Ennå kjenner han ingenting av det som skal komme. Hodet er klart. Blikket fremdeles skarpt. Alt han har øye for er motstanderen som danser på den andre siden av buret, selvsikkert og aggressivt. Hans egne bein er sterke, de bare føttene fortsatt kvikke mot underlaget. Snart skal de fly gjennom lufta, tenker han. Snart er det bare ham. Snart er det bare motstanderen. Ennå enser han den brokete forsamlingen utenfor, ventende som pøbelen rundt skafottet. Han vet at de er der, vifter med armene og roper for å hisse dem opp under introduksjonen. Skimter dem gjennom nettingen, men ser dem ikke lenger. Hører dem ikke. Kjenner ikke lukten av dem, sigarettene de har røkt eller ølet de har drukket. Han vet bare at kampen som starter om noen sekunder allerede har vart i flere uker.

Renner av: - Dette er vektkuttet. Jeg ligger og "slapper av" i glohett vann for å få svettet ut de siste kiloene. Dette er dagen før kampen, en time før innveinga. Dette er dritt. Du liker ingen. Du vil bare veies inn og få spise.

Dagen før, under innveiinga, hadde han seiret i den innledende runden, slått vekten i bakken. Redusert seg selv til matchvekten på 61 kilo. Kristian Lindstrøm Skogmo er 168 centimeter høy og hvit som snø. Gresk marmor, med en eksplosjon av kobberrødt hår. Solide kjaker, små ører. Skuldrene brede, bringen dyp. Han buler ikke av muskler, men er bygget som en liten bjørn. Utenfor sesong veier han 74 kilo.

Den siste dagen hadde kiloene bokstavlig talt rent av ham. All væske hadde forlatt kroppen før vekta gikk i bakken. Så bar det oppover igjen, som når du treffer et springbrett. Mat og vann. Få tilbake kraft og styrke. Flere kilo. Reell matchvekt er nesten 69 kilo kraft og vilje. Et skinnende tempel.

«Fight»,sier dommeren.

Adrenalinet sender ilinger gjennom kroppen da han løper frem. Endelig skjer det.

Mørbanket: - Fy faen. Hahaha! Her tenker jeg «dette gidder jeg faen ikke mer!!». Det er starten av tredje runde. Thomas kommer inn og gir meg beskjeder. Jeg var så sliten. Da tenkte jeg virkelig at «seriøst, nå gidder jeg ikke mer.» Jeg var på nippet til å bryte, men jeg er glad jeg fortsatte. Her er jeg sliten. Pusten går tungt. Man orker ingenting, og vil bare legge seg ned. Her er det kondisen. Har ikke noe igjen i lungene, men det er ikke vondt. Jeg kjente meg veldig sliten og tom. Ikke noen annet. Jeg skjønner hvilken vei det går, men jeg vil ikke akseptere det. Man vil aldri gi seg. Eller, jeg vil, men føler at «Det skal jeg ikke!». Jeg skjønner at jeg ligger tynt an, men tror jeg fremdeles har en mulighet.

Da norske Alexander Jacobsen slo britiske Tim Wilde knock out.

- Det er som Mike Tyson sier. Alle har en plan,

før de blir slått i trynet!

Han ler godt, Kristian Lindstrøm Skogmo der han sitter i oktogonen. Det er det buret MMA-utøverne slåss i heter, ettersom det er åttekantet. Buret de har i Trondheim MMA er bare sjukantet, og derfor strengt tatt en septagon. Det duger det også. Det gikk ikke helt som han hadde planlagt da han gikk sin første proffkamp i MMA i Stockholm i februar i år.

- I ettertid tenker man alltid at «Jeg kunne gjort mer!». Bare jeg hadde gått ut til siden der og slått, liksom!

Han har drevet med MMA i snart fem år, etter tre år med taekwondo i hjembygda Grong. Det ble et svart belte i løpet av de tre årene. Deretter begynte han på Torshus folkehøgskole, på linja for kampsporten brasiliansk jiujitus, en, og det var det. MMA-toget hadde gått, med ham om bord.

- I taekwondo er det mange regler og begrensninger. For en liten person som meg, er det rett og slett noe dritt når du møter mange lange folk i konkurranser. De går bare inn, toucher vesten din, og så får de poeng, og så vinner de. Det er veldig frustrerende å ikke kunne gjøre noe. Ta tak i dem, legge dem i bakken eller slå dem i trynet.

Taekwondo er en fantastisk sport, sier han. Bare ikke for ham.

Hammertid: - Her var jeg ganske død. Det var rett etter at noen sa at han hadde vunnet. De bar meg ut. Jeg tenkte ingen ting. «Nå er jeg ferdig. Nå trenger jeg ikke tenke på diett, trening, etc.» På en måte fri. Men også skuffet over tapet. Skuffelse blandet med frihet. Veldig rar og ubehagelig men behagelig følelse. Kroppen kjennes helt forferdelig ut her. Hodet. Det er som å få en hammer som treffer deg i hodet. Det var det verste med hele skiten. Det kjentes ut som...jeg har aldri kjent noe så vondt i hele mitt liv. Bare intensiv smerte hele veien som bare trigget hjernen.

- Nå har du smakt på profflivet. Reist til Stockholm. Kjempet en grusomt hard kamp som endte i nederlag. Har det endret på synet ditt på sporten?

- Jeg tror jeg liker idretten enda bedre. Jeg fikk kastet meg ut i det mot en veldig flink utøver. Det gjør noe rart med deg når du konkurrerer på så høyt nivå. Det gir en ekstra mestringsfølelse. Denne kampen var så jævlig hard. Hadde jeg blitt knocket etter 10 sek hadde vært noen annet. Men jeg gikk tre jævlig harde runder. Ok, jeg tapte. Men jeg ga alt.

Hva det koster

Han hadde et mål om å bli verdens beste, veldig lenge. Men det koster. Kanskje for mye.

- Nå er det mer sånn at jeg får se hva som skjer. Det trigger meg ikke lenger. Jeg har lyst til å gjøre det bra for meg, for gymmet og for de hjemme. Viktigst kanskje er at jeg vil ha minner for meg selv. «Faen, jeg gjorde noe helt sinnssykt», liksom.

Skogmos kamp i Stockholm var arrangert gjennom kampsportorganisasjonen IRFA (International Ring Fight Arena). Sporten har flere organisasjoner, på lik linje med for eksempel boksing. Når det gjelder MMA har mange har hørt om den største og mest prestisjefylte organisasjonen UFC (Ultimate Fighting Championship). Det er der irske Connor McGregor er munnrapp mester, og trondheimer Emil Meek debuterte med seier i fjor. Kanskje kan Skogmo ende opp der - i sportens mest prestisjefylte organisasjon.

- Jeg ser ikke noe problem med å nå det hvis jeg jobber steinhardt. Men jeg har mange andre prosjekter jeg jobber med. Fightingen ... det er så hardt! Nå ser jeg det mer som en hobby, jeg satser ikke alt på dette, lenger. Hør her: Vi bor i Norge. Jeg velger dette. Jeg har vært trigget på det så lenge, men jeg har funnet ut at jeg har andre ting jeg driver med. Jeg trives veldig godt med animasjon og design. Jeg jobber tjue prosent hos et av byens ledende byråer innen film og animasjon. Jeg er god til mer enn å slåss.

MMA er der for å støtte opp om alle de andre tingene i livet hans. Gjøre ham selvsikker.

- Jeg er jo en liten type. MMA får meg til å bli mer trygg på meg selv på andre områder. Men akkurat nå tenker jeg ikke på å satse. Og du kan ikke være usikker hvis du skal holde på med dette. Du må ha et vanvittig driv for å våkne opp om morgenen for å gnu kroppen din mot en annen kropp, bli slått, dra hjem og spise og så dra ut og trene igjen. Jeg ble jævlig lei det til slutt. Proffkampen beviste at ... Ok, dette var det hardeste jeg har gjort i hele mitt liv. Men jeg ga meg faen ikke. Da sier det meg at jeg ikke kommer til å gi meg når det gjelder andre ting heller. Det er godt å vite. Men jeg gir litt faen i å nå opp til UFC akkurat nå.

Balansert hverdag

Folk driver med så mye rart. Trener seg opp til å ta Birken-merker, sitter tvekroket over modellbygging eller informerer seg selv om kjendisers gjøren og laden. Likevel. Det er unektelig en spesiell hobby å tilbringe tid med å slåss i et bur. Hva er det som gjør at du kan holde på med en så brutal sport?

- Samholdet mellom folkene på gymmet her er noe du aldri har sett i en lagsport. Det føles som en familie. Folk har sånn «passion» for det. Jeg er ikke idiot - jeg skjønner at det er dumt å bli slått og sparket i hodet. Alle skjønner det. Men det handler om så mye mer enn det. Det handler om å ha en strukturert og balansert hverdag. Jeg føler at jeg ikke har balanse hvis jeg ikke har vært på trening.

- Du kunne vel oppnådd det samme om du hadde vært på for eksempel taekwondo-trening?

- Ikke på samme måte, altså. Du må bruke hele kroppen absolutt hele tiden her. Det er annerledes enn andre kampsporter. Hvis jeg ikke er her, mangler jeg noe som trigger meg.

- Brutaliteten er reell, det ser ikke bare sånn ut?

- Det er jo brutalt. Men det er ikke den type voldsbrutalitet som det blir stemplet som.

- Jeg har jo sett noen klipp ...

- Det finnes klipp. Det er jo slåssing.

- For ikke lenge siden var det en som ble drept?

- En som ble drept?

- Og han som fikk trykket inn pannebrasken?

- Jajaja. Cyborg. Det er kampsport. Sånt kan skje.

Overmannet: - Dette er i tredje runde. Der blir jeg finished. Der taper jeg. Jeg har blitt slått en del. Rullet litt. Når jeg kjenner slagene hans der, så gjør hvert slag vondt i hodet. Da stopper dommeren det. TKO. - Var du på nippet til å gi deg? - Nei. Hehe. Aldri! Så lenge jeg kan røre meg, er det det bra. Det var rett av dommeren å stoppe kampen, men det var også rett å ikke gi seg. Det viser at jeg vil. - Det viser også at du er villig til å ta en del skade? - Ja, er jo litt dum sånn sett. Men - ta skade av ting som en blir litt kjent for. For å gjøre en bra kamp. Da blir man kjent for det. «Ay, Skogmo, ja. Han gir seg ikke så lett.». Jeg er en tøffing, da. Det er bra.

- Ser du for deg selv med inntrykt panne?

- Nei. Jeg gjør aldri det. Man gjør aldri det. Før det skjer. Man ser ikke for seg å ramle på sykkel heller. Man kan ikke gå rundt og være nervøs for det, da kan man ikke drive med denne sporten. Kan ikke være nervøs hver dag for det. Det har skjedd. Det kan skje. Men som regel så skjer det ikke.

- Vet du noe om skadefrekvensen?

- Det har jeg ikke peiling på. Jeg sitter ikke med informasjon om det. Men jeg tror det er mindre hodeskader enn boksing, men alt i alt er det kanskje flere skader, siden vi driver med sparking og bryting.

- Er det sånn at du vil skade noen når du går inn i buret?

- Nei. Jeg vil aldri skade noen uansett. Det er fælt å slå noen til de ikke kan gå lenger. Det jeg gjør er at jeg prøver å stoppe en fyr. Ikke at «Nå skal jeg ødelegge den fyren der!». Jeg vil egentlig heller få inn en hodelås, slik at han gir seg eller sovner.

- Har du fått skader selv?

- Noen hodeskader har jeg nok fått. Jeg fikk hjernerystelse etter denne kampen. Men nyere forskning viser at det er ikke det verste som kan skje.

- I andre sporter er de jo mer og mer bevisst på at det er langtidsskader av hjernerystelser. Du virker ikke som du tror det skal ramme deg?

- Jo da, jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner risikoen for det. Jeg tenker på det. Hver dag. Skal jeg holde på med dette, har jeg det ikke så kult når jeg er femti. Man betaler en pris for å ha det jævla fett.

- Hva tenker du at du skal gjøre med motstanderen når du går inn i buret?

- «Nå skal jeg faen meg vise deg!». Men også den avslappede følelsen av at jeg skal få vise hva jeg er veldig, veldig god til.

- Tenker du at hvis du skader ham, skader ikke han deg?

- Ikke slik du sa det. Mer som at jeg skal ødelegge våpnene hans før han skader meg. Ødelegge armene, jabben, hooken hans før han skader meg.

- Å knekke arma hans?

- Neineinei! Det er ikke sånn du tenker i det hele tatt.

- Ja, men det er jo det? I kampen hadde du vel blitt fornøyd om noe knakk?

- Jeg hadde vel tenkt «yes, jeg vant», og rett etter «Å faen i helvete hva skjedde nå?». Du blir jo i sjokk.

- Klarer du å ikke være personlig? Du snakket om å gnu kropper.

- Ja. Det er ikke personlig. Bare sport.

- Er du sint under en kamp?

- Nei. Det koster for mye energi.

Publikum: - Da jeg var ferdig hevet jeg bare arma og gikk rett ut. Brydde meg ikke om publikum da.

Han jogger rolig ut til tredje runde. Hjertet er sterkt, blikket klart. Beina ikke så sterke. Han prøver noen lave, litt slappe spark. Prøver å ta tak i Morad, men ramler. Der blir han liggende. Straks kjenner han Morad over seg, og slagene regner. Hodet. Haken. Kinnet. Øret. Så saktere. Dunk. Dunk. Han blir hele tiden svakere mens de ligger på bakken. Dunk. Dunk. Dunk. Dunk. Dunk. Dunk. Hodet. Hodet. Hodet. Publikum klapper taktfast og jubler, men han hører dem ikke. De vet at det er avgjort. Det gjør han også, men han vil ikke gi seg. Ikke faen. Dommeren griper Morads arm raskt, før den treffer ham på haken igjen. Det er over. Han har tapt på teknisk knock out.

Han kommer seg opp i knestående, mens Morad er oppe og danser seiersdans. Kneler og omfavner ham. Takker for kampen. Danser videre.

Kristian Lindstrøm Skogmo bare sitter. Fremdeles et tempel, men lyset er slukket.

Over: - Der var jeg jævla skuffet. Jeg satt der bare. Innser at jeg har tapt. Så stor skuffelse som du gir deg selv. Både deg og teamet rundt deg. Som du bare... jaja. Jeg følte at jeg kunne gjort mer, men han var jo bedre. Bare en stor skuffelse, egentlig.

Slik gikk det da MMA-proffe Emil Meek debuterte i UFC.

Les om da MMA-proffen Emil Meek fikk iskrigeren til å besvime.