I 2011 fikk mannen til Sigrid Wikan Aspen, Knut Haugen, beskjed om at han hadde tykktarmskreft med spredning til lunger og lever. Han kom til å dø.
– Vi sto på gaten utenfor sykehuset og ante ikke hvordan vi skulle gi guttene beskjeden om at pappaen kom til å dø. Hvordan skulle vi greie å ivareta dem når vi selv var i sjokk, sier Aspen til Bergens Tidende.
Knut var 45 år og Sigrid 43. Sønnene Sigve og Håkon, 10 og 12 år gamle.
Les også: Jeg har mistet min sønn
Les også: Helsetilsynet gransker kreftoperasjoner i Namsos
– Det var et voldsomt sjokk. Deretter ble vi overlatt fullstendig til oss selv, sier Sigrid Wikan Aspen.
Hun begynte med en gang å lete etter noen med erfaring som kunne hjelpe familien. Men det var ikke lett å finne.
– Vi hadde et solid nettverk fra før, men likevel ble vi ufattelig sårbare og fullstendig utmattet. Enkle hverdagslige oppgaver kunne kjennes helt uoverkommelig. Som å hjelpe guttene med lekser eller gjøre et ærend, sier Aspen.
Helt utmattet
Selv om de fleste støttet opp om familien, opplevde de også at en del venner og familie trakk seg unna.
Guttene taklet den tøffe beskjeden ulikt. Eldstegutten Håkon hadde noen venner som spurte hvordan det gikk, men det var vanskelig å snakke om for ham. Ti år gamle Sigve tok igjen med mye tull og prating i timene. Han fremsto for noen som en bajas og opponerte mot lærerne, og mange venner traff seg unna.
– De hadde en opplevelse av at ingen jevnaldrende forsto dem. En veldig smerte og følelse av ensomhet, sier Aspen.
Det gikk nesten to år før familien via en tilfeldighet kom i kontakt med Senter for krisepsykologi i Bergen. De ble en del av en studie med 35 familier som hadde en alvorlig syk forelder.
Nylig var Aspen i Bergen for å fortelle fagfolk om sine erfaringer.
Tok ansvar for konfirmasjonen
– Det var ufattelig sterkt. Ting ble satt ord på. Jeg tror tårene mine trillet under hele møtet, sier Aspen om møtet i 2014.
Hjemme i stuen hadde hun samlet 16 personer i familiens nettverk. En psykolog fra Senter for krisepsykologi hadde kommet for å treffe dem alle.
I tre timer satt de sammen. Psykologen satte ord på hvordan en familie kan oppleve å ha et alvorlig sykt familiemedlem, både for den syke og friske forelderen – og ikke minst for barna.
Deretter snakket de om hva de rundt dem kunne bidra med.
Venner og familie fikk høre at ikke alle kan gjøre alt, men at alle kan bidra med litt som betyr enormt mye for familien.
– Det ble konkretisert hva vi trengte. Samme dag tok svigerinnen min ansvar for en konfirmasjonskomité, som skulle ta ansvar for innkjøp og organisering under Håkons konfirmasjon, forteller Aspen.
Laget Facebook-gruppe for familien
En venninne tok ansvar for å lage en Facebook-gruppe med 30 personer. Var det noe de trengte hjelp til kunne de spørre her. Og folk stilte opp. En kjørte eldstegutten på bassøvelse fast og hadde gode samtaler med ham i bilen.
Aspens bror kjørte mannen til sykehus når det trengtes, av og til midt på natten. Da kunne hun være i huset med guttene. Andre laget middag eller laget i stand jul til familien.
– Det var så ufattelig deilig å få denne hjelpen. Mange små ting gjorde at det ble mer glede i livet til guttene, sier Aspen.
Resultatet fra studien støtter Aspens erfaring: I de familiene som fikk slike møter med nettverket opplevde den friske forelderen mer sosial støtte. Det ga dem bedre mental helse og livskvalitet. Og bedre kapasitet som forelder.
– Jeg trodde det var naivt å tro at vi ville finne så store endringer. Men for mange var dette første gang de samlet nettverket sitt og snakket åpent. Vi tror de positive resultatene handler mye om å åpne opp for en god kommunikasjon, sier forsker May Aasebø Hauken ved Senter for krisepsykologi.
Barna trenger mer hjelp
Studien viser også at nettverksmøtet hadde en positiv effekt på hvordan barna mente familien fungerte. Men det endret ikke barnas angst eller økte livskvaliteten deres.
Forskeren tror at barna får det bedre når foreldrene får hjelp. Men at det også bør videreutvikles et bedre tilbud til barna.
– Studien viser at barna kan fungere bra på noen områder, men ikke på andre. Det vi ser i studien er at de har det vanskeligst på skolen, sier Hauken.
Bedre tilbud til barna
2. oktober 2014 døde Knut hjemme. Han var i full vigør helt frem til de to siste ukene han levde. Sigrid og sønnene byttet på å ligge inntil ham de siste dagene.
– Han gjorde det mye lettere å leve for oss, sier Aspen.
De er takknemlige for alle dem som ikke skygget banen. De som ikke snudde og gikk en annen vei på butikken. De som orket å stå i det vonde med dem.
Det siste året mens han var syk ble litt lettere for familien, fordi de hadde fått hjelp av Senter for krisepsykologi.
– Nettverket kunne ikke ta bort smerten over at en pappa og ektemann skal dø. Men det gjorde marerittet vårt mildere, sier Aspen.