Trebarnsmoren Merethe Claussen (49) sjonglerte hektisk jobb med håndballtreninger, hjemmebakte boller, jevnlige middagsselskaper og gjerne en fjelltur i helgen. Helt til det smalt.

Hun syntes det var meningsløst å kaste bort tida på å gå i hverdagen, så hun foretrakk å løpe.

I dag er det mest slående med Merethes liv hvor sakte alt går. Hvor vanskelig det kan være å gjøre selv de enkleste ting.

- Ingen toppturer fra denne kanten i det siste - etter mange år i konstant medvind, har vi dessverre blitt nødt til å forholde oss til en heftig nedtur, skrev ektemannen Kåre (50) på facebooksiden sin 17. april i fjor. Da hadde det gått ti dager siden kona Merethe plutselig sank sammen foran ham på stuegulvet. Dagen da livet tok en brå vending for familien i Trondheim.

- Jeg skal på en topp igjen, men jeg vet ikke hvor høy den toppen blir, sier Merethe.

Best ute: Merethe har alltid trivdes best utendørs. Hun har vært til topps både på Galdhøpiggen, Snøhetta, Besseggen og Blåhø. Nå gleder hun seg over at hun klarer å gå en runde i nabolaget på Valentinlyst, helt alene.

Dagen det smalt

Torsdag 7. april 2015: Merethe har som vanlig vært på jobb som avdelingsleder på Rema Stavset. En hektisk jobb med mye løping, men en jobb hun trives i og som passer hennes tempo. På vei hjem kjenner hun at kroppen er i ulage, hun er stiv i nakken, hun kjenner hodepinen komme sigende. Men det hun tenker mest på er om det er tid nok til å bake en kake. Hun har invitert søsteren og hennes barn til middag.

- Jeg husker jeg var litt stresset, for det var egentlig for kort tid til å presse inn en middag. Jeg skulle på håndballtrening senere på kvelden, forteller Merethe.

Etter middagen sitter de i sofaen og ser på gamle familiefilmer. Merethe kjenner seg småkvalm, svimmel. Når hun skal reise seg for å ta ut sjokoladekaken fra stekeovnen, smeller det. Det går rundt for henne, hun bommer på stekeovnsdøren og hun kjenner nummenheten bre seg i ansiktet.

- Jeg ble så redd, jeg begynte å skrike. Jeg tenkte: Nå får jeg slag.

Familien skjønner alvoret og reagerer lynraskt. Sju minutter senere uler ambulansen inn på gårdsplassen på Valentinlyst. Det siste Merethe ser før hun blir løftet på båre inn i bilen, er sønnen på 14 som står livredd i loftsvinduet og gråter.

Seks år tidligere hadde en onkel av Merethe fått hjerneslag. Han fikk afasi, mistet taleevnen. Det er ham Merethe tenker på.

- Skal jeg bli slik som ham, skal jeg ikke kunne snakke mer?

Når Merethe trilles inn til røntgen, sitter Kåre alene igjen og venter. Så langt har han bevart fatningen, tenker at dette går bra siden de kom så raskt til sykehus. Mens han venter, googler han hjerneblødning. Men akkurat da er det ingen fordel å søke kunnskap:

- Jeg leste at halvparten av dem som rammes, faktisk dør av det. Da ble jeg svett, sier Kåre.

Enklere middag: Merethe har alltid vært glad i å bake og lage mat, men med bare en arm byr kjøkkentjenesten på utfordringer. Nå abonnerer de på matkasser for å gjøre det enklere. Fra venstre Kåre, mamma Turid og datteren Frida.

Når rørsystemet går tett

Hvert år rammes over 11 000 personer av hjerneslag i Norge. I løpet av livet vil én av seks bli rammet av hjerneslag. 85 prosent av disse rammes av hjerneinfarkt, hvor en blodpropp stanser en del av blodforsyningen til hjernen. 13 prosent rammes av hjerneblødning som oppstår når en blodåre sprekker.

I Midt-Norge overlever nå ni av ti av dem som rammes av hjerneslag. Hjerneblødning og de store hjerneinfarktene er livstruende, og over halvparten av dem som rammes, dør. Overlevelsen ved hjerneslag bedres stadig, men fortsatt er hjerneslag den tredje hyppigste dødsårsaken i Norge.

I alle aldersgrupper, bortsett fra gruppen over 85 år, er det langt flere menn enn kvinner som får hjerneslag.

- Hjerneslag er en blodåresykdom. Årene blir dårligere, rørsystemet tæres av tidens tann. Det ser ut som om det skjer noe når vi runder 65 år. Men også yngre rammes. Én av ti som i 2015 fikk hjerneslag, var under 55 år, sier Bent Indredavik, avdelingssjef ved avdeling for hjerneslag ved St. Olavs Hospital.

Han har i over 30 år spesialisert seg på hjerneslag. Nå gleder han seg over at antallet hjerneslag har gått ned de siste årene. Det skyldes trolig at folk lever sunnere enn før, er sprekere enn før og røyker mindre.

- Hjerneslag er nok ikke en sykdom vi kan utrydde. Men vi kan redusere antallet som rammes, sier Indredavik.

Lære seg å gå

- Du kødder ikke med hjernen, sier Merethe. Men nå har hjernen køddet til livet for 49-åringen. Den massive hjerneblødningen har nærmest fratatt henne halve kroppen. Natta etter at hun ble lagt inn, ble hun hasteoperert på sykehuset. Da hun våknet dagen etter, klarte hun ikke engang å sitte, men ramlet sammen i senga. Venstre side av kroppen var lammet.

- Men jeg tenkte at dette skal jeg håndtere. Bare jeg trener, så blir alt som før. Det tok lang tid før jeg skjønte alvoret, sier hun.

Falt om: Hjerneblødningen rammet brått og brutalt. Merethe falt om på stuegulvet. Da hun våknet etter operasjonen, var hun lammet i halve kroppen. Her er hun sammen med sønnen Espen.

For ektemannen Kåre og barna Frida (21), Espen (20) og Anders (15) var det heftig å se den spreke Merethe ligge utslått og hjelpeløs i sykehussengen. Men samtidig så de grunn til optimisme. For Merethe hadde ikke mistet språket, og hun viste ingen tegn på at hun surret.

- Jeg tenkte at så lenge hun er seg selv, at hun ikke forandrer personlighet, så er dette håndterbart, sier Kåre.

Fra St. Olavs ble Merethe sendt direkte til rehabilitering på Lian, ved avdelingen for ervervet hjerneskade. Der startet det møysommelige arbeidet med å få tilbake kontrollen på en kropp som til da hadde vært både veltrent og velfungerende. Merethe satte seg mål: å sitte oppreist, å gå med krykker, å gå alene på toalettet, å gå uten krykker.

- Jeg husker jeg sa til legen at jeg håper jeg kan spille håndball igjen, sier hun.

Svaret legen ga henne, ble en nedtur.

Holdt tale til sønnen

5. mai ringer kirkeklokkene på Valentinlyst. Det er konfirmasjonsgudstjeneste i Strindheim kirke, og når dørene åpnes, er det Anders som går først av konfirmantene inn i kirken. På kirkeradene sitter festkledde familier tett i tett, men hun som hadde gledet seg mest til dagen, sitter på Lian. Der ser hun på liveoverføringen på Facebook fra Kåre, mens hun får hjelp til å ta på seg trønderbunaden. Hun er blitt advart mot at dette ikke er noen god idé, men Merethe er standhaftig: Hun vil være til stede i selskapet til yngstesønnen. Det har bare gått en måned siden hjerneblødningen, men hun mobiliserer det hun har av krefter. Hun tenker at hun vil holde en tale, for det har hun gjort til de eldste barna.

Men denne konfirmasjonstalen blir annerledes.

- Jeg er den som er mest glad for å være her i dag, er det første Merethe sier. Mens gjestene gråter, forteller hun hvor takknemlig hun er for at hun kan snakke, slik at hun kan si noen ord til Anders. Og så takker hun alle som overtok konfirmasjonsforberedelsene da hun mistet taket på livet.

Selskap: Merethe hadde planlagt det meste til konfirmasjonen til Anders. Men andre måtte overta da hun ble rammet av hjerneblødning. Fra venstre Anders, Espen, Kåre, Merethe og Frida.

- Vi kunne sikkert hatt 150 kaker til konfirmasjonen. Det var så mange som ville bidra, smiler Merethe. Hjelpen hun fikk til konfirmasjonsdagen, var bare en begynnelse. Siden slaget rammet har familie, venner, slektninger og naboer vært ustanselig på tilbudssiden. Til jul fikk hun så mange porsjoner med kolakaker at mannen til slutt måtte bære noen ned i kjelleren.

- Jeg kommer meg ikke ned kjellertrappa, flirer Merethe som dermed også slipper å håndtere vaskemaskinen som står i underetasjen. Enn så lenge er det Kåre som har overtatt ansvaret på hjemmebane, godt hjulpet av Turid, mor til Merethe. Før lurte han på hvordan Merethe rakk alt mulig. Nå innser han at det ikke er mulig å ha den samme standarden lenger. De skal jo leve også.

Nye drømmer: Drømmen var å løpe maraton og sykle Trondheim-Oslo når hun ble 50 og fikk bedre tid til seg selv. 50-årsdagen nærmer seg, men drømmene er justert. Nå håper Merethe Claussen at hun skal klare å gå uten krykke.

Ut på tur med sykkel

- Du kan godt ta en pause nå.

Fysioterapeut Kari Mette Bangstad mønstrer Merethe. Det er tirsdag ettermiddag, og Merethe er i gang med den andre av ukas fire treningsøkter. Før spilte hun håndball, trente på treningsstudio og sprang gjerne en kveldstur i Estenstadmarka. Nå handler det om å få tilbake litt kraft i venstrefoten, tøye ut hånden som bare henger livløs, og ikke minst få litt bedre balanse. Hun sykler, hun ligger under ribbeveggen og tar situps, hun går på knærne, hun klatrer opp og ned på steppekassen og setter seg, reiser seg, setter seg, reiser seg. Men pause, det trenger hun ikke.

Lammet: Venstre hånd ble lammet etter hjerneslaget, men Merethe trener iherdig, i håp om å få tilbake noe bevegelse.

- Merethe er verdens beste pasient. Det er utrolig artig å ha henne her. Hun gir seg aldri, og det er ingen ting som er for vanskelig, smiler Bangstad.

Merethe har vært vant til å trene hele livet, derfor er det ingen ny situasjon med jevnlige treningsøkter.

- Men jeg har vært vant til at hvis jeg bare legger ned stor nok innsats, så når jeg de målene jeg setter meg. Slik er det ikke lenger. Det er mye jeg ikke vil klare, uansett hvor mye jeg trener, sier Merethe.

Hun er blitt avhengig av hjelpemidler for å håndtere hverdagen. En skinne for å støtte opp venstrefoten, et fatle for å gi venstrehånden hvile, en krykke for å kunne gå og en rullestol for å ta seg frem på lengre turer.

Ting tar tid: Hun levde livet i full fart, Merethe. Men det siste året har hun lært at selv det å bevege seg rundt i eneboligen på Valentinlyst, tar tid.

Armen er fortsatt livløs, hun kjenner ikke forskjell på om hun berører myk bomull eller en spiss nål. Venstre fot er heller ikke mye å stole på, men det skjer fremskritt. Hun har lært seg å gå igjen, det handler om å bruke hofta for å løfte frem foten, se etter at fotbladet finner stødig grunn og så støtte seg forsiktig til den svake foten. Høyre fot og høyre arm er som før. Men når en arm og en fot skal gjøre all jobben, er det ikke alt som går. For hvordan skal du skjære løk, skrelle gulrot, føne håret eller klippe negler med bare én hånd? Og når den ene hånden må holde krykken, så har du faktisk ingen igjen til å bære kaffekoppen inn til stuebordet.

- Bare det å snu seg i senga, er en stor jobb, sier hun.

Men hun har satt seg noen hårete mål for sommeren: I garasjen står en elsykkel, en trehjulssykkel. Med den skal hun dra på sykkeltur, både på sykkelveier og i marka. Til sommeren håper hun å kunne sykle ved Hjerkinn, en tur på fem mil som hun gjennomførte før hun ble syk. Snøhetta har hun besteget, men nå drømmer hun om å kare seg til fots til utsiktspunktet til Snøhetta. Og selv om bakkene er bratte i Estenstadmarka, er ikke Estenstadhytta uoppnåelig.

Sykkeltur: I tre måneder var Merethe Claussen til rehabilitering på Lian etter hjerneslaget. Der lærte hun seg å ta seg frem med trehjulssykkel. I sommer planlegger hun nye sykkelturer.

- Det jeg savner mest, er friheten jeg hadde før. Muligheten til å være impulsiv. Jeg har vært vant til å gjøre hva jeg vil. Jeg føler meg fanget i egen kropp. Alt tar så lang tid, sier Merethe.

Best i Europa

Femte etasje i nevrobygget ved St. Olavs Hospital er redningen for mange av dem som rammes av hjerneslag. Slagenheten ble opprettet i 1992, og førte umiddelbart til at dødeligheten ved slag ble halvert. I dag sier avdelingssjef Bent Indredavik at behandlingen av hjerneslag i Norge er i verdensklasse, og at St. Olavs er blant de beste i landet til å ta hånd om alvorlige hjerneslag.

Færre rammes: - Hjerneslag er nok ikke en sykdom vi kan utrydde. Men vi kan redusere antallet som rammes, sier Bent Indredavik, avdelingssjef ved avdeling for hjerneslag ved St. Olav.

- Det er ikke noe land i Europa hvor sjansen til å overleve et hjerneslag er så stor som her. Men vi jobber stadig for å kunne tilby en enda bedre behandling, sier han.

Norsk forening for slagrammede er enig i at behandlingen i akuttfasen er svært god. Men Arne Hagen, leder i foreningen, mener rehabiliteringstilbudet til slagrammede generelt er altfor dårlig.

- Konsekvensen kan bli at en istedenfor å trene seg tilbake til et normalt liv, blir pleietrengende, sier Hagen som tenker spesielt på eldre som kan bli sendt til et passivt liv på sykehjem etter hjerneslag.

Han sier at iherdig trening gjør at en stadig blir bedre og mestrer mer etter et hjerneslag.

- Rehabilitering og trening etter et hjerneslag er en livslang prosess. Hvis du slutter å trene, så blir du dårligere igjen, sier Hagen.

Tett på: Merethe har vært særdeles ivrig trener og supportermamma for de tre barna som har spilt håndball og fotball. I dag er det bare Anders (15) som bor hjemme.

Men hvordan er det mulig å motivere seg til å trene dag etter dag, med ørsmå fremskritt, i jakten på å få tilbake funksjoner en før tok som selvsagte?

Det er den utfordringen avdelingen for ervervet hjerneskade ved St. Olavs Hospital på Lian står overfor. Hit kommer såkalte unge slagrammede, de som er i starten av 60-årene eller yngre. Skadene varierer, alt etter hvor omfattende hjerneslaget har vært, og hvilken del av hjernen som er blitt skadet. Noen kommer med store lammelser, noen har problemer med språket og noen har mistet finmotorikken. Mentale endringer er også vanlig. Og mens noen får rask fremgang av trening, kan andre bli frustrert over at det går trått.

Så å si alle opplever at de har mindre kapasitet og blir lettere slitne.

- Når en del av hjernen er skadet, må den delen som er frisk, jobbe hardere. Det er litt som når noen av musikerne i et orkester er borte. Men det kan bli fin musikk likevel, sier Toril Skandsen, overlege ved avdelingen.

Hun opplever at de fleste er motiverte til å trene og tilpasser seg sin nye situasjon. Men hun er ikke i tvil om at mange opplever sorg over å tape funksjoner. Særlig når rehabiliteringsoppholdet er over, og en reiser hjem og møter hverdagen, mer eller mindre skadet av hjerneslaget.

- Den største fremgangen skjer de første månedene, deretter vil mange oppleve at det stopper litt opp. Da blir det viktig å lære seg å utføre aktiviteter på en annen måte og lære seg å bruke hjelpemidler slik at en mestrer sin nye situasjon best mulig, sier Skandsen.

Høyt blodtrykk

En tredel av dem som rammes av hjerneslag, har passert 80 år. Det å bli gammel, øker dermed faren for hjerneslag. Røyking, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, overvekt og diabetes er andre faresignal. Og én av fire som rammes, vil bli rammet igjen.

Det tøffe året: I april i fjor fikk Merethe Claussen hjerneblødning, i en alder av bare 48 år. Det siste året har hun trent iherdig for å gjenskape livet hun hadde før.

Merethe har forsøkt å finne svar på hvorfor hun fikk hjerneblødning. Hun var slank, veltrent og hadde aldri røyket. Kanskje var tempoet for høyt i hverdagen. Etter at hun ble lagt inn, viste det seg at blodtrykket var skyhøyt. Det hadde det vært over lang tid.

- Jeg var aldri syk og gikk aldri til lege. Men jeg hadde tenkt å ta en helsjekk da jeg rundet 50, sier hun.

Indredavik får ofte spørsmål om hjerneslag er arvelig. I Merethes familie døde mormoren hennes av slag i ung alder.

- I utgangspunktet er ikke dette en arvelig sykdom. Men risikofaktorene som høyt blodtrykk og mengden fettstoffer i blodet, er arvelig. Derfor kan en være familiært disponert for hjerneslag. Hvis noen i familien har fått hjerneslag før fylte 50 år, bør en sjekke seg jevnlig hos lege, sier Indredavik.

For Merethes del er det for sent å være etterpåklok. Hun tenker at hun har hatt uflaks, livet har tatt en annen retning enn hun hadde sett for seg, og det må hun håndtere. Hvor langt hun kan nå med tålmodig trening, vet hun ikke, men hun er realistisk nok til å innse at kroppen ikke blir som før, det blir ingen løpeturer eller hektisk jobbhverdag igjen. Det er en sorg hun må bære med seg. Fortsatt tenker hun mye på alt hun klarte før hun ble syk, og som nå er blitt umulig. Når det å gå lange fjellturer, være aktiv og bruke kroppen er en viktig del av identiteten, så krever det en ekstrem endringsvilje når en skal venne seg til et liv i sakte tempo. Men når det butter imot, så minner Kåre henne på hvordan hun var rett etter at hun ble syk. Da klarte hun ikke engang å sitte selv.

En hånd: Hun har bare en arm å hjelpe seg med, og har lært seg nye teknikker for å kle på seg og knytte skolissene. - Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av dagen jeg savner å kunne bruke begge armene, sier Merethe.

- Jeg prøver å bli flinkere til å glede meg over de små ting, sier Merethe. Nylig klarte hun å gå en runde med krykke i nabolaget, helt på egen hånd, kjente marssola varmet og hørte fuglene synge om vår. Da gikk hun til det brant i hofta, for hun er fortsatt et utemenneske. På Facebook deler hun tunge dager, men først og fremst fremskrittene og får tommel opp når hun går ned utetrappa selv, når hun går noen skritt uten krykke, når hun utrolig nok går på ski. Svømme klarer hun også, hun er blitt god på sunnmørsgrepet, smiler hun. Så viser hun oss hvordan hun trer på seg lua med munnen og en hånd, og ler: Du skulle sett meg når jeg tar på meg bh-en.

Venter på drosje: Førerkortet forsvant da hun ble syk, og nå er Merethe avhengig av andre når hun skal ut. Håpet er at hun blir så bra at hun kan kjøre bil igjen.

Nå gleder hun seg til påskeferie på hytta i Oppdal, hytta som de kjøpte for tre år siden som et utgangspunkt for både skiturer og fotturer i Oppdalsfjellene. Hun har knapt vært der etter at hun ble syk. Men nå ser hun frem til å feire påske der, sammen med familien. Om det ikke blir noen skitur eller topptur, så kan det være fint å sitte i hytteveggen, myse mot sola, kjenne at hun lever.

- Livet vil aldri bli som før, men det kan bli bra likevel, sier Merethe.