Er det mulig å forestille seg hvordan det var å leve i skjul for en jøde under krigen, i to og et halvt år, tidvis i et svært lite, hemmelig rom, i en hytte uten strøm og vann? Hvor hun ikke kunne fyre i ovnen når mannen som skjulte henne var på arbeid eller ute. I ei bygd hvor ei låst dør ville skapt oppmerksomhet, og hvor nabohytta et steinkast unna ble brukt av Rinnan-banden.
Onsdag 23. juni 2004 sto følgende dødsannonse i Adresseavisen, litt mindre enn de øvrige på siden, med davidsstjernen som symbol over den korte teksten: «Betzy Haug Rønning f. Rosenberg sovnet stille inn 22. juni 2004. Familien. Bisettes onsdag 23. juni kl. 13 ved Det Mosaiske Trossamfunns gravlund, Lademoen. Blomster frabedes vennligst».
Et stillferdig punktum for et bemerkelsesverdig liv, og et krigsdrama uten like i norsk sammenheng. Betzy Rosenberg ble født i Trondheim på E. C. Dahls stiftelse 1. juli 1919. Nesten 85 år senere gikk hun ut av tiden uten nærstående arvinger. «Da min bror ble tatt, bestemte jeg meg selv for at jeg aldri ville ha barn», sa Betzy i 1999. Da gjorde hun et forsøk på å fortelle sin historie, til sin lege, Per Wik i Trondheim.
En pappeske fra loftet
Ukeadressa har snakket med noen av de få som Betzy Rosenberg, senere Haug-Rønning slapp innpå seg og som fortsatt lever. Etter at krigen var over, giftet hun seg med sin redningsmann, Arne Haug-Rønning. Så lenge de begge levde, ville de ikke snakke med utenforstående om sitt store krigsdrama, som også skal vise seg å være en vakker kjærlighetshistorie.
Vi har møtt noen av de ytterst få som møtte henne under krigen og kjente hennes dramatiske hemmelighet mens hun levde i skjul. Jødisk museum i Trondheim har beretningen hun ga til sin lege før hun døde, samt en rekke bilder fra Betzys liv. I tillegg har vi fått innsyn i unikt materiale i form av en pappeske med brev, bilder og annet materiale, som først nylig kom for dagen, hentet fra loftet i hytta hvor Betzy skjulte seg under krigen.
Betzys lege gjennom flere år, Per Wik, døde i 2015. Wiks enke, Mildrid Wik, sier at hennes mann og Betzy i årene før Betzys død snakket om å skrive en bok om hennes historie. At hun omsider var klar for å fortelle.
- Min mann tok kontakt med forlag, men det var liten interesse. Betzys siste innspill var å få laget et slags hefte så ungdomsskoleelever kunne få høre hennes historie, sier Wik, som selv møtte Betzy.
Sto frem i Adressa i 1945
Hvorfor ville ikke ekteparet Haug-Rønning fortelle sin historie etter krigen?
Esker med brev, dokumenter og bilder som trondheimsmannen Bjørn W. Lunde har hatt stående i 20 år, kaster nytt lys over dramaet til Betzy og Arne Haug-Rønning. Arne døde i 1985. Han var 22 år eldre enn Betzy. Bjørn W. og Karin Lunde kjøpte hytta til Betzy på Byneset i 1996, for å rive den og sette opp en ny hytte. Eskene han fant på loftet før riving har stått lagret hos Lunde. Først på tampen av fjoråret begynte han å se på innholdet. Brevene og dokumentene utdyper en gripende historie - om krig og kjærlighet.
Brokker av Betzys historie har etter hennes død vært fortalt enkelte steder, med bilder fra Jødisk museum og Betzys fortelling til sin lege som kilde. Ukebladet Allers, Byavisa, Misjonsblad for Israel og Byneset historielags julehefte har vært innom historien i kortform med vekt på de ytre fakta. I Adresseavisen må vi tilbake til maidagene 1945 for å finne en gjengivelse av den utrolige historien.
15. mai 1945 fortalte avisen: «Jødepike holdt seg skjult i hytte på Byneset i 2 1/2 år!». Det sier kanskje noe om overskuddet på dramatikk og historier i fredsdagene at saken, illustrert med et lite bilde av Betzy Rosenberg, kun ble presentert over to spalter på side tre.
I teksten står det blant annet: «I november 1942 fikk jødepogromene sin uhyggelige kulminasjon her i Norge. Deportasjonen av hvert eneste menneske som kunde påvises å være av jødisk herkomst er nok en redselsaksjon som savner sidestykke i historien, ikke minst i betraktning av den skjebne disse ulykkelige mennesker seinere har fått. Bildet vi bringer ovenfor viser en av de få som slapp lykkelig unna terroren. Hun heter Betzy Rosenberg, er 26 år gammel og født her i Trondheim. Helt siden 26. november 1942 har hun holdt seg skjult i en hytte i Bodsberg på Byneset, og mannen som reddet henne unna tyskernes klør heter Arne Haug Rønning».
Listerot og kjærlighet
Hvordan hadde det seg at maleren og fiskeren Arne Haug-Rønning, som bodde i hytta Strandly på Byneset, rett ved slektsgården, på tampen av 1942, forbarmet seg over og skjulte en ung jødisk kvinne med fare for eget og resten av familiens liv?
Det skjedde under den storstilte deportasjonen av jøder i Norge, vinteren 1942/43. 772 jøder, inkludert Betzys foreldre og lillebror, ble oppsøkt av politiet og sendt til dødsleire. Bare 34 kom tilbake. En kombinasjon av unøyaktige tyske papirer og et glødende kjærlighetsforhold ble redningen for Betzy.
Betzy Rosenberg vokste opp i Trondheim og gikk på Singsaker skole og Ila skole som barn. Hennes foreldre var blant de såkalte østjødene som fant veien til Norge og Trondheim rundt forrige århundreskifte. En innvandring som er godt skildret i Jon Reitans bok «Jødene fra Trondheim» (2005). Det anslås at rundt en femtedel av de 642 registrerte jødene i Norge i 1900 bodde i Trondheim. Flere var kritiske til innvandrerne i bybildet. «Vi har hidtil i vort land været forskaanet for mange Jøder, men efterhaanden som de udjages fra de Lande de har plaget, er en Del strømmet hertil», het det i et innlegg i Adresseavisen i 1899.
Forbudt kjærlighet
Faren til Betzy, Bernhard Rosenberg (f. 1895) kom til Trondheim som handelsreisende jøde født i Minsk i Russland. Moren, Jenny Philipson (f. 1895) var jøde født i Grajevo i Polen. De giftet seg i Trondheim i 1917. Betzy hadde en yngre bror Charles, født i 1924, som jobbet som visergutt da han ble deportert. Morfaren Samuel Philipson (f. 1864) fra Polen drev manufakturforretning i Prinsens gate 28.
Ifølge Betzys etterlatte beretning, møtte hun Arne Haug-Rønning første gang som 14-åring i butikken i Prinsens gate tidlig på 1930-tallet. Han var da 36 og ungkar, maler og fisker. Da verdenskrigen kom til Norge og Trondheim, ble det et kjærlighetsforhold mellom den 21-årige Betzy og 43 år gamle Arne.
Henriette Kahn, lege og tidligere leder ved Jødisk museum i Trondheim, ble kjent med Betzy i 2003. Hun sier at Betzy fortalte at forholdet mellom henne og Arne for alvor oppsto i 1940, mens Betzys familie var evakuert på gården Lerdal på Byneset, etter krigsutbruddet 9. april 1940. I frykt for tysk bombing av Trondheim, trakk folk ut på landet, som Byneset.
- Arne malte gården, Betzy hadde tilhold der. Det var «forbudt kjærlighet». Et blandet forhold var upopulært på begge sider, sier Kahn. Det kan forklare hvorfor kjærlighetsforholdet mellom Betzy og Arne har vært tonet ned i de få versjonene av historien som har vært fortalt.
- Det var forelskelse ved første blikk, sier Anders Haugrønning. 87-åringen fra Byneset er nevø av Arne Haug-Rønning og en av de få som visste at Betzy var skjult i onkelens hytte fra slutten av 1942 og til krigen var over. Han husker godt første gang han møtte Betzy Rosenberg.
- Jeg satt på veien i 1940. Da kom det en kvinne og spurte om jeg visste hvor Arne Haug-Rønning var. Jeg sa at det visste jeg. Han var nede på nabogården Haugen og spilte poker. Hun gikk dit og snakket med Arne. Da hun gikk igjen, fikk jeg 25 øre av Betzy, forteller Anders i dag.
Også den tre år yngre søsteren til Anders, Sigrun Grandum, husker sitt første møte med Betzy.
- Det må ha vært i 1942. Mamma fortalte at Arne hadde med seg dame, sier hun. Sigrun erindrer også dramatikken da det høsten 1942 kom telefon fra Betzys mor til Byneset, med beskjed om at hun måtte komme hjem, til byen. Moren hadde fått beskjed om at det skulle gå en båt med jøder til Tyskland. Betzy måtte komme hjem, så de kunne være sammen.
- Jeg så hun ble nedfor. Hun sprang ned i hytta til Arne. Hun kom og tok avskjed med oss. Jeg så dem på veien. Arne gikk med to store kofferter. Det gikk en stund. Så kom det en drosje.
Faren og broren tatt først
Den kraftige opptrappingen av forfølgelse av jøder i Norge under krigen startet i Trondheim, ifølge forfatter og historiker Bjarte Bruland. Han kommer i vår med boka «Holocaust i Norge» som blant annet tar for seg Trondheims rolle.
Mens den storstilte politiaksjonen med arrestasjon av jøder i Oslo startet 26. oktober 1942, ble alle mannlige jøder over 15 år i Trondheim arrestert alt 6. og 7. oktober 1942. Da ble mennene i Betzys familie, inkludert hennes far og bror, arrestert og sendt til Falstad, transittleir for jøder før deportasjon til Auschwitz. Betzys fortelling om det som skjedde da hun senere skulle deporteres, bekreftes av versjonen til søsknene Haugrønning, samt forklaringen som sto på trykk i Adresseavisen 15. mai 1945.
25. november 1942 ble jødiske kvinner og barn i Trondheim samlet for deportasjon. Politiet kom til familiens leilighet med en liste med navn og leste opp og krysset av, for internering av kvinnene på Museumsplass. Da de kom til Betzy, spurte de om hun var Elisabeth Philipson. Hun svarte at det var hennes tante, som hadde vært død i ti år. Betzys navn sto ikke på listen. Utenfor sto Arne og ventet. Da de var sikre på at de hadde ristet av seg eventuelle forfølgere og mulige NS-sympatisører, tok de inn hos Arnes søster i Gaubekveita. Der bodde Betzy, mens Arne dro til hytta på Byneset og arbeidet på spreng for å lage et hemmelig rom, for å skjule Betzy.
På sparkstøtting, sammen med Arne, dro de fra Arnes søster i Trondheim til hytta på Byneset rundt månedsskiftet november/desember 1942. Mens Betzys mor ventet på deportasjon, fikk hun smuglet ut en lapp med en hilsen til datteren, med oppfordring om å være sterk. «Den lappen hjalp meg mange ganger», fortalte Betzy til sin lege i 1999.
Glødende kjærlighetsbrev
I glimtene av Betzys historie som har kommet frem tidligere, er forholdet mellom den unge kvinnen og den 22 år eldre mannen fra Byneset blitt beskrevet som et far-datter-forhold. Brev fra henne til Arne Haug-Rønning fra 1940-42, funnet på loftet i hennes hytte og skjulested av Bjørn W. Lunde, viser at det tidlig var et sterkt kjærlighetsforhold mellom de to.
9. juni 1940 skrev hun: «Min egen elskede Arne». Hun fortalte at hun akkurat hadde vært en tur til sin avdøde tante på kirkegården. «For du vet at jødene har en kirkegård for sig. Jeg synes det måtte være deilig å dø og ikke ha nogen flere sorger. Å, Arne, jeg lengter så efter å få legge hodet mitt til skulderen din i dette øieblikk jeg skriver dette brev, og gråte og gråte, lenge, lenge. Jeg synes det er så trist alt sammen. Det er kanskje dumt av mig og ta slik på vei, Arne, men jeg er så fortvilet. Du er det eneste menneske i verden som er glad i mig, tror jeg Arne».
I brevene hun skrev til ham de neste årene omtaler hun ham som «Elskede Arne min». Hun refererer ikke til krigen direkte, men ber ham om ikke å fiske, fordi «sjøen er farlig i disse tider» sommeren 1940. Høsten 1941 skriver hun at hun forstår at Arne ikke «kan ta omkring mig på gaten», etter en episode som hadde inntruffet mellom dem ute blant folk. Esken med etterlatte papirer har naturlig nok ingen brev fra tiden da Betzy levde i skjul hos Arne, ei heller dagboksnotater eller betraktninger om krig og jødenes situasjon. Brevene handler først og fremst om et intenst forhold mellom de to.
Brevene gir bakgrunn for at maleren og løsarbeideren bygde et hemmelig rom i hytta si for å skjule Betzy. Han laget et smalt rom i veggen, som ikke kunne sees utenfra eller fra stua, ca. 65 x 50 cm og ca. 120 cm høyt, med inngang fra soverommet, skjult i panelet. Det var ingen lufting til rommet. «Jeg besvimte der inne i hvert fall to ganger», fortalte Betzy til sin lege.
Rom i veggen, nazister like ved
Skjulestedet i veggen ble revet en gang etter krigen. Charlotte Haugrønning, kona til Arnes nevø Anders, forteller at Betzy viste henne rommet etter krigen, at hun og venninnene til og med fikk prøve å gå inn i det.
- Det var et bitte lite kott. Det var kvelende der inne, sier hun. Sigrun Grandum forteller at det var kledd med sort papir innsatt med tjære innvendig, så eventuelle hunder ikke skulle kunne lukte henne hvis det ble razzia.
Hytta Strandly lå avsides og idyllisk til ved sjøen, men situasjonen til Betzy ble ekstra dramatisk ved at en nabohytte et steinkast unna ble disponert av Kåre Martinsen, sentralt medlem av Rinnan-banden. I rettssaken mot den beryktede norske SS-gruppen i 1946, ble Martinsen dømt til tvangsarbeid på livstid.
Det hendte medlemmer av banden festet i hytta ved Strandly og øvde på pistolskyting. Ifølge Betzys beretning sov de to på skift, i hyttas eneste seng, med en revolver på nattbordet. «Blir vi overrasket av gestapister eller politi skyter jeg først deg, så meg», fortalte Arne henne. Ifølge søsknene Haugrønning var det to ting onkel Arne særlig fryktet under krigen: Uanmeldt besøk og at tyskerne skulle ekspropriere hytta, som lå strategisk til med utsyn til trafikken på fjorden.
For at ingen skulle få mistanke, blant annet til klesvask, brukte Betzy herreklær mens hun var i skjul. De spiste av samme bestikk og levde på ett rasjoneringskort. Hans fiske kom derfor godt med i matveien. Ifølge Betzys fortelling til sin lege var hun bare én gang utenfor hytta i løpet av årene i skjul: En tur med Arne på sjøen høsten 1944. «Da møtte vi en tysker i båt på sjøen. Han snakket med Arne, selv lå jeg under en presenning. Turen varte vel en god halvtime. Jeg våget meg ikke mer ut på sjøen etter dette».
Streng beskjed om taushet
Sigrun Grandum, Anders og Charlotte Haugrønning er i dag alle i 80-årene. De var barn under krigen. Anders og Sigrun visste at Betzy levde i skjul i hytta til onkelen. Foreldrene
deres fortalte det til dem, mens naboer og for eksempel besteforeldre ikke visste noe.
- Vi fikk beskjed om at hvis vi sa det til noen, ble det døden for Betzy og Arne, sier Sigrun.
- Var dere i kontakt med Betzy mens hun var i skjul?
- Jeg var hos henne når Arne var borte, sier Anders.
- En gang skulle han en tur til Børsa og spurte om jeg kunne være hos henne. Vi satt og pratet da noen slo i veggen. Det var en nabo. Vi la oss på gulvet til han gikk sin vei, sier han.
Søsknene Haugrønning husker at onkel Arne kom innom 8. mai 1945, glad, men ikke avslappet.
- Han sa: «Nå er det fred, krigen er slutt, men ikke et ord om Betzy, nazistene er fortsatt rundt oss. Hold tett!», sier Sigrun. Og tett holdt de, helt til 15. mai. Da kom det en telefon fra naboen, hvor sønnen i huset hadde vært i byen, og kjøpt med Adresseavisen, med artikkelen om Betzy.
- «Det bor visst flere folk i bygda enn vi vet om», sa naboen til mamma, humrer Sigrun.
Drept ved ankomst
Betzys mor, far og lillebror ble drept i Auschwitz 3. mars 1943. De var blant de 158 jødene som ble deportert fra Norge med den andre store transporten fra Oslo, med lasteskipet «Gotenland». Noen måneder tidligere hadde transportskipet «Donau» fraktet 532 jøder fra Oslo til Auschwitz. De fleste jødene deportert med «Gotenland», inkludert foreldrene til Betzy, Jenny og Bernhard og lillebroren Charles, ble drept umiddelbart ved ankomst til Auschwitz. Julius Paltiel fra Trondheim var en av de få jødene som ble deportert med «Gotenland» som overlevde krigen.
I artikkelen i Adresseavisen i maidagene 1945 ble tilstanden til Betzy ved krigens slutt beskrevet slik: «Det er unødvendig å fortelle at disse årene i ensomheten i stadig frykt for at Gestapo skulde komme dem på sporet har vært en voldsom psykisk påkjenning, først og fremst for den unge piken, men også for Haug Rønning, som holdt henne skjult, og som har risikert det verste for å redde et ulykkelig medmenneske. Frk. Rosenberg har både fysisk og psykisk tålt påkjenningen beundringsverdig, og hun er frisk og kjekk».
Reporterens diagnose «frisk og kjekk» passer dårlig med omgivelsene og Betzys beskrivelse av årene etter krigen. Med freden hadde Betzy håp om at noen i familien hadde berget, forteller Sigrun Grandum. Betzy fikk Arne til å undersøke, til nedslående resultat.
- Hun mistet hele den nærmeste familien, sier Anders Haugrønning. Betzys hjertesyke mormor Rebekka Philipson overlevde krigsårene i helsevesenet i Trondheim, men døde samme sommer som krigen var over.
Begravelse og ekteskap
Etter krigens slutt må Betzy ha skrevet et brev til svenske slektninger på morssiden og fortalt at hun var i live. I esken med etterlatte papirer er et brev fra Benjamin Philipson, hennes onkel, fra Göteborg datert 5. august 1945, hvor han takker hjertelig for brev. «Jeg er meget glad for og höre fra dig, det første livstegn på flere år. Vi skal endnu ikke opgive håbet at få se våre kjære, man vet aldrig, Gud er god. Skriv straks svar om alt», skriver han opprømt, men også nedstemt av beskjed om hans mor Rebekkas begravelse og Betzys helsetilstand.
Til sin lege fortalte Betzy at det gikk tre års tid etter krigen før hun våget seg alene til byen igjen. «Jeg forble husmor på Strandly: jeg deltok i fisket til Arne og gikk i bærskogen alene». Fredag 9. desember 1949 sto følgende notis i Adresseavisen: «Det lyses til ekteskap for maler Arne Haug-Rønning og Betzy Rosenberg, begge Byneset». De ble viet nyttårsaften 1949 i Strinda og Selbu Sorenskriverembede i Trondheim, uten forlovere.
Sigrun Grandum, Anders og Charlotte Haugrønning kan ikke huske at det var noe bryllup.
- Det var presten på Byneset, sogneprest Svanholm, som ga beskjed om at de hadde å gifte seg, forteller Charlotte Haugrønning. At forholdet mellom Betzy og Arne var varmt også etter krigen, forteller et håndskrevet bursdagskort fra Arne til henne 1. juli 1946. Der skriver han, innhyllet i et hjerte med pil gjennom: «Kjæreste Betzy. Jeg må gratulere dig på det ømmeste og varmeste på din 27-årige gebursdag. Hvis du ikke var født for 27 år siden, har det ikke vært greit å være mig. Din takknemlige Arne».
Ingen hjelp, men skattekrav
Noen år senere, vinteren 1949, skrev Arne til Finansdepartementet og søkte om ettergivelse av engangsskatt for Betzy Rosenberg, etter hennes arvepart i dødsboet etter besteforeldrene Rebekka og Samuel Philipson.
Ifølge brevet arvet eller fant Betzy ingenting etter foreldrene etter krigen. Som én av tre arvinger etter besteforeldrene, som hadde butikk i Prinsens gate og bopel i Wilhelm Storms gate 3, arvet hun imidlertid en slump penger. Av disse midlene ble hun krevet en engangsskatt på kroner 1 616. Det var denne skatten hennes redningsmann og vordende ektemann bad Finansdepartementet om å ettergi.
Arne forteller departementet at hennes far, mor og bror ble arrestert og sendt til Tyskland hvor de omkom. «Likeledes hennes bestefar, onkel og tre tanter. Betzy Rosenberg fikk jeg i siste liten gjemt her hos meg på Byneset til krigens slutt. Hun har aldri vært sterk. Spenningen under krigen og sorgen over hennes nærmeste, som fikk en så tragisk skjebne, har gjort at hun er nervøs og deprimert. Hun er ubemidlet, og har ikke mottatt noe fra noen institusjon. Hennes foreldres beskjedne innbo var ikke assurert, og der er heller ingen ting funnet igjen», skrev Arne og bad «på det innstendigste det ærede Departement» om å ettergi skatten på arven fra besteforeldrene.
Hva svarte Finansdepartementet på henvendelsen til Arne Haug-Rønning? Departementet opplyser at de ikke lenger har arkiv fra den tiden og henviser til Riksarkivet. Der kan arkivar Leif Thingsrud ikke finne noe svar fra departementet om ettergivelse av skatt på arven etter Betzys utryddede familie. «Saksarkivet er (..) med unntak av enkelte presedenssaker, nærmest fullstendig kassert», opplyser han.
Sky og nervøs etter krigen
Familien Haugrønning beskriver Betzy som sky og vanskelig å komme innpå etter krigen.
- Hun blandet seg ikke med folk. Hun var nøye. Det var ikke alle hun likte, sier Charlotte Haugrønning.
- Hun tok omkring de hun likte, sier Sigrun Grandum.
- Hun var en typisk bydame. Det ble ikke noe godt forhold mellom oss, sier Anders Haugrønning, som mener det var Arne som insisterte på å skrive familie-etternavnet med bindestrek, i motsetning til resten.
- Han syntes det var finere, sier Anders.
Sønnen til Anders og Charlotte, Leif Åge, var en av de få som ofte var innom Betzy og Arne, som barn.
- Jeg fikk gaver av Betzy etter at hun hadde vært i Israel, sier han. To ganger besøkte hun Israel, på 50-tallet og i 1967. Først etter Arnes bortgang i 1985 tok hun opp kontakten med den jødiske menigheten i Trondheim.
- Betzy og Arne hadde ikke stor omgangskrets. Bare folk de var trygge på, sier Leif Åge Haugrønning.
- Hun slet med ting. Fikk ikke sove. Jeg husker hun sa at hun var plaget av at folk banket i veggen på huset om natten. Jeg sa hun måtte si fra så skulle jeg komme. Jeg så at hun slet med ettervirkninger. Hun var nervøs. Når folk hjalp henne, fikk de alltid oppgjør med en gang. Hun skulle ikke skylde noe, sier han.
En uforløst sorg
I beretningen til sin lege, sier Betzy at hun og Arne fikk en rekke henvendelser, både fra Norge og Sverige fra folk som ville skrive om «piken som overlevde i veggen». Hun sier at de avslo hver gang. «Vi var redd det skulle bli mye oppstyr». Forfatter og historiker Bjarte Bruland anslår at bare rundt 30 jøder overlevde krigen i Norge.
- Noen bodde på bondegårder, barn ble satt bort, noen levde i skjul, sier han. Årsaken til at disse historiene ikke er bedre kjent, at overlevende kviet seg for å fortelle, mener Bruland er sørgelig enkel: - De var skamfulle fordi de overlevde.
I 1996, drøyt ti år etter Arnes død solgte Betzy Strandly. Etterpå var hun aldri på Byneset. Siste del av livet bodde hun i en blokkleilighet i Elgeseter gate. Advokat Trond O. Aspaas, som var bostyrer etter Betzys bortgang i 2004, hjalp henne også i juridiske spørsmål de siste 14 årene hun levde. Foruten boligsalg bisto han i erstatningssaken hun ble en del av, da regjeringen Bondevik i 1998 vedtok et oppgjør til norske jøder for overlast og konfiskert eiendom under krigen. 450 millioner ble satt av, med individuell erstatning på inntil 200 000 kroner. Aspaas sier de bare hadde profesjonell kontakt, men at Betzy snakket litt om krigen.
- Hun nevnte spesielt Rinnan-banden, eller nazistene som hun kalte dem. At det var skremmende å være i skjul med dem i nærheten, sier han.
Henriette Kahn prøvde som leder for Jødisk museum i Trondheim å få kontakt med Betzy mot slutten av hennes liv.
- Hun var litt paranoid på sine eldre dager. Det sier jeg som lege. Hun var mer preget av krigen enn andre jeg har møtt som overlevde. Hun hadde en uforløst sorg, sier Kahn.
Arven etter Betzy
Enken etter Betzys lege, Mildrid Wik, beskriver den eldre Betzy som en uvanlig dame.
- Det merket jeg med en gang jeg møtte henne. Hun var flott, stolt og vakker. Det gikk fort å merke at hun var engstelig, reservert. Det var en del av hennes identitet. Hun stolte ikke på hensikten med kontakt, sier Wik.
Advokat Aspaas sørget for at arven etter Betzy ble fordelt slik hun og Arne ønsket, nedfelt i testamente alt på 1950-tallet. Hele arven, på i alt 3 541 090 kroner, ble overført til St. Olavs Hospital. Betzy og Arne ønsket at arven skulle gå til kreftpasienter, som «bistand egnet til å oppmuntre, underholde og gjøre sykehusoppholdet lettere», som det het i testamentet.
Foruten bildene og materialet om Betzy på Jødisk museum i Trondheim, er det bare to spor etter henne i offentligheten i Trondheim. Det ene er graven på den jødiske gravlunden. Betzys grav er en av de første på gravlunden, rett ved monumentet til minne om de 130 jødiske krigsofrene fra Midt-Norge og Nord-Norge. På den store minnesteinen er Betzys mor, far og lillebror blant navnene. 27. august i år skal det avdukes en snublestein til minne om dem, utenfor Innherredsveien 51, adressen til Betzy og hennes familie da krigen kom til Trondheim.
Det andre sporet er et gammelt busskur i tre på Byneset i nærheten av hytta hvor Betzy skjulte seg. I dag står det søppeldunker i skuret. Oppunder taket på framsiden er det en treplanke, hvor det står risset inn «Betzy Haug-Rønning».
- Før sto det Arne Haug-Rønning der. Da han døde, hang hun opp sitt eget navn, sier Leif Åge Haugrønning.
Epilog med lapp
Denne historien om Betzy skulle egentlig slutte med graven og busskuret på Byneset. Så kommer det en sms fra advokat Aspaas, med henvisning til tidligere samtale. «Jeg har noe mer som kan være av interesse», skrev han. Så vi møtes for å se på noen papirer han har funnet, arkivert fra arbeidet med Betzy. Blant kopi av fødselsattest, vielsesattest og et bankkort, ligger en liten, gulnet lapp med hull i, av typen brukt til utlevering av varer. Skriften på lappen er med blyant, men lett å lese, 75 år etter ordene ble skrevet.Lappen er den som Betzy Rosenberg omtalte som det siste, kjære livstegn fra mor. Skrevet til datteren, og smuglet ut, etter at Jenny ble arrestert høsten 1942. Etter siste gang de så hverandre. Ordene på lappen er som følger: «Ja Bedsy. Jeg er her. Vær ikke Ræd. Det er ikke bare jeg, men flere med. Tad det med ro. Spis mye mad. Det hjælper ikke at gråte. Vær klog og spis. Jenny».