Jalil Miakhel er 19 år og vil aldri få vite hvem som drepte faren hans. Slik omstendighetene var, kan det like gjerne ha vært amerikanske soldater som Taliban. Krysspresset veier skjebnetungt på landsbygda sørøst i Afghanistan. Ettersom Jalil fremdeles var et barn, fikk han aldri se farens døde kropp. Til det var den for ille tilredt, mente moren.

Da kom Taliban for å rekruttere Jalil. Mujahedin-bevegelsen kjempet fremdeles mot den vestligstøttede regjeringen i Kabul og amerikanske styrker. De trengte påfyll av menn. Hele tiden.

Menn. Jalil var fjorten år. Kanskje femten.

- I Afghanistan vet man ikke helt sikkert. Her i landet skriver dere ned datoen når babyer blir født. Det gjør ikke vi, forklarer han smilende. Det er ikke helt lett å vite hvilken av de to praksisene han finner merkeligst.

Skoleklar: Før han flyktet fra Taliban og endte i Trondheim var Jalil Miakhel gjetergutt i Bakshabad i Afghanistan.

Fedrene har kjempet, mødrene har grett

Fjorten eller femten år. Like gammel som en norsk ungdom som må bestemme om han skal konfirmere seg eller la være. Ikke om du skal bli med i Taliban eller la være. Moren og onkelen sendte Jalil av gårde fra den lille landsbyen Bakshabad. Bort fra mor, søster og to brødre. Andre fikk gjete geitene. Koran-læreren i madrasen måtte klare seg med en elev mindre. En porsjon med ris, yoghurt, lammekjøtt og grønnsaker moren ikke trengte å lage lenger. Iran, Tyrkia, Hellas og Bulgaria. Ungarn og Østerrike. Tyskland. Oslo. Luster i Sogn og Fjordane. Da han endelig kom til Trondheim i november 2015 hadde han reist langt. Ikke bare geografisk.

- Før jeg kom til Norge hadde jeg aldri hørt om internett. Ingen i landsbyen min hadde telefon, forteller Jalil. Den nysgjerrige gjetergutten hadde spurt foreldrene sine hvordan killingen kom inn i magen til geita. «Vi vet ikke. Vi er ikke leger», var svaret han fikk. Han har måttet lære seg å spise ved et bord og bruke bestikk. Både hjemme i Bakshabad og på asylmottakene satt man på gulvet og spiste, med fingrene.

- De første gangene jeg skulle spise hos vertsfamilien min, brukte jeg så lang tid på å spise at jeg aldri ble mett. Det var så vanskelig å bruke kniv og gaffel. Til slutt sa de at jeg godt kunne spise med fingrene, ler han.

Jenter med korte klær, som han sier, kan fremdeles gjøre ham flau. Det tok lang tid før de rundt ham skjønte at han ikke kunne klokka. I landsbyen gikk han til koranskolen, madrasen, når moren og faren ga ham beskjed om å gå. Der lærte de å resitere koranen. Ikke refleksjon og selvstendighet.

- Jeg har aldri gått på ordentlig skole, så jeg kunne ikke lese og skrive. Da jeg kom til Norge var jeg som et lite barn. Trine har vært som moren min.

Planer: Jalil Miakhel og Trine Merete Hansen undersøker timeplanen sammen. Det er mye som skal læres når du ikke har gått på skole før.

Trine Merete Hansen er kontaktpersonen til Jalil hos Barne- og familietjenesten i Trondheim kommune, og er en av dem som kjenner ham best, sammen med husvertsfamilien han bor i egen hybelleilighet hos, på Byåsen i Trondheim. Tidlig innsats, kaller de det hos Trondheim kommune. Når du er kommet til Trondheim er du ferdig med å flykte, sier de. Da er det best om du kommer deg raskt ut i samfunnet. Så dyktige er Trondheim kommune til å ta imot flyktninger at de flere år på rad er blitt nominert til «Bosettingsprisen» til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). I april i år fikk de den endelig. Reza Monajemi er rådgiver i rådmannens stab, og har et koordinerende ansvar for arbeidet med å integrere flyktninger i Trondheim. Han mener det å få folk i aktivitet, altså jobb for de voksne og gjennomført skolegang for barn og unge, er avgjørende for vellykket integrering.

- Det aller første vi gjør ved bosetting av flyktninger er å ta imot og sørge for bolig, helseordninger, personnummer og alt det andre norske innbyggere skal ha. Det neste er å få folk i aktiviteter som fører til jobb eller utdanning. Rådmannen innførte en strategi vi kaller «Bolig dag én, arbeid dag to.» for et par år siden. Man må ikke havne i en passiv tilværelse etter at man er blitt bosatt, sier Monajemi.

Koordinator: - I Trondheim kommune er integrering av flyktninger implementert i alle kommunale planer. Det er fryktelig viktig at flyktninger blir kvalifisert til å være aktive i det norske samfunnet så raskt som mulig, forklarer Reza Monajedin. Han er rådgiver ved rådmannens stab, og har et koordinerende ansvar for integrering av flyktninger i Trondheim.

Også vi, når det blir krevet

Selv kom han fra Iran for snart tretti år siden, og mener det meste er likt for flyktninger som for dem som aldri har trengt å forlate alt.

- I ethvert samfunn er det viktig å ha arbeid, det å være i aktivitet. Det er ikke annerledes for flyktninger. Man må lære seg norsk, og komme ut i en jobb. Hvis du har bolig og arbeid, da har du etablert deg. Da vet du at her kommer du til å bo. Ungene dine kommer til å vokse opp her, og du vil bli en del av samfunnet. Da blir du glad i stedet du er på. Livet ditt har en mening, fremholder Monajemi.

Både språkopplæring og samfunnskunnskap bygger på dialog. Slik skal de som lander hardt i Norge kunne reflektere over hva det nye samfunnet de skal bli en del av betyr for dem.

- Likestilling i praksis, hva betyr det? Demokrati - hva betyr det for deg? Veldig mye opp-læring er lagt opp på den måten. De må lære litt om verb og substantiver, men holdningsbevissthet er like viktig. Kunnskapen om verdiene vi har i det norske samfunnet. Og så må vi gjenta det etter et år eller to, når de har opplevd det på kroppen. «Hva oppfatter du at likestilling er, nå som du har bodd her en stund?».

Som det stiger frem

Om bare noen dager skal vi trekke i dresser og bunader. Stryke flagg. Blåse i små plasttrompeter og pliktkjøpe tombolalodd. Se blanke gassballonger trosse lavtrykket og stige mot himmelen. Alt for å feire at vi er norske. De gode organiseringsmodellene i Trondheim kommune har sørget for «Bosettingsprisen». Det er ute i samfunnet integreringen skal skje, ikke på skolebenken. Samfunnsnormer opplevd i praksis. Endrer man seg som menneske av å bytte land og samfunnskontrakt? Hvor mye forventer vi at et menneske skal endre seg når de kommer til Norge?

- Folk må forandre seg som de selv vil. Men vi er pliktige til å informere dem om en del forventninger, som er felles for alle. Disse felles forventningene må de forholde seg til, dersom de vil lykkes og fungere godt i samfunnet. De må kunne dem, og respektere dem. Jeg har aldri møtt noen som har sagt at «Dette vil jeg ikke vite», det er heller motsatt. Mange kommer jo hit nettopp for å få frihet. Her er det fred og ro, trygghet og velferd. Det har ikke kommet av seg selv. Hva har ført til at det har blitt sånn? Dette er ting vi må problematisere sammen med dem. Da kommer de gode refleksjonene og mer kunnskap om samfunnet vi er en del av automatisk, mener Monajemi.

- Og så er det noe med tid. Det tar litt tid. Du kan ikke forvente at alt noen har lært gjennom førti, femti år skal endre seg over natta med en flytur.

- Har dere noen målsetting eller tanke om at flyktninger på et tidspunkt skal føle seg norske?

- Det er vanskelig å svare på. Vi håper at flyktninger skal fungere godt i det norske samfunnet. Jeg har bodd her i snart tredve år, og er opprinnelig fra Iran. Jeg er like glad i begge landene. Det eneste jeg ville fått trøbbel med er hvis de to landslagene skulle spille fotball mot hverandre. Jeg er veldig glad i fotball. Men - hvis Iran vinner kommer jeg til å være stolt av det og skryte til mine norske venner. Hvis Norge vinner kommer jeg til å ringe til familien i Iran og si «Vi slo dere!». Har du slått deg til ro, fått røtter i et boområde, blitt en del av der ungene dine er med i korps eller andre aktiviteter, så kommer det av seg selv. Jeg tror ikke noen går rundt og sier «I morgen vil jeg være norsk!».

Ja takk, begge deler, går fint for Monajemi, og de aller fleste i en verden hvor alle forflytter seg mer enn noen gang tidligere. Monajemi forteller for eksempel om da noen av de enslige mindreårige Trondheim kommune har ansvaret for var på en fotballturnering i Sverige. Noen av dem hadde på seg drakter med norsk flagg på.

- De som jobbet med dem fortalte meg etterpå om hvor stolte disse ungdommene var. De var fra ulike land, og møtte afghanere, iranere og irakere som bodde i Sverige og andre nordiske land. Men drakta, med flagget, de følte en tilhørighet, og opplevde seg som annerledes enn dem som representerte de andre nordiske landene. Det skjer noe med oss når vi har bodd her en stund, når vi har lært språket, når vi har fått venner og deltar i samfunnslivet. Det skjer noe, enten vi vil eller ikke. Da kommer det.

Drømme på vår jord

Noen ganger drømmer Jalil på norsk, slik man gjør når et nytt språk er på vei inn i hjernestammen. Når klokka slår seks står han opp for å be. Noen ganger sovner han igjen etter bønnen, og får det travelt med å rekke skolen.

- Men skolen er det første jeg tenker på når jeg våkner. Bønn og skole!

Langs veggen i gangen på Ladebekken 17, der vi finne ungdomsavdelinga til Enhet for voksenopplæring, henger en tjue meter lang papirremse med en tidslinje på. Her ble jorden til. Her ble det liv. Her kom menneskene. Egypterne. Grekerne. Romerne. Middelalderen. Her kom Jalil Miakhel til Trondheim. I løpet av tjue leveår har Jalil beveget seg langt langs denne linja.

- Jeg var Jalil. En veldig glad gutt som gjette geiter, og gjorde det mor og far sa. Men jeg visste ikke så mye, siden jeg ikke gikk på skole, bare koranskole. Nå vet jeg mye mer. Jeg lærer mye på skolen, og på internett.

- Har det vært slitsomt å møte Norge?

- Ja. Slitsomt, medgir han. Det har vært perioder som har vært tunge, da han har sovet, sovet og sovet. Kanskje med et håp om å forvandle seg gjennom natten, til en skikkelse som passer perfekt i samfunnet han lever i. Våkne med perfekt norsk i hodet og på tunga, så han kan kommunisere med omgivelsene. En omvendt versjon av Franz Kafkas Gregor Samsa som plutselig våkner opp som insekt, og ikke har noe å bidra med til dem rundt seg lenger.

- Men det er ikke så lett. På skolen er det bare folk fra forskjellige land, da blir det ikke så lett å lære seg norsk.

Skjønt det mørkt så ut

- Bosetting handler ikke bare om bosetting. Jobben begynner etterpå, den er ikke ferdig når en flyktning har fått et sted å bo. Om vi har lyktes vil vises i 2018, 2019 og 2020.

Annika Björnström (bildet) er enhetsleder i Barne- og familietjenesten, Omsorgsenheten, i Trondheim kommune, og har ansvar for integrering av enslige unge flyktninger i Trondheim. I 2016 kom det rekordmange unge. Alle er i skole eller arbeid.

- Dere har lyktes over mange år, ifølge IMDi. Hva er det som gjør at dere lykkes?

- Politikerne følger opp og stiller krav om at vi skal levere. Det er positivt. Dessuten har vi høy og variert kompetanse i kommunen. Vi har tidlig fått på plass gode systemer og strukturer. Noen kommuner tilbyr samme tiltak for alle enslige. Vi har veldig tidlig vært tydelig på at de som kommer har ulike behov for ulike tiltak. Fra lette til tunge. Vi har gitt den enkelte mindreårige det tilbudet og den oppfølging som den enkelte trenger. Det kan være fosterhjem, institusjon, husvert, egen bolig - det kommer an på alder og person.

Det kan være like ille å sette i gang for sterke tiltak, som for svake, påpeker Björnström.

- Dette er jo unge som har kommet seg alene til Norge! Vi må ikke ta fra dem det. Så vi kartlegger ikke bare problemer, men også hvilke ressurser den enkelte har. Innen to uker skal de ha begynt på skole, på riktig nivå.

Så kommer Björnström til noe av et paradoks i en kommune som har tidlig innsats og deltakelse i majoritetssamfunnet som hovedstrategi. Hovedutfordringen for god integrering av unge flyktninger i Trondheim.

- Jeg skulle ønske de som var over 16 hadde en mer integrert skolegang. Det er den største utfordringen. Vi vet jo hvor viktig skolen er som integreringsarena. Ungdommene melder tilbake at de skulle ønske de kunne få gå på vanlig skole sammen med de norske. De er opptatt av å bli kjent med det norske samfunnet, og å få norske venner.

- Har dere noen tanke om at flyktninger, på et eller annet tidspunkt, skal føle seg norske?

- Nei. Jeg er ikke sikker på om det er nødvendig at de skal føle seg norske. De skal føle tilhørighet. Jeg er svensk. Men jeg føler meg veldig hjemme her. Identitet er kanskje ikke noe man endrer på en, to, tre heller. Jeg tror ikke det ville vært en god målsetting, at de skal føle seg norske på kort tid.

Furet, værbitt

Borte i et hjørne sitter noen faste kunder og hygger seg med et par halvlitere og diskusjoner om Adresseavisens rangering av tidenes RBK-spillere. Kan Roar Strand virkelig havne over Mini Jakobsen? Et og annet par kommer innom for å spise en porsjon egg og bacon, en pizza eller en kebabtallerken. Denne lørdags ettermiddagen, midt mellom lunsj- og middagstid, er ikke veldig hektisk på Tempe cafe. Dette er arbeidslivet. Det er her Jalil skal lære seg språket. Få følelsen av å være norsk. Først ville han bli fisker. En stund politi, før han skjønte hvor lang tid utdannelsen ville ta. Nå vil han bli bussjåfør, men slik er det ikke sikkert det går.

- Jeg begynte selv å jobbe her på praksis, forteller Javad Rezayi. Han er daglig leder og innehaver av Tempe cafe. Her jobber Jalil i helgene, og hvis det dukker opp behov i løpet av uka.

- Etter hvert fikk jeg jobb her, og da tyrkeren som eide stedet reiste hjem, sa han til meg at «Javad, nå kan du ta over kafeen!». Så da gjorde jeg det!

Nå har Jamil begynt på samme vei. I fjor fikk han hjelp fra Trine Merete Hansen til å skrive CV, og gikk selv rundt for å søke praksisplass. Det fikk han hos kaféeier Rezayi, som selv opprinnelig er fra Afghanistan.

- Og Jalil er flink. Han lærte fort, så nå har han jobb her, sier Rezayi. Eller «Sjefen» som Jalil kaller ham. Siden Jalil snakker pashtu og Sjefen persisk, snakker de norsk sammen.

Tåler varmen: - Jalil har lært veldig fort, både hvordan han skal lage mat, og hvordan han skal håndtere kunder, sier kafe-eier Javad Rezayi.

Elsker, elsker det og tenker

Vennskap, måltider og snart kanskje kjøretimer. Å, som Jalil har lyst til å ta sertifikat! Jevnaldrende norske venner. Hva betyr vertsfamilien på Byåsen?

- Jeg tror alt, sier Jalil etter å ha tenkt seg om.

- Hva vet du om familien din som er igjen i Afghanistan?

- Ingenting. Jeg har ikke hørt noe om dem siden jeg dro. Jeg tror ikke de har telefon, jeg tror ikke de har hørt om Facebook. Jeg tror ikke de har hørt om internett. De har ikke gått på skole.

- Savner du dem ofte?

- Ja. Jeg savner dem veldig. Da sitter jeg hjemme. Tenker mye.

Jalil kan ikke huske at han lekte da han var liten, sier han. Bare krig. Han kan fremdeles være redd for Taliban. Han er frustrert, sier han, over at han ikke kan snakke ordentlig med nordmenn om det.

- Det er vondt å lete etter ord. Men, hjernen ordner alt!

- Du er optimist?

- Hva betyr det?

- En som tror at alt går bra.

- Ja. Jeg tror alltid at alt går bra!

Norske mann i hus og hytte

Da han var med vertsfamilien på hytta fikk han prøve seg på fisking, og fikk napp på første forsøk. Da dro de rett hjem og laget fiskekaker.

- Fiskekaker er godt. Og pinnekjøtt!

Men ikke grøt, som han synes høres ut som «gråt», og har for mye sukker. Nordmenn bruker mye sukker, synes han.

For ett år siden fikk Jalil høre fra mange rundt seg at det snart var 17. mai. Nasjonaldag. Han smilte og nikket og skjønte at det var noe bra, men visste ikke hva en nasjonaldag var. Han tuslet rundt i de vanlige klærne sine, og kikket på glade folk i bunad og dress. Det har han ikke lyst til i år. Nå vet han hva en nasjonaldag er.

- Jeg har lyst til å kjøpe meg en dress. En fin dress, ler han.