Trening hele dagen og møter med folk. Portør Mona Andreassen kunne ikke hatt det bedre.
Navn: Mona AndreassenAlder: 51 år.Stilling: Pasientportør St. Olav DriftsserviceArbeidstid: 08.00-15.00/07.00 - 15.00/14.00 - 21.00/11.00 - 19.00. Seks ukers turnus, arbeid tredjehver helg.Tid i jobben: Fem år. Servitør og bartender på Britannia Hotell før det.Inntekt: 500 000Utdanning: Det var ikke krav til formell utdanning da jeg begynte, men interne kurs blant annet i livredning. Men i 2016 kom det krav om fagbrev.
Ta oss gjennom arbeidsdagen din?
- Jeg begynner gjerne klokken åtte, og har en telefon som verktøy. Jeg logger meg inn på den, slik at han som sitter og styrer oppdragene ser at jeg er kommet på jobb. Oppdragene kommer inn til ham fra de ulike avdelingene, så delegerer han dem videre til oss portører. Telefonene har GPS, slik at de ser hvor vi befinner oss og kan dele ut oppdrag tilpasset hvor vi er i husene. Vi har tretten bygninger her som vi går på, over hele St. Olav. Oppdragene spenner over alt fra at livet begynner, å følge noen som nettopp er født til pasienthotellet, til en siste reise, der noen dør og forlater oss. Så har vi alt imellom. Det kan være fra legevakt til røntgen, noen som skal flyttes til en ny avdeling. Alt som har med pasienter å gjøre. Vi triller og transporterer. Vi jobber selvstendig hver og en, det er du selv som tar avgjørelsene underveis på oppdraget. Hvis pasienten blir dårlig, må vi selv avgjøre hva vi skal gjøre. Skulle de være så uheldige å få hjertestopp, da må vi ringe 113 før vi setter i gang med livredning, som vi er lært opp til. Det kan være vi ser pasienten blir litt dårlig underveis og får vansker med å puste, da må vi sørge for at de setter seg litt opp og får pustet bedre. Men de fleste turene foregår normalt og greit. De vi portører går med skal ikke ha behov for medisinsk hjelp underveis, det skal være mulig å frakte dem uten at det skjer noe. Hvis det er tvilstilfeller, har vi med sykepleier eller lege.
For dere er ikke medisinsk personell?
- Nei. Men vi er en brikke i helheten. Uten oss hadde de ikke klart seg, og uten dem hadde vi ikke visst hva vi skulle gjøre. Så vi utfyller hverandre.
Det blir en del gåing?
- Veldig mye. Det vanlige har vært en og en halv mil, nå er vi oppe i to mil per dag. Det er seks hundre oppdrag på 24 timer, som fordeles på de skiftene vi har. Mest på dagskiftet, ettersom det er da alt er åpent. En portør har gjerne 25 oppdrag i løpet av et skift.
Er det tungt arbeid?
- Nei. Men det er mye gåing, så vi må ha gode sko. Men det er ikke tunge løft.
Du synes det er god trening å gå?
- Veldig god! Det er ikke mange som får trene i arbeidstiden - vi får til og med betalt for det! Og har du ledig tid mellom oppdrag, kan du ta deg et femminutt med hvile. Du blir jo fysisk sliten av å gå to mil om dagen.
Du må drikke litt vann, rett og slett?
- Vann er viktig, ja. Sprit til hendene, og drikke litervis med vann!
Pass på at du ikke gjør det omvendt!
- Hahahah. Nei, det går ikke.
Hva var det som gjorde at du valgte denne jobben?
- Jeg fant ut at det handlet om å jobbe med mennesker. Det handler stort sett om å være med folk. Her er det også folk i en sårbar
posisjon. Og det er en fysisk jobb. Jeg liker å røre meg, å være i vigør. Dessuten er det veldig variert, det er ingen dager som er like. Og så er det veldig sosialt utover å treffe pasientene. Vi er sju tusen ansatte på St. Olav. Jeg treffer nye folk hver dag!
Føler du at jobben du gjør blir verdsatt?
- Ja, så absolutt! De fleste tenker at sykehuset drives av mange sammen. En lege er avhengig av renholdere, portører, de som lager mat, det er så mange andre som er like viktige for at helheten skal fungere. Så jeg føler at vi blir veldig verdsatt, også av pasientene. Vi har fysisk mye tid med dem, og kan gjerne være hobbypsykologer for dem som vil fortelle litt, og taushetsplikta gjelder like mye for oss som for alle andre her. Vi får høre utrolig mange historier. Det er både givende og lærerikt.
Kommer du til å være her resten av yrkeslivet ditt?
- Jeg skal være her til jeg går av med pensjon, jeg! Det er da ikke noe annet sted jeg får møte så mye folk, får gratis trening og så mange forskjellige arbeidsoppgaver. Det må bli her!
Er arbeidsplassen trygg?
- Absolutt. Det blir flere og flere eldre og syke, det blir mer og mer behov for oss. Uansett hvor gode roboter blir, kan de ikke tenke og føle som oss. Mennesket kan ikke erstattes.
Hvor mye bestemmer du selv over arbeidsdagen din?
- Avgjørelsene er det jeg som tar, selv om jeg får oppdragene på telefonen. Vi har stor grad av medbestemmelse.
Vil du si at du er en del av arbeiderklassen?
- Ja. Jeg er med i fagforeningen, det synes jeg er viktig. Vi er sterkere jo flere vi er.
LES KOMMENTAR: 1. mai-fanene som forteller om et helt annet Norge
Fem minutter er alt som trengs. Mekaniker Magnus Aunan elsker en en hullete vei.
Alder: 29 år.
Stilling: Mekaniker, Aunan bilverksted, Skaun.
Arbeidstid: 7.30 - 16.00.
Tid i jobben: Begynte i november 2016,
har jobbet som mekaniker i ti år i byen.
Inntekt: 500 000
Utdanning: To år videregående skole,
lette kjøretøy. To år lærling.
Ta oss gjennom arbeidsdagen din?
- Det står som regel kunder og venter når jeg kommer. Det første jeg må gjøre er å drikke kaffe - jeg bruker å komme ti minutter før vi åpner. Så er det å gå i gang. De står og venter på EU-kontroll og andre småoppdrag.
Er det du som åpner verkstedet?
- Nei, det er kundemottakeren. Jeg må ut og prøvekjøre først, for å se om det er noen ulyder før jeg kjører den opp på bukken. Når du har holdt på i ti år, så kjenner du igjen lydene. Da vet du hva du skal se etter. Det er veldig viktig å prøvekjøre, du merker mye på prøveturen. Jeg trenger bare fem minutter - det er så hullete veier her, vet du! Alle biler har sine typiske feil, selv om det er veldig mye som er likt. Det har blitt mye dilldall, som ryr sunt på alle sammen.
Er det slitsomt?
- En EU-kontroll er ikke så slitsom. Men mye annet kan være det. Så mye som vi salter veiene, er det mye som ruster fast, så vi må ta ordentlig i. Ellers er det en del tunge løft, når vi skifter girkasser, kløtsjer og slikt. Vi bruker å være to eller tre stykker for å løfte ut girkasser. På slutten av arbeidsdagen prøver vi å rekke å bli ferdige. Vi har såpass mye å gjøre her oppe, at vi av og til sliter med å bli ferdige i tide. Det blir en del overtid. Enkelte dager er det godt å dra hjem, når en har praktes mye. Det er mye prakk med nye biler. Alt er så trangt. Må jo plukke av så mye for å gjøre enkle ting. Da går det med mye tid. Det er jo satt opp jobber på deg en dag, og det er beregnet hvor mye tid hver enkelt jobb skal ta. Med én gang du støter på et problem, blir jo det prakk og problemer med å bli ferdig i tide. Da må vi for eksempel bruke induksjonsvarmer, for å varme opp mutteren så den utvider seg.
Er det mye skader?
- Ja, det er mye blånegler og kutt. Men det har blitt en mye sikrere arbeidsplass.
Løsemidler?
- Jo da, men vi har jo avsug. Det er blitt bedre, men det er ikke bra. Vi trekker inn mye skitt. Og mye inn i hendene. Bremsevæske og forskjellige oljer. Hjelper ikke med hansker heller, for det trekker gjennom.
Er det jobber du ikke har lyst til å dra hjem fra?
- Ja, det er klart, hvis jeg er på vei til å løse et problem. Gjerne noen elektriske problemer. De kan være ekle. Men når en først har begynt, er det greit å få det ferdig uten avbrytelser.
Hva gjorde at du valgte yrket?
- Alltid vært interessert i bil. Jeg begynte å kjøre bil da jeg var tolv, tror jeg. Så snart jeg nådde ned til pedalene. Det var på åkrene, ikke på veien. Så har de ringt og mast på meg herfra i noen år. Til slutt fikk jeg så gode lønnsvilkår at de fikk viljen sin. Pluss at jeg var lei av å kjøre til byen.
Hva er det beste med jobben?
- Utfordringene. Jeg liker å prakkes. Eller, løse problemene i hvert fall. Hvis det er en bil som har vært andre steder, og de ikke har greid å løse problemene. Det blir en mestringsfølelse når du klarer det.
Er det noe som kunne vært bedre?
- Nei. Det er egentlig ingenting. Mindre av all den oljen, kanskje.
Er jobben din verdsatt?
- Det er både ja og nei. Mye forskjellige kundeforhold. Mye forskjellige folk. Noen er takknemlige, noen mener det er dyrt. Ute i samfunnet synes jeg ikke mekanikeryrket blir verdsatt så høyt sammenlignet med andre praktiske yrker.
Skal du være her resten av yrkeskarrieren?
- Har ingen andre planer, men det spørs jo hvor lenge jeg klarer å holde på. Det er slitsomt for armer og skuldre. På merkeverksteder jobber de sjelden mer enn ti - femten år på gulvet før de blir flyttet inn på kontor. Jeg kjenner selv at det rister litt i hendene etter arbeidet noen dager.
Hvor trygg er arbeidsplassen din?
- Den er trygg. Folk er glade i å kjøre bil.
Det kommer ikke noen roboter og tar over?
- Nei.
Hva med elbiler - der er det ikke så mye vedlikehold?
- Nei, det er mye mindre av det. Men det blir jo alltids mer folk og flere biler. Ting går jo i stykker på elbiler også, selv om det ikke er så mye service.
Ville du anbefalt mekanikeryrket til ungene dine?
- Ja, det tror jeg. I fremtiden blir det jo lettere også, når du slipper alt det oljebaserte.
Hvor mye bestemmer du selv over arbeidsdagen?
- Ganske mye. Vi kan diskutere oss imellom hvilke biler vi skal ta. Det er greit å ikke bli fortalt alt du skal gjøre, og hvordan.
Føler du at du er en del av arbeiderklassen?
- Ja, det er jeg. En av dem som ikke sitter på kontor. De på gølvet. De som har litt lavere lønn enn de som sitter på toppen. De fleste er jo en del av arbeiderklassen.
Er du organisert?
- Nei. Ettersom jeg hører får ikke folk så mye hjelp. De betaler for ingenting.
LES OGSÅ: Tidligere LO-leder Yngve Hågensen snakket mest om solidaritet da han var i aksjon på 1. mai i fjor
En smashing jobb: Alt startet med konfekt for produksjonsarbeider Elin Rønning
Navn: Elin Rønning
Alder: 53 år.
Stilling: Fagarbeider i næringsmiddel-produksjonen på Nidar.
Arbeidstid: 07.00-15.00.
Antall år i jobben: 36 år.
Inntekt: 470 000
Utdannelse: Fagbrev - tre måneders skolegang i regi av bedriften.
Ta oss gjennom arbeidsdagen din?
- Det første jeg gjør om morran er å gå i garderoben for å skifte til arbeidstøy, hvitt for oss i produksjon, før jeg stempler inn klokka sju. Da møtes vi for å se arbeidsplanen og hvilken maskin vi skal være på den dagen. Som hovedverneombud har jeg hatt noe fleksitid, men når jeg er i produksjon, må jeg være der til oppsatt tid, det er ikke bare å stikke av og la de andre stå der. Det kan være opp til seks personer på en maskin. Vi passer på maskinen, tilrettelegger for skifte av folie og slike ting. På de mindre pakkemaskinene kan de aller fleste operatørene gjøre alle oppgavene. Da får vi også god rullering på arbeidsoppgavene på maskinen.
Hva med pauser?
- Vi avtaler rekkefølgen på kvarterspausene, ett kvarter før mat og ett kvarter etter mat. Vaffel og kaffe rekker du så vidt på et kvarter, og vi har innmari gode vafler her på Nidar! Men når vi har matpause, går vi samlet, da kommer det avløsere inn fra en annen avdeling og tar av produkter på linja, som vi så kan pakke senere. Felles matpause er viktig for arbeidsmiljøet. Hver fredag blir det karbonade og wienerbrød på meg, hehe. Og etter mat, er det tilbake igjen. Men det er viktig at vi selv følger med på klokka, sånn at ikke noen tar lengre pause enn andre.
Men hva om du plutselig må på do?
- Ja, da hehe, du må slippe å holde deg til neste pause! Så da blir det en kollega som må jobbe litt ekstra for deg.
Og du har vært her i 36 år! Hvorfor valgte du akkurat denne jobben?
- Jeg hadde familie som jobbet her. Vi er fem søsken, og fire av søsknene har hatt arbeid her. Den eldste søsteren min jobber her fortsatt. Og så var jeg her i arbeidsuka i åttende klasse og syntes det så bra ut. Jeg var ikke mer enn 17 da jeg begynte. Jeg var heldig og fikk jobbe de par månedene før jeg ble 18, for det er egentlig 18-årsgrense for å stå på maskin. Men det er viktig å understreke at alle får opplæring før de starter opp som ny på en maskin.
Hva er det beste med jobben?
- Trivelige kolleger, og jeg trives med det jeg holder på med. Jeg har utfordringer. Og er fornøyd med lønna. Og det ligger nær Tiller, der jeg bor. Det er en fin arbeidsplass.
Du har funnet jobben for livet, du?
- Ja, jeg tror vel at jeg vil være her. 10-15 år tilbake søkte jeg faktisk politiskolen, men kom ikke inn. Så ble jeg værende her, og det er fint. Vi har et godt arbeidsmiljø og et sykefravær som er innenfor målsetting.
Noe du kunne tenkt deg annerledes?
- Nei, det utlyses jo innimellom stillinger internt som arbeidsledere, og det er fullt mulig å søke på dem. Men jeg har så trivelige kolleger, og jeg vil heller ha dem som kolleger enn å lede dem.
Føler du at arbeidsgiver verdsetter jobben du gjør?
- Ja, det gjør jeg! Vi har julebord, får påskepakker og sommerpakker og julegaver. Til jul får vi en stor eske forskjellige varer fra Orkla-konsernet som konsernet gir til alle sine ansatte. Og hvis vi setter rekord på en maskin, kan vi feire det med kake i avdelinga.
Du blir ikke lei av søtsaker da?
- Nei da, det er viktig ikke å bli lei. Jeg har jobbet her siden ’81, men har fortsatt Troika som favoritt. Lukta av Troika bringer meg ennå tilbake til den første tida mi her.
Føler du at jobben og fremtiden er trygg?
- Ja, jeg føler at dette er en sikker bedrift. Vi har feiret hundreårsjubileum og har en eier som er norsk, og som har investert i mange nye maskiner. Så jeg føler de vil satse på oss.
Ville du anbefalt denne jobben til ungene dine?
- Jeg anbefaler ungene mine å skaffe seg en utdannelse og ellers følge magefølelsen. Min magefølelse er at jeg vil være på golvet, sammen med kollegene. Følger man magefølelsen, tror jeg man vil gjøre en mye bedre jobb.
Føler du at du har innflytelse på egen arbeidshverdag?
- Jo, jeg synes arbeidsgiveren min er flink til å spørre folk som er i produksjonen om de ønsker å være med i forskjellige prosjekter som for eksempel innkjøp av maskiner og skifte av leverandører.
Ser du på deg selv som en del av arbeiderklassen?
- Ja. Mannen min jobber også innen næringsmiddelproduksjon, på Tine på Heimdal, så det gjør jeg absolutt! Og nesten alle oss rundt 150 i produksjonen her på Nidar er organiserte.
Alltid på post. Vaktmester er Torbjørn Thomassens drømmeyrke - hadde det bare ikke vært for alle flaggdagene!
Navn: Torbjørn Thomassen
Alder: 68 år.
Stilling: Driftsleder Melhus kommune.
Arbeidstid: 07.00 - 15.00.
Antall år: Siden 1. januar 1981
Inntekt: 410 000
Utanning: Fagarbeider, reparatør.
Ta oss gjennom dagen din?
- Når jeg kommer på jobb sjekker jeg på datamaskina om ventilasjonsanleggene går. Før måtte vi gå til alle rom og sjekke. Det likte jeg egentlig bedre, fordi da kunne du høre om noe var feil. Når folkene begynner å komme på jobb, da begynner det å ringe i telefonen! Det er 150 - 200 stykker som skal ha hjelp til forskjellige ting. Det er lysrør som har gått, lekasje på do, servant som lekker, taklekkasje og en russerevy jeg skal kjøre lys og lyd på - alt mulig. Så kommer renholderne. De ser mye som må utbedres som de gir beskjed om. Nøkkelkort skal produseres, søppeltømming. Rubbel og bit. Det er veldig, veldig forskjellig. Jeg har også med utleie av kultursalen å gjøre, for eksempel til Riksteateret.
Er det mye kroppsarbeid, eller mest administrasjon?
- Det er begge deler. Nå er det jo spyling. Det er svintungt arbeid, å trekke brannslanger rundt. Og plenklipping. Det er mange kvadratmeter plen! Jeg har bautaen her borte, over falne under krigen. Før hadde vi den nede på Øysand, det jugoslaviske monumentet også. Men det har vi lurt på Ottervik i Trondheim nå. Det viste seg at det lå på grensa til Trondheim. Vi har hatt det i mange år, nå skal de ha det noen år.
Du er mye ute og går?
- Ja, det blir det. Det er bra. Jeg har ikke vært borte fra arbeid siden 1981. Har hatt vondt i ryggen, men vært på arbeid. Jeg jobbet jo i deltidsbrannvesenet her i 31 år. Vi var veldig tidlig ute med redningsbil i Melhus, så vi hadde mye dritjobber i begge fylkene. Kollisjoner før i tiden var ikke som de er i dag. Da var det Mazda 323 og Datsuner. Jeg tror nesten jeg har norsk rekord i å ta ut omkomne, altså.
Hvorfor jobbet du der i tillegg?
- Det var økonomi, ja. I tillegg til at det var spennende.
Hva var det som gjorde at du valgte dette arbeidet?
- Jeg jobbet i byen før, men det var forferdelig langt å reise. Da det ble ledig jobb her, søkte jeg på det. Vaktmesteryrket valgte jeg fordi jeg var på jakt etter jobb sør for byen. Har trivdes godt med det, men det er mye kvelds- og helgearbeid. Første påskedag er det flagg opp og ned. 17. mai skal det flagges i hele Miljøgata. Jeg jobber to timer alle flaggdager.
Hva liker du best med jobben?
- Jeg treffer veldig mange trivelige folk, og har ansvar for veldig mye. Jeg kunne selvsagt ønske meg mer fritid, fordi du er veldig bundet. Jeg må jobbe alle dager hvor flaggene skal heises. Normalt skal jeg opp med ett flagg. Men første mai er det mange, da er det tredve.
Føler du at jobben er verdsatt?
- Ja. Veldig. Her har jeg både takkekort på veggen og en gjestebok. Alle som har vært her og brukt kultursalen skriver en takk her. Sven Nordin for eksempel - det var en trivelig kar. Han satt der du sitter nå. Det gjorde både Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland også. De sitter gjerne her og venter og prater med meg før de skal inn i kultursalen. Jeg holdt jo på å hive ut Wenche Foss da hun kom for å holde forestilling! Jeg satt her og ventet, og så kom det ei kjerring. Jeg kjente henne ikke igjen uten parykk, vet du!
Ville du anbefalt denne jobben for ungene dine?
- Nja. Ikke utpreget når man har små barn. Man er veldig bundet.
Hvor mye bestemmer du selv over arbeidsdagen din?
- Jeg legger det opp selv. Jeg får inn jobbene, og så tar jeg det som brenner mest først. Så jeg styrer ganske mye. Men, er det vinter er det jo snø og brøyting og strøing. Om våren er det klargjøring for sommer. Gjødsling og beplanting. Om sommeren plenklipp. Om høsten løvriving og klargjøring til vinter. Det er årstiden som planlegger for meg!
Er du organisert?
- Ja, det har jeg vært siden 19.10.1968. Norsk jern og metallarbeiderforbund. Har vært
tillitsmann også. Jo flere som står sammen, jo sterkere er vi.
Føler du at du er en del av arbeiderklassen?
- Ja, det må jeg si at jeg er, ja! Jeg har arbeidet i over 50 år! Alle er jo arbeidere, men arbeiderklassen er vi som føler at vi må på arbeid hver dag, for å få samfunnet til å gå rundt. Som føler et visst ansvar. De som er litt over, de har ikke det samme æresbegrepet for å gå på arbied. De har lettere for å være borte.
Finnes det en arbeiderklasse i dag?
- Jeg vet da søren. Hvis du ser på dem som sitter i kommunestyret her, kan du i hvert fall ikke si at Arbeiderpartiet er en arbeiderklasse lenger. De kjører Porsche 911 og greier.
Frisøryrket ble den kreative løsningen for Nina Rønning.
Navn: Nina Rønning
Alder: 33 år.
Stilling: Senior frisør H2 Byhaven i Trondheim.
Arbeidstid: 09.00 -15.00/09.00 - 17.00/12.00 - 20.00.
Antall år i jobben: 13 år.
Inntekt: 400 000
Utdannelse: Norsk frisør-, hud- og stylistskole på Hamar.
Ta oss gjennom arbeidsdagen din?
- Jeg vil gjerne komme litt før arbeidet begynner, selv om det ikke er noe krav om det, for å slappe av og prate litt før kundene kommer. Når vi åpner må de som ikke har kunder selv tørke støv, vaske glassbord og shine, så det ser bra ut. Hvis vi er ledige, står vi i resepsjonen og tar imot kunder og fordeler dem til riktig frisør. Vi har veldig variable dager, ut fra hvilke kunder vi har, og hva de vil. Det er ingen dager som er like. Enkelte dager har vi det veldig travelt, spesielt om våren, sommeren og mot jul. Andre dager er det roligere.
Hva gjør du mest av på jobb?
- Det er fifty fifty mellom farging og klipp. Mange har sterke meninger om hvordan de vil ha det, og mange kommer med bilder for å vise hvordan de vil bli. Da må jeg ta utgangspunkt i den som sitter i stolen, og forklare hva som går an å få til med det utgangspunktet jeg har. Noen vil, noen vil ikke. Noen vil ha det samme som de hadde før, noen vil ha helforandring. Det kan også være vanskelig. De kan ofte si at jeg har fritt spillerom, men så har jeg jo ikke det likevel.
Hvorfor valgte du denne jobben?
- Jeg har alltid villet bli frisør, men var veldig usikker da jeg skulle velge videregående skole. Jeg valgte allmennfag som alle andre, men det var ikke riktig for meg. Da snakket jeg med en rådgiver som mente jeg var kreativ, og kanskje burde prøve noe annet. Dermed fant jeg ut at jeg ville prøve å bli frisør.
Hva liker du best med jobben din?
- At jeg får være sosial og møte nye mennesker. Jeg blir kjent med mange av kundene og får et forhold til dem. Dessuten får jeg være kreativ. Miljøet er veldig bra. Det er fint at vi er så mange, det er alle typer mennesker her. Menn også! Det roer ned kaklinga litt. Det kan bli litt intriger når det bare er kvinnfolk.
Er det noe du kunne tenke deg var annerledes?
- Grunnlønna til frisørene. Jeg går på provisjon, men vi har en grunnlønn. Den er altfor dårlig. Hvis du er borte fra arbeid en stund, for eksempel når du får barn, må du begynne på scratch med kunder når du kommer tilbake. Det gir utslag i lønna. Det er ganske tøft for frisører.
Får du til den årslønna du har med vanlig arbeidstid?
- Ja, jeg jobber cirka åttifem prosent stilling.
Føler du at jobben du gjør er verdsatt?
- Ja. Stort sett føler jeg det. Men ikke alltid. For eksempel kan det ha blitt en misforståelse med kunden. Hvis jeg har forsøkt å gjøre det jeg kan, men så er kunden ikke så imøtekommende. Selv om det er sjelden, hender det av og til at det oppstår dårlig kjemi. Men jeg føler meg veldig verdsatt av kolleger og arbeidsgiver. Vi samarbeider om mye, og har et veldig fint miljø på salongen. Vi stiller opp og hjelper hverandre. Sjefen er også veldig flink til å sette pris på oss.
Så her kommer du til å være resten av yrkeskarrieren?
- Ja!
Føler du at du har en trygg og sikker arbeidsplass?
- Ja. Det gjør jeg.
Er ikke frisører utsatt for en del yrkesskader?
- Jeg tror jeg hadde hatt like mye plager dersom jeg satt ved en kontorpult. Det er bare at jeg må trene og passe på kroppen, og å ha gode arbeidsstillinger.
Hvor mye bestemmer du selv over arbeidsdagen din?
- Jeg har det veldig fritt. Altså, jeg må jo se an listene, slik at det er folk på jobb. Jeg kan ikke bare stikke hvis det ikke er nok folk. Men jeg bestemmer mye selv over hvor mye tid jeg trenger å sette av til kundene. Der har jeg fritt spillerom.
Føler du at du er en del av arbeiderklassen?
- Ja, det gjør jeg.
Er du organisert?
- Nei. Jeg har tenkt på det lenge. Men jeg har nok rett og slett vært sløv og ikke gjort noe med det.
LES MER: Feirer 50 år i egen salong
- Fast jobb gjør livene våre gode. Slakter Knut Bentzen har aldri gruet seg til å gå på jobb
Navn: Knut Bentzen
Alder: 57 år.
Stilling: Slakter. Midt-Norge Slakteri, Levanger.
Arbeidstid: 08.00-16.00.
Antall år i samme firma: 40 år.
Årsinntekt: Under 500 000
Utdannelse: Svennebrev som slakter.
Ta meg gjennom arbeidsdagen din?
- Vi starter klokka åtte, men jeg kommer alltid tidligere for å forberede dagen. Hvert år mottar vi rundt 3000 nødslakt, dyr som ikke kan gå på en vanlig slaktetransport og er avlivet på gården. Jobben er veldig variert. Vi pusser slakt - skjærer bort det som skal kasseres - og vi assisterer mattilsyn og veterinær som undersøker kjøttet før det godkjennes som menneskeføde. Vi veier og klassifiserer, laster på biler med slakt som sendes til videreforedling, salter huder som skal videre til annen bearbeiding. Vi utfører renhold og vedlikehold, videre tar vi en mengde ulike prøver. Det blir også litt jobb på kontoret. Jeg gjør så mye rart at det er vanskelig å huske alt i farten.
Du er altmuligmann?
- Ja, jeg er vel det, egentlig.
Hvorfor valgte du denne jobben?
- Jeg ville bli plate- og sveisearbeider, men ble slakter fordi jeg var skolelei og fordi slakteriet her tidligere ble drevet av familien. Jeg startet som hjelpearbeider og tok senere svennebrev som slakter.
Hva er det beste med jobben?
- At den er allsidig. Og at jeg kan jobbe med trivelige folk.
Hva kunne du tenkt deg annerledes på jobben?
- Ingen verdens ting. Jeg har aldri gruet meg til en arbeidsdag. Ja, jeg kan nok si at jeg alltid har gledet meg til å gå på jobb.
- «Løkka i livet» ligger i arbeidet?
- Ja, for meg er jobben en viktig del av livet og jeg er glad jeg aldri har gått en dag arbeidsledig. Fast arbeid gjør noe med livet ditt. Det gir deg trygghet. Fast arbeid er vel en forutsetning for de fleste for å få lån til bolig. Egentlig er det vel trygghet og stabilitet de fleste av oss søker.
Føler du at jobben du gjør er verdsatt?
- Ja.
Er lønna viktig i så måte?
- Du skal ha så du klarer deg, men det er også viktig at du har det bra på jobben.
Vil du være her resten av din jobbkarriere?
- Ja, hvis jeg får lov. Jeg vil jobbe så lenge helsa tillater det, og den er god selv om jeg etter førti år som slakter kjenner det i rygg, skuldre og nakke. Det er et hardt yrke.
Hvor sikker føler du at jobben din er?
- Relativt sikker, men jeg har vært i bransjen så lenge at jeg vet at det fort kan komme endringer.
Ville du anbefalt denne jobben for ungene dine?
- Nei, det tror jeg ikke. Slakteryrket tar på kroppen. Hvis de finner seg noe lettere, vil jeg anbefale det.
Hvor mye bestemmer du selv over arbeidsdagen din?
- Jeg har stor frihet til å planlegge det meste av dagen selv.
Føler du at du er en del av arbeiderklassen?
- Ja, jeg er vel det. Og det er jeg stolt av. Men for meg er det ikke vesentlig om du er det ene eller det andre, bare du oppfører deg ordentlig.
Du marker ikke 1. mai?
- 1. mai er en viktig å markere, opp gjennom historien er det mange som har kjempet og forhandlet for de rettighetene vi i dag nyter godt av. Men her blir jeg nok tatt med buksa nede, for meg er 1. mai blitt en fridag som jeg kan bruke til å dyrke min store interesse for friluftsliv.
Du støtter innholdet i dagen, men velger å ta fri?
- Ja, du kan gjerne si det sånn. Men den dagen jeg føler det nødvendig, vil jeg nok markere dagen.
Er du organisert?
- Ja, og det er viktig. Du oppnår mer i fellesskap, enn du klarer alene.
- Solidariteten mellom arbeidere er viktig. Fagbevegelsen jobber jo hver dag for våre rettigheter. Platearbeider Stein Rune Lian nyter godt av andres kamp.
Navn: Stein Rune Lian
Alder: 52 år.
Stilling: Platearbeider ved Kværner Verdal.
Arbeidstid: Skiftarbeider. Annenhver uke dag og kveld.
Antall år i jobben: 35 år i samme bedrift.
Inntekt: Rundt 500 000
Utdannelse: Yrkesskole.
Ta oss gjennom arbeidsdagen din?
- Det er en platearbeiderjobb med mye jekking, skjæring og en del sveising. Den er veldig variert og jeg jobber ute hele tiden. Vi bygger svære stålkonstruksjoner i rør.
Hvorfor valgte du denne jobben?
- Jeg ville jobbe med noe praktisk og den passet med utdannelsen. Lærlinglønna den gangen var bra, 37 kroner timen, og dessuten lå Aker Verdal, som bedriften het den gangen, bare ei mil unna hjemplassen min på Levanger.
Hva er det beste med jobben?
- Varierte arbeidsoppgaver. Godt arbeidsmiljø. Å kunne være ute i frisk luft hele dagen. Dessuten jobber jeg skift med endel overtid, noe som gir meg mulighet til å avspasere. Jeg driver gårdsbruk ved siden av jobben, så det passer meg bra. Vi har i det hele tatt mange gode ordninger som vi nyter godt av.
Hva skyldes det?
- Vi har alltid hatt en sterk fagforening. Den er kanskje ikke så opprørsk som den var før, men vi nyter godt av det som ble gjort tidligere. Vi hadde i mange år en veldig sterk klubbformann i Stein Aamdal, og en tidligere direktør truet med å legge ned bedriften dersom Aamdal ikke ble fjernet. Jeg tror han direktøren havnet et eller annet sted i Texas, eierne skjønte vel at det kan lønne seg å være på lag med sine ansatte. Aamdal satt som klubbformann helt til han ble pensjonist.
Føler du at du tilhører arbeiderklassen?
- Jeg er jo av bondeblod, men føler jeg har en fot i arbeiderklassen selv om jeg ikke er født inn i den. Etter trettifem år på denne bedriften, må jeg nesten si det.
Hvordan definerer du arbeiderklassen?
- Tja, det vet jeg sannelig ikke, det er jo ikke så steile fronter som det var tidligere. Men jeg føler at jeg som industriarbeider er en del av en arbeiderklasse.
Hva kunne du tenkt deg annerledes på jobben?
- Vel, været kan vi ikke gjøre noe med, men bransjen er veldig preget av tidspress med mye overtid. Det er mye stress i oljebransjen, og det blir bare verre og verre. Jeg kunne nok tenkt meg mer forutsigbarhet.
Vil du være her resten av yrkeskarrieren?
- Ja, jeg blir nok her til jeg pensjoneres, vel å merke hvis bedriften har oppdrag. Akkurat nå går det veldig bra, vi bygger det største stålunderstellet vi noen gang har bygd. 27 000 tonn. Europas største.
Stolt?
- Ja, jeg må si det. Jeg er stolt av det arbeidet vi gjør, og stolt av dem jeg jobber sammen med. Mye industri er forsvunnet, men her på Verdal bygger vi fortsatt store konstruksjoner. Og det ser ganske bra ut, i alle fall i mitt tidsperspektiv. Det er jo bare ti-femten år til jeg går av som pensjonist.
Er du organisert?
- Ja. Jeg tror ikke det er så mange som ser på 1. mai som en kampdag, men den daglige solidariteten
mellom arbeidere er viktig. Fagbevegelsen jobber jo hver dag for våre rettigheter.
LES PORTRETTET: Bjarne Brøndbo forteller om hvorfor han flesket til med en Nav-kronikk
- Det er store forskjeller i Norge. Det ser vi i denne jobben. Hjemmehjelper Lene Therese Olsen er stolt av å være arbeider.
Navn: Lene Therese Olsen
Alder: 30 år.
Stilling: Hjemmehjelper, Trondheim kommune.
Arbeidstid: 07.30-15.30.
Antall år i samme jobb: Fem.
Årsinntekt: 350 000
Utdannelse: Snart ferdig utdannet renholdsoperatør.
Ta oss gjennom arbeidsdagen din?
- Vi får tildelt arbeidsoppgaver på morgenen, og hver dag besøker vi mellom sju og ti eldre. Vi støvsuger, vasker gulv, skifter sengetøy, tørker støv og vasker toalett. All rengjøring. Jobben tar mellom en halv og én time på hvert sted. Vi jobber alltid to og to sammen.
Blir det tid til å prate med dem du besøker?
- Ja, og det er en av grunnene til at jeg trives veldig godt i denne jobben. Jeg er veldig sosial av meg. Vi snakker om ungene, om deres barnebarn og oldebarn. De fleste besøker vi hver fjortende dag, og da er det mange som har veldig mye på hjertet. Det er jo en del ensomhet og noen av dem har egentlig bare oss å snakke med. Vi prater egentlig om alt vi har lov å snakke om.
Hva har dere ikke lov å prate om?
- Politikk og religion. Slike spørsmål kan jo fort føre til uenighet, og dette skal være en koselig stund i tillegg til at vi har en jobb å gjøre hjemme hos dem.
Hva er det beste med jobben?
- Å se hvor glade mange blir over det vi gjør. Mange, spesielt eldre damer, sier det er på grunn av oss at de kan fortsette å bo hjemme.
Hvorfor valgte du denne jobben?
- Mormor mente dette var en riktig jobb for meg etter at jeg i fem år hadde stelt hjemme for henne og morfar. Jeg så en annonse hvor Trondheim kommune søkte etter hjemmehjelpere, og jeg fikk fast jobb med en gang. Fast jobb er viktig for meg. Jeg har hus og bil og familie, og trenger stabilitet og trygghet. Trygghet er viktigere enn høy lønn, men lønna står jo ikke i forhold til det fysiske arbeidet. Mange tjener det mangedobbelte av oss, men jeg er ikke så opptatt av rikdom. Men jeg bruker en del penger på å reise sammen med samboeren min. Vi var nettopp i Las Vegas, og i morgen tidlig reiser vi til Amsterdam.
Er du fagorganisert?
- Ja, det synes jeg er viktig. Som organisert har du noen som hjelper deg hvis du ikke blir hørt. Fagbevegelsen slåss jo for lønna vår, og for at vi skal beholde rettighetene vi har som arbeidstakere.
Føler du at du er en del av arbeiderklassen?
- Ja, det gjør jeg.
Hvem tilhører arbeiderklassen?
- Vanlige folk med normal lønn, som lever et normalt liv og som kanskje er litt A4. Det er store forskjeller i Norge, store forskjeller på fattig og rik. Det ser vi i denne jobben. Vi besøker eldre som sitter veldig godt i det, mens andre har nesten ingenting.
Er det greit at det er så store forskjeller?
- Nei. Jeg er ikke spesielt opptatt av politikk, men det er provoserende å se de store forskjellene i samfunnet. De som ikke eier sin egen bolig, må leie av dem som har mye fra før. Og slik øker også forskjellene.
Hva kunne du tenkt deg annerledes i jobben?
- Jeg har det veldig fint nå. Jeg liker å være sammen med de på bakken, jeg. Å stelle for de eldre, de som trenger meg.
Stolt av å være arbeider?
- Ja, jeg er stolt av den jobben vi gjør, og jeg er stolt av dem jeg jobber sammen med. Men det er jo mange denne jobben ikke passer for, den er jo fysisk hard.
Ville du anbefale den for ungene dine?
- Innen omsorg, ja, men ikke vasking. Denne jobben sliter på skuldre, rygg, nakke og håndledd. Når det er varmt ute og du har vasket ti leiligheter, da gidder du ikke å dra på 3T etterpå, for å si det sånn.
Vil du være her resten av din yrkeskarriere?
- Jeg vil jobbe innenfor omsorg, men jeg vil ikke drive med vasking resten av tiden. Men etter hvert får vi også andre oppgaver, selv skal jeg hjelpe en afghansk familie med andre praktiske oppgaver. Det gleder jeg meg til
Hvor sikker føler du at jobben din er?
- Veldig sikker, det blir ikke slutt på at vi må vaske hjemme hos eldre.
Et fysisk hardt yrke, men det er mest kvinner i denne jobben?
- Ti av femti hjemmehjelpere er menn, men det blir stadig flere. Det er bra. Men det er jo tradisjonelt flere kvinner enn menn i omsorgsyrker.
Hvor mye bestemmer du selv over arbeidsdagen din?
- Jeg bestemmer stort sett alt så lenge jobben gjøres til rett tid, og vi følger reglene.
Møt LO i Trondheims John-Peder Denstad i portrettet.