Skjønt, liten?

– Mange som møter meg første gang, tror jeg er så innmari kort, ler Trygve Slagsvold Vedum og reiser seg opp med alle sine forbløffende 187 centimeter.

– Er du sååå stor? sier de oppspilt. Hvorfor er det sånn, tror du? Kan det være fordi jeg ikke har hår? undrer han.

Så setter han latterdøra på vidt gap igjen, slik at det skraller utover jordene ved familiegården Bjørby på Ilseng. Skulle det ha ligget en ulv eller to i buskaset der borte, klare til å yppe til strid, slik de har for vane å gjøre her på Hedmarken, ville de sikkert ha stukket halen mellom beina nå og siktet seg østover, mot svenskegrensen.

Røttene: Han kaller det å få «jording». Da er Trygve Slagsvold Vedum hjemme, og gjerne i gapahuken noen hundre meter fra gården, frakoblet hovedstadsbobla og all støyen i Oslo. Herfra kan han studere nøyaktig den samme stjernehimmelen som oldefaren studerte for over hundre år siden. Han liker det bestandige i en omskiftelig verden.

Men Erna Solberg vet ikke bedre. Statsministeren har i stedet sluppet løs hele kobbelet av lojale og angrepslystne Høyre-folk, store som små, på Trygve Slagsvold Vedum de siste ukene. «Senterpartiet kan bli et parti for by og bygd på trygd», erklærte Torbjørn Røe Isaksen. «Kynisk og manipulerende», hevdet Hårek Elvenes. «En reaksjonær bremsekloss for utvikling». «Selvmål Vedum». Og en drøss andre karakteristikker.

Angrepene er til å le seg i hjel av, synes Vedum, fornøyd på grensen til å sprekke av stolthet, fordi Høyre har funnet det nødvendig å tegne et helt nytt fiendebilde i oppkjøringen til årets valgkamp.

–Det viser i hvert fall at de ikke tar lett på oss, humrer han fornøyd.

Ingen mirakelkur

Det er gått tre år siden stortingspresident Olemic Thommesen forsnakket seg og kalte ham «Slagsmål Vedum» da han introduserte ham i Stortingets spørretime. Vinteren 2014 var kallenavnet ganske beskrivende for tilstanden i et parti som lå i krig med seg selv, og der den politiske redaktøren i Nationen sa at han følte behov for å ta på seg vernehansker og beskyttelsesbriller når Sp-medlemmene ringte for å tømme septiktanken for gørr og giftige anklager. Etter det ekstraordinære landsmøtet i april det året, startet Trygve Slagsvold Vedum, som nyvalgt leder, og den yngste noensinne (35 år), det møysommelige arbeidet med å rense og bandasjere sår. Det gikk langt bedre, og raskere, enn mange hadde fryktet.

– Etter de mange opprivende personkonfliktene, hadde alle et sterkt ønske om å hjelpe hverandre. Det var ikke sånn at jeg hadde en mirakelkur å by på, bedyrer Trygve Slagsvold Vedum beskjedent.

«Mini-Trump»

Den siste tida har hver eneste meningsmåling fungert som en ny livsbejaende injeksjon for Senterpartiet. Erna Solberg, derimot, har begynt å frykte høsten. Den som vil bli statsminister etter valget, kommer ikke utenom Trygve Slagsvold Vedum, er alle skjønt enige om, og skulle denne velgertendensen fortsette, risikerer hun å bli felt lenge før det foreligger en fellingstillatelse på ulv, slik det ligger an.

– Vi skal ikke ta en eneste stemme for gitt, men det er de grunnverdiene som vi har stått for over tid, som nå går hjem hos folk. Vi har ikke snudd kappen etter vinden, det er vinden som har snudd, mener Vedum, som også har måttet tåle merkelapper som «populist» og «mini-Trump».

At han har truffet en nerve i opinionen, enten det er ulvemotstandere eller folk som synes at sentraliseringsiveren går for langt, blir bekreftet i hver eneste måling, enten den er lokal eller nasjonal.

– Å kalle politireformen for en nærpolitireform, når den i virkeligheten er det motsatte, er jo ikke spesielt klokt av regjeringen, spør du meg. Folk over hele landet gjennomskuer jo sånt. Å si at kommunereformen er en lokal-demokratireform, når de som jobber der opplever masse tvang, er heller ikke utpreget smart, synes jeg.

Langsiktig: «Du skal behandle jorden som om du skulle leve evig», står det på veggen ovenfor Vedum. – Det stikker dypt i en bonde at du skal overføre gården i litt bedre stand enn da du overtok den, sier Tryge Slagsvold Vedum.

Men han takker og bukker, for Trygve Slagsvold Vedum er ikke i tvil om at retorikken har bidratt til å løfte fram Senterpartiet, i tillegg til at han tror det har noe med tidsånden å gjøre.

– Før ble vi ofte utsatt for hersketeknikker, som at dere er jo bare et parti for bønder. Det skulle liksom være noe ukult forbundet med Senterpartiet. Men det er ingen grunn til å unnskylde særegenhetene, og hva er vel bedre enn å bli koblet til en yrkesgruppe som produserer noe så nyttig som mat? Det er ganske enkelt lurt av Norge å produsere mat, det må jo være noe av det viktigste man kan holde på med, og det virker som om stadig flere får øynene opp for nettopp det. Heller et parti som knyttes til bønder og matprodusenter enn et parti for – ja, rikfolk, for eksempel. Hvor kult er det liksom? ler Trygve Slagsvold Vedum hikstende, og så høyt at hakkespetten som har akkompagnert ham gjennom hele resonnementet, velger å lukke nebbet for en stakket stund.

Et blikk mot framtiden

Vi hadde rullet inn på gårdstunet på Bjørby en time tidligere og blitt tatt imot av bonden selv i døra inn til våningshuset. Karsten Katt lå på trammen og overvåket, i lett slumrende tilstand, byfolkets støyende ankomst, men leet ikke på et øyenlokk da Trygve Slagsvold Vedum tilbød ham å følge med fremmedfolket inn.

– Han er en sjenert kar, han liker ikke å stikke seg fram, forklarte Slagsvold Vedum litt unnskyldende, før han geleidet oss inn på kjøkkenet, der det knitret i peisen.

Cathrine, kona, hadde som vanlig kjørt inn til Hamar på morgenkvisten for å gå på jobb på rådgivningskontoret for voldsofre. Matthea på fem var dratt i barnehagen, og Johanna på ti var på skolen. Men svigermor var kommet opp fra Fredrikstad for å hjelpe til med logistikken på en helt vanlig torsdag. Utpå dagen skulle nemlig bonden forvandles til politiker igjen, og slik det så ut akkurat nå, måtte han sikkert inn til Oslo en tur, både til Dagsnytt Atten og til Dagsrevyen, for å kommentere enda et Senterparti-byks på enda en ny meningsmåling.

– Livet smiler, bekreftet Trygve Slagsvold Vedum mens han tryllet som en baristakunst-ner ved den passe avanserte espressomaskinen. For å etterleve det karikerte bildet av Senterpartiet, skulle han helst ha servert oss kokekaffe og etterpå spådd valgutfallet i kaffegruten. Men her – midt i ulveland, i Stange kommune – kunne han raskt ha disket opp en perfekt caffè latte om vi hadde bedt om det, like stødig som om vi hadde befunnet oss innenfor Ring 3 rundt hovedstaden, den som i enkelte politiske redaksjoner (i Oslo) beskrives som selve grenselinja mellom by og land. Der inne hadde Vedum gjort seg til uvenn med både høyresiden, miljø-bevegelsen og de urbane kulturradikalerne.

– Det er en snodig verden vi lever i, sa Trygve Slagsvold Vedum mens han ristet av latter og balanserte de små koppene bort til kjøkken-bordet.

Ulvejegeren: Trygve Slagsvold Vedum gikk i strupen på klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen i vinter, etter at regjeringen sa nei til å felle fire ulveflokker i ulvesonen på Hedmark. Fornøyd kunne Vedum konstatere at protestaksjonen utenfor Stortinget fikk solid oppslutning.

Han hadde tilbrakt natta hjemme, slik han forsøkte å gjøre så ofte han kunne, og i går kveld, før han gikk og la seg, hadde han hørt kattugla igjen.

– Den høres helt annerledes ut enn perleugla. Sangen er mystisk, nesten litt skummel, forklarte han, og virket å være på nippet til å forsøke å imitere den, helt til han så hvilket publikum han hadde foran seg.

– Men det å komme seg bort fra hovedstadsbobla gjør godt på alle vis, kan jeg forsikre, for det er lett å gå seg fast i aksen mellom Stor-tinget, med sine nærmest døgnkontinuerlige rutiner og feller, og de forskjellige NRK-studioene der inne. Turen opp og ned til Oslo tar tross alt bare en time hver vei, og så kan jeg sitte og se Mjøslandskapet passere forbi og meditere litt om det som faller seg inn. Og så rekker jeg gjerne å få sett Matthea og Johanna før de har rukket å sovne.

Bonden i politikeren

Han var 25 år da han i 2004 tok over familie-gården etter mor Karen og far Trond, som vi skal hilse på litt senere. I starten drev han med dyr, men nå rekker det med skogen, kornåkrene og et hundretalls bikuber. Oldefaren hadde kjøpt gården på Ilseng på slutten av 1800-tallet, men det hadde vært gårdsdrift der i hundre år allerede. Den hvitmalte hovedbygningen ble oppført da gården sto flunkende ny i 1790. Da Trygve Slagsvold Vedum hugget skog i fjor høst, var det tilfeldigvis oldefarens trær som sto for tur til å falle for motorsagen. Etterpå plantet oldebarnet nye trær i granskogen.

– Jeg er opptatt av denne forvaltertradisjo-nen, av at lønnsomheten av det du gjør i dag, ikke vil ses eller høstes før om 50–60 år. Denne tankegangen forsøker jeg å overføre fra gårdsdriften til politikken også, forklarte han, og så malte han fram Oscar Wergelands klassiske 1814-maleri på netthinnen vår. Det er det som henger bak presidentpodiet og talerstolen i Stortingssalen, og som viser Christian Magnus Falsen i det han leser opp grunnloven for Eidsvoll-forsamlingen.

– Men ved siden av ham sitter sorenskriver Christie, Stortingets første president, og han passer på å snu seg og se inn i vår tid, liksom for å si at nå har vi gjort jobben vår, nå får neste generasjon ta over.

Utslått: Ola Borten Moe (til høyre) hadde gått på hodet i en grøft under stormen «Ivar» noen dager tidligere og fått en kraftig blåveis, men heller ikke Trygve Slagsvold Vedum eller Liv Signe Navarsete følte seg i toppform. Det var desember 2013, og Senterpartiets katastrofale valg samme høst sto til stryk i evalueringsrapporten som ble presentert. Noen måneder senere var Vedum blitt partileder.

De var i praksis to alen av samme stykke, bonden og politikeren, i Trygve Slagsvold Vedums tolkning.

– Det stikker dypt i en bonde at du skal overføre gården i litt bedre stand enn da du overtok den. Etter bare 20–30 år vil jeg overlate Bjørby til de som er yngre, slik min far gjorde og hans far før der igjen. Det er fullt mulig å tenke i et slikt generasjonsperspektiv også i politikken, der stortingsperiodene går i sykluser på fire år og der det handler om å gjøre det beste ut av den tilmålte tida, før nye politikere står klar til å steppe inn. Men det blir fort mye kortsiktighet for å vinne neste valg, selv om samfunnsendringer bør skje gradvis og på en gjennomtenkt og kunnskapsbasert måte.

«Du skal behandle jorden som om du skulle leve evig», hadde noen malt på veggen ovenfor bordet der vi satt, og det var så sant som det sto skrevet, forsikret Trygve Slagsvold Vedum. Men nå ville han ta oss med ut for å vise fram både bikubene og beversporene langs åkerkanten som førte opp til gapahuken.

Fangene på låven

– Ismet var bosnisk flyktning og hadde rømt fra Ratko Mladic, mens Jacob hadde greid å stikke av fra Idi Amins regime i Uganda på 1970-tallet, forklarte Vedum idet vi passerte kassene med bier.

Nå drev de to godt voksne karene, som begge var blitt familiefedre, som birøktere på Vedum-gården. Det var faren til Trygve som hadde fått ideen da han satt og grublet på hvordan han kunne bidra til å få aktivert og integrert flyktningene, som begynte å komme i stadig større antall også til Hedmarken under Balkan-krigen. Verken Ismet eller Jacob visste noe om birøkt før de ble engasjert av gamle Vedum, men det tok ikke lang tid før de fikk fullt ansvar for driften.

Tidligere hadde faren latt ungdommer på skråplanet, som det het, få slippe til med arbeidstrening på gården. Han kjørte gjerne rundt i nabolaget og sørget for å få opp de seigeste på morrakvisten. Da Trygve var gutt-unge, var låven på Bjørby gjort om til et slags verksted for fengselet på Ilseng, det som fortsatt ligger ved enden av kornåkrene, og hver dag satt det fanger der oppe og monterte pigger til det som skulle bli flunkende nye vinterdekk.

– De var ikke Østlandets skumleste forbrytere, tror jeg, men for det meste folk som var satt inn for fyllekjøring eller for å ha kjørt for fort. Når de kom om morgenen, hadde de gjerne med seg brus og godteri som de spanderte raust av, erindrer Trygve Slagsvold Vedum, som stortrivdes sammen med fangene på låven i oppveksten.

Barndommens bakteppe

Det var et barndomshjem preget av sterkt samfunnsengasjement og stor åpenhet. Faren, Trond Vidar Vedum, drev gården på si, og når han ikke underviste i biologi ved Høgskolen i Hedmark eller skrev utallige feltbøker om fugleliv, skrev han gjerne dikt. Nå bor han og Trygves mor, Karen Slagsvold Vedum, som også jobbet som lærer, på en utstykket del av familietomta, noen hundre meter bortenfor bikassene. Der sitter han blant annet og redigerer nettsiden dammer.no, som handler om livet i våtmarker, men som er blitt så populært at Trygve Slagsvold Vedum mistenker en del mannfolk for å klikke seg inn på farens nettside i håp om finne damer der.

– Faren min mistet begge sine foreldre da han var liten. Først døde mora hans da han var sju. Etterpå hyret han ei dame som kunne hjelpe ham i huset, men ikke lenge etter ble han selv alvorlig syk. Han fridde til henne, og de giftet seg så å si på dødsleiet, og slik ble det til at faren min fikk vokse opp i trygge rammer med henne som en slags mor. Jeg tror nok at hans spesielle blikk for de sosialt utstøtte har vært sterkt preget av en barndom der han selv fikk erfare hvor avgjørende viktig det var at noen trådte til.

Alt dette lå som et bakteppe gjennom hele Trygves oppvekst.

– Jeg har både titt og ofte reflektert over hvor små marginene er, om hvordan tilfeldighetene kan spille inn og avgjøre hvordan livet ditt blir. Som politiker treffer jeg stadig på folk som sliter, og som kanskje kunne fått andre livsløp om de var blitt sett på et tidligere tidspunkt. Jo større systemene er, jo mindre blir mennesk-ene, og ingen ting kan erstatte møtet med et varmt menneske. Vi snakker politikk her, og regjeringens iver etter å skape kjempemastodonter i effektivitetens navn, er ikke bra for noen.

Skrytetur: I 2015 tok landbruksminister Vedum med seg sine nordiske kolleger på skrytetur til Trondheims kjøkkenhage, Frosta. Her sammen med statssekretær Magnus Kindbom (til høyre) fra det svenske landbruksdepartementet.

En himmel full av stjerner

I mangel av en vaskeekte ulv, som sjelden er å oppdrive når du som mest har bruk for den, viser Trygve Slagsvold Vedum oss i stedet sporene etter et annet villdyr som har herjet på familiens enemerker i det siste.

– «Bjørby»kommer av «bjor», som forteller at det alltid har vært mye bever her, og nå er den tilbake for fullt.

Beveren har angrepet lauvtrærne som står der med åpne sår, og selv om latteren fortsatt sitter løst, er Vedum blitt smalere og litt farligere i blikket.

– Det er nok på tide å felle noen dyr for å holde bestanden nede, sier han.

Vel fremme i gapahuken, får Trygve Slagsvold Vedum, ved hjelp av den eneste fyrstikken som er igjen i eska, fyr på vedskiene. Når han faller ned på en av trebenkene her, føler han virkelig jordingen ved å være hjemme, frakoblet det andre livet han lever.

Nobelt par: Da de møtte hverandre som Blindern-studenter, var det Cathrine Wergelands fargerike piratbukser Trygve Slagsvold Vedum først la merke til. I møtet med offentligheten kler hun seg, mer i tråd med kodene som kreves, som her under fredsprisbanketten på Grand hotel i 2015.

Fortsatt hender det at han rusler en tur opp hit for å se på stjernehimmelen. Når han løfter blikket og kikker opp, slutter han aldri å la seg fascinere av at oldefaren så nøyaktig de samme stjernene, da han sto på den samme flekken.

– Vi er jo helt rusa på synsinntrykk sammenlignet med forfedrene våre, og får antagelig flere visuelle opplevelser i løpet av et par uker enn de som levde for hundre år siden fikk gjennom et helt liv. Men i en omskiftelig verden fins det noe som er bestandig, som stjernehimmelen. Stadig flere burde unt seg den gleden.

Et langt liv

Vi lar bålet brenne ut og forlater gapahuken. Om halvannen time skal Trygve Slagsvold Vedum være i Hamar og holde et foredrag han knapt har rukket å kladde ennå, og etterpå blir det å kjøre inn til Oslo. Da den første målingen i januar viste 8,5 prosent for Senterpartiet, måtte han gni seg i øynene. Nå serveres det jevnlig meningsmålinger med tosifret oppslutning, og drømmen til Vedum om å bli større enn Fremskrittspartiet, er snart i ferd med å bli oppfylt. Han gleder seg til det euforiske landsmøtet som venter i Trondheim neste helg, på Scandic-hotellet ved Lerkendal, der barbetjeningen neppe vet hva som er i vente. Senterpartiet har alltid vært i særklasse når det gjelder både landsmøtefester og nachspiel, og Trygve Slags-vold Vedum ser fram til en både festlig og nyttig helg, før langspurten mot høstens valg starter.

Han er ganske sikker på at han skal holde helt til mål, selv om den fysiske formen sikkert kunne vært bedre.

– Jeg er dessverre glad i alt som er usunt, og jeg trener for lite. Jeg hører folk si at det ikke er noe problem å ta en halvtimes løpetur etter jobb eller middagen eller før sengetid, men tro meg: Jeg erkjenner at jeg innimellom mangler både tiltakslyst og overskudd. Men jeg trøster meg med at jeg er flink til å leketrene mye med Matthea og Johanna i dette området her, og vi går en del på ski.

Helt råtten er ikke kroppen, forsikrer han, og om ikke annet:

– Det hevdes at en god latter forlenger livet, så du får heller stole på at du har gjort en grundig investering der?

– Jo, jeg får sette min lit til det, gapskratter han.

Det var faren som begynte, påstår Trygve Slagsvold Vedum. For ikke lenge siden ble det klart for alle og enhver på Bjørby – og muligens også på nabogårdene på Ilseng – at eldstejenta var godt i gang med å utvikle den usedvanlige Vedum-latteren, hun også. Så skulle du ta av fra E6 en dag og kjøre østover gjennom Stange kommune, er det bare å styre etter lyden.

– Jeg er takknemlig for at jeg vokste opp med en grunnleggende lys tone hjemme. For oss som er forbundet med godt humør, blir det ofte til at folk tror at vi tar lett på ting, men det var mye underfundighet og undring hjemme hos oss, bare så det er sagt.

Han gikk i demonstrasjonstog mot handels-avtalen Gatt som tolvåring. Valgte en stortings-proposisjon om norsk landbrukspolitikk som valgfri bok på ungdomsskolen året etter. Han drømte om å bli Nupi-forsker mens kameratene fortsatt hadde mest lyst til å bli brannmann.

– Det høres ikke ut som en hysterisk morsom barndom?

– Jo. Men hysterisk nerdete, som det ville hett i dag.

Og det bunnsolide verdisettet hjemmefra, håper han uansett å overføre til jentene sine, i tråd med forvaltertanken til en seriøs bonde.

– Jeg håper at de om noen år vil huske at det var en varme i bunn for alt som skjedde, og at det var rom for den undrende samtalen.

Og den øredøvende latteren. Ikke minst den.

For det er den som til slutt sender oss på dør. Med telefonen klemt opp til øret, der han sikkert får servert en ny supermåling, og med den andre hånda hevet til avskjedshilsen, ler han så det rister i det vi kjører ut fra tunet på Bjørby.