Får du øye på noe?

- Der nede? Ja, alt er som det pleier å være, både langs elvepromenaden og borte ved stadion. Og det virker som om det er en helt stille og vanlig formiddag oppe på Byåsen også. Denne benken er utsiktspunktet mitt, og jeg ville fort merket om ting var i ulage. Men nå...

...har du tankene et annet sted?

- Er det virkelig så lett å se det på meg altså? Men ja, det er sant. Det er bare Lofoten som kverner oppi skallen på meg nå. Kan du skjønne det?

Kanskje om en stund...

- Jo, skal du høre, om ni dager drar kona og jeg nordover med hurtigruta til Bodø. Vi tar med bilen om bord, slik vi bruker, og etter å ha lagt til kai der oppe etter en strålende reise langs kysten, skal vi kjøre rett til Hamarøy. Når vi har kommet fram dit, bruker det sjelden å ta særlig lang tid før jeg kommer meg i habitten og får ut båten. Det er bare en 15-tommer Hansvik, men med god motor, det må sies. Straks jeg har fått sparket den i gang, bærer det ut i Vestfjorden på jakt etter skreien.

Og dette skjer om bare noen dager?

- Vi reiser neste torsdag. Så der har du grunnen til at jeg sitter og beundrer den vakre Nidelva, samtidig som jeg formelig teller ned timene til avreise.

Dere skal hjem altså?

- På sett og vis skal vi vel det. Det er kona som kommer fra Hamarøy. Selv er jeg opprinnelig fra Bitterstad i Vesterålen, i Hassel kommune, rett ovenfor Stokmarknes, bare så vi får plassert det riktig på kartet. Men det er 50 år siden vi flyttet til Trondheim, og det har verken hun eller jeg angret på en eneste dag.

Det var jobben som lokket dere hit, da?

- Jada. Vi bodde en stund i Bodø etter at vi giftet oss, og vi hadde allerede fått de to døtrene våre da vi i 1967 bestemte oss for å pakke sammen og reise sørover. Jeg tok sykepleien og jobbet som pleier på Reitgjerdet, før jeg videreutdannet meg og ble offentlig godkjent psykiatrisk sykepleier.

Du må ha fått med deg litt av en omveltning i psykiatrien?

- Ja, det kan du si, i den forstand at jeg var med både før og etter Reitgjerdet-saken, som fikk stor betydning for hvordan pasienter i psykiatrien ble behandlet. Reitgjerdet var et spesielt samfunn med mye ufaglært personale, og det var grobunn for mange konflikter.

Etter at jeg var ferdigutdannet, fortsatte jeg på Østmarka fram til jeg ble pensjonist. Jeg sluttet da jeg var 67, men tok noen ekstravakter fram til jeg nærmet meg 70, men etter å ha fått det fjerde hjerneslaget, fant jeg ut at det var på tide å gi seg for godt.

Fire drypp?

- Jo, men det var bare noen små drypp, forstår du, og ikke stort å mase om. Det er åtte-ni år siden det siste, og selv om det har gått litt utover balansen, er det ingen grunn til å henge med nebbet av den grunn. Det plager meg uansett ikke når jeg fisker skrei på Hamarøy om noen dager. Jeg skal liksom ikke stå og balansere i rom sjø med fiskestanga heller, men sitter pent og pyntelig i ro i båten og haler inn skreien derfra.

Men du er dønn alene om bord?

- Det har jeg alltid vært, men jeg tar jo mine forholdsregler, naturligvis. Jeg nøyer meg ikke med en vanlig redningsvest, men har på meg heldress med flyteelementer. Skulle uhellet være ute, kommer jeg i hvert fall ikke til å synke. Med et slikt redningsplagg kan jeg bokstavelig talt bli stående i havet, om jeg vil, og vente til hjelpen kommer. Eller jeg kan legge på svøm, naturligvis, om jeg blir utålmodig. Men jeg synker ikke.

Er det kjedelig å se på at Nidelva bare bukter seg rolig av sted der nede?

- Fordi jeg snakker så entusiastisk om Lofoten? Nei, tvert imot. Det er både avslappende og vakkert. Jeg sitter på denne benken så ofte jeg kan og nyter utsikten herfra.

Snart har du rene orkesterplassen til storutbyggingen på Nidarø.

- Huff, ja, men den skulle jeg gjerne vært foruten. Det måtte da ha vært mulig å plassere den storhallen et annet sted enn nede på den vesle halvøya der? Det spørs forresten om jeg får sitte i fred på denne benken når hallen står ferdig. Det blir sikkert mye mer trafikk forbi her.

Du bor i nærheten?

- Rett borti gata her, i Bryggerihaven. Vi flyttet inn da den sto ferdig for over tjue år siden. De først årene bodde vi på Ladehammeren og Charlottenlund, og jeg hadde utsikt over fjorden. Det er ikke helt det samme nå, men fra verandaen i fjerde etasje kan jeg så vidt skimte Munkholmen og fyret der ute, og det er fint. Men akkurat nå er det så mye støy på grunn av alt anleggsarbeidet i området, at det skal bli godt å komme vekk fra alt spetaklet i et halvt års tid.

I et halvt år?

- Noe sånt. Vi har alltid brukt å være nordpå om sommeren. Jeg er i mitt 81. år nå, og derfor kan jeg definere «sommerferien» litt mer romslig enn da jeg var i jobb. Kona bruker å ta en tur hjem i mai, før hun kommer opp igjen ved sankthans. Selv er jeg ikke til å rokke når jeg først er kommet opp til Hamarøy. Det er halvåret nordpå som gjør det mulig for meg å overvintre i Trondheim, pleier jeg å si.

Det er mange som snakker om å lade opp batteriene.

- Det er vel det jeg gjør. Jeg følger rytmen i samfunnet rundt meg, og det blir mye skreifiske, da. Når jeg kommer hjem, har jeg med mengder av fisk som jeg selv har fanget.

Altfor mye egentlig, men begge døtrene våre og barnebarna, som alle bor i Trondheim, får så det rekker.

Du vender rett og slett hjem fra en slags fangstekspedisjon?

- Ja, ikke sant? Jeg skal ikke si ett stygt ord om Trondheim - tvert om, egentlig, for jeg elsker det meste ved denne byen - men det er jo bunntrist, da, at vi ikke klarer å holde oss med flere fiskeutsalg i sentrum enn det i Ravnkloa, nå som de stenger også i Taraldsgårdsveita. Her anbefaler myndighetene oss å spise mer sunt, og så ser ikke de som lager og selger sunn mat noen annen utvei enn å legge ned. Det er jo et paradoks, og en forringelse for en så stor by, at vi steller oss slik at vi ikke greier å opprettholde flere fiskeutsalg.

Blir det tid til noe annet enn fiske de neste ukene?

- Å ja da! Jeg har en bror på 92 som jeg skal besøke i Bodø, og i slutten av neste måned skal vi to småbrødrene feire søsteren vår som fyller 100. Dagen, som er den 28., skal feires på flymuseet.

Er det gode gener i familien?

- De er ikke helt håpløse, virker det som. Men søsteren min er helt spesiell. Hun har levd mer eller mindre i skog og fjell i hele sitt liv, som en ordentlig markatraver. Hun var hofteoperert på begge sidene, men gikk likevel på myra med stav og plukket multebær. Det gjelder å holde mobiliteten i gang når man blir gammel. Hun kjørte bil inntil for to år siden, men nå har hun heldigvis sluttet med det.

Heldigvis?

- Ja. Jeg satt på med henne noen ganger, men det var under stor tvil, hehe …

Men du er en stødig sjåfør?

- Jeg fornyet nettopp førerkortet mitt, men jeg tror ikke jeg kommer til å kjøre så mye lenger, i hvert fall ikke i Trondheim. Bortsett fra en tur til Obs’en iblant, så har vi ikke bruk for bil i Midtbyen. Kanskje setter vi den igjen på Hamarøy.

Alt har sin tid?

- Nettopp.