Så var vi i gang, med kutting av løk og agurk, salat, osterasping og steking av kjøttdeig. Ingen fredagskveld uten tacohelvete – heller ikke her i gården.

Forsøk på et aldri så lite foreldreopprør i hjemmet, med internasjonal cuisine og middelhavsflukt over menyen, ble raskt slått tilbake av familiens yngste medlem.

- Jeg vil heller ha norsk mat på fredag, var argumentet.

Den «norske» maten skulle bestå av taco eller til nød pizza, sånn hadde det vært og slik skulle det visstnok være. I all evighet, virket det som. Voksenargumenter om hva som egentlig er norsk mattradisjon, og at vi godt kan prøve rømmegraut eller klubb og duppe neste fredag, falt på steingrunn. Taco, taco, taco.

Og slik ble det, i en endeløs rekke av fredagskvelder satt vi der og gumlet på en bit agurk og litt paprika, en lefse eller to eller sånne tacoskjell som gikk i tusen knas ved første berøring og havnet alle andre steder enn der mat egentlig skal havne når den spises.

Fredagskos heter det visstnok.

Slik gikk årene, helt til veslejenta pakket snippeska, ryddet skohaugen nede i gangen og iførte seg kongens klær. Fredagskveld er det fortsatt, med en ettermiddagsdupp på sofaen og den samme slitne gullrekka på TV.

På bordet er det internasjonale kjøkkenet igjen representert. All slags merkelige retter hentet frem av kokebøker som til nå har vært godt gjemt inne i skapet. Quinoa og kapers, humus og hummer. Tunfisk og tiur – kreativt, moderne og politisk korrekt så det holder.

Sånn er det altså å bli voksen. Det er kanskje bare å innrømme det – hva med en tacokveld snart?

Harry Tiller skriver om hjem og design Foto: TERJE VISNES, ADRESSEAVISEN