Nesten uansett hvor du befinner deg i Oppdal sentrum kan du se den hvis du svinger litt på kroppen og legger hodet bakover. Bratt bakover hvis du vil se toppen og kjenne noen hundredels frysninger. Oppdal er ikke Kitzbühel, men bakken i Hovdin er nesten like beryktet som utforløypa «Die Streif». Der ligger den rett i synet for skolebarn som lar blikket vandre ut gjennom klasseromsvinduet. Stupbratt, hele veien ned. «Kom og prøv deg på meg, lille tass», lokker den. Og det gjør de, så snart de er større enn neven.

På skjæret: Timon Haugan er sisteårs juniorløper, men tok sølv i årets NM. - Jeg vil kjøre i toppen av europacupen neste vinter. Hvis jeg er heldig får jeg prøve med i verdenscupen også. Her slicer han opp manchestersnøen i Hovdin.

Håkon Mjøen. Erik Håker. Odd Sørli. Før i tida, som det heter, kom det stadig toppalpinister fra fjellbygda. Vi kan ta med Aksel Lund Svindal også. Han gikk på skigymnaset i Oppdal før han ble utforløypenes comeback-konge, og en av tidenes største norske alpinister. Så har det vært litt stille siden. Men da NM i alpint i Narvik var ferdig siste helg i mars, hadde alpinister med bakgrunn fra skigymnaset på Oppdal rasket med seg sølv i utfor, gull i super-G og sølv i slalåm på herresiden, og bronse i superkombinasjonen for damer. Er det drømmen om å beherske Hovdin som setter spor? Er det fjell og skiheiser som gjør at alpinmiljøet i Oppdal svinger bedre enn på lenge?

- En bakke som Hovdin er selvfølgelig fantastisk, men bra folk er viktigere. I Oppdal har de entusiasme og en voldsom interesse for alpint, mener Aksel Lund Svindal.

- Det virker som om tanken på å leke og ha det artig er et særtrekk i skimiljøet i Oppdal. Kan du kjenne deg igjen i det?

- Ja, det tror jeg. Det ble kjørt ekstremt mye på ski på Oppdal. Det hadde jeg veldig godt av, og det var fantastisk gøy.

Pudderpar

Et av de mest minneverdige øyeblikkene i den norske skifilmen «Supervention 2» kommer når Lund Svindal og oppdalingen Eirik Finseth overvinner den stupbratte fjellveggen Tomahawk sammen i Alaska. Det er, naturligvis, ikke første gang de frikjører sammen.

- Da Aksel og jeg skulle kjøre et av våre første renn i Åre måtte vi stå lenge i snøføyk og kulde og vente på toppen. Etter rennet satte vi på oss frikjøringsskiene og dro rett ut og kjørte pudder, mens de andre la seg for å hvile. Det kan være noe der, sier Finseth. Oppdalingen var en minst like lovende alpinist som Lund Svindal da de gikk på skigymnaset sammen, men Finseth forlot portene og fant lykken i frikjøring.

Klippefast: - Det å finne seg litt egen snø og en klippe å hoppe fra. Du tror det er for høyt, men veit du vil angre om du ikke gjør det. Det er fegt bra, sier Eirik Finseth, supertalentet som heller ville fortsette å leke enn å konkurrere. I dag er han også trener for de minste i Oppdal alpin.

Verdens beste

«Det er tydeligvis ingen her som vil at jeg skal bli verdensmester!» Timon Haugan ropte frustrert til den intetanende familien sin en tidlig vintermorgen. Dette var før han ble så gammel at hukommelsen var aktivert. Det var nyttårsaften, og foreldrene ante fred og ingen fare ved frokostbordet. Det måtte da gå an å bli kjørt opp i bakken, mente gutten. Nå er Haugan tjue år, og antakelig verdens beste junior-slalåmkjører. I junior-VM i Åre i begynnelsen av mars ledet han rennet med åtte tideler før han gjorde en stor feil i andre omgang. I storslalåm tok han sølvmedalje. Tre uker senere, den siste helga i mars, tok han slalåmsølv i NM for seniorer i Narvik. Nå sitter han sammen med den femten år eldre Finseth og diskuterer skikjøring og alpinmiljøet i Oppdal. Begge er lidenskapelige pudderelskere. Det var ute i løssnøen Haugan forberedte seg til junior-VM.

- Det hadde falt veldig mye snø i Oppdal da, så jeg måtte ut og kjøre pudder. Jeg blir ikke noe dårligere skiløper av det. Heller tvert imot.

- Det er grunnen til at vi fostrer så mange gode skiløpere her, slår Finseth fast. Når du kjører utenfor løypa må du lære deg å takle uforutsette ting. Det tar du med deg inn i løypa, og blir en mer komplett skikjører.

I tillegg til fjellene og tradisjonen, selvsagt. De veit å komme seg raskt ned ei skråning i Oppdal.

Ikke så farlig

Dessuten, mener Haugan, er innstillingen til skikjøring og alpinsport annerledes enn mange andre steder.

- Det har aldri vært så veldig spisset i alpinklubben her. Vi får holde på i ro og fred når vi er små. Sør for Dovre er det noe helt annet. Der virker det som det er foreldrenes hobby å ha Norges raskeste unge! Det er helt hinsides når vi er på hovedlandsrenn, altså. Det går med mye fluor under skiene!

Finseth nikker. Kommer på noe klokt en kjenning av ham, en tilflytter, hadde merket seg.

- Alle voksne du møter i heisen her i Oppdal har jo vært norgesmester eller verdensmester i et eller annet på ski. De er ferdige med det, og kan holde seg i bakgrunnen når de får barn.

I motsetning til Finseth var Haugan ingen barnestjerne. En «late bloomer», med vidunderlig teknikk, kalte Kjetil André Aamodt ham under NM.

- Jeg hadde alltid god teknikk, men jeg kjørte aldri fort. Det var ikke noe stress rundt det. De andre var større og kraftigere enn meg, så de tok meg både på styrke og raskere linjer.

Nå er han solid, sier ekspertkommentator Aamodt under NM. Raskere, mer kraftfull og stabil enn de fleste. Kanskje debuterer Timon Haugan i verdenscupen neste vinter.

Her kan du prøve skiene selv i påsken.

Harde kår

I turistmaskinen Åre møter du lukta av øl og tyrkershots når du nærmer deg bunnen av bakken. I Oppdal lukter det sau. Distraksjonene er færre her. Nederst i Hovdin ligger klubbhuset til Oppdal alpin. Her sitter seksten år gamle Ylva Tone Riise Falksete og kikker opp på kordfløyelsmønsteret i den nypreparerte bakken. Hun er ikke fornøyd. Ikke fordi snøen er knallhard, nærmest som is. Men fordi hun ikke kan kjøre på den. Jo hardere, jo bedre for elevene på skigymnaset i Oppdal. På isen får stålkantene ordentlig grep, og de kan ligge på skjæret, leke med g-krefter og la skiene kaste seg inn i neste sving. Oppnå hastigheter som ville gitt fartsbøter nede på veien. Ylva går i første klasse på skigymnaset på Oppdal, men kjører ikke denne dagen.

- Jeg har litt vondt i ryggen, så jeg må hvile den, forteller hun. Litt hvile kan hun ha godt av. Det er ikke lite trening som skal til for at hun skal nå målet sitt.

- Jeg skal vinne World Cup sammenlagt.

- Det er et heftig mål. Hvor mye trener du nå?

- Mesteparten av tiden. Vi er i bakken på dagtid, og trener barmark på kvelden. Ellers er det restitusjon og skole.

- Hvordan restituerer du?

- Med lett trening. Eller så slapper jeg av med venner.

Barnebakke: - Jeg var nok ikke mer enn to år gammel da jeg var med i bakken første gang, forteller Ylva Tone Riise Falksete. Hun går i første klasse på skigymnaset på Oppdal, og har planer om å vinne verdenscupen etterhvert.

Sosialt

Snart er klubbhuset fullt av dem. Venner. Flere elever fra skigymnaset. Spenner klikkes åpne. Hjelmer legges på bordet. Det knitrer i matpapir. Svett hår strykes bort fra ansiktet.

- Jeg vet godt hva som skiller Skigymnaset på Oppdal fra resten av landet. Det er hard jobbing på miljø, forteller Øyvind Haraldsen. Sogningen var en lovende alpinist selv. Nå er han trener på skigymnaset.

- Som trenere og ledere er det vårt ansvar å legge til rette for et miljø med trøkk, entusiasme og glede. Noen ganger er det også jobben vår å hjelpe elevene til å finne ut om de vil bli toppidrettsutøvere. Det hender noen bytter fra alpint til frikjøring. Da opplever de gjerne det som en befrielse.

Ræser

Ylva Falksete har ingen planer om å bytte til frikjøring. Hun velger preparerte løyper og porter fremfor frikjøring og pudder. Hver gang. Nå har hun fått nok av å kikke opp i bakken. Hun rusler de få hundre meterne hjemom for å skifte til treningsutstyr. Et par hundre meter til, så er hun i idrettshallen. Bruker dagen til barmarkstrening for å stabilisere ryggen. Det må til, selv om det er morsommere i bakken.

- Det er ekstremt artig å være ute og kjenne på skigleden. Farten. Jeg føler at det å bli god på ski er vanskeligere enn å bli god i langrenn. Du må ha mange flere egenskaper. Det er mer prestisje å bli god i alpint.

- Med så mye fart - kan det være farlig?

- Det er ikke farlig, bare spennende. Det handler om å komme ut av komfortsonen. Du må tørre å gjennomføre arbeidsoppgavene. Spesielt i en så bratt bakke som Hovdin. Jo mer offensiv du er, jo tryggere er det.

- Hender det ikke at du er redd?

- Hvis jeg blir defensiv føles det skummelt. Men med en gang jeg klarer å vende om i hodet, og angriper løypa, blir det bedre.

Når neste vinter kommer er planen å ligge jevnt i toppen i internasjonale FIS-renn. Så langt har hun villet for mye når starten har gått, forklarer hun. Da blir det fort feilskjær som koster tid. «Normal is good enough», minner hun seg selv på.

- Hva tror du er hemmeligheten til Oppdal?

- Det er veldig aksept for å være seg selv. Vi har ikke klespress eller andre typer press på gymnaset her. Det sportslige nivået er veldig høyt, alle som er her vil bare bli best på ski. Jentemiljøet er ekstremt inkluderende og snilt. Alle hjelper hverandre. Jeg hører jo om at de andre steder er mer opptatt av klær, og mindre av kjøring.

Ikke ålreit med sau

For fem år siden var det knapt noen som ville gå på skigymnaset i Oppdal. Til høstsemesteret 2017 har de 26 søkere. Det er rekordmange. Både det og resultatene i NM bidrar til det gode humøret til Hallgeir Vognild der han sitter i bilen på vei hjem fra Narvik. Han er hovedtrener på skigymnaset. I NM har han bidratt som trener for flere med tilknytning til Oppdal.

- Vi trengte å få folk i toppen, men vi trengte også å jobbe med miljøet. Har du en saueflokk som spriker i hver sin retning, blir det ikke et bra miljø. Nå jobber vi mye med trivsel og samhold, og det skaper resultater over tid.

Mange av de nye søkerne er allerede blant landets aller beste alpinister i sin klasse. Det er morsomt at de beste søker til Oppdal, synes Vognild.

- Men hos oss er det plass også til «late bloomers». Mange steder er de opptatt av å bruke albuer og få tidlige resultat. Vi på bygda er litt mer laid back. Det er viktig å forklare foreldre og ledere at det ikke er viktig å være så veldig god når du er fjorten, femten år. På gymnaset bruker vi å si at det ikke har så mye å si hvor du kommer fra, bare du vet hvor du skal. Du kan bli så god du vil, bare du står opp om morgenen og gjør arbeidsoppgavene dine. Vi vil ha sultne ungdommer, men jeg tror det er sunt slik det er i Oppdal, at det ikke stilles så store krav for tidlig, selv om noen trenger et spark i rumpa. Unger er jo forskjellige.

Livslangt

Tape-biter i sandwichen. Gjennomstekt entrecôte. En farse av en hipsterburger. Vi hadde ikke lyktes helt med kulinariet på Oppdal. Før vi trådte femti år tilbake i tid, og åpnet dørene til tradisjonsrike Grøseth Kafe. Egg og bacon. Karbonadesmørbrød. Godt. Normal is good enough. Det er her tidligere verdensmester i telemarkkjøring Marius Møbius vil møte oss. Han er trenerkoordinator og hovedtrener i Oppdal alpin.

- Som mange andre har vi et overordnet mål om å ha med flest mulig lengst mulig, forteller Møbius.

- Dere er ikke alene om det. Men det ser ut som dere har fått det til å bli en kultur, slik at dere faktisk handler etter dette målet. Hvordan går det for seg?

- Noen må ha ansvaret for å følge opp i hverdagen. Heldigvis har vi mange trenere som er veldig dyktige på det skitekniske og sportslige, så jeg trenger ikke bekymre meg for det skifaglige. Jeg kan bruke tid på å sørge for at alle barna som trener i klubben blir sett, og får være med på sine premisser.

Allsidighet: - Vi er veldig for at unger skal gjøre mye forskjellig. Stå på ski når det er snø, andre ting når det ikke er snø. Det er veldig ødeleggende at idretter spiser av hverandres sesong, sier Marius Møbius, hovedtrener i Oppdal alpin.

Møbius er lektor, og jobber på skigymnaset. Han har gjort det han uhøytidelig kaller «superenkel forskning» på frafall.

- Jeg bruker å spørre elever hva som har vært grunnen til at de sluttet i ulike idretter. Det er aldri noen som har svart at de sluttet fordi opplegget ikke var ambisiøst nok eller at trenerne ikke var bra nok, konkluderer han. Før han forteller om det han anser som konkurranseidrettens tveeggede sverd.

- Barneidretten blir ofte sett på som et løp mot voksenidretten uten å ha verdi i seg selv.

- Ikke hos dere?

- Nei. Hovedmålet for meg er at barna skal bli minst halvparten så glade som meg i å stå på ski, resten av livet. Da har jeg lyktes.

Se bildene fra mange års påskeutfart her

Gul rakett

Han humrer litt selv når han ikke er helt sikker på hvordan startporten fungerer, tolvåringen Emil Aalde. Da humrer de andre litt også. Emil har tilbrakt mesteparten av barndommen på ski, men utenfor preparerte løyper. I år har han begynt med portkjøring. Blant annet.

- Jeg må stikke nå - jeg skal på trommeøvelse, sier han til treneren da han når bunnen av bakken.

- Ok - bra jobbet i dag, svarer treneren.

- Vi oppfordrer til å ha mange aktiviteter. Derfor var det mange tolvåringer med på treningen til fjortenåringene i går, sier Stein Kjartan Vik, også han tidligere verdensmester i telemarkkjøring, dagen etter.

- Hvis tolvårstreningen ikke passer overens med andre aktiviteter, kan de trene med en annen aldersgruppe i stedet.

Vik er styreleder i alpingruppa i Oppdal IL, Oppdal alpin, og en av flere pådrivere for en liten miljørevolusjon i midtnorsk alpinsport, forteller folk. Da han ble styreleder i alpinklubben var de omtrent 160 aktive alpinister under 16 år. Nå er de over 250.

- Vi ville bygge en kultur som er hyggelig og inkluderende. Da må barna også kunne være med på andre fritidsaktiviteter.

Ett par

Når Aksel Lund Svindal eller Henrik Kristoffersen er ferdige med en sesong, har de gjerne vært gjennom 15 skipar hver. Spesialstøpte sko. Reist rundt i jakten på sommersnø. Alpint er en dyr sport. For eliteutøvere.

- Vi har en trappetrinnsmodell i klubben, som anbefaler utstyr og aktiviteter for barn og ungdommer. Som tiåring trenger du for eksempel bare ett par ski, forteller Vik.

- Mange av barna vi så på fartstrening i går hadde lange ski?

- Ja - det var jo de eldste, som trente super-G. De har kommet på et nivå hvor det er naturlig å ha super-G-ski. Men de trenger ikke være nye. Skiene går gjerne i omløp og har stor gjenbruksverdi i mange, mange år. Du betaler nærmest en liten leie mens du har dem, før du selger dem igjen. Skiene mine egne barn kjørte på i går er åtte år gamle og funker veldig, veldig fint.

Styreleder: - I Oslo er folk som driver med alpint stinne av gryn. Sånn er det ikke i Oppdal, her er det vanlige folk, sier Stein Kjartan Vik. Han er styreleder i Oppdal alpin, og etter sigende også klubbens beste starter.

«Flest mulig, lengst mulig» gjennomsyrer alt, forteller Vik. Treningsavgifter. Skibyttedager. Ingen langvarige treningsturer.

- De som driver med alpint i Oslo er gjerne stinne av gryn. Sånn er det ikke i Oppdal. Her er det vanlige folk.

Sørpå kan et sesongopplegg for en tiåring fort koste over hundre tusen kroner, forteller Vik. I Oppdal kan du klare deg fint med under ti tusen for en sesong, hevder han.

- Det er helt unødvendig for en tiåring eller tolvåring å dra på langvarige sommerski-samlinger. Det er rett og slett «waste of money», selv om det hender vi kjører ned på Juvassbreen om morgenen med de eldste, har én overnatting og drar hjem. Vi skal kjøre mest mulig på ski her i Oppdal.

- Er det plass også for dem som ikke har et mål om å komme inn på skigymnas?

- Helt klart. Hvis klubben hadde hatt resultatmål for utøverne hadde det gått åt skogen. De beste er avhengig av de dårligste, og de dårligste av de beste. Selvsagt skal det feires hvis noen vinner, men vi skal også ta vare på dem som ikke vinner.

Hvit magi

En som har merket den økende interessen både for alpint og annen skikjøring i Oppdal er Trygve Sande, mannen bak fjellsportsbutikken VPG i Oppdal sentrum. Inkludert engrosvirksomhet og nettbutikk omsatte han for over 100 millioner kroner i fjor.

- Vi har hatt økt omsetning også her i butikken på Oppdal hvert år. Det merkes at det er mer interesse, sier han. Sunndalingen flyttet til Oppdal for å gå på skigymnas. Det ble det NM-sølv i utfor, slått av Kjetil André Aamodt, og en sesong som førstepuljekjører i utfor i E-cup av. Nå driver han sportsbutikk og trener barn i alpint. Det har vært jobbet godt i miljøene, både når det gjelder alpint, jibbing og langrenn, mener Sande.

Off piste: - Hvis det ligger til rette for det, kjører vi i skogen eller i løssnøen i stedet for i løypa, forteller Trygve Sande. Ved siden av å drive fjellsportbutikken VPG i Oppdal er den tidligere alpinisten trener i Oppdal alpin.

- Hovedmålet er at de skal ha det artig og bli glade i å være på ski. Det er ikke noe viktig mål at de skal ende opp som topputøvere. Så er det også sånn, at det er umulig å se på niåringer hvem som kommer til å bli gode når de er nitten år. Det å kjøre på ski på snø har jo en egenverdi. Det er hverdagsmagi vi kan dele med dem, og håpe at de har med seg resten av livet.