Men det var ikke noen selvfølge. Påsken var sen, og byen fristet med gryende vårstemning. Og det var usikkert hvordan snøforholdene var lenger oppe i dalen. Og hva med værmeldingen? Kan man stole på den? Og det er helt latterlig hvor mye klær, mat og utstyr du må pakke ned for noen få dagers utflukt. Det er nesten så vinninga går opp i spinninga. Det ble håndsopprekning, for eller imot. Eldstemann stemte for. Han vet hvor morsomt det kan være bare snøen er bratt nok. Minstemann stemte mot. Han vet at det betyr flere dager uten internett og Youtube. Min stemme ble avgjørende.
Det ble en bra påske. Riktignok ikke en sånn du ser på Facebook, med store, åpne vidder uten et eneste skispor. Med en knallblå himmel som presser seg ned mellom taggete fjell langt borte i horisonten. Nei, det var akkurat nok snø til at brett og kjelker fikk kjørt seg. Vi fikk til en hoppbakke med k-punkt godt over fem meter. Og vi fikk stablet opp den obligatoriske snøborgen. Med blokker sirlig skåret ut av tettpakket snø. Konstruert med kirurgisk presisjon for å slippe solen inn, slippe bålrøyken ut og holde vinden ute. Det ble lange utedager og sene innekvelder med kort og brettspill. Og beskyldninger om juks i alle retninger. Det ble både påskeegg, påskekrim og påskenøtter. Det ble grillpølse og solbærtoddy, appelsiner og Kvikk-Lunsj.
Men det beste med å dra bort i påsken er å komme hjem igjen. Vi var ikke borte så lenge. Bare i 78 Youtube-videoer, ifølge eldstemann. Det er ikke den tiden det tar å se 78 filmer, men den tiden det tar før en gjennomsnittlig elleveåring har fått 78 varsler om nye innslag på kanaler han abonnerer på. Det er ikke lenge, men det var likevel som å komme hjem til en annen planet. Den siste snøflekken i hagen var borte. Tulipanene (det er to) har så vidt begynt å presse seg gjennom det øverste torvlaget. Og det kan skimtes et ørlite grønnskjær i hekken. Slutten på påsken markerer starten på noe annet. Det er vår, det er lyse kvelder, det er varme dager, det er snart sommer. Det er slutt på å skrape is på frontruta om morgenen. Snøskuffene, både den lille og den store, kan stues ned i kjelleren sammen med akebrett og rattkjelke.
Men for å få plass i kjelleren, må jeg selvfølgelig ta ut gressklipperen først. Og hekktrimmeren, kompostkverna og syklene, som trenger en skikkelig overhaling før de går gjennom EU-kontrollen. Jeg må finne frem stigen, så jeg får lappet på de hersens takrennene. Og tåler dreneringa et år til? Holder det med et par strøk maling på vestveggen, eller må jeg skifte bordkledning i samme slengen? Og hadde det vært mulig å se ut gjennom gruslaget på vinduene, skulle jeg tatt stilling til om syrinhekken fortsatt er en hekk, eller om det er villmark moden for flatehogst. Og er dette egentlig en plen, eller er det bare en samling truede arter av mose som ikke er funnet i bynære strøk på hundrevis av år?
Man kan miste motet av mindre. Jeg tror jeg skaffer meg en egen konto på Youtube og venter på at snøen legger seg igjen.
Les flere tankestreif her!