Det er snart 15 år siden Li Zhixing fikk seg en ny jobb, og han var ikke glad for det. Hva visste han om tigre? Ingenting. Han interesserte seg heller ikke for dem, fortalte han meg da jeg møtte ham i det nordlige Kina noen år senere.
Li hadde hatt en bra kontorjobb på en politistasjon og skulle snart gå av med pensjon. Han var imidlertid en offentlig tjenestemann, og i 2002 besluttet en eller annen sjef at han skulle forflyttes til avdelingen hos de lokale myndighetene som hadde ansvar for beskyttelse av tigrene der oppe i Hunchun, et område som ligger nord i Kina på grensen til Russland og Nord-Korea.
Imponerende dyr
Den gang visste Li ingenting om den sibirske tigeren. Det er en av verdens største og mest imponerende tigerarter, som kan veie langt over 300 kilo. En gang var den vanlig, ikke bare i Russland, men også i et stort område i Kina, som strakte seg helt sør for Beijing og ut til de østlige kystprovinsene. Fra rundt 1940-årene har det imidlertid kun vært i Sibir at det fantes ville amurtigre - som de også kalles - og ikke mer enn 40 av dem. De var nær ved å bli utryddet.
Etter kort tid i den nye jobben begynte Li for alvor å interessere seg for de truede tigrene. Da han et par år senere gikk av med pensjon, bestemte han seg for at han ville bruke all sin tid på å redde dem fra å dø ut.
Han opprettet en organisasjon som i hovedsak besto av et navn og en bunke visittkort, siden han verken hadde kontor eller ansatte, og han brukte sine egne sparepenger på prosjektet. Li hadde heller ikke bil, han måtte låne en for å kjøre rundt til bøndene i de øde fjellandsbyene og opplyse dem om tigrene, og hvorfor de ikke skulle sette ut feller for å fange dem. Li begynte også å skrive en bok som skulle deles ut til barna i de lokale skolene, slik at de kunne lære mer om amurtigrene og ta kunnskapen med seg hjem og påvirke foreldrene.
Da jeg møtte Li i 2010, og vi satt i et lite lokale på en kald restaurant med en plastkopp lunken grønn te og spiste ris, kål og fisk i eddik, hadde han havnet i vanskeligheter. Det ville nemlig koste rundt 7400 kroner å trykke boka, og det var et urealistisk stort beløp for ham og hans lille organisasjon.
- Jeg lyktes med å samle inn pengene og fikk trykt den første utgaven av boka, fortalte Li over telefonen da jeg ringte ham nylig.
Boka ble delt ut til flere skoler, hvor den er blitt brukt i undervisningen de siste fem årene. Nå er problemet at de mange eksemplarene er blitt så slitte at flere av skolene er blitt nødt til å stoppe undervisningen. Og at mye av informasjonen i boka også er blitt foreldet siden han skrev den. Heldigvis, kan man si.
Da Li fikk sin nye jobb i 2002 var det frykt for at amurtigeren allerede var helt utdødd i Kina. Nå finnes det imidlertid opp mot 27 av dem. Det er aktivister som Li, forskere og miljøorganisasjoner som har en stor del av æren, fordi de har hjulpet til med å spre kunnskap om tigeren til både befolkningen og myndighetene. Det siste er at sentralregjeringen i Beijing vil skape en nasjonalpark på 15 000 kvadratkilometer, som skal gi de store rovdyrene tilstrekkelig plass til å kunne jakte fritt og overleve.
Bøndene kom til byen
På mange måter er historien om Li og amurtigrene også et godt eksempel på hvordan Kina har endret seg siden 2008, da jeg en kald og grå morgen i mars landet i Beijing og gikk med ryggsekken min gjennom de brede alleene i den kinesiske hovedstaden, hvor jeg skulle bo og jobbe som korrespondent.
I løpet av disse årene har jeg sett Kina forandre seg på et utall måter, og med en hastighet som få andre land - om noen - kan måle seg med. For eksempel gikk Kina fra å være et bondesamfunn til et bysamfunn. I 2012 bodde det for første gang i historien flere kinesere i byene enn på landet. Så sent som i 1980 var det fortsatt bare 20 prosent av befolkningen som bodde i en by. I 2012 bodde altså 51,2 prosent av kineserne i byer.
Endringene er tydelige og konkrete. I tillegg til å være journalist har jeg også en bachelorgrad i kinesisk, og i 2005 studerte jeg i Nanjing. Da var det rundt fem millioner innbyggere i byen, og kineserne måpte da jeg fortalte at det tilsvarte omtrent hele Danmarks befolkning. Kan et land være så lite? I dag bor det ca. 8,2 millioner mennesker i byen, som ligger et par timers togtur fra Shanghai.
For noen år siden reiste jeg tilbake til Nanjing, men byen var ikke til å kjenne igjen. Mitt lille spisested, hvor jeg gikk inn for å sitte på en plastkrakk og få en skål bai mifan og jiachang doufu, hadde blitt til en treetasjes restaurant. De hadde til og med fått stoler. Butikken hvor man kunne kjøpe dvdfilm, var blitt jevnet med jorden og omgjort til parkeringsplass. Universitetet, som er et av Kinas eldste, lå der ennå.
Siden jeg kom til Kina i 2008 har jeg som journalist reist i de fleste provinsene, og jeg har møtt hundrevis av kinesere - milliardærer, kullgruvearbeidere, diktere, fabrikkarbeidere, bilselgere, kunstmalere, elever på videregående, sauegjetere, maoister, advokater, skoleelever, partimedlemmer, risbønder, gründere, gatefeiere og så videre. Kinesere fra alle deler av samfunnet. Fra alle kroker av Kina.
Det er disse kineserne som hver dag og hver for seg forandrer Kina, og som har gjort størst inntrykk på meg i mine korrespondentår. Som for eksempel Li. Hans historie om tigrene er et eksempel på de mentale forandringene som kineserne også har opplevd og gjennomgått i denne perioden. For det er først i løpet av de siste årene at kineserne for alvor har begynt å snakke om truede dyrearter og dyrevern, og at det i det hele tatt har oppstått en offentlig debatt om dyrevelferd.
Det skyldes at den kinesiske middelklassen vokser, og at den nå har overskudd til å interessere seg for nye ting som dyrs trivsel. Derfor har også antallet kjæledyr, spesielt hunder, eksplodert de siste årene - for også fastgrodde skikker og tradisjoner endrer seg.
Forbud mot kjæledyr
I flere tiår var det ingen som hadde kjæledyr, for Mao Zedong mente at det var en borgerlig aktivitet, og at det kun var arrogante kapitalister som hadde det. I dag bruker kineserne over 120 milliarder kroner i året på for eksempel å kjøpe himmelsenger til kjæledyr, mat, hundebånd og på å få farget pelsen til lille Wang Wang.
Historien om det moderne Kina er en fortelling om forandringer. Og selvfølgelig endrer alle samfunn seg, men omveltningene i Kina har vært enorme, voldsomme og raske.
Da kommunistpartiet vant borgerkrigen mot nasjonalistpartiet og grunnla Folkerepublikken Kina i 1949, var det et u-land hvor man selv i hovedstaden Beijing hadde jordveier og hus av leire. I dag er byens høyeste skyskraper på 75 etasjer, og det finnes sju ringveier som noen steder har over åtte filer.
Derfor er det voldsomme forandringer en 75-årig kineser som Huang Haizheng og hans generasjon har opplevd.
Huang bor i Daqing, som ligger i den nordkinesiske provinsen Heilongjiang. Det er her man finner Kinas største oljefelt, som ifølge enkelte statistikker også er det fjerde største i verden.
- Da vi kom hit fantes det ingenting. Alt skulle bygges opp fra grunnen av, forteller Huang.
Han var blant de første titusenvis av arbeidere og ingeniører som kom hit i 1960, da det ble oppdaget olje i området, hvor det bare fantes piletrær, vilt buskas og våtmark.
I dag ligger det et støvete, flatt og upolert byområde med 1,5 millioner innbyggere her, som helt konkret har vokst opp rundt oljen og pumpene som tunge står og vipper med deres enorme hoder og armer rundt om i byen og landskapet.
Spørsmålet er imidlertid om Daqing fortsatt er her om 50 år. Oljen er nemlig i ferd med å gå tom, og bare i løpet av de første to månedene av 2016 tapte det statlige oljemonopolet seks milliarder kroner på området i Daqing. Mens kinesiske millionbyer har vokst de siste årene, og folk har vandret fra land til by, er Daqing en av de sjeldne unntakene hvor innbyggertallet så smått har begynt å falle. For hva er fremtiden for en by som Daqing, spør 28-årige Zhang Chunhao, som selv er utdannet oljeingeniør, men som i dag eier en restaurant.
- Mange av vennene mine har forlatt byen og dratt ut for å finne jobb andre steder, sier Zhang.
En gang var oljearbeiderne privilegerte og mektige. Og slik føler de seg stadig, sier Zhang, men de har blitt selvtilfredse, og hele byen er låst fast i fortiden, mener han. I stedet for olje har lokalregjeringen begynt å investere millioner i turisme, men det er ingenting å se i den nybygde byen foruten en tom konserthall, et minnesmerke for oljearbeiderne og den første oljepumpa.
For Kinas fremtid er ikke svart som olje og kull, som ellers bar nasjonen frem mot de økonomiske reformene i 1979 og la fundamentet for de siste tiårenes voldsomme økonomiske vekst.
Inntil da hadde private virksomheter og forretninger vært ulovlige. Etter et kaotisk tiår med Kulturrevolusjonen, som rev det kinesiske samfunnet i stykker, døde imidlertid Mao i 1976. De nye lederne ønsket å få orden i den ødelagte økonomien, og de begynte å eksperimentere med kapitalisme. Og uten at hun visste det ble Zhang Huamei den første kapitalisten i Kina.
Den gang, i 1979, var hun 19 år gammel da hun gikk inn på et kontor i den sørlige byen Wenzhou, hvor hun søkte om tillatelse til å drive virksomhet. Den fikk hun. Og på sertifikatet, som i dag er innrammet i glass på veggen i firmaet hennes, står det «01».
- Jeg var bare en av mange som søkte. Jeg ante ikke at jeg ville bli den første, fortalte Zhang da jeg møtte henne for noen år siden i Wenzhou, en varm kystby med palmer og fjell, hvor hun fortsatt har et firma som selger knapper til fabrikker. Det ligger hundrevis av dem sortert i utallige former og farger i glassmontre i butikken hennes.
Zhang var den første, men i dag er det over ni millioner virksomheter som har to eller flere ansatte. Og det er disse som har vært ryggraden i det økonomiske oppsvinget som har gjort Kina til verdens nest største økonomi.
Ifølge kommunistpartiets egen propaganda har partiet løftet 500 millioner kinesere ut av fattigdom, men det skyldes spesielt at partiet bare opphevet sitt eget forbud mot å la kinesere drive virksomheter, og i stedet ga dem ansvaret for seg selv og for selv å overleve og tjene penger.
Det er en oppskrift som har virket. Inntil nå. Partiet har gjort kineserne materielt rikere, slik at folk som for eksempel Li Zhixing har overskudd til å bekymre seg over tigre og dyrevern. Samtidig er det nå mange kinesere som mener at de begynner å mangle noe som nye mobiltelefoner, flatskjermer og biler ikke kan gi dem. Det mangler en form for åndelig innhold.
Drømmen om storhet
Partiet mener at de har funnet svaret som kan gjøre kineserne åndelig tilfredse.
Siden Xi Jinping kom til makten i 2012 har han snakket om «den kinesiske drømmen», og alle i partiet, media og myndighetene sørger for å nevne det nasjonalistiske budskapet i enhver sammenheng, og det henger bannere med det og lignende slagord i gatene. Ingen vet riktignok hva det egentlig rent konkret går ut på. Partiet kunne like gjerne ha lånt Donald Trumps slagord omgjort til «Make China Great Again».
Det er imidlertid en helt annen storhetstid partiet vil føre Kina inn i enn 1980-årene. Det var på mange måter en slags opplysningstid hvor det ble oversatt utenlandsk litteratur, det fantes ny musikk og en livlig offentlig debatt. Alt ble annullert med massakren i 1989, da partiet satte rundt 300 000 bevæpnede soldater inn mot demonstranter i Beijing som krevde politisk endring og et oppgjør med det bunnkorrupte partiet. Kanskje flere tusener ble drept. Også i andre kinesiske storbyer skjedde sammenstøt mellom et ukjent antall soldater og demonstranter.
Ukjent historie
Det er en begivenhet som har preget all kinesisk politikk i nyere tid. Og som det har lyktes partiet å slette fra kinesernes offentlige hukommelse, slik at de færreste unge i dag kjenner til den. Det står ingenting om den i historiebøkene. Den finnes ikke på det sensurerte internettet i Kina. Dagen har forsvunnet.
Den gang kom demonstrantene fra alle deler av samfunnet - fabrikkarbeidere, diktere og partimedlemmer. En stor del av dem var også studenter. I dag skal man derimot ikke forvente at det på samme måte kommer høylytte politiske krav fra studentene.
- Studenter er i dag under mer press, både med studiene og for å finne seg jobber, sa 24 år gamle Wang - et oppdiktet navn siden han vil være anonym - som var en student jeg snakket med i 2009, da det var gått tjue år siden massakren.
1980-årene ble lukket med et brak og avløst av 1990-årene, hvor det ikke handlet om ideer og kultur, men om å tjene penger. Da kommunistpartiet igjen hadde funnet det autoritære fotfestet i begynnelsen av 1990-årene, lot de markedskreftene og utenlandske virksomheter komme inn i Kina. Det er spesielt her grunnsteinen til den voldsomme økonomiske veksten blir lagt.
På 2000-tallet, kom det en fornyet optimisme om at Kina igjen hadde begynt å åpne seg politisk og kulturelt. Internett hadde kommet, og den gang kunne kineserne debattere om demokrati og andre politisk følsomme emner. Det fantes også hardtslående medier som utførte solid journalistikk. Og et kulturliv som testet grenser.
Det stoppet i 2008 og 2009 da det uavhengig av hverandre oppsto voldelige opptøyer i de to kinesiske provinsene Xinjiang og Tibet. Folk ble drept i hundrevis. Tusenvis ble arrestert. Siden da har partiet for hvert år innført stadig strengere politikk - alt fra å stenge internett og forby muslimers annonsering av fredagsbønnen til å jevne buddhistiske klostre med jorden - for å kue motstand. Alt med støtte fra stadig flere politifolk og soldater.
Ser man på Kina som helhet har kinesere samtidig langt flere friheter og rettigheter i dag enn de hadde under for eksempel Mao Zedong, da man frem til 1970-årene fikk tildelt en jobb, og partiet også bestemte hvem man skulle gifte seg med. Kinesernes rettigheter har imidlertid alltid vært som et fuglebur, som har vokst eller krympet. Og i dag, med Xi Jinping i spissen, har Kina gått inn på en langt mer nasjonalistisk kurs, som kun har styrket partiets makt.
Strammes til
Framfor alt handler den politiske utviklingen i Kina de siste årene om et stadig mer autoritært styre. I dag kan man bare ha én mening, og det er partiets. Siden 2012 har partiet brukt politiet sitt og sikkerhetsstyrkene til å sjikanere, pågripe, fengsle og få tusenvis av kritikere til å «forsvinne», blant andre frittalende forretningsmenn og millionærer, forsvarsadvokater og kvinnelige aktivister som tok til orde for flere offentlige toaletter til kvinner.
Grensen for når man er ettpartistatens fiende, er i dag utviklet i en grad man ikke trodde var mulig for bare få år siden.
For mange observatører og eksperter er det et tegn på usikkerhet når partiet ser seg presset til å gjøre det. For selv om Kina utenfra virker trygt og stabilt, er det hvert år hundretusenvis av større og mindre demonstrasjoner rundt omkring i kinesiske byer.
Det er også derfor kommunistpartiet har lansert den vage filosofien om «den kinesiske drømmen». Det åndelige tomrommet som middelklassen nå befinner seg i, hvor jakten etter penger er avsluttet, kan ikke fylles av for eksempel religion. Partiet er dype motstandere av enhver form for organisert gruppe som ikke anerkjenner det kinesiske kommunistpartiet som gud.
Det betyr ikke at de 1,35 milliarder kineserne går rundt i en daglig frykt for å ende i det omfattende nettverket av fengsler, hvor man må jobbe og motta politisk utdannelse. Akkurat som i så mange andre land tar ikke politikk stor plass i hverdagen for de aller fleste.
Når man bor i Kina risikerer man likevel å bli ufrivillig fanget i politikk, i et system hvor det ikke finnes noen klare grenser for når man er dissident. Selv det å bekjempe forurensning, kreve sunne matvarer og jobbe for likestilling er politisk farlig.
Leirgulv på landet
Samtidig må man huske at det fortsatt er drøyt halvparten av befolkningen som bor i byene. Jeg har besøkt bønder som bodde i leirhus hvor gulvet var stampet jord, hvor de fyrte med kvister i ovnen på kjøkkenet. Slik er Kina også. Og for de 700 millioner - 1 milliard kineserne som ikke tilhører det man kan kalle den økonomiske middelklassen eller de rike, handler det i stor grad om å komme seg gjennom hverdagen og få gjort daglige praktiske gjøremål, uansett om man bor på landet eller i byen.
En av dem som er blitt boende på landet er Li Zhixing, pensjonisten som vil redde amurtigeren. Han ser lyst på fremtiden. Nei, helsa er ikke så god, og han klarer ikke lenger kjøre opp til fjellene for å gå rundt og snakke med bøndene, men han har nettopp blitt ferdig med en ny bok om tigrene, forteller han.
Foreningen China Wildlife Conservation Association (CWCA) hørte om boka hans og kontaktet ham for et par år siden og spurte om han ville skrive en ny og oppdatert versjon av den.
- Den er levert og i ferd med å bli redigert nå, forteller Li over telefonen.
Han håper at barna også vil ta godt imot den nye boka.
Har så Li, som har brukt flere år på å redde amurtigrene, selv sett en?
- Ha, nei, aldri. Ikke ennå i hvert fall. Bøndene sier at man ikke møter en tiger med mindre man oppfører seg dumt. For de kommer ikke bare frem og skremmer folk, sier Li.
