Han visste det i det spydet forlot hånda, at kastet var perfekt. At det var en sånn dag. Med evig sol på himmelen, Sølvpilen i lufta og Månestråle i hodet og følelsen av å treffe blink. Og spydet, nennsomt spikket i en skog på vestlandet, en skog med tipi og bestekompis og lillebror som spionerte som en annen Pawnee-indianer i skogbrynet, det spydet kunne ikke bomme.
I akkurat samme øyeblikk visste han at dette ikke var noen god idé. Lillebror Ivar skjønte det ikke like raskt, han ble stående og se. Det gikk opp for ham da spydet rammet midt på nesa, så den ble både kløyvd og flådd.
- Å fakerten, har han fortalt om det, altså. Herregud, stønner Arild Kalkvik inne på kontoret sitt i Prinsen kino, og det er det nærmeste han kommer å miste fatningen. Selv på denne dagen, som er dagen etter at kommunerevisjonen foreløpig har sagt sitt om hans gjøren og laden rundt Candy People Norway, og dagen etter at det Amerikas president kalte «en ond taper» har forvandlet en Ariana Grande-konsert i Manchester til et blodbad. To hendelser han som er direktør for Trondheim Kino og nå styreleder for Olavsfestdagene må ta på høyeste alvor.
Slike spørsmål håndterer han med den internasjonale forretningsmannens flegmatiske selvsikkerhet, den tilpasningsdyktige kulturrelativists løsningsorienterte tilnærming, bare vent og se, men dette spydkastet fra barndommen, det plager ham fremdeles.
- «Arild, dette var ikke jækla lurt», tenkte jeg med en gang. For det spydet hadde en sånn fantastisk bue. Over en stein, og så bort til ham, han sto sammen med en kompis. Og så hørte jeg et vræl. Og så løp jeg bort, og så hadde jeg spjæret nesen hans.
Et øyeblikk lener han seg frem, og begraver kraftige kjaker og en antydning til viltre krøller mellom fingrene.
- Pfffffft. Jeg hadde verdens dårligste samvittighet, vet du.
Og den lyser av ham den dag i dag. I et ganske kort øyeblikk.
- Men han fikk tatt igjen, da! Han slo ut ei tann på meg en morgen jeg skulle vekke ham. Så vi er even!
Kommersen
Så han setter seg tilbake i stolen og har gjenvunnet fatningen. Fra denne stolen styrer han den største kulturarenaen i Midt-Norge. Som direktør for Trondheim Kino, som også inkluderer Stjørdal, solgte han 900 000 billetter i fjor.
- Det var det beste norske kinoåret siden 1983. Da snakker vi om «Flashdance», «Octopussy», «En offiser og en gentleman» og «First blood».
Fra kontoret sitt, det som var dagligstuen til kinodirektøren for noen tiår siden, kan han skotte over gaten og bort på byens viktigste turistattraksjon, Nidarosdomen. Arenaen for hans nyeste verv. Etter åtte år som styremedlem ble han styreleder i Olavsfestdagene i mai. Han har med andre ord fingrene borti en og annen av kulturopplevelsene utenfor stuedøra di.
- Jeg ble jo ekstra godt kjent med festivalen siden den lå med så brukken rygg da jeg kom inn i styret. Den måtte bygges opp igjen. Jeg har aldri vært med på et styrearbeid som har vært så målrettet og intenst som det vi drev med i de årene. Men heldigvis, både Randi Wenche Haugen og Petter Myhr har bidratt voldsomt til å få festivalen dit den er i dag. De har levert høye besøkstall og god økonomi, og i tillegg utviklet festivalen for å skape unike opplevelser.
Som styreleder vil han fortsette retningen festivalen har tatt. Mer spisset. Mer vekt på det han kaller infotainment. Hjemme i stua i bygda Førde i Sveio kommune, på gården som lå med kirka på den ene siden og bedehuset på den andre, kunne lille Arild gjerne klatre opp på en stol i stua og imitere presten. Og det er noe salig, fromt og henført over stemmen når han snakker om dette infotainmentet. Det blir en liten preken, nesten.
- Disse åpne Vestfront-møtene. Det er en gave til byen. Til landet. Å ha folkemøter foran Vestfronten, med masse publikum, å debattere tunge og vanskelige tema som Midtøsten, det å bringe sammen folk som du kanskje skulle tro at ikke hadde noe til felles eller var enige. De fleste som går derfra føler at de har vært med på noe unikt, og føler seg beriket. Jeg tror alle leter etter en form for mening med livet. Når vi går på konserter er det for å la oss underholde og rive med. Vi leser masse bøker. Vi er et opplyst folkeferd. Men jeg tror faktisk noen av de debattene kan gi litt håp. De kan ha som målsetting å få folk til å snakke sammen. Det kan kanskje virke litt gammeldags, men det er en veldig in the moment opplevelse. Nå blir jo disse debattene overført på NRK i år. Det foreviges på den måten. Og det er jo fint, da.
Lukta av olje og sjø
Første gang pappa Ole Kalkvik ble presentert for sin sønn Arild var ute på de syv hav. Ole var sjømann og for ut på nytt like før Arild ble født. Slik de gjorde på den tiden. Etter hvert fikk familien følge etter. To måneder til sjøs like før skolen begynte. Sommerferier i lukta av olje og sjø. En hai i et svømmebasseng. En kvestet tommel. Over Atlanterhavet til Dallas, Texas.
- Dette høres ut som eksotiske saker!
- Ja. Det gir en spesiell følelse når du er ute på Atlanteren og du vet at det er to uker til du ser land igjen. Men samtidig får du innblikk i en arbeidsplass. Om det er en gasstanker eller et bilskip, det er et flytende samfunn.
Det er noe nøkternt og praktisk over fortellingene, hele tiden. Sammen med det spektakulære. Alltid en nytteverdi, alltid et rasjonale. Alltid sakralt, alltid økonomisk. Det er som essensen av Vestlandet fremdeles bor i ham, 17 år etter han flyttet til Trondheim.
Senere, i 1980, fikk faren jobb med å bygge skip bak jernteppet. Det året var det ti år siden polsk politi hadde skutt mer enn åtti streikende arbeidere ved Lenin-verftet, og det var bare ett år til det ble utropt krigstilstand i Polen. Det var streiker, det var matmangel, det var koksdekket snø, det var Solidaritet og det var Lech Walesa. Hit flyttet familien Kalkvik. Til badebyen Sopot, mellom storbyene Gdansk og Gdynia. Et kinematisk eldorado.
- Når du er elleve tar du litt lettere på det. Vi for rundt med buss og tog. Jeg var på alle kinoene i hele området og lette etter Peter Sellers-filmer. «Pink Panther». Jeg skjønte jo ikke hva som sto på disse programheftene vi kom over. Men det sto «Pink Panther», og da var vi - vosj - av gårde.
- Lærte du noe polsk?
- Bare noen høflighetsfraser jeg kunne bruke når jeg har jobbet i Polen siden.
- Kieślowski må du ha tekstet fremdeles?
- Ja! Det skal jeg love deg. Det er et veldig krevende språk. Veldig krevende. Men for et fascinerende land. De var så opptatte av krigen. Selv barne-tv var opptatt av krigen. Det å bli revet ut av den norske trygge hverdagen og bli plassert et annet sted, med en skole hvor du måtte ta ansvar for egen læring, det tror jeg var nyttig.
- Men kino kunne de?
- Ja. Det var sånne ensalskinoer. Med galleri.
«Flåklypa»
Det går an å pakke en bil full med unger og mødre og kjøre seks mil på svingete veier fra bygda Førde i Sveio kommune til kinoen i Karmøy for å se «Flåklypa Grand Prix». Og klarer man seg over farlige, norske hengebruer, går det, ironisk nok, an å få motorstopp på vei hjem.
- Det kan nok være jeg husker filmen ekstra godt på grunn av det. Men mitt første filmminne? Jeg husker den turen og «Flåklypa» gysla godt, i hvert fall. Jeg ble bilsyk av å se den. Den filmen så vi mange, mange ganger.
Det var noe annet enn Reveenka og Espen Askeladd på barne-tv.
- Det er en film som har alt, vet du. Den har humor, den har karakterer som er ytterpunkter. Good guys med Reodor Felgen. Bad guys med Blodstrupmoen. Og så har du de fantastiske scenene når de kjører opp og ned det fjellet der. Og disse her racerbane-scenene. Selv den gangen skjønte jeg at dette var ikke bare en norsk begivenhet, dette var noe folk i hele verden ville like å se. Og det stemte jo.
Kanskje var det motorstoppet som la grunnlaget. Kanskje var det beslutningen en eller annen politiker tok om å rive samfunnshuset i bygda for å bygge vei, slik at de måtte bygge nytt samfunnshus, med syttimilimeter-fremviser, godt lydanlegg og et svært, nytt lerret. Alt hentet fra Drammen kino, som ble pusset opp. Perfekt for økonomiske vestlendinger. Arild er utdannet siviløkonom fra NHH. Han jobbet som skipsmegler for Odfjell Tankers i flere år. Levde som rådgiver i konsulentbyrået Pricewaterhouse Coopers. Ble markedsdirektør i Fosen Yards. Det hadde vært mangslungent, men det hadde vært jakt på fortjeneste og privat næringsliv. Mer børs enn katedral. Noen stusset nok da Trondheim Kino valgte en strategisk tallteller som direktør i stedet for å fiske i kulturdammen. Men film og kino har ligget som en rød tråd helt siden han som fersk tenåring ble involvert i å drifte den nye kinoen i Sveio.
- Moren min, som satt i styret, spurte om jeg ville ta meg av kinokiosken som fjortenåring. Da fikk jeg se gratis film mot at jeg jobbet.
Et år senere var moren lei av å spørre Arild hva han syntes om den eller den filmen, om den var verdt å sette opp. Arild kunne like gjerne ta over hele jobben.
- Så jeg overtok den jobben i styret. Det var sånn jeg begynte med film.
Etter hvert fikk han betaling, i form av at han fikk dra på filmfestival i Haugesund.
- Da ble det etter hvert sånn at jeg så mange filmer i gangen. Det tok helt av. Jeg tror jeg har en rekord på 52 filmer i løpet av en festival. Da gikk det med store mengder kunstig tåreveske!
Bergensfølgen
Så lenge han studerte i Bergen var det få som var oftere å se på filmklubben. Og da han skulle skrive oppgaver på skolen koblet denne rasjonelle, løsningsorienterte hjernen inn. Hvem vet om det var en plan hele tiden.
- Jeg tenkte at jeg like godt kunne skrive om noe som interesserte meg, så jeg tok kontakt med Bergen kino. Da jeg skulle avslutte skolen med en «skriftlig utredning», som det het den gangen, tok jeg kontakt med bransjeorganisasjonene, og sa «hva om jeg skriver om hva som kan skje med kinobransjen med et norsk EU-medlemskap?». Da fikk jeg tredve tusen kroner tror jeg, for å skrive om det. Det medførte at jeg fikk reise rundt i Europa og intervjue folk, og laget en avhandling om det, som bransjen hadde nytte av.
- Du hadde alltid et godt øye for den kommersielle delen av det hele?
- Ja. Og så begynte jeg å skrive om film samtidig som jeg studerte. Det jeg skjønte fort, var at det å mene noe om en film, det var det altfor mange om beinet om. Så hvis du fant noe mer overordnet, som omhandlet film- eller kinobransjen, da var det lettere å slippe til.
Det ballet på seg, fra den lille bygdekinoen.
- Det å få være med på å programmere den, drive den, og få utvikle filmsmaken min, det var jo viktig.
Der lærte han å respektere publikums smak. At Leningrad Cowboys ikke dro fulle hus på kinoen i samfunnshuset i Sveio kommune, kom som et sjokk på 20-åringen som hadde fortsatt å sette opp programmet i hjembygda etter at han hadde flyttet til Bergen for å studere. En god skole for en kommende kinodirektør.
- Men så var det litt krevende da, for jeg hadde jo lageret til sjokoladekiosken, eh, hjemme. Stabler med herligheter rett fremfor meg. Hver gang jeg gikk inn i matboden sto det hauger med sjokolade, slikkepinner og annet.
- Og helt ærlig. Hvordan gikk det?
- Du, moren min var faktisk verre. Vi hadde en sånn liste hvor vi førte opp hva vi hadde tatt ut. Så det var veldig sirlig den gangen og. Men det var mye som aldri kom til kiosken, men som måtte gjøres opp før det kom dertil. Det var følgeskaden av at det sto så lett tilgjengelig.
Menneske
Eiendommelig nok, og overraskende for mange, var ikke det siste gang tilgjengelighet på godteri skulle påføre Arild Kalkvik en slags følgeskade. For et drøyt år siden skrev Adresseavisen om rollen hans i selskapet Candy People Norway, og hvordan Trondheim Kinos datterselskap, Trondheim Kino Utvikling, kjøpte seg inn. Det ble stilt spørsmål om rollen til kinodirektøren oppe i det hele. Dette er dagen etter at kommunerevisjonens rapport om Trondheim Kino har kommet.
- Rapporten var todelt. Den ene delen er en gjennomgang av vår virksomhet. Vi har ikke hatt en slik gjennomgang på ti år, så det var på tide vil jeg si. Det andre er den saken som dukket opp rundt Candy People Norway. Jeg synes konklusjonene er greie. De sier at vi kunne gjort noen ting på en litt annen måte, men i det store og hele har vi i Trondheim Kino gjort det vi skulle. Nemlig å lete etter et selskap å investere i innenfor vår verdikjede. Men, vi har sagt at vi ikke skal uttale oss om dette før kommunerevisjonen er ferdige med saken.
- Men hvordan har du opplevd saken?
- Det er ikke hyggelig når det blir stilt spørsmål ved din integritet som fagperson. Det er jo det jeg lever av. Samtidig var det greit med en gjennomgang. Jeg er en ærekjær person, så jeg liker ikke situasjonen. For å si det mildt.
Fast og bestemt.
- Derfor er det greit at det kom en sånn gjennomgang.
Den tilforlatelige stemmen fra sør på Vestlandet igjen. From og imøtekommende.
- Lærte du noe?
- Ja. At man skal være føre var når det gjelder hvordan ting kan oppfattes i media når du plukker ut enkeltting. Og at vi skal fortsette strategien med å eie andre selskaper i vår verdikjede. Det hadde vært verre hvis noen sa at det var en helt feil strategi. Da måtte vi gjort veldig radikale ting.
Skip ohoi
Det hender fremdeles at Arild sitter nede på Ladekaia og kikker etter båter. Kjemikalietankere. Lasteskip. Spekulerer på hva de skal hente og hvor i verden de skal. Det var en tid da telefonen ringte døgnet rundt, ettersom solen beveget seg over himmelen. Japanere om morgenen. Deretter Singapore, så Sør-Afrika og Midtøsten.
- Når ettermiddagen kom ringte amerikanerne. Da var de våkne. Å være skipsmegler var en livsstilsjobb.
- Var du god?
- Ja. jeg var flink til å jobbe med folk fra andre land og kulturer. Flink til å bygge relasjoner. Etter hvert ble det kanskje litt kjedelig.
- Tjente du mye penger?
- Det var gunstig å jobbe i Midtøsten, rent skattemessig. Men jeg vil heller si at det var en jobb jeg fikk mye ansvar i veldig tidlig.
Bombe #1
Var det Fy Fazan fra ørkenlandet som hadde vekket eventyrlysten? Drømmen om Månestråle og et eget Durango? Et år etter at han begynte i Odfjell Tankers takket han i hvert fall ja til å jobbe i Saudi-Arabia. Første dag på den nye arbeidsplassen, i et land han aldri har vært i før, står han sammen med sjefen og skuer utover byen han skal jobbe i. Så smeller det, og en røyksøyle stiger over byen.
- Det var en bombe. Samtidig sa sjefen at «by the way, har jeg sagt at jeg reiser bort i fjorten dager?» Og der sto jeg. Visste knapt veien tilbake til boligområdet.
- Det var ikke et rolig land å bo i?
- Det er et veldig militært land, med stor forskjell på fattig og rik. Det er en opplevelse. Det er diskriminering hele tiden. Du blir diskriminert fordi du ikke er en rettroende muslim, og andre blir diskriminert. Jeg måtte lære meg å bite meg i tungen. Legge bort den norske « rettferdighet for alle-fyren».
- Du kom over sjokket?
- Jeg er flink til å se det beste i ting. Jeg kan drikke te, selv om halve koppen er full av sukker. Jeg var flink til å jatte med, flink til å spørre. Når jeg først skulle dit, ville jeg bli kjent med landet og folket.
Bombe #2
Hver morgen, før han setter på musikk, den står og går døgnet rundt, hører han nyhetene på P2. Hver dag. Denne dagen har begynt som en tragedie, oppfølger til en skrekkfilm. Nyhetsmorgenen preges av barn og unge sprengt i filler i Manchester.
- Det første jeg tenkte da jeg hørte hvilken artist det var snakk om var at det var barn med i bildet. Det første jeg gjorde var å kontakte Petter (Myhr, direktør for Olavsfestdagene, journ.anm.) for å diskutere sikkerheten. Men, vi arrangerte festival bare dager etter 22. juli, så vi har hatt denne følelsen innpå oss før. Det er noe vi skal ta seriøst. Alle steder hvor foreldre vil slippe ungene sine fordi de føler at det er trygt - der har vi et ekstra ansvar. Det å se for seg alle barna i Manchester som ikke finner foreldrene sine, det er hjerteskjærende. Men. Det er som med 22. juli, du kan ikke la de kreftene der vinne.
Dette er en konklusjon. Ikke noe han lurer på.
- De ønsker å spre frykt. Det må de ikke få lov til. Jeg hadde stor sans for hvordan de gjorde det i Paris. De bygget opp lokalet igjen, og de holdt en ny konsert så snart de kunne.
- Kommer dere til å ta noen hensyn i programmeringen av Olavsfestdagene i år? Hvem dere inviterer?
- Nei. Vi programmerer det vi til enhver tid mener er det beste for festivalen. Vi kan ikke la slikt gå utover ytringsfriheten. Vi må fortsette å leve på den måten som vi mener gir et godt samfunn.
- Dere har ikke tenkt å la være å arrangere noe som helst?
- Nei. Vi tar alle forholdsreglene vi skal når det gjelder sikkerheten til deltakere og publikum. Vi inviterer gjerne kontroversielle folk, som får det sikkerhetsopplegget det er behov for. Olavsfestdagene har egen profesjonell sikkerhetssjef, i tillegg til løpende kontakt med politiet. Vi følger selvsagt alle vurderinger fra dem til enhver tid.
Konsertliv
Et og annet lærer du også om trygghet når du har levd mye av livet utenfor Norges grenser, og fremdeles reiser land og strand på konserter så ofte du kan.
- Vi lever i et uvanlig trygt land. Jeg reiser fremdeles mye, og er på mange konserter hvert år. Gjerne i land som er mer utsatt for slike trusler enn det Norge er.
Og så lærer du noe om når man ikke lenger skal bite seg i tungen, men stå hardt på det man tror på.
- Du vil ikke skremmes fra å gå på konserter?
- Nei. Skulle jeg først ryke på en konsert... Det finnes verre måter å ryke på. Jeg får håpe det blir etter konserten, da.
stein.larssen@adresseavisen.no