Hadde «Silje Engeness» blitt satt opp som én av de 80 filmene på Kosmorama i neste uke, kunne publikum blitt servert en skikkelig feelgood-forestilling. Vi ville blitt presentert for en entusiastisk, sprudlende og prinsippfast hovedperson med tydelig fortellerstemme, som det gjerne heter i anmeldelsene, og med usvikelig tro på sitt eget prosjekt.

- Jeg vil gjerne være mitt eget diskotek, sier Kosmorama-direktøren, mens hun svever bortover Kjøpmannsgata, på vei tilbake til kontoret sitt etter en dobbel latte på Ni Muser.

Nå gjenstår det bare å klargjøre den røde løperen og forberede et nytt storinnrykk av bransjefolk fra norsk og utenlandsk filmindustri. Det har vært en langspurt som vanlig, fra den ettermiddagen på en festival i Toronto i fjor høst, da hun løp så fort mellom kinosalene at hun rakk de siste førti minuttene av den svenske filmen «Kjempen». Følelsen av umiddelbart å vite at hun hadde funnet åpningsfilmen til årets Kosmorama, var overveldende.

- Alle gikk rundt og snakket om denne filmen, og etter å ha sett slutten av den, og senere hele «Kjempen», falt mye på plass.

I «Kjempen» møter vi Rikard, en kortvokst autist, født med en misdannelse. Han er underdogen vi tar parti med, i en film om mye tro, håp og kjærlighet.

- Den fanger opp en tidsånd, sier Silje Engeness, som synes det ga en ekstra dimensjon å se filmen midt under den amerikanske valgkampinnspurten, på et tidspunkt da Donald Trump nettopp hadde fått for seg at han kunne mobbe en funksjonshemmet journalist fra talerstolen.

En kanon fest: Smilet stivnet like etter at Silje Engeness hadde hygget seg ferdig med kulturminister Linda Hofstad Helleland og Øystein Dolmen under Kanonpris-utdelingen på Kosmorama i fjor. Frykten for at prisen skulle legges ned, var overhengende helt fram til Norsk filminstitutt i januar bevilget penger som gjør at den overlever. Foto: Vegard Eggen

Siden forrige Kosmorama har Silje Engeness sett film i og fra alle verdenshjørner.

- Det er fullt mulig å gå tørrskodd gjennom et helt år fra den ene filmfestivalen til den andre. Det skjer noe hele tiden.

Sammen med Ola Lund Renolen, som er filmsjef i Kosmorama, og produsenten Catherine Kahn, fordeler de tre festivalene så godt de kan mellom seg.

- Kosmorama betyr noe sånt som å se verden med et annet blikk. Når vi skal velge 80 filmer, er det viktig å ha en overordnet idé om hva vi vil med dem, og det er veldig mye min jobb å trekke de trådene sammen.

Men hun trenger ikke lenger å reise rundt og se alle filmene selv. I forrige uke, midt under den mest intense Kosmorama-innspurten, forlot hun til og med kommandobrua en stakket stund og hoppet uti Pirbadet sammen med Maren og Ida, de to døtrene, og ektemannen Henning. Sånt hendte ikke før.

- Men dermed fikk jeg sett at Ida, akkurat denne dagen, tok sine aller første svømmetak. Det var veldig fint å få oppleve det med egne øyne, i stedet for å bli fortalt hvordan det skjedde av andre, sier hun.

På rømmen i paradiset

Da Silje Engeness overtok som kunstnerisk og daglig leder etter Kristian Seltun ved Teaterhuset Avant Garden i 2001, hadde hun fortsatt bare seg selv å tenke på. Hun hadde allerede gjort to helhjertede forsøk på å stikke fra denne byen som hun så motvillig var blitt tatt med til som barn. Faren, Roald Engeness, hadde fått jobb som dommer ved Frostating lagmannsrett, og budskapet om at hele familien skulle flytte fra Lørenskog til Trondheim, slo ned som lyn fra klar himmel en ettermiddag i 1980.

- Lørenskog var selve paradiset på jord, både for meg og for storebror Torkel. Jeg ville for alt i verden ikke flytte derfra, og jeg så ingen annen utvei enn å rømme hjemmefra.

Men Lørenskog hadde få dekkadresser å tilby en opprørsk femåring, og det tok ikke mange minuttene før rømlingen ble avslørt hjemme hos ei venninne noen få hus lenger borti gata. For å hindre flere fluktforsøk fra datteren, forsøkte faren deretter å selge inn Trondheim for alt byen kunne være verdt. «De snakker en veldig morsom dialekt der oppe», fortalte den påtroppende lagdommeren litt smått desperat.

- Jeg kunne med andre ord bare glede meg, måtte jeg forstå, for dette kom til å bli så gøy.

Levende bilder: Silje ble tidlig fascinert av levende bilder, selv om kvaliteten på produksjonen kunne være så som så. Foto: Privat

I stedet stirret Silje sint tilbake på faren, og lovet seg selv at hun aldri i livet skulle komme til å snakke trøndersk.

Årene gikk, og byen var ikke så gærn tross alt. Da Silje var blitt 12-13 år gammel, forsto hun likevel at familien ikke kom til å flytte mer. Roald Engeness hadde til og med slått seg fram i lokalpolitikken og vært leder i Sør-Trøndelag Høyre. Ragnhild Engeness var blitt skoledirektør i fylket. Ingen av dem pratet lenger om Lørenskog.

- Neivel, tenkte jeg, da får jeg heller slå meg til ro, jeg også, og vente til jeg blir gammel nok og kan bestemme selv.

Fortsatt snakket hun ikke ett ord trøndersk. Et løfte er et løfte.

I kollektivet

Etter hvert skulle Silje Engeness bli stadig mer opptatt av teater, først i Teaterlaget BUL og senere i SiT på Studentersamfundet. Hun gjorde noen korte og selvstendige utflukter fra Trondheim – et utvekslingsopphold i England, en språkreise til Frankrike - før hun sto klar til å gjøre det første alvorlige bruddet med byen hun var blitt tvunget til å bo i.

- I Aarhus fikk jeg dyrket mine sosiale sider så det holdt, mens jeg utdannet meg til dramaturg ved universitetet der.

Hun bodde i kollektiv med ni andre mennesker, litt som i filmen «Tilsammans», i en villa midt i et pent og småborgerlig strøk, der naboene ikke unnlot å si hva de mente om det jevnt høye støynivået. Av og til kastet ungene i nabolaget stein etter kollektivets beboere, åpenbart fyrt opp av foreldrene.

- Det var ukentlige husmøter der alle skulle bli enige, og det funket lenge. Men når du blir lei av å gå på husmøter, er det på tide å flytte.

Fra Danmark gikk turen innom Det Norske Teatret som regiassistent, før hun 26 år gammel var hjemme igjen i Trondheim, klar for å ta over etter genierklærte Kristian Seltun, som var blitt headhuntet til å lede Black Box Teater i Oslo.

- Det var store sko å fylle, men Kristian og jeg sto for mye av det samme teatersynet, som brøt med det som hadde vært gjeldende før oss. Ulike generasjoner har litt ulike referanser, og sånn skal det være, samtidig som det også er fint å finne kulturuttrykk der man møtes på tvers.

I kollektivet i Aarhus hadde Silje Engeness blitt en gastronomisk djevel over de aller største grytene på kjøkkenet, og fordi det ble vanskelig å nedskalere en slik kokkekunst over natta, passet det godt å flytte inn sammen med en gjeng venner i Kongens gate i Trondheim og fortsette nesten som før med store måltider.

- Vi var riktig nok ikke mer enn to-tre venninner som bodde der til enhver tid, så jeg tenkte ikke på det som et kollektiv i den forstand, men boformen passet meg godt.

Arbeidsdagene på Avant Garden kunne være brutalt lange, og når Silje kom hjem sent på kvelden eller utpå natta, hendte det at en av venninnene hennes, som var lege, kom hjem fra vakt på sykehuset samtidig.

- Vi ble sittende og oppsummere hvordan dagen vår hadde vært, og jeg lærte meg fort at det å være kulturarbeider ikke er forbundet med noen som helst form for risiko. Relativt sett. Det er ikke noe å være redd for, sammenlignet med det ansvaret en lege har.

Silje Engeness ble på Avant Garden i sju år, og fikk mer enn nok tid til å sette tydelige avtrykk etter seg, både der og på sin egen cv. Med Silje ved roret kom teaterhuset inn på statsbudsjettet og bygde seg opp til å bli et anerkjent teaterhus og en kulturinstitusjon som gjerne ble nevnt i samme åndedrag som Trøndelag Teater og symfoniorkesteret.

- Rett før jeg begynte i jobben, fikk jeg høre av en som påsto at han kjente meg godt, at jeg neppe var en utpreget stayer. Jeg ville ikke komme til å stå lenge i stillingen, mente han. Det gjorde meg skikkelig forbannet, og jeg bestemte meg for å motbevise ham på alle måter.

Derfor kunne Silje peke lang nese til vedkommende da hun etter lang tjeneste sjekket ut fra Avant Garden for siste gang, nå for å fortsette som prosjektleder for det prestisjetunge Kunstløftet i regi av Norsk Kulturråd , før hun året etterpå begynte som informasjonssjef ved Det Norske Teatret i Oslo.

Mer enn brukbar

Det var under en jobbtur til Trondheim det skjedde. Silje Engeness hadde vært på en utstilling i atelierfellesskapet på Marienborg, og sammen med en gjeng venner og kunstnere hadde hun utpå kvelden dratt på Brukbar, som sommeren 2008 fortsatt holdt til på sin første adresse, borte ved Torvet. I en annen del av lokalet satt en fyr som het Henning Martinsen.

- Det var sånn det i grunnen startet, sier Silje.

En emosjonell frontkollisjon i området borte ved baren et sted. Og da vikariatet ved Det Norske Teatret utløp i 2009, flyttet hun like greit etter Henning til Kristiansund, der han jobbet ved Tine meierier. Hun slang innom Tidens Krav som journalist en kort periode, før hun ble tilbudt jobben som sjef for Bjørnsonfestivalen i Molde. På samme måte som Ole Gunnar Solskjær, dagpendlet hun fram og tilbake.

- I en litt mindre fancy bil enn Solskjær, antagelig, men jeg trivdes som bare det og fikk hørt timevis med lydbøker i løpet av denne tiden.

Hjemme hos Silje: For to år siden åpnet Silje og Henning opp dørene til barndomshjemmet hennes på Søndre Hoem. Der avslørte de at Henning, meierisjefen på Tine og en racer på å samle nips, var hovedansvarlig for innredningen. De to stolene var arvet, kunne de fortelle, og det var her de stort sett satt for en prat og et glass rødvin. Foto: Guro Kulset Merakerås

De giftet seg i 2010, på tinghuset i Kristiansund, kun med søsken og forlovere til stede.

- Det var midt på vinteren, lørdag 5. februar. Vi håpet på godt vær og blank fjord, for naboen hadde lovet å kjøre oss i motorbåt til Angvik Gamle Handelssted om værgudene sto oss bi.

Det gjorde værgudene, men ikke de russiske visummyndighetene. Storebror Torkel jobbet i Moskva, men fikk problemer med utreisepapirene, og dukket først opp på døra søndag kveld.

- Du kan trygt si at vi feiret tre dager til ende, minst, fortelle Silje.

Da Henning ble bedt om å ta jobben som meierisjef på Heimdal året etter, var tiden overmoden for å dra hjem til Trondheim. Maren var blitt halvannet år, og i Trondheim sto barndomshjemmet på Søndre Hoem – det som Silje motvillig var blitt plassert i som seksåring - klar og ventet på dem. Foreldrene hadde timet det så viselig at de ville bo mer hensiktsmessig i en ny og praktisk leilighet i Ilsvika.

Etter hvert skulle også «Brukbar» flytte inn i lokalene til Arbeiderforeningen ved Prinsenkrysset, og etter det igjen til Solsiden, der eventyret fikk en brå slutt. Nå er «Brukbar» for lengst historie, men på Silje Engeness høyre ringfinger lever plassen for bestandig. I gifteringen står det gravert «Brukbar for all tid»

Mestringsfølelsen

- Vi liker å si at vi jobber i kultursektoren, begge to. Matkultur er viktig, sier Silje Engeness.

Henning studerer ved siden av en krevende lederjobb i Tine-systemet, men greier samtidig å være for det lokale kulturlivet i Trondheim det samme som Fred Børre Lundberg, Marit Bjørgens ektemann, er for norsk skisport.

- En klippe, fastslår Silje.

For selv om hun ikke jobber like vilt og hemningsløst nå som da hun kjørte sololøp i Avant Garden-tida, tar det på å være festivalsjef med utstrakt behov for å holde seg ajour på alle filmarenaene utaskjærs.

- Men det gjelder å finne det riktige balansepunktet, og med Ida og Maren som premissleverandører, gir mye seg selv.

Siljes gjeng: Rett som det er kan du treffe på denne lystige trioen - Henning, Ida (til venstre) og Maren - på Gråkallbanen. Foto: Privat

Et par dager etter visitten i Pirbadet, rasket hun med seg en pose bollemiks fra butikken. Hun hadde fått beskjed om å sende med eldstejenta fersk gjærbakst til et skolearrangement på Steinerskolen, der Maren går i førsteklasse, dagen etter. Det katastrofale resultatet som eksponerte seg da hun åpnet døra til stekeovnen, ville neppe passert ubemerket selv i et svært tolerant Steiner-klasserom, der det meste, rent estetisk, er akseptert.

- Da gikk det en jævel i meg, og jeg laget i stedet en bolledeig slik en ordentlig bolledeig skal lages, fra grunnen av, så å si. Og tror du ikke resultatet ble helt perfekt? sier Silje, og viser fram billeddokumentasjon på mobilen sin.

- Jeg hadde ikke trodd at denne mestringsfølelsen jeg plutselig kjente der og da, skulle være så sterk.

Som en av de fremste aktørene på den lokale kulturfronten i snart tjue år, har Silje Engeness prestert på et høyt nivå, enten det har handlet om teater, litteratur eller film.

- Jeg er glad for at jeg får anledning til å holde på i en tid hvor det er uproblematisk å variere mellom de ulike kunstretningene. Jeg ser jo en rød tråd og mange fellesnevnere i alt det jeg har foretatt meg i disse årene. Min kulturelle smak har vært den samme hele tiden, og jeg husker hvor forbløffet enkelte ble da jeg jobbet ved Avant Garden og avslørte at jeg elsket «Blues Brothers» og filmer med ellevill biljakt. Når du jobber med fri scenekunst, blir du lett plassert i bås med sære ting, og ikke blockbusters, liksom. Men også motsatt vei, da jeg kom inn som Kosmorama-direktør i 2014: Er ikke hun en sånn utpreget avantgarist, tenkte noen.

Det også. Og alt annet, kunne hun ha svart.