Inntil nylig var Xiongxian etter kinesisk målestokk en søvnig liten by med kun noen få tusen innbyggere. Byen består av en lang hovedgate med forretninger, restauranter, et par bilverksteder og noen supermarkeder. Normalt en type by man bare ville sust igjennom hvis man overhodet befant seg i disse trakter, ca. 125 kilometer sør for Kinas hovedstad, Beijing.

Nå har imidlertid byen blitt et stort samtaleemne i Kina, og et nytt mål for lykkejegere som forretningsmannen Zhang Jun.

Idet vi ankommer byen en tidlig formiddag står han sammen med kona og tar bilder av Xiongxians rådhus, en stor, tung bygning i gammelkommunistisk stil.

- Det gjelder å ta bilder av alt sammen, før alt blir forandret, sier han.

Selv bor han sammen med kona i en annen by to timers kjøretur unna, men nå vurderer han å kjøpe eiendommer i Xiongxian hvis han får muligheten.

- Det vil helt sikkert bli en god investering, sier han.

Zhang Jun har rett i at byen om få år vil være helt forandret.

1. april meddelte den kinesiske regjeringen uten ytterligere forvarsel en beslutning om å oppføre en ny kjempeby utenfor Beijing, en by som på sikt skal romme opp mot 2,5 millioner mennesker. Monsterbyen skal lette noe av trykket på Beijing, som med sine 21,5 millioner innbyggere har alvorlige problemer med forurensing, skyhøye boligpriser, trafikkaos og vannmangel.

Kjempebyen skal bygges i et trekantområde som består av Xiongxian i det ene hjørnet og to søsterbyer i de andre, og som totalt dekker et areal på ca. 100 kvadratkilometer.

Suksesshistorie allerede

Den nye byen har fått navnet Xiongan, og i kinesisk presse har byggeplanene blitt fremstilt som en stor suksesshistorie. Avisen China Daily siterte nylig Kinas president Xi Jinping som forklarte at den nye superbyen vil bli helt «avgjørende for det kommende årtusen».

Det mangler ikke på ambisjonene.

Planen er at den nye byen skal vokse og med tiden fylle et areal på helt opp til 2000 kvadratkilometer, nesten tre ganger større enn New York.

Inntil videre har det imidlertid ikke blitt lagt så mye som en murstein, og mens vi kjører mot den nåværende søvnige lille byen Xiongxian er det dermed vanskelig å se for seg at dette området om få år vil være forvandlet til en betongørken av høyhus og brede bulevarder. I dag består området hovedsakelig av flatmark hvor lokalbefolkningen dyrker korn.

Fremme i Xiongxian merker vi straks at noe er galt. Stemningen er merkelig anspent. Foran rådhuset har en flokk mennesker samlet seg. De ser sinte ut. Rundt dem står flere politifolk. Ingen vil snakke med oss når de hører at vi er journalister, og etter kort tid blir vi stoppet av en mann som sier han representerer lokale myndigheter. Han vil vite hva vi gjør i byen.

Han er tilsynelatende vennlig, men tonen er mistenksom. Han forlanger å se passene våre og tar bilder av dem med mobiltelefonen sin.

- Nylig hadde vi besøk av noen andre utenlandske journalister. Det var ikke annet å gjøre for dem enn bare å kjøre gjennom hovedgaten, sier han på en måte som lett kan forstås som en beskjed om at vi ikke kan stoppe for å snakke med de lokale.

I forkant av besøket vårt hadde vi spurt om vi kunne få et intervju med myndighetene i byen, men anmodningen vår ble vennlig avvist med en begrunnelse om at planene for den nye superbyen fortsatt var i en såpass tidlig fase at myndighetene ikke hadde noe å si.

Vi går tilbake til bilen og blir enige med oss selv om at det beste er å kjøre videre til neste by, Rongchen, som ligger tjue minutter unna og utgjør den andre av de tre søsterbyene som til sammen omkranser området hvor det nå skal bygges.

Vi stopper på hovedgaten i Rongchen og går litt frem og tilbake inntil vi lykkes med å komme i prat med en mann som jobber som bygningsarbeider.

Han forklarer hvorfor stemningen er så trykket.

- De fleste her er redde for å miste jobbene sine, sier han, men vil ikke ha navnet sitt i avisen fordi sjefen hans har forbudt ham å snakke med journalister.

Kona hans jobber i en butikk hvor de allerede har fått vite at bygningen som huser butikken skal rives for å gjøre plass til nye boligblokker.

- Vi vet ikke om hun kan beholde jobben sin eller om hun kan finne en annen når så mange mennesker begynner å flytte hit, sier han, og frykter også for sin egen fremtid.

- Jeg er bare en ufaglært dagarbeider. Firmaene som skal bygge alle de nye husene her vil bruke sine egne utdannede håndverkere, og da vil det ikke være plass til meg. Hvis både kona og jeg mister jobbene våre, vet vi ikke hvordan vi skal overleve. Vi har også et barn på fire år, sier han.

Ifølge avisen Wall Street Journal har finansieringsfirmaet Morgan Stanley anslått at etableringen av den nye superbyen vil medføre både private og offentlige investeringer på opp mot 2500 milliarder kroner de neste 15 årene.

Den kinesiske regjeringen planlegger å flytte deler av administrasjonen til den nye byen, bygge universiteter og andre utdanningssteder, samt bygge veier og togforbindelser som skal sikre en reisetid til Beijing på bare en halvtime.

Gullfeber i eiendomsbransjen

Da de storslåtte byggeplanene ble annonsert 1. april satte det i gang en ekte gullfeber. Folk kom fra hele Kina for å kjøpe opp eiendommer og jord. I løpet av de påfølgende døgnene ble husprisene mer enn fordoblet, noe som overrasket selv den kinesiske regjeringen. Etter få dager tok de derfor affære på en måte som var like bombastisk som den opprinnelige meldingen om å bygge den nye superbyen. Regjeringen varslet at det med øyeblikkelig virkning var forbudt å kjøpe og selge eiendom og jord i hele området som skal utgjøre Xiongan. Dermed forsøkte regjeringen å sette en stopper for en priseksplosjon som ville gjøre det umulig for mennesker med en vanlig inntekt å få råd til å bo i den nye byen.

Det er fortsatt uklart hva regjeringen vil gjøre for å holde prisene i ro fremover, men forbudet mot all form for jord- og eiendomshandel gjelder stadig og blir omhyggelig overvåket. Blant annet har forbudet medført at alle eiendomsmeglere i området har blitt beordret til å stenge, noe vi blir minnet om på en svært direkte måte når vi kjører rundt i byen vi har kommet til, Rongchen.

Ved noen store kjøpesentre lå tidligere tre eiendomsmeglere, men nå har man tapet igjen vinduene til kontorene deres og hengt opp store røde bannere.

«Alt salg og kjøp av eiendom er strengt forbudt», står det på et av bannerne. «Hvis du kjøper eiendom i dag får du en dårlig dag i morgen», står det på et annet.

Uro blant innbyggerne

Forbudet har imidlertid ikke kunnet sette en stopper for vreden og frustrasjonen blant lokalbefolkningen. Vi får vite at regjeringen blant annet planlegger å rydde en liten landsby som ligger et par kilometer utenfor Rongchen.

Vi kjører ut til landsbyen, som består av en rekke lave bygninger omgitt av trær. Idet vi går nedover de smale gatene ser vi en liten landhandel som noe av det første. En kvinne på 64 år, Yuan Chun Ru, vinker oss inn. Hun har små, smale øyne og et ansikt som jevnlig slår ut i et smil.

Vanligvis er de fleste kinesere tilbakeholdne med å snakke med fremmede - særlig utlendinger - men det virker som om hun trenger å lufte bekymringen som har gnaget henne siden regjeringen annonserte planene om den nye superbyen.

- Vi har ikke fått vite noe. Kun at landsbyen skal rives. Vi vet ikke om regjeringen vil gi oss et annet sted å bo, og om vi blir ordentlig kompensert for de økonomiske tapene vi vil lide, sier hun.

Yuan Chun Ru har bodd i landsbyen i hele sitt liv, og for et år siden bygget hun og mannen hennes - sammen med deres to voksne sønner og ektefellene deres - et nytt hus som kostet dem i overkant av en million kroner.

- Hvis regjeringen vil rive det nye huset vårt skal de også se til å betale oss alt det har kostet å bygge huset. Alt annet vil være urettferdig, sier Yuan Chun Ru.

Samtidig har hun også en annen bekymring.

- Jeg liker å bo der jeg bor. Vi har gode naboer og jeg elsker å være omgitt av natur. Jeg er en eldre dame, og jeg vil ikke like det hvis regjeringen plasserer meg i en leilighet i et høyhus. Et slikt sted vil jeg ikke kunne puste, sier hun.

Alle vi møter i landsbyen frykter å bli ofre for regjeringens planer.

En 60-årig mann, Li, selger søtpoteter fra en liten vogn. I tillegg eier han et lite stykke land utenfor landsbyen.

- Det er galt hvis regjeringen tvinger oss til å flytte. Hvor skal vi flytte hen, og hvordan skal vi få økonomien til å fungere hvis vi ikke lenger kan tjene penger på jorden vi eier i dag?

Gatene i landsbyen ligger for det meste øde. Et par tenåringsgutter på moped kjører susende forbi en eldre mann på sykkel - i vesentlig lavere fart.

Plutselig kommer imidlertid en mann bort til oss. Han har sett at vi går rundt og tar bilder. Han er lederen av landsbyen og vil vite hvem vi er. Han virker som en mild og vennlig mann, men likevel tar han frem mobilen og ringer til lokale myndigheter for å fortelle at vi går rundt i landsbyen.

Etterpå kommer han tilbake til oss.

- Det er nok best at dere kun kommer hit hvis dere har fått en tillatelse i forkant, sier han.

Vi bestemmer oss for å dra tilbake til Beijing. Det er sent på ettermiddagen, solen er i ferd med å gå ned, og selv om stemningen ikke er direkte ubehagelig innbyr den ikke til at vi blir.

ukeadressa@adresseavisen.no

Tettpakket: Trafikken utenfor en av de store jerbanestasjonen viser vokse smertene Beijing er blitt utsatt for over flere år. Foto: Andy Wong, AP
På vakt: Lokaladministrasjonen er iferd med å flytte inn i nyoppførte bygninger i Xiongxian. Foto: JASON LEE, Reuters
Salgsstopp: For å hindre at boligprisene går av helt av skaftet, stengte myndighetene kontorene til flere eiendomsmeklere. «Alt salg og kjøp av eiendom er strengt forbudt», var budskapet. Foto: NTB Scanpix, Reuters
Foto: JASON LEE, Reuters
Frykter framtiden: Flere av de eldre innbyggerne frykter at landsbyene deres skal bli revet for å rydde plass til nye og mer tidsriktige bygninger. Foto: Jason Lee/Reuters
Stille før stormen: Ungdommene i randsonen rundt det som skal bli den nye mega byen, stiller seg spent og avventende til det som skal skje i årene framover. Foto: Jason Lee/Reuters