meg.

Store tanker

Ordfører Wiseth var til de grader til stede i byen, både under åpningsseremonier og over alt ellers. Året gjennom. Han forble ikke uberørt.

- Det å være stolt av røttene våre, det gjorde noe psykisk med oss. Det ble også tillatt å tenke stort. Inntil da hadde det blitt slått hardt ned på. Politikk skulle handle om eldreomsorg, ikke visjoner. Men du må skape en mental holdning som gjør at folk trives. Suksesshistorien er jo at både barnehagebarn og eldre som ble kjørt ut på Torvet satt og koste seg. Det er ikke skadelig for folkehelsa å kose seg!

Åpningsfest: Åge Aleksandersen på Torvet.

Uten tusenårsårets pomp og prakt hadde vi sett en helt annen by i dag, mener Wiseth.

- Vi hadde vært sjeldnere på arrangementer. Vært mindre ute. Litt mindre glade og selvbevisste. Hatt færre lokale bøker og gått sjeldnere på kulturinstitusjoner. Vært kjedeligere og gråere.

Trondheimslosing

Kan en by og dens innbyggere endre seg, sånn med ett? Naturligvis mener de det, de som trippet ivrig i bresjen, og hadde ansvaret for manesjen, før og under herlighetene i 1997. Vi får høre med en fagmann.

- Jeg tror det, sier Aksel Tjora. Han er sosiolog og professor ved NTNU, og har studert menneskets samkvem i det offentlige rom inngående. Blant annet har han studert hvordan festivaler påvirker samfunnene som arrangerer dem.

- Slike eventer kan endre blikket folk har på seg selv, og på sin egen by. Knytte stolthet til sted og folkeferd.

Festuka: Historisk opptog.

Når vi treffer hverandre i store mengder i byrommene vi vanligvis haster gjennom på vei til tørre matpakker og hauger med skittentøy, opplever vi at byen vår lever. Det er viktig for å få nye vaner, fremholder Tjora.

- Da kan folk oppdage nye sider ved byen. Slik som vi for eksempel oppdager Erkebispegården nå, gjennom «Anno», og sånn som Pstereo-festivalen har greid å videreutvikle Marinen gjennom årene.

Aller viktigst mener Tjora det er å oppdage en fellesskapsfølelse.

- Når du trekker mengder av folk sammen synkroniseres de. Plutselig ser du masser av folk som har det samme fellesskapet. Det handler om å være menneske, her, i denne helt konkrete byen.

Trivsel fremfor alt

Et fenomen som også kan ha mindre heldige sider, for eksempel for puristiske musikklyttere på festivalkonsert.

- I det siste har vi gjort en del analyser av intervjuer vi gjorde under Pstereo-festivalen. Det som betyr noe for store deler av publikum er det brusende fellesskapet. Det er det å være en del av mengden som skaper gleden, heller enn det som faktisk foregår på scenen. På musikkfestivaler spiller det ikke så mye rolle for folk hvem som faktisk skal spille, fordi de vet at stemningen kommer til å bli helt topp. Det mener jeg er positivt.

Tilbake til oppgaven. Hva skjedde egentlig i 1997. Er det mulig å tidfeste nyere, trøndersk selvtillit?

- Ja, det tror jeg nok. Det er noen stoltheter knyttet til en by, et tettsted, en bygd. For eksempel det å kunne få til noe. Det å klare å få til et stort arrangement, det betyr mye for en by.

«How about those Knicks»

Den beklemmende følelsen når stillheten kiler seg fast. Du er ikke alene om å oppleve den. Da er det hendig med noen felles referanser. Interaksjonspåskudd, kalles det i sosiologien. Effent når du trenger et påskudd for å komme i prat.

- Når vi har vært på et arrangement, kan vi snakke sammen om det. Enten på arrangementet, eller siden. Man kan til og med snakke om året 1997, selv om det har gått tjue år!

- Jo flere arrangementer en by har, jo mer prat mellom ukjente?

- Ja. Og jo flere arrangementer, jo lavere blir terskelen for å delta på flere andre arrangementer. Hvis man er med på barnas sykkeldag, blir man gjerne med på et helt annet arrangement på biblioteket senere. Man kan jo anta at trondhjemmeren ble mer villig til å gå på andre arrangementer i løpet av 1997. Myten om den trauste trønderen er i hvert fall bare å legge død i 2017, konkluderer Tjora.

140 dager igjen: Kongeparets 60-årsdag i 1997 og nedtelling til prinsessebryllup.

Den gang Dali

Et av utestedene som bidro til at trondhjemmere ble mindre trauste i 1997, var Dali. Et utested som var både restaurant, bar og klubb - på en gang. Da vi i Adresseavisen i 2007 skrev om Trondheims tiårsjubileum som utelivsby, fortalte Dali-gründer Tanja Holmen om hvordan hun følte at hun var med på å bryte nytt land.

- Stemningen i byen var euforisk på den tiden. Men tiden som nattklubbvertinne er definitivt over, sier hun. I dag er hun daglig leder i Fretex Midt-Norge. I post-Dali-æraen har hun arbeidet både ved prorektors stab for nyskaping på NTNU og i Nextmedia. For tjue år siden var det svært vanskelig å få tak i gode chefer til restauranten, forteller hun. I dag står de i kø. Det er ikke lenger utfordrende å få tak i spesialkompetanse i Trondheim.

- For at en by skal vokse må man ha attraktive arbeidsplasser, men også et attraktivt tilbud for folk utenom arbeidslivet. Siden 1997 har vi jo fått et vell av nye utesteder og en opprusting av kulturtilbudet. Litteraturhus, Digs, Work work og Kunsthall. Ingenting av dette kommer av seg selv. Det har kommet gjennom en utvikling i tjue år, med en bevissthet om at det spiller ingen rolle at vi ligger her langt mot nord. Vi kan få til ting likevel.

- Du tror det er 1997 som var avgjørende?

- Vi vet jo ikke. Men vi kan anta. Richard Florida argumenterer i boka «Den kreative klasse» for at det er viktig for et samfunn å legge til rette for kreative næringer. Jeg tror kanskje ikke vi hadde vært der vi er i dag hvis det ikke var for alt som skjedde det året.

Brette opp ermene

Harry Arne Solberg forsker på arrangementer. Han er professor i samfunns- og sportsøkonomi, ved Handelshøyskolen ved NTNU, og har forsket på økonomiske konsekvenser av store idrettsarrangementer. Han kan forklare oss hvorfor det er mulig at Holmen har rett.

- Arrangementer som VM og Cutty Sark er først og fremst til innvortes bruk, for innbyggerne på stedet hvor det arrangeres, forklarer han.

- Det kan gjerne oppleves som en eksotisk ferie man ikke trenger å reise for å oppleve.

Etter VM på ski skrev Solberg en rapport om virkningene av mesterskapet. Han fant en svært fornøyd befolkning, og en kime til økt aktivitet i byen.

- Folk i Trondheim fikk smaken på det de ble presentert for under jubileumsåret, og ville ha mer av det. De mange arrangementene skapte en etterspørsel, som gjorde at reiselivet og beslektede næringer tok sjansen på at noe av den økte etterspørselen kunne opprettholdes etter jubileet. I tillegg førte aktivitetene til at lokale aktører møttes oftere enn før.

Tall ships: Cutty Sark på Brattøra.

Oppmerksomheten gjør ikke så mye nytte internasjonalt, fordi resten av verden er mest opptatt av resultatene til sine utøvere, forklarer Solberg.

- Du vil ikke tro hvor fort folk glemmer hvor disse mesterskapene de har sett på tv fant sted!

Han kaller det en slags politisk feighet, Solberg, når det påstås at slike mesterskap og arrangementer skal skape profitt.

- Politikere våger ikke å si at de vil bruke penger på en fest for lokalbefolkningen. Da møtes de med argumenter om at det går ut over for eksempel sykehjemsplasser. Isteden tyr de til argumenter om at arrangementene skaper turistinntekter, helsegevinster og liknende. Dette skal rettferdiggjøre pengebruken. Den akademiske forskningen viser imidlertid at disse effektene som regel blir mye mindre enn hva som forventes. Inntektsstrømmen kan øke noe, på kort sikt. Men det er ikke det viktige elementet. Det er en opplevelse for dem som bor i byen. Og det har selvfølgelig en verdi. Jeg mener jeg har sette en gradvis oppblomstring av byen i ettertid.

- Du styrker egentlig hypotesen om at året 1997 var med på å forme det som er et mer urbant Trondheim i dag?

- Ja, i hvert fall kan jeg si det på et personlig plan, selv om jeg ikke har undersøkt akkurat det som forsker.

Soleplass

Da Cutty Sark forlot byen seilte skipene ut i regn. Omtrent de eneste regndråpene vi så det året, ifølge lokal kunnskap. Nina Cathrine Karlsen, daglig leder for Søstrene Karlsen og styreleder i restauranten Caya, drev Strossa og Pøbben på Samfundet i 1997. Det var 25 grader og sol da hun sto for mannskapsfesten til Cutty Sark. To tusen sultne sjømenn som spiste og drakk. Saltmat og søtmat og penger og gull. Hun er ikke i tvil om at vi forandret oss.

- Ja, 1997 var et vendepunkt! Det skjedde noe kontinuerlig det året. Vi lærte å gå ut i store mengder og kose oss med det som ble tilbudt oss. Terskelen for å bli med på ting ble mye lavere. Vi så at Trondheim kunne være like levende som Oslo. Det gjorde at folk som ville skape noe artig begynte å se seg om her, i stedet for å tro at de måtte ut av byen, til noe større.

- Hadde Trondheim vært annerledes hvis ingenting av dette hadde skjedd?

- Det er ikke sikkert byen ville vært annerledes. Men utviklingen ville gått mye tregere. Ting skjedde i veldig riktig rekkefølge. Vi tok et kvantesprang det året. Folk opplevde at det gikk an å møtes og hygge seg ute. De ble nysgjerrigperer. Da Solsiden kom i oktober 2000 kunne folk gå ut på impuls på en ukedag, ta en matbit og gå hjem klokka ti.

Dessuten var jo både Bob Dylan og Elton John her og fylte opp Torvet ikke lenge etter jubileumsåret.

- Det var sikkert påvirket av folkemengdene i 1997, foreslår Karlsen.

Så vi hører med Søren Hjorth, som arrangerte konserten med Bob Dylan i 2001, med 15 000 mennesker på Torvet.

- Nei, det hadde ingen sammenheng i det hele tatt, sier Hjorth.

- At 1997 skal ha vært noe spesielt for Trondheims utvikling? Nei, det har jeg ikke forståelsen av.

Nei vel.

Selv ikke i Trøndelags hovedstad kan vi bare spise kake og gå på sirkus. Vi må ha vårt daglige brød også. Skjedde det noe i næringslivet? Noe annet enn selvtillit og løfting av blikket?

Gode hoder her

- Jeg var banksjef i Fokus Bank i 1997, og fikk være med på både VM, markering av kongeparets 60-årsdag, festuke, Cutty Sark - ja tusenårsfeiring fra ende til annen, forteller Berit Rian, leder i Næringsforeningen i Trondheim.

- Selvfølgelig er det nyttig å bygge stolthet, og å finne en felles identitet å samle seg rundt. Vi fikk manifestert at vi kunne få til ting, i stedet for å sture over alt vi ikke fikk til. Men det er vanskelig å si hva det egentlig betydde for næringslivet - det skjedde jo ikke noen revolusjon, medgir hun.

- Men jeg tror det skjedde forbedringer det året. Slike arrangementer skaper mye verdi for lokalt næringsliv. På kort sikt gir det ringvirkninger for næringslivet i form av økte inntekter. Dessuten bygger du jo merkevaren Trondheim. Byen blir mer kjent, og det blir enklere for en bedrift å selge seg utenfor sin egen region.

Når hun får pratet seg litt varm, tror Rian det trønderske næringslivet ble bedre til å samarbeide.

- Både bedrifter imellom, og ikke minst med universitetet. Og jeg mener jo bestemt at da jeg jobbet i banken, så ble vi i tiden etter 1997 flinkere til å være optimister, og å se på mulighetene.

Men det er ikke til å stikke under stol at skal du trekke folk, så er det kake og sirkus som gjelder. Ikke brød.

- Vi fikk vist frem at dette er en attraktiv region, en all right plass å være. Det betyr mye for næringslivet, for å få tilgang på gode hoder. At folk ikke reiser fra byen når de er ferdig utdannet er en av grunnene til at vi har et sterkt næringsliv i dag.

Rian mener hun husker at den sterke veksten for teknologiselskaper kom i 1997.

- Det er riktig det, sier Frode Iglebæk, daglig leder i Impello Management. De lager Impello-analysen, som hvert år tar temperaturen på teknologidelen av næringslivet i Trondheim.

- På midten av 80-tallet ble det etablert flere teknologiselskaper som i dag er blitt til store, internasjonale virksomheter. Men den store veksten i nyetableringer begynte for alvor i 1996 og fortsatte nærmest uavbrutt de neste seks-sju årene. Det er klart at byen nok ble preget av all festivitasen i 1997, og at trønderne da fikk et nytt syn på seg selv. Men for næringslivet og verdiskapingen tror jeg det var minst like viktig at det ble etablert flere kommersialiseringsselskap og investeringsfond i denne perioden. Leiv Eiriksson Vekstselskap, Trondheim Næringsinvest, Statoil Innovation, Såkorninvest Midt-Norge og ikke minst Viking Venture gjorde det mulig å utvikle nye selskaper innen teknologi, med utspring fra forskningsmiljøene. Det preger nok byen mer i dag.

Verdens beste

Under VM på ski i Oslo i 1982 fikk Sør-Trøndelag skikrets betegnelsen «Verdens beste landslag», under Per Ottesens ledelse. Det var da de første tankene om et mesterskap i Trondheim dukket opp hos Ottesen.

- Nå, tjue år senere, er Trondheim på sitt aller beste, synes den gamle skipresidenten, selv om utsiktene for godt skiføre er små og grå.

- Byen bobler over av tanker og ideer. Se på universitetsmiljøet, hvor mye det betyr for byen. Kultur, idrett - Trondheim står godt i det nasjonale bildet nå. Trøndere har ingen grunn til å se i bakken nå, vi kan se fremover. Det er et helt annet Trøndelag enn på åttitallet, da vi begynte med dette VM-arbeidet.

- Hva ville vært annerledes uten alt som skjedde i 1997?

- Jeg har ikke et fasitsvar på det. Jeg tror det gjorde noe med oss. Vi begynte å se opp, og ikke ned, når vi møtte hverandre. Den glade, gode stemningen i byen kom gradvis tilbake. Vi ble heiet på av folk.

Begynnelsen var preget av skepsis, men vi fikk bygget opp en tro på at vi kunne få til ting. Det var bra for byen.