Nå skal Betty og Bernt gifte seg igjen

To av tre gifte holder sammen til sølvbryllup. Når Bernt og Betty sliter, melder de seg på kurs.

- Jeg har aldri tenkt på skilsmisse, men jeg har tenkt på mord noen ganger, sier Betty og gapskratter. Hun er kjent som den munnrappe og høylytte rockeartisten fra Bergen, men har bodd i Trondheim i mer enn 30 år. I de fleste av dem har hun delt støvsuger og seng med Bernt. Det var hun som fridde, han sa ja, og nå skal sølvbryllupet feires med et nytt bryllup i Ranheim kirke.

- Vi skal feire kjærligheten, sier Betty.

Fortsatt våkner hun om morgenen og gleder seg til å vekke Bernt slik at de kan starte dagen sammen.

- Feiringen er en slags «godt jobba, nå tar vi dette videre!» sier Bernt.

For det har vært 25 år med kjærlighet, krangler, kos og konflikter. Og tøffe kamper.

Da yngstesønnen ble født tre måneder for tidlig, da Bernt ble rammet av hjerneslag, da Betty ble rammet av brystkreft, og da Bernt gikk i kjelleren etter å ha stått ved Bettys side gjennom den tøffe kreftbehandlingen.

Ikke noe ja

En ettermiddag i slutten av april sitter de ved enden av et langbord ved den ferske restauranten på Grilstad. Den ligger bare et par minutters sykkeltur fra leiligheten deres. Mens trønderværet byr på iskaldt regn, sure vindkast og plutselige innfall av sol, har de et møte med en prest, slik skikken er når en skal gifte seg i kirken. Det er prosten i Strinda, biskopkandidat Herborg Finnset.

Nå har de brukt en time på å bli kjent, se på kirkens nye vigselsritual og snakke om salmer de ønsker seg. «O store Gud» og «Amazing Grace» har Betty notert på arket. Hun vil ha mange musikkinnslag, har engasjert en kapellmester. Musikere plukker de fra gjestelista.

Prosten er åpen for det meste.

- Jeg kan ikke erklære dere for å være rette ektefolk igjen, for det er dere allerede. Så det blir vel ikke noe ja denne gangen. Men vi står ganske fritt i hvordan vi skal gjøre dette, sier Finnset.

- Er det mange som vil feire sølvbryllup med å gifte seg på nytt?

- Nei, det er ikke ofte vi får slike henvendelser. Men når et par har lyst til å ha en kirkelig ramme rundt et jubileum, så er det kjempefint. Dette er en god anledning til å takke og glede seg over det som har vært og det som skal bli. Og da skal folk vite at det går fint an å gjøre det i kirken, sier Finnset.

- Hvor mange er det plass til i kirken? undrer Betty, og synes det høres litt lite ut med 250. De har invitert 150, og ser gjerne at flere kommer.

- Dette skal bli stilig, smiler hun.

- Stilig og verdig, smiler presten.

Fem timer i uka

Da Betty og Bernt giftet seg i 1992, var de ett av rundt 18 600 par som sa ja til hverandre. I løpet av årene som senere har passert, har over en tredjedel av disse parene gått fra hverandre.

Skal en lykkes med parlivet, må en erkjenne at en ikke kan endre den andre, mener Tine Krämer, psykolog og familieterapeut ved Familievernkontoret i Sør-Trøndelag.

To tredeler av de problemene en har i et parforhold, skyldes nemlig varige personlighetsforskjeller. Disse ulikhetene kan handle om at én er utadvendt, mens den andre er innadvendt, én vil ha orden i stua mens den andre kan tåle litt rot, én er forsiktig, mens den andre er risikovillig. Men dette kan du ikke gjøre noe med, selv om du prøver igjen og igjen.

- Da blir det viktig å finne ut av hvordan du kan lære å leve med disse ulikhetene, uten at du krenker den andre eller går på akkord med deg selv, sier Krämer.

Familievernkontoret tilbyr bufferkurs til par som har levd lenge nok sammen til at de har innsett at irritasjoner og konflikter gjentar seg.

På kursene øver par seg på å gjenkjenne når konflikter oppstår og stoppe opp før pulsen blir for høy. De lager en gjødslingsplan for forholdet og de må finne det de kaller partnerens kjærlighetsspråk.

- Vi anbefaler par å sette av fem timer i uka til å styrke parforholdet. Dette handler ikke om å dra på weekendtur til Barcelona en gang i året, men gjøre hverdagslige ting. Det kan være å ligge på armen fem minutter hver dag, spise en middag etter at barna har lagt seg, se en film sammen. De som får til dette, klarer seg bedre som par, sier Krämer.

Røde roser og diamantsmykke behøver ikke være den beste måten å vise sin kjærlighet på hvis mottakeren elsker markblomster og ønsker seg nye fjellsko. Krämer har opplevd par hvor hun har fortalt at den ultimate kjærlighetsgaven den siste sommeren var at han tømte utedoen på hytta, når det egentlig var hennes tur.

- Partnerne kan ha ulike måter å uttrykke sin kjærlighet på, og det er ulikt hva som gjør at en føler seg elsket. Det kan handle om tid, tjenester, gaver, fysisk nærhet, anerkjennende ord. En må finne ut av partnerens kjærlighetsspråk, slik at en får uttelling for sine innskudd i kjærlighetsbanken, påpeker Krämer og drar opp den klassiske krangelen som vi så ofte havner i, men som handler om noe helt annet enn det som smeller ut av munnen på oss.

- Når hun vil ha speltlompe, men han kommer hjem med vanlig lompe, kan det starte en krangel. Men det er sjelden speltlompen som er problemet. Det ligger noe grunnleggende bak, det kan være at hun har en livsdrøm om å leve sunt mens han ikke bryr seg. Da kan hun lure på om han egentlig bryr seg, sier Krämer.

Melon og skinke

Betty og Bernt møttes på Uffa hvor de begge spilte i band.

Han syntes hun hadde vakre øyne, inviterte henne med på kino, og fant ut at han likte å prate med henne. Hun jublet ja over kinoinvitasjonen, fordi hun gikk på selvutviklingskurs og hadde blitt utfordret til å finne seg en mann.

- Men jeg var livredd Bernt. Jeg kom fra et dysfunksjonelt hjem i Bergen, et hjem uten bøker. Bernt hadde høy utdanning, høy inntekt og jobbet med data. Jeg valgte litt utenfor komfortsonen, sier hun og ler fordi en i familien høylytt påpekte at hun heller burde finne seg en rørlegger, én de hadde bruk for.

Men rockestjernen og sivilingeniøren ble et par, og lørdag 20. juni 1992 giftet de seg i Nidarosdomen. Samme dag smilte Betty i hvit brudekjole fra coveret til Ukeadressa. Der fortalte hun åpent om sin vanskelige barndom og tøffe fortid som narkoman, om avrusingsoppholdet på Selbukollektivet, og om hvor mye hun gledet seg til bryllupet.

«Bernt og jeg har spart et helt år. 30 000 kroner koster det, og det er det verdt, sa hun som gledet seg til bryllupsmiddagen på Pirsenteret med melon og skinke, grillet laks og hjemmelaget is».

Hun fortalte at hun var redd for at ikke noen mann skulle orke henne med hennes fortid. Og at hun var så stolt av Bernt:

«Han er høy og lys og flott og sivilingeniør. Han er et menneske som tør å møte meg, og det skal det guts til. Når jeg er forbannet, så er jeg det virkelig. Men han stikker ikke av. Det beundrer jeg ham for», sa 28-åringen Betty. Hun håpet at de to skulle være like flotte og glade i hverandre 30 år senere: - Vi skal tåle en fight, sa hun.

Og fighter har det vært.

På randen til å gi opp

Knappe tre måneder etter bryllupet ble de foreldre, men John Arvid veide mindre enn ett kilo da han ankom verden så altfor tidlig. Ett år tilbrakte de på sykehuset mens sønnen lå i kuvøse. Deretter fulgte flere år med mye sykdom.

- John Arvid lærte oss hva som var viktig. Jeg var midt i en turné da han ble født, men skjønte raskt at min plass var på sykehuset. Jeg måtte være mor, og rydde tid til det som var viktig, sier Betty.

Mange tenker at jobb og karriere er det som betyr noe i livet. Da rister den energiske 53-åringen på hodet.

- Karrieren kan være en luremus. Det er ikke den som til syvende og sist gir basen i livet ditt. Jeg vil heller sitte igjen med en god relasjon i ekteskapet enn en karriere som ikke er verdt noen ting, sier Betty.

Tre år etter at John Arvid ble født kom Per Kristian, og ni måneder etter en etterlengtet kjærlighetsferie på Gran Canaria, sørget Ruben Marius for at Betty og Bernt ble trebarnsforeldre. I årene som kom hang de på i småbarnskarusellen, i et jag mellom jobb, barnehage, skole, lekser, fritidsaktiviteter.

- Vi har hatt vår periode med fiskepinner og ris. Innimellom var vi helt tatt av det praktiske i hverdagen, sier Bernt.

I dag ser de at de er gode til å kjempe sammen, løfte hverandre, støtte hverandre i vonde dager. Det er verre når de gode dagene kommer, når det roer seg. Da er det lett å føle på tomheten. Som for ti år siden, da Betty ble kreftfri og Bernt hadde kommet opp av kjelleren. Da kom det som de nå beskriver som en liten krise i ekteskapet.

- Da tenkte vi at enten går vi hver vår vei, eller så går vi videre sammen, sier Bernt.

- Vi var på randen av å gi opp. Sett i ettertid tror jeg det handlet om at vi var så slitne og lei av å slåss, sier Betty.

Men ekteskapet var for dyrebart til at de ville gi opp, Bernt begynte å gå til psykolog, sammen begynte de å gå turer. Dro til fjells, pakket sovepose og reiste på telttur. Slik fant de tilbake til hverandre.

- Hvorfor var det så viktig å kjempe for ekteskapet?

- Jeg var jo glad i dama, smiler Bernt.

- Det er ingen ting som er så godt som å ordne opp i en relasjon. Du trenger ikke en ny relasjon, du trenger kontakt og intimitet, sier Betty.

Nå gleder hun seg over at de blir gamle sammen, hun liker å se på kroppene som eldes og forandres, seksualiteten som endres. Og så kan de le av hverandre. Det er gøy å være sammen, sier hun.

- Og så er det en gave å være sammen om det vi har skapt, våre gutter.

Kurs i bøtter og spann

I løpet av de 25 år Betty og Bernt har vært gift, har nordmenns samliv endret seg: Folk venter lenger med å gifte seg, andelen som gifter seg er mindre, andelen som skiller seg var i en periode større, mens den nå går ned. Og flere velger samboerskap.

- Å gifte seg i dag er veldig annerledes enn tidligere. De som gifter seg nå har sannsynligvis vært samboere, og mange har hus, barn og bil. De er sikre på sitt forhold og at de ønsker å være sammen. Så ønsker de å markere kjærligheten med et ekteskap, sier Lars Dommermuth, forsker ved Statistisk sentralbyrå.

Når ekteskapet er så planlagt, gir det færre skilsmisser. Til gjengjeld er samboerskap et skjørere parforhold.

Drøyt én av fire som deler postkasse med en partner, lever i samboerskap. Dommermuth mener denne gruppen rommer ulike drømmer og planer. Noen skal prøve ut et liv sammen, og ender opp med å finne ut at det ikke fungerer. Andre går fra samboerskap til ekteskap, mens noen vil fortsette et stabilt samboerskap uten å formalisere det gjennom en vigsel.

- Sannsynligheten for at samboere går fra hverandre er betydelig høyere enn blant

ektepar. Det gjelder også når de har felles barn, sier Dommermuth.

Bernt hadde lagt bak seg et sju år langt ekteskap da han møtte Betty. Da han sa ja i Nidarosdomen, visste han hva han hadde i vente: Hardt arbeid og sterk vilje.

I dag sier de begge at de har gjort en kjempejobb for å holde sammen. De har gått på kurs «i bøtter og spann» som Betty sier. Selvutviklingskurs, hver for seg og sammen, og parkurs. Slik har de lært seg selv å kjenne, lært å identifisere egne følelser og blitt mer bevisste hvordan de selv opptrer.

- Da jeg vokste opp ga det uttelling å være flink og snill. Men hvis Betty blir sint, så fungerer det ikke i det hele tatt. Vi menn er ofte opplært til at vi skal fikse ting, vi skal ikke gråte, vi skal ikke vise følelser. I møte med sinne og tristhet er det lett å bli lammet, stille. Det er et klassisk mønster at dama blir bitch og mannen holder kjeft, sier Bernt.

Han mener kursene har gitt dem gode verktøy som har gjort det mulig å vokse som par.

- For meg er det blitt lettere å deale med Betty, sier Bernt. Han har innsett at en ikke kan forandre en annen person. Men du kan forandre deg selv.

Når han kommer hjem fra et kurs, så kommer det en ny fyr inn døra, opplever Betty. Med nye impulser gir det en friskhet og en spontanitet i hverdagslivet.

- Når par lurer på hvorfor de sliter, så er det gjerne fordi de ikke klarer å kommunisere. Det er så mange som er redd for å leve ut sine liv, de er redd for å eksponere seg sjøl. Men da vil ingen få tak i kvaliteten som bor i deg, sier Betty.

- Krangler dere?

- Å ja, men det er måten en krangler på som er interessant. Krangler som er fulle av bebreidelser, det er usexy. Men det er klart, vi har gått i den fella vi også, sier Betty.

- Det er fullstendig legalt å være sint, og gi uttrykk for det, men en må tenke på hva en sier og gjør. Betty er flink til å ville komme seg gjennom en sånn fight og ikke legge seg sur. Hun er bedre enn meg til å snakke seg gjennom det og bli ferdig med noe, sier Bernt.

Noe har de også lært: Ikea er ikke stedet hvor de henter energi til ekteskapet.

- Når vi går inn på Ikea så ønsker vi hverandre lykke til. Etter et kvarter der, så er ikke vi venner lenger.

Ikea er alt vi har. Dessverre er det til å bli gal av.

Får rus av å rulle

Den siste lørdagen i april skal en vinterstøvet kajakk ut i vannet på Grilstad. Bernt padler hele året, men Betty venter til været ligner litt på sommer. Nå løfter hun kajakken over hodet og tramper ned til vannkanten på Grilstad. Det er Bernt som har bygd kajakken, slik han også har bygd to andre til seg selv.

Betty smyger seg ned i kajakken som er spesialtilpasset henne. Hun finner balansen, padler rolig av gårde inne i småbåthavna. Ved Grilstadbekken skal det skje: Betty er klar for årets første rulle. Hun gruer seg så hun skjelver, men motet svikter ikke:

- Hvis jeg pingler ut nå, så er dagen ødelagt, sier hun og ser på mens Bernt ruller og ruller. Når Betty skal under vann, står han ved siden av, følger med, er klar til å hjelpe. Men Betty fikser det selv. To ganger. Så hveser den rustne stemmen over Grilstad, mens turgåere vinker og smiler.

- Det er rusen sin det, jodler hun og løfter åren i seiersrus.

- En blir så glad av å tørre noe man egentlig ikke tør.

De har vært flinke til å utfordre hverandre.

- Litt av hemmeligheten i et parforhold er at det skjer utvikling og vekst hos begge to. At ingen står stille, sier Bernt.

Derfor lot han seg overtale til å gå på tangokurs, selv om han knapt har danset siden bryllupet.

- Men så viste det seg at dette var jækla artig, sier han. Kanskje handler det om at han fikk en arena hvor han er sjefen, for i tango er det mannen som skal føre. Det synes Betty er utfordrende. Hun er ikke vant til å gi slipp på kontrollen.

- Som dame skal du ikke engang by opp til dans. Hallo! Vi er i 2017 altså, smiler hun.

Musikkinteressen har de begge, men på ulikt nivå. Betty er den proffe, Bernt betrakter seg som en garasjemusiker. Før rota det seg til når de prøvde å spille sammen, forteller Bernt. Men nå har de funnet tonen.

- Jeg lemper på kravene, og han øver litt mer, ler Betty.

Feirer kjærligheten

Ideen om et nytt bryllup kom i fjor sommer. Betty hadde ikke feiret 50-årsdagen, og Bernt skulle snart runde 60. Så husket de at det også nærmet seg sølvbryllup. Nå feirer de seg selv, kjærligheten og livet med en bryllupsfest som starter med brudemarsj i Ranheim kirke og ender opp med kurvfest i Folkets Hus.

- Det var Betty som foreslo kirka. Jeg er ikke medlem, men synes kirka er et fint sted, sier Bernt.

- Gud bor i oss alle likevel, smiler Betty og blunker til ektemannen. Hun elsker kirkerommet, og den stemningen hun får der inne. De siste årene har hun hatt flere konserter i kirken.

- Jeg liker seremonier. En fest går så fort over. Nå får vi dratt ut festen, folk kan pynte seg. Det er så mange begravelser i kirken, så hvorfor kan vi ikke glede oss litt der også? Jeg kjenner at jeg gleder meg til dette, vi blir mer opptatt av hverandre. Det kan jo ikke være noe galt i det?

Hun har kjolen klar, og antyder at sølv kan være en fin farge nå som det er sølvbryllup. Bernt er ikke like forberedt ennå, men «skal leie et eller annet pent». Men fest blir det. Og tango.

- Å ja, ka du trur! Gjestene kan bare glede seg, sier Betty.