Trondheim, februar 2010: Et skrik skjærer gjennom den vinterkalde luften, mellom murbygninger med kodelås, nettinggjerder og luftegårder.
En altfor tynn jente står blant trærne i alleen til spesialpost 4 på Østmarka og hyler. Hun er nettopp blitt sykepleier, men føler at hun er ingen. Hun kaller seg Ingenborg.
Innlagt i over tre år
Spiseforstyrrelsen er alt hun er. Huden er som strukket over skjelettet. De intense hyleanfallene hennes skremmer de andre pasientene. Behandlerne er i tvil. Er hun ikke motivert for behandling, må de sende henne hjem?
Ungjenta tenker at hvis hun blir sendt hjem nå, dør hun.
- Jeg fryktet at jeg var pasienten det ikke var noe håp for, sier Ingeborg Senneset (32).
I over tre år var hun innlagt som psykiatrisk pasient, med anoreksi og tvangslidelse.
Drøyt syv år etter at Ingeborg Senneset ble skrevet ut, er hun for første gang tilbake på Østmarka, en avdeling under St. Olavs Hospital i Trondheim.
Skrev bok
Hun er ikke lenger pasient, men journalist i Aftenposten og samfunnsdebattant. Engasjert i alt fra alternativ-behandlere til vaksinenekt, antisemittisme, kritisk tekning, falske nyheter og ateisme. I vår kom hun med boken «Anorektisk».
Selv om anoreksi kan være en livstruende sykdom, avskriver mange det som et ungpikefenomen. Noe som handler om slanking.
- Jeg får fortsatt kommentarer fra folk som ønsker seg «litt» anoreksi. Det er oppegående folk. Men anoreksi er en like fornuftig slankekur som kreft, mener Senneset.
- De færreste sier at «jeg vil ha kreft i tre dager for å komme inn i julebordkjolen». Anoreksi er ikke noe man blir fort ferdig med.
I Ukeadressas papirutgave lørdag eller her (mot betaling) kan du lese hele historien om Sennesets møte med behandlingssystemet og om hvordan hun opplevde at det tre år lange oppholdet på Østmarka reddet livet hennes.
Onsdag 28. juni kommer Ingeborg Senneset til Litteraturhuset i Trondheim.