- Føler meg som en sirkushest når jeg blir bedt om å joike

Lene Cecilia Sparrok ler en trillende latter og spør om det er greit at hun spiser en salat mens vi prater.

Det har gått i ett med aviser, radio og fjernsyn siden den svenske gallapremieren i går kveld, sier hun. I dag tidlig var hun på frokost-tv, snart skal hun på barne-tv. Nå sitter hun på et møterom i Gamla Stan, Stockholm, hvor en assistent fra Nordisk Film har fått melding om at enda en anmelder har gitt «Sameblod» fem av fem mulige stjerner.

Filmanmelderen i Sveriges Radio P4 mener «Sameblod» er den beste svenske spillefilmen siden Tomas Alfredsons filmatisering av «Låt den rätte komma in» for ni år siden.

- Da slår jeg «En mann ved navn Ove», ler Lene.

- Og den ble sett av over én million mennesker, smiler assistenten.

«Borde bli Guldbagge-regn», skriver anmelderen, og Lene spør hva en Guldbagge er for noe. En Guldbagge tilsvarer den norske Amanda-prisen, forklarer assistenten.

- Du spiller hovedrollen i en film som under filmfestivalen i Göteborg ble kåret til Nordens beste film. I Japan ble du kåret til beste kvinnelige skuespiller. Stolt?

- Av filmen, å ja! Min egen innsats har jeg ikke tenkt så mye over, det skal jeg gjøre når alt dette er over, men nå må jeg sende den siste anmeldelsen til mamma.

- Hva skriver du til henne?

- At hun ikke behøver å dele alle de gode kritikkene på Facebook, men det gjør hun jo, hun både kommenterer og liker. Men det er greit, hun må få lov til å være stolt. Hun synes dette er mye større enn jeg selv synes.

Lene Sparrok er nitten, hun bryter på både svensk og norsk, og var akkurat den personen manusforfatter og regissør Amanda Kernell søkte etter til sin film «Sameblod»: En ung kvinne som ikke lar seg knekke, men som hard og seig bøyes etter vinden som ei fjellbjørk.

Kernell, som selv er sørsame, hadde prøvefilmet de fleste jentene i rett alder som snakker sørsamisk flytende, og var ikke i tvil etter å ha sett Lene spille. Men Lene tvilte. Ikke bare fordi hun aldri hadde spilt i en film før, eller knapt nok deltatt i et skuespill, men fordi hun hadde skolen og sine egne reinsdyr å tenke på.

- Jeg ble med fordi «Sameblod» er den første sørsamiske filmen, og fordi den forteller en viktig historie som er lite kjent. Men for å være helt ærlig, min første tanke da jeg ble spurt, var at jeg skulle sy meg en ny kofte til premieren, haha.

Å forlate en verden

Filmen «Sameblod» er en stille beretning om en skammelig historie, hvor mye blir fortalt gjennom ansiktet til hovedpersonen Elle Marja som spilles av Lene Sparrok.

Vi er på trettitallet da Elle Marja sendes til en nomadeskole sammen med sin yngre søster Njenna, som spilles av Lenes yngste søster, Mia Erika Sparrok.

På vei til internatskolen møter søstrene svenske ungdommer som spytter «lappjävlar» etter dem, og en av guttene blir i skjul vitne til at rasebiologene tar mål av samebarnas skaller, og blitslampen som rammer Elle Marjas nakne kropp som piskeslag.

Senere slenger gutten Elle Marja i bakken, og med en kniv merker han henne i øret som hun var en reinkalv. Elle Marja tar et valg, hun forlater alt det samiske og bestemmer seg for å bli svensk. Men søsteren blir.

- Når vi reiser rundt på filmfestivaler, møter jeg mange som sier, «åh, så bra Norge og Sverige har behandlet sin egen urbefolkning». Når de ser filmen, blir de sjokkerte. Alle samiske familier bærer på en historie som Elle Marjas.

Reindriftslærling

Selv vokste Lene opp i Smalåsen, et sted med noen få hus like ved E6 i Namdalen, ikke langt fra fylkesgrensa til Nordland, hvor hennes svenske mor flyttet med sine reinsdyr etter å ha møtt mannen sin. De fikk tre døtre. Lene er nummer to i søsterflokken.

- Mitt sterkeste minne fra barndommen er da jeg første gang skar mitt eget reinmerke inn i øret på en reinkalv, jeg var seks og kan fortsatt kjenne på stoltheten. Fra den dagen har jeg kjent at jeg hører hjemme i reindriften.

Lene går i reindriftslæra hos sin far, Mads Kappfjell. Hele familien er sterkt forankret i den sørsamiske kulturen. Lene var sju år da hun flyttet til den samiske internatskolen i Hattfjelldal for å få sørsamisk undervisning, og et par år senere til sameskolen i Snåsa.

Hun husker årene på internatskole som en fin tid, hvor det ble knyttet sterke og varige bånd mellom elevene. I helgene reiste søstrene hjem til foreldrene hvor de deltok i reindriften.

- Jeg har norsk statsborgerskap, men jeg har en annen kultur, et annet språk. Jeg har alltid kjent meg som samisk.

- Hva skiller det samiske fra det norske?

- Norsk kultur er veldig stort, og jeg forbinder den med ski, brunost, appelsin og Kvikklunsj. Men nå er jo norsk kultur kebab også.

- Og den samiske?

- For meg handler det om reindrifta, språket, den samiske sløyden og vår historie. Men det er jo ikke alle samer som er knyttet til reindrift, og det er ikke alle samer som kan samisk heller, og det skyldes jo nettopp den harde fornorskingen, og den svenske politikken om at «lapp ska vara lapp» som vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet.

- Det er vel dette filmen handler om?

- Ja, men den handler også om det å være ung, om skam, og hva vi er villig til å gjøre for å passe inn. Elle Marja velger å lyve om sitt liv, og alle har vi kanskje pyntet på sannheten i møte med nye folk.

- Har du selv følt det sånn?

- Da jeg flyttet til Steinkjer for å gå på videregående, tenkte jeg, «skal jeg tørre å si at jeg er samisk?» En ungdom med det samiske flagget på russebuksa, fikk «jævla same, flytt hjem til det landet du kommer fra», slengt etter seg. Men hvilket land flytter du til da, når Sápmi er en del av Norge? Men jeg var heldig med klassen, de var snille og aksepterte meg, selv om det var ei jente som konstant kalte meg «samen». Hva er det for noe? Jeg går jo ikke rundt og kaller noen for «norsken»! Søsteren min hadde forresten en lærer som spurte om vi bodde i lavvo når vi var hjemme? Hallo, dette var i 2013 og denne læreren hadde undervist om samer i mange år. Da kan en jo undre seg på hva han har fortalt elevene sine i alle disse årene.

Nektet å joike

Lene ler igjen, hun ler mye, er det to ting hun må ha hver dag, sier hun, er det masse humor og kaffe.

Som same får hun stadig spørsmål om å joike, akkurat som Elle Marja i filmen. Og om hunden er heldig, kan han få høre, men ellers joiker hun aldri foran andre.

Hun nektet først også å være med på filmens joikescene hvor Elle Marja blir presset til å joike for noen svenske ungdommer på en fest. Hun stengte seg inne i garderoben og sa til regissøren at hun følte seg som en sirkushest. Det er akkurat den følelsen hun var ute etter, forklarte regissøren, som måtte love å joike på avslutningsfesten før Lene sa ja til å joike på film.

Først nektet hun å gråte også, men i scenen hvor hun løper til toget, over myrene, en scene hvor det ikke var meningen at hun skulle gråte, gråter hun så ekte at hele filmsettet, også kameramannen, gråt sammen med henne.

- Men når søsteren min Mia gråter, er det hennes ordentlige tårer. Hun kunne spille en scene tre ganger og gråte like ekte hver eneste gang. Mia er så profesjonell, hun er mye flinkere enn meg, og hun vil bli skuespiller. Hun kunne mine replikker like bra som sine egne, og rettet meg når jeg gjorde feil. Jeg har veldig sterke bånd til mine søstre, og bare tanken på at jeg skulle forlate min søster, slik Elle Marja gjør i filmen, gjør meg helt kvalm.

Den beste prisen

Lene sier hun ikke er fremmed for tanken om å fortsette med film, men først vil hun gjøre ferdig de to årene hun har startet på som lærling i reindriftsfaget. Sine egne rein har hun i flokken til søsteren Ina Theres i Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt, som på norsk kalles Kalvvatnan. Det var her Fred. Olsen Renewables ville bygge 72 vindmøller, en vindmølleindustri som ville rasert reinbeitene til Lenes familie.

Sammen med sin eldste søster, og tre andre samiske ungdommer, dro Lene til Olje- og energidepartementet etter at innspillingen av «Sameblod» var ferdig. Det finnes et filmklipp fra det møtet, hvor Lene gråtkvalt ber byråkratene om å komme hjem til dem for å se hvordan de lever, for å se at det ikke bare handler natur, men om en hel kultur.

Til byråkratene snakket Lene om en svensk rapport som viser til en selvmordstatistikk blant unge samer, om at noen heller velger å forlate livet enn å forlate reindrifta som er en så stor del av deres sosiale og kulturelle identitet.

- Det er et tungt tema. Sápmi er veldig lite. Berøres en av oss, berøres alle. Det er jo dette med at en aldri blir tatt alvorlig av politikerne. Noen ganger tenker jeg, faen, jeg vil bli politiker for å hindre flere inngrep i samiske områder.

- Vil du bli det?

- Jeg ville det da jeg var yngre, jeg var så sur på Erna Solberg og mente at jeg antagelig måtte komme på hennes nivå for å bli hørt.

- Hva stemmer du?

- Jeg var ikke gammel nok til å stemme ved siste valg, men jeg gråt da det ble blåblå regjering. Jeg kommer nok til å stemme Arbeiderpartiet, eller Senterpartiet.

I november i fjor sa Olje- og energidepartementet nei til vindmøllekonsesjon i Kalvvatnan. Den seieren var mye bedre enn prisen for beste kvinnelige skuespiller i Tokyo, sier Lene.

- Dere var fem jenter som reiste ned til departementet.

- Ja, det er veldig girlpower i mitt distrikt. Jenter kan like godt reindrift som gutter, kanskje enda bedre, men det er en tung jobb og noen ganger skulle jeg ønske jeg var lengre enn mine 150 centimeter. Jeg så etter platåsko da vi var på den filmfestivalen i Japan, men de platåskoene de hadde der var så enorme. Jeg skal ikke ha så store, kanskje fem centimeter, da når jeg opp til hyllene i klesbutikken, og jeg kan bruke platåskoene på den röda mattan.

Verden rundt

Det siste halve året har Lene besøkt filmfestivaler i Venezia, Toronto, Tokyo, Berlin, Göteborg og Stockholm. Denne uka er hun på Kosmorama i Trondheim, og snart reiser hun til Paris.

«Vi kommer aldri til å glemme henne. Hun er et naturtalent,» sa regissør Jean-Jacques Beineix da han overrakte Lene prisen som beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Tokyo. Og Lene, som var totalt uforberedt og derfor hadde tenkt å gå ut for å spise under prisutdelingen, holdt en kort takketale på sørsamisk hvor hun takket sin lillesøster Mia Erika.

Men mest av alt husker hun premieren på filmfestivalen i Venezia, da hun så filmen for første gang.

- Jeg så ikke på den som en film, jeg så kun på hvordan jeg selv så ut, på søsteren min og på Aahka, bestemor, som også spiller min bestemor i filmen. Aahka ville bli filmstjerne da hun var ung, og nå er hun blitt det. Som 66-åring! Det er stilig!

Lene kjenner alle samene som er med i filmen, og mange av dem er i slekt med henne. Han som spiller bestefaren, er hennes egen gudfar.

Under scenen med joiking, satt hun med hendene foran øynene, men den scenen hvor hun måtte kle av seg var grei, synes hun, selv om den var vanskelig å spille. Det er jo bare en film, sier hun, og den scenen er heller ikke spekulativ, den bare antyder at hun måtte kle seg helt naken foran rasebiologene.

- Men det var et stort fjell jeg måtte bestige for å nå den selvtilliten som gjorde meg i stand til å spille.

- Hvordan gjorde du det?

- Jeg hadde nære slektninger som var der for meg, som min lillesøster, og så gjorde jeg ting som gjorde at jeg kjente meg bra. Det verste du gjør er å sammenligne deg med andre, da blir du aldri bra i egne øyne. Det gjør jeg aldri. Jeg er bra nok som jeg er, tenker jeg.

Standing Rock på Fosen

Lene sier hun drømmer om å dra til Sibir, til Russland og New Zealand for å møte andre urbefolkninger. Under Toronto International Film Festival, møtte hun Standing Rock Sioux-indianere som slåss mot en oljerørledning som skal bygges gjennom deres eget område, og som vil forgifte grunnvannet. Men vi har jo et Standing Rock i Norge også, sier hun. På Fosen.

- Men selv om vindmøllene skader beiteområdet for sørsamene i området, er det nesten ingen oppmerksomhet rundt dette. Noen ganger kjennes det som om Norge ikke bryr seg om sin egen urbefolkning, de bryr seg bare når vi skal være eksotiske, når vi går i kofte og hilser kongen hallo. Da er vi gode nok samer.

To av Lenes tipp-tipp oldefedre var med da samene samlet til seg til felles sak i Trondheim for hundre år siden.

- Jeg var der hundre år etter under arrangementet Tråante, og det som er så sjukt å tenke på, er at mine tipp-tipp oldefedre snakket om de samme problemene for reindrifta som vi gjør i dag. Hvordan en kan verne reindrifta mot arealinngrep.

- Er du en aktivist?

- Vi blir fort stemplet som det, men må man være en aktivist for å beskytte sin egen kultur og levemåte, noe som har eksistert i tusenvis av år? I så fall er det kanskje også riktig å stemple de som dreper den sørsamiske reindriften sakte, men sikkert, som kriminelle.

Sier Lene.

Hun har fingrene kledd med sølv, samiske symboler som reinsdyrhorn og belteknapper. Rundt halsen henger en komsekule, et tradisjonelt samisk smykke som hun fikk i dåpsgave. Ikke et kors.

- Jeg er fryktelig glad i bling-bling, og var antagelig prinsesse i mitt forrige liv.

- Tror du på et tidligere liv?

- Ja, jeg tror på det, men det er ikke sånn at jeg håper på å bli noen annen enn den jeg er i det neste livet.

Hun kaller seg kristen, hun er jo konfirmert i kirka, men kan ikke huske at hun noen gang har bedt til Gud. Men hun skal gifte seg i kirka, sier hun, det er jo en tradisjon, og hun liker tradisjoner.

Selfie i Hollywood

Men hva hvis Sameblod slår gjennom på norske kinoer, er hun forberedt på å bli hele Norges sørsame, slik tv-karakteren Ante ble på syttitallet?

- Det har jeg ikke tenkt på, men det er litt skummelt når du sier det. Hele Norges sørsame, liksom. Jeg ser ikke på meg selv som en kjent person, og ser heller ikke for meg at jeg skal bli særlig forandret. «Åh, du blir vel en diva nå», liksom.

Hun ler.

- Jeg tenkte det da jeg landet i Stockholm, at jeg ville hjem igjen med første fly. Det samme tenkte jeg da jeg landet i Berlin og Tokyo. Det er ikke at jeg hater det, det er fint å reise, men jeg er mer en person som liker å svette på fjellet, enn å gå på den röda mattan i høga klakkar.

- Men hvis filmen blir nominert til neste års Oscar?

- Ja, hvem vet. Jeg håper det skjer, det hadde vært artig for Amanda, regissøren, det fortjener hun.

- Du blir med til Hollywood?

- I så fall bare på en svipptur, jeg vil jo helst være hjemme, men da skal jeg ta en selfie med Hollywood-skiltet i bakgrunnen.

- Og hvis du blir nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle?

- Akkurat det kjennes absurd, at jeg, lille meg skal stå der på den röda mattan i Hollywood, haha, ingen av de jeg kjenner trodde at jeg noen gang skulle være med i en film. Og det er jo litt artig, nå sitter jeg her og blir intervjuet som en slags filmstjerne. Jeg som aldri før hadde møtt noen som hadde vært med i en film.