Men først skal vi skru klokka tilbake til den siste mandagen i september 2013. To uker tidligere hadde de borgerlige vunnet en knusende seier i stortingsvalget, men akkurat denne kvelden var de to blodferske stortingsrepresentantene Karianne Tung og Sivert Bjørnstad - hun fra Arbeiderpartiet, han fra Fremskrittspartiet - mindre opptatt av hvem som hadde vunnet og hvem som hadde tapt. Begge følte seg som vinnere da de holdt på å installere seg for sin første natt i hovedstaden, og både Karianne og Sivert boblet av entusiasme på hver sin kant av byen. Tidligere på dagen hadde de registrert seg på Stortinget og fått utlevert sine nøkkel- og adgangskort. De hadde vært med på sine første gruppemøter, de hadde minglet i vandrehallen, og begge hadde gått seg vill i de utallige korridorene som strekker seg hundrevis av meter under Stortinget. Nå var øyenlokkene blitt så blytunge, at Karianne Tung, for sin del, ikke lenger behøvde å forholde seg til alle de mørke furumøblene som hadde hilst henne dystert velkommen da hun i åttetida låste seg inn i leiligheten hun var blitt tildelt i Grønnegata. Det kom til å ordne seg etter hvert, tenkte hun tappert og optimistisk.
Sivert Bjørnstad, derimot, hadde ikke sovnet før langt ut på natta. Han hadde trukket et slags vinnerlodd da trekningen om hvem som skulle bo hvor foregikk, følte han. Premien var en bortimot flunkende ny og lys stortingsleilighet i Fredensborgveien, og først da både tv-en og macen og alt annet stæsj var koblet til, slukket han tilfreds lyset på soverommet sitt.
- Hvordan du bor er selvsagt helt underordnet, isolert sett, men da jeg satte nøkkelen i låsen og åpnet døra, fikk jeg hakeslepp, ler Karianne Tung, snart fire år senere.
Kjøkkenet i Grønnegata ville vært tidsriktig omtrent på den tida da Gro Harlem Brundtlands første regjering tiltrådte, og badet ville sikkert fått en nøktern Einar Gerhardsen til å himle med øynene.
- Men strengt tatt er det ikke meningen at du skal behøve å trives så godt i en stortingsleilighet. Du skal sove der, men ellers tilbringe så mye tid som mulig hjemme, blant dem du er valgt til å representere på tinget, sier Karianne Tung.
Året etter ble Sanna Sofie født, og Karianne og ektemannen Sondre, da han gikk ut i lang pappaperm, fikk flytte inn i en av Stortingets mer raffinerte familieleiligheter i Vulkan-komplekset på Grünerløkka.
- Disse fire årene har gått rasende fort, synes Karianne Tung idet hun tar en kort pause fra nasjonal transportplan og slenger innom kontoret i Ap-fløyen i femte etasje, i et bygg som ligger i Akersgata, uten at du er klar over det der du beveger deg i tunnelene under gatenettet rundt Stortinget. Om tre dager stenger nasjonalforsamlingen dørene for en lang sommerferie, og selv om hun rent formelt er å betrakte som stortingsrepresentant helt fram til valget, skal hun ikke tilbake hit noe mer, annet enn for å rydde kontoret en gang i løpet av sommeren.
- Det er jo litt vemodig å surre rundt i korridorene her nå og vite at det straks er forbi, innrømmer hun.
Men Karianne Tung er brennsikker på at hun valgte rett da hun i fjor høst ga beskjed om at hun ikke ønsket gjenvalg.
- Jeg har savnet å si god natt til datteren min hver eneste kveld, og det har vært stadig tøffere å reise ned til Oslo igjen mens hun har klamret seg til beina mine og bedt meg om ikke å dra. Samtidig har jeg vært heltidspolitiker i nesten halve livet mitt, så det kan sikkert bli bra å oppleve samfunnet fra en annen side også, tror 33-åringen.
Og ferdig med politikk er hun definitivt ikke. Karianne Tung skal fortsatt lede Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag, hun skal fronte valgkampen utover sommeren og høsten, og én dag ser hun heller ikke bort fra at hun kan komme til å gjøre comeback på Stortinget.
Kongekrøll
Da Sivert Bjørnstad (26), med et fett glis om munnen, fikk utlevert nøkkelen til leiligheten i Fredensborgveien i 2013, fikk han klar beskjed av partikollega Tord Lien om ikke å bruke for mye tid, penger og krefter på innredningen.
- Nei, det var ingen grunn til å gjøre det for hjemmekoselig, fikk jeg høre, for det var jo ikke her jeg skulle tilbringe helgene likevel. Jeg har det komfortabelt nok, som du ser, men først og fremst er dette en soveplass. I løpet av et år tilbringer jeg minst like mye tid i Trondheim som i Oslo, tipper Sivert Bjørnstad.
Han er fortsatt like singel som da han ankom hovedstaden for fire år siden, selv om han hadde et kortvarig forhold tidlig i stortingsperioden.
- Men det funket dårlig. Jeg var for mye borte, ikke minst i Trondheim, og det var visst ikke så populært.
Klokka har så vidt passert åtte, og om tjue minutter skal vi begi oss av gårde til Stortinget, der Sivert skal innom kontoret og skifte fra dongeri til reglementert dressbukse og -jakke. På slaget ni skal han sitte på plassen sin i stortingssalen, klar med replikken som han har forberedt til Ap-veteranen Knut Storberget i debatten om jordbruksoppgjøret som står på dagsorden denne formiddagen.
Da Sivert Bjørnstad og de andre nykomlingene sjekket inn på Stortinget etter valget for fire år siden, fikk de utdelt hvert sitt etikettehefte, om takt og tone i nasjonalforsamlingen.
- Det hjelper deg til å styre unna de verste tabbene, selv om kjørereglene er ganske enkle.
Men håndboka hadde ikke forberedt Sivert Bjørnstad på rojale propper i systemet, som da han i fullt firsprang kom løpende ned en av trappene i Stortinget og holdt på å renne i senk kong Willem-Alexander av Nederland.
- Jeg måtte bråbremse for følget som sto og stengte trappa, og jeg sperret liksom øynene opp litt teatralsk og arrogant for å vise hva jeg syntes om slike sinker, da han plutselig snudde seg og jeg oppdaget hvem det var.
Men kongen smilte høflig til unge Bjørnstad, som lett beskjemmet klemte seg inntil rekkverket og snek seg forbi. Smilte gjorde derimot ikke presseveteranen Arne Strand, da han litt senere på dagen jaget Sivert Bjørnstad bort fra journalistenes faste bord i stortingsrestauranten, der han litt forvirret fomlet rundt med lunsjbrettet og i mangel av andre, kjente Frp-fjes lurte på hvor han egentlig skulle sitte.
- Slike koder er likevel de letteste å knekke. Men ellers er mekanismene på Stortinget slik at det gjerne tar et drøyt år før du blir ordentlig familiær med rutinene og hvordan alt foregår, mener Sivert Bjørnstad.
I det nesten rørende replikkskiftet med Knut Storberget like etterpå, passer Bjørnstad på å takke den tidligere justisministeren for mange fine stunder i næringskomiteen, der de har vært sammen i et par år, på reiser til Singapore, New Zealand og USA. Så kvesser Sivert Bjørnstad dolken før han lurer på om Storberget fortsatt er av samme oppfatning som i 2014, da han i et lite heldig oppslag i Klassekampen påsto at han styrte norsk landbrukspolitikk fra sitt eget kontor. Det gjorde han så definitivt ikke, og Storberget fikk mye pes for det intervjuet. Det er elegant servert sånn helt på tampen, og Knut Storberget, i sin aller siste opptreden før han forlater rikspolitikken for godt, kan ikke annet ennå le kledelig, før han berømmer Sivert Bjørnstad for mange gode replikker i den korte tida han har lært trønderen å kjenne.
Knut Storberget gir seg nå etter fire perioder på Stortinget.
- 16 år altså. Det er lenge gitt. Og Storberget er en fin fyr, bare for å understreke det. Men jeg kan liksom ikke se for meg at jeg selv holder ut i fire lange stortingsperioder, som ham. Kanskje er det på tide å si stopp allerede om fire år, antyder Bjørnstad.
- Jeg tror den tida er forbi da folk blir valgt inn og tilbringer et helt yrkesliv på Stortinget. Se bare på alle de unge politikerne som gir seg etter denne perioden, fra så godt som alle partiene. Jeg tror det bare er sunt med hyppige utskiftninger, at folk ikke blir sittende fast på ren rutine, eller at de føler at de må klamre seg fast til jobben på grunn av lønna, for eksempel.
Færre Ferrarier
Den bare fortsetter å stige, og i et langt høyere tempo enn det i hvert fall Snorre Valen (32) og SV hadde ønsket. To dager tidligere bevilget stortingspolitikerne seg en lønnsvekst på 21 674 kroner, i tråd med innstillingen fra en uavhengig lønnskommisjon om en økning i godtgjørelsene med 2,4 prosent. Snorre Valen hadde brukt all taletiden sin, i en norsk variant av den amerikanske filibustertaktikken, på å understreke sitt poeng: At stortingspolitikernes lønnsvekst bør være den samme som pensjonistene, som i år fikk et tillegg på bare 2066 kroner, tilsvarende 0,9 prosent.
Han talte for døve ører, og den justerte stortingslønna er nå på 928 602 kroner.
Den kan Snorre Valen i og for seg nyte godt av, han også, fram til hans åtte år lange stortingskarriere formelt er over i september. Det vakte betydelig oppsikt da han i fjor varslet at han ikke tok gjenvalg, i likhet med to andre tungvektere i partiet, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås. Det var de som anklaget de tre for å forlate ei skute som slo lekk og som ville komme til å synke i god tid før stortingsvalget.
- Men sånn er det jo ikke, og jeg er fortsatt nestleder i SV. Men helt fra jeg ble valgt inn i 2009, hadde jeg satt meg to perioder som et mål. Altfor mange sitter for lenge og er ikke til nytte verken for partiet eller lokalsamfunnet, når de til slutt gir seg, mener Snorre Valen.
Han bodde i en stortingsleilighet rett bak slottet i de fire første årene, men fant først ro i sjelen da han flyttet østover i byen til Vulkan etter forrige valg.
- Ferrari-tettheten er langt mindre langs Akerselva enn i Parkveien, og slik sett har den siste perioden vært bedre enn den første.
Først når det nye Stortinget møtes i slutten av september, og når Snorre Valen antagelig er tilbake på informasjonsavdelingen ved NTNU, der han har hatt permisjon i åtte år, vil han føle om det fins noe savn i kroppen.
- Det eneste jeg garantert ikke kommer til å savne, er Værnes. Flyplassen, altså. Jeg er så ufattelig drittlei av den. Om jeg så må sykle eller gå for å komme meg ut av byen de neste månedene, så gjør jeg gladelig det, bare jeg slipper Værnes.
Adgangskortet til Stortinget og nøklene til leiligheten beholder han til 1. september.
- Jeg er redd jeg trenger all verdens tid til å strippe ned både kontoret og leiligheten, sier Snorre Valen.
Etter å ha forsøkt å filibuster-riste Stortinget i debatten om egen lønn, gjøv han løs på den nesten like kraftkrevende oppgaven som det var å rydde skrivebordet for kilovis med papirer før sommerferien startet.
- Deretter må jeg få levert reiseregninger for - tja, langt, langt tilbake i tid, ser det ut som…
Minimalistens rike
- Dette er det som kalles «kontorlykke», stråler Frank Jenssen (47), og viser oss inn på avlukket sitt i femte etasje, i den delen som Høyre disponerer i Tollbugata.
Skrivebordet er tomt. Mailboksen er tom. Og skapene er tomme.
- Da Marvin (Wiseth) var innkalt som vararepresentant for meg i et par dager, lurte han på om jeg egentlig jobbet i det hele tatt. Kontoret så fullstendig ubrukt ut, ler Frank Jenssen.
Men hemmeligheten er digital og papirløs. Verre er det ikke.
- Jeg sletter systematisk og lagrer med omhu, og jeg kaster nådeløst.
Han har regnet ut at det vil ta ham omtrent tjue sekunder å forlate dette kontoret, når han nå sjekker ut fra Stortinget for godt etter bare en én periode. Han vil muligens trenge så mye som fem minutter på å tømme leiligheten i Grønnegata, som vi snart skal kjøre innom, bare han først har fått besvart tre brennhete mailer.
- Det er litt rart å tenke på at det allerede er over, for de fire årene på Stortinget har gått veldig fort, sier han ettertenksomt.
Han hadde sett for seg et litt lengre stortingsliv da han kom hit i 2013, men det var før jobben som fylkesmann for nye Trøndelag ble lyst ledig.
- Jeg føler ikke noe vemod ved det å forlate Stortinget nå. Den vanskeligste perioden var da nominasjonen var klar og jeg telte på knappene om jeg skulle søke på fylkesmannsjobben. Når man først har staket ut en ny kurs, kan man ikke stoppe opp og gruble mer over det som har vært.
- Det ble jo fire gode år både for Høyre og meg, dette. Når jeg først skulle få én periode her, var jeg maksimalt heldig som traff akkurat med kommunereformen, sier kommune-Frank, som har vært fast gjest på Marienlyst i NRKs «Politisk kvarter» gjennom hele stortingsperioden.
Så trykker han send på den siste mailen, og vi tar en taxi opp til Grønnegata for å beskue herligheten han disponerer der.
Boligkomplekset - med front mot Parkveien og det beryktede vannhullet Lorry («der jeg har vært forbløffende lite, tatt i betraktning av at jeg har bodd her i fire år») – var det første Stortingets kjøpte seg inn i. Nå rehabiliteres leilighetene, oppgang for oppgang, og Frank Jenssen flyttet inn i denne minimalistiske 40-kvadratmeteren for to år siden.
Om kontoret virker ubrukt, virker leiligheten nærmest ubebodd.
- Ikke helt. Soverommet er intakt. Det bruker jeg. Ellers kjøpte jeg en pose med hundre telys på Ikea for fire år siden, men det er mange igjen. Og bestikket i denne kjøkkenskuffa arvet jeg etter Ola Borten Moe. Vel, ikke alt da, noe tilhører sikkert Stortinget, men ostehøvelen og smørkniven fikk jeg av Ola. De skal jeg ta med på flyttelasset til Steinkjer.
Frank Jenssen kan telle på et par hender hvor mange helger han har tilbrakt i leiligheten i Grønnegata.
- Folk virker liksom så overrasket når de ser meg i Trondheim. Er du her, liksom, sier de. Men det å være stortingsrepresentant handler om å tilbringe så mye tid som mulig i hjemfylket, men samtidig være hundre prosent dedikert og til stede på Stortinget når det kreves.
Derfor har han bare sjelden tatt seg tid til å nyte en stille stund på den store terrassen, der livet i blomsterkassene har fått utvikle seg uten noen som helst innblanding fra husets eier.
- Det er ikke alle som har naturskog på verandaen, humrer Frank Jenssen fornøyd.
Ungene vokser
To oppganger bortenfor Frank Jenssen har Ingvild Kjerkol (42) gjort det litt mer husvarmt, selv om heller ikke hun tilbringer mer tid enn nødvendig i Grønnegata. Men det hender at de tre tenåringene maser seg til en Oslo-helg, og nå har eldstemann, Ole Per, blitt 18 og må nærmest ligge i fosterstilling på den madrassen som fulgte med da hun flyttet inn her høsten 2013. Derfor har Ingvild Kjerkol, som tar gjenvalg for Arbeiderpartiet og vil gå løs på sin andre periode til høsten, mast seg til en sovesofa.
- Vi er ikke kravstore, kan du skjønne, og selv om ungene helst hadde sett at de kunne dratt hit litt oftere, er Stjørdal basen. Jeg er heimkjær, og har satt min ære i å være tilgjengelig for velgerne, sier Kjerkol.
Hun har ni saker som skal behandles i omsorgskomiteen i løpet av de to siste arbeidsdagene før Stortinget stenger. Fire av dem har hun selv ansvaret for, men akkurat nå slår vi følge med henne på vei til sentralstyremøtet.
- Det foregår vanligvis på Youngstorget, men i dag er det mest praktisk å avvikle det her.
Trond Giske tar imot i døra til Arbeiderpartiets grupperom. Han er straks ferdig med sin femte strake stortingsperiode. Han har vært her 20 år i strekk.
- Når jeg kommer tilbake etter valget, er det bare Erna som har vært lenger på Stortinget enn meg, sier han stolt.
Slike målsettinger har ikke Ingvild Kjerkol, men fire nye år skal hun takle fint.
Blåser ut i marka
Karianne Tung skal tilbake i stortingssalen så raskt som mulig, selv om hun ikke skal holde et nytt innlegg før om tre kvarter. Når NTP står på dagsorden, bør hun få med seg det aller meste av det som blir sagt, fordi transport og kommunikasjon har vært hennes komitéansvar de to siste årene. Avstanden fra de fjerneste kontorene til stortingssalen skal ikke overskride syv minutters ordinær gange, heter det, og fordi heisen kommer som bestilt, bruker vi drøye fem minutter.
Senere på kvelden skal Karianne Tung pakke ned det aller mest nødvendige før hun drar hjem til Sanna Sofie. I neste uke skal hun og ei venninne beinfly trondheimsmarka mens ungene er i barnehagen, og så skal Karianne, Sondre og jentungen dra på ferie til Mallorca i to uker.
- Etterpå må jeg ned hit og tømme kontoret og leiligheten. Da føler jeg det kanskje, at noe er definitivt over. Men at det var ei fin tid, sier hun.