1968 var et begivenhetsrikt år. Studentopprørene i Paris og andre byer innvarslet en ny generasjon. Gamle mønstre, normer og konvensjoner skulle oppløses og forkastes. Det er et revolusjonært punkt i historien om etterkrigstidens Europa.
Disse to verkene er fra henholdsvis 1968 og -69. Bortimot hver gang jeg leser om dem møtes jeg med den samme historien: Hvordan amerikanske kunstnere som Robert Rauschenberg (1925 - 2008), som i dag regnes som en forløper for popkunsten, har fungert som inspirasjon. Han blandet nemlig referanser til en såkalt høykultur (et abstrakt malerisk uttrykk) og trivielle gjenstander fra hverdagslivet (skrot og plastobjekter) og laget en type kunstverk som både var bilde og skulptur, både collage, relieff og maleri. Det ble kalt Neo-DaDa. Og det ble kalt Popkunst.
Krogstad var så absolutt en tidlig norsk eksponent for dette kunstuttrykket. «Skjorta mi» og «Buksa mi» er således for klassikere å regne. For her er alle kjennemerker med: Grove penselstrøk i mørke farger (som et element fra abstrakt maleri), avisutklipp (forgjengelige hverdagsprodukter), klær (tredimensjonale og trivielle objekter), samt en signatur i hjørnet og årstall («ekte kunst!»). Men disse tvillingbildene kunne da ut ifra slike kategoriseringer ha blitt bygget opp av hvilke som helst avisutklipp og hvilke som helst klær og fremdeles ha beholdt karakteristikken «tidlig norsk popkunst»!
For det finnes noe mer her: Hvilke klær er dette? Hvit skjorte. Mørkt slips. Sort bukse med press. Nederst i høyre hjørne av «Skjorta mi» ses et avisutklipp med et foto av en mann med avistypene «NÅ» klistret over seg. Hvordan ser han ut? En fornøyd kortklippet eldre hvit mann, iført nettopp hvit skjorte og sort slips. Men dette fotoet er tilsmusset - det er kassert.
Lær mer om kunsten i Trondheim her
Sentralt henger en vridd skjorte med slipset på snei. Og en forkastet bukse - eieren har forkastet dem. De er klistret inn i bilder preget av handling, som utstråler en vitalitet uten noe «jeg». Kunstnerens handlinger står igjen. Den eldre mannens uniformering er forkastet, likesom fordums verdier og holdninger. Kunstneren har forlatt scenen i en plutselig innskytelse. Tilbake ligger symbolene på og fra en annen tid. En ny tid gjør seg gjeldende - i form av et nytt kunstuttrykk.