Det doble dronningryktet som verserer om Kirsti Husby ga grunn til en viss nervøs uro. Men også forventning. For flere av hennes venner hadde pekt på at hun gjerne var festens dronning, nachspielets ubestridte keiserinne, samtalenes absolutte midtpunkt og motor. En som må lempes ut når selskapet er på hell og stearinlysene for lengst er brent ned. De snakket om Husby som et ekstremt sosialt menneske, vittig og slagferdig. Et gravitasjonsfelt av munter satire og selvutleverende vidd, alltid med en merkelig historie i ermet. Og med ubegrensede mengder omsorg og raushet.
Men Kirsti Husby skulle visstnok også romme én kvinnelig regent til, minst.
«Hun har to ansikter», sa en av kildene.
I sitt profesjonelle liv kan hun fremstå som selve isdronningen, bemerket flere. Som et lukket, uangripelig menneske med selvdisiplin og stålkontroll. I samme åndedrag ble det lagt til at hun utstråler en sterk, naturlig autoritet. At hun eier en utrolig stamina. Er totalt uredd. Har ordet i sin makt, er skarp og satirisk. Faglig styrke og integritet er en del av den ranke ryggraden. «Hun er utvilsomt Norges beste nyhetsredaktør, og besitter helt spesielle egenskaper», sa en som i aller høyeste grad er kvalifisert til å avsi en slik dom. «Et fremragende pressemenneske», istemte en annen.
Husby er en komplisert og sammensatt sjel som kan være så intenst konsentrert at virkeligheten av og til glipper litt. Overdoser av stress kan vippe henne av pinnen. Som da hun skulle fylle bensin på bilen, og endte opp med å kjøre seks eller syv runder rundt på bensinstasjonen, og tanklokket på mystisk vis forble på feil side.
Hun bærer stoisk sine private redsler og skrammer. Men hun foredler gjerne egne feiltrinn og tilkortkommenhet til syrlige beretninger.
Så lenge hun selv får fortelle historiene.
Kanskje er vi på sporet av den virkelige Kirsti Husby.
Ingen klatreplan
Det er den dagen. Forgjengeren Tor Olav Mørseth takkes av. Kaker, selvsagt. Budsjettvennlige, minimale gaver. Talene er overraskende brutale, nådeløse. Fandenivoldske. De speiler tidens tøffe publiseringsklima. Oppsigelser, innsparingsprogrammet frem mot 2020. Omstilling til den digitale fremtidens synk eller svøm. Sammenbitte kjever.
Kirsti Husby har sort, enkel kjole. Hvite, plettfrie Adidas joggesko. Talekort i hånden.
Hun starter: «Hvis du for en måned siden hadde sagt at jeg om en måned skulle stå her og holde avskjedstale, hadde min reaksjon vært: Du kødde!» Mørseth, som etter bare to år i trønderpressens høvdingsete skal videre til en jobb ingen forstår bæret av, sier at Kirsti Husby har beholdt kontrollen i situasjoner «som ikke kan kontrolleres».
- Kulturen her er slik at folk ikke er redde for å si ifra, forklarer hun litt senere.
Adresseavisens sjefredaktør ansatt i ny jobb
Leder landets eldste avis i en bransje under hardt press
I bilen opp til huset i skogen, i myra øverst på Byåsen, et herrens snøhøl med eget Vinmonopol, vedgår hun at det å bli sjefredaktør i Adresseavisen ikke var en helt fjern tanke.
- Det var et naturlig neste skritt.
Hun søkte jobben som sjefredaktør også for to år siden, men fikk den ikke da. Avisen ville ha inn noen utenfra, den trengte nye tanker. Nå rakk hun å være konstituert som sjefredaktør i en uke før styret ga henne jobben. Hennes tid var kommet. Husby har vært i avisen hele sitt yrkesliv. Nå blir utfordringen å holde dampen oppe.
- Jeg har ikke hatt en bestemt plan for klatring og karriere, nei. Drømmejobben var nyhetsredaktør. Jeg trivdes fort med ledelse, å få til noe gjennom et lag.
- Det er bare trøndere som snakker sånn med troverdighet. Nils Arne Eggen-doktrinen inngår i det trønderske kulturlaminatet?
- Men Adressa er jo et fantastisk lag!
Bilen parkeres foran det gule huset. Hun er sjeleglad for at ungene ikke sitter med gluggene limt til en dataskjerm, men spretter omkring på en trampoline. Ispinner hentes fra fryseren. Det er sommerferie. Å følge opp barn krever sitt av foreldre, hver dag, hele året. Det er selvsagt også et blodslit.
- Samtidig liker jeg dårlig den moraliserende greia som tyter ut av alle kommentarfelt, alle pekefingrene. At når du har fått barn skal du liksom bare holde kjeft.
Schwarzenegger fra Fosen
Hun ble født i Trondheim, og bodde sine første år på Moholt studentby. Faren ble lektor, moren sykepleier. Familien flyttet til Egersund og bodde der i et par år - noe hun husker lite av - til faren i 1975 fikk jobb i Bjugn.
- Jeg har hatt en udramatisk oppvekst i Botngård i Bjugn. Jeg tenker at det var ufattelig deilig å få vokse opp uten Ipader og mobiltelefoner. Stakkars barn i dag! Nei da, det er jo også mye bra med det. Men min oppvekst var i en helt annen tid. Kreativiteten var så mye større. Alt foregikk ute. Vi var aldri hjemme. Nei, nå høres jeg veldig gammel ut.
- Du kommer fra en friidrettsfamilie?
- Både besteforeldre og foreldre drev med det. Jeg også. Jeg var jo to armer og to bein med en knute på midten. Og tannregulering. Etter noen år tok håndball og fotball over. Der var lagspillet, igjen!
- En morsom måte å ødelegge knærne på?
- Til slutt røk korsbåndet på høyre fot. Det var kjipt, og forferdelig vondt. Legene anbefalte ikke å operere inn plastbånd, så jeg fortsatte uten det korsbåndet. Til gjengjeld fikk jeg en blytung skinne på foten. Jeg hadde jo ikke tenkt å slutte, og ble en slags Arnold Schwarzenegger - «The Terminator» - med mekanisk polstring. Det var dumt at jeg ble skadet, jeg spilte samtidig på piker 16 og på damelaget.
- Du var flink?
- Jeg var ikke blant de dårligste.
Hun gjorde comeback på håndballbanen i vinter. Etter en pause på 15 år. Bedriftslaget hennes hadde i mellomtiden avansert fra femte til andre divisjon. I første kamp fikk hun en diger Donald Duck-kul i bakhodet. I den fjerde, som ble den siste, tråkket hun over. Ankelen var kaputt.
- Da var det game over. Åh, det var jo så artig! Men nå er det nok. Jeg hadde vondt alle andre steder enn i kneet som fremdeles mangler
korsbånd. Å ha trua hjelper ikke alltid, det er ikke alt som går.
Ungdommens svermeri
Adresseavisen har hatt mange sjefredaktører i sin 250 år lange historie. Før Kirsti Husby var samtlige menn.
- Hva tenker du om at du allerede er historisk?
- Det er nesten litt vanskelig å ta inn over seg. Mest for avisens del, kanskje. Det er ingen tvil om at pressen har vært en mannsdominert bransje. Samtidig har det vært mange dyktige kvinner her opp gjennom årene. Men det har tatt tid å få kvinner opp i ledelse. Da jeg i sin tid søkte om å få lede nyhetsavdelingen mente jeg at det var der jeg hadde noe å bidra med. Jeg var halvskremt og følte jeg hadde tatt en modig beslutning.
- Hvor står du selv politisk?
- Jeg hadde en veldig kort periode som medlem i SU - Sosialistisk Ungdom.
Hun ler, litt fortvilet.
- Nå vil jeg jo bli satt i bås. Alle tror jo at journalister stort sett er røde og venstreorienterte.
Hun vegrer seg for å fortelle mer om hvordan hun opplevde sitt korte, politiske liv. Vil så nødig at partipolitiske merkelapper skal kaste skygger over hennes redaktørgjerning. For tiden er redaktøridealet i avisen politisk autonomi. Etter at avisens tydelige politiske fortøyning til Høyre og borgerpressen gradvis ble løsnet fra 1980-tallet, ble redaksjonen friere til å forankre journalistikken i rent pressefaglige idealer.
- Var SU et ungdommens svermeri?
- Ja. Jeg var med på et bøllekurs, stort mer husker jeg ikke. Jeg engasjerer meg i enkeltsaker, er selvsagt samfunnsengasjert og har som regel en mening. Men jeg har ikke en ideologisk slagside, verken hit eller dit. Konflikter er gjerne ikke så enkle som man skulle ønske. Verden er mer kompleks, mer intrikat og sammensatt.
- Tar du andre valg nå enn du gjorde før?
- Før vi fikk barn var vi opptatt av å reise. I noen år nå har reisemålene kanskje ikke vært de mest spennende. Vi har reist all inclusive til Syden flere ganger, til barnevennlige destinasjoner. Med bamseklubber og det hele. Men ok. Jeg tenker at konseptet er at alle skal ha ferie. Når du må springe etter unger som ennå ikke kan svømme, må alt annet være parkert. Nå begynner de å bli større, så da må vi passe på at vi ikke blir hengende igjen i gamle valg. Men denne sommeren skal vi til Spania igjen, til L’Albir på Costa Blanca. Jeg må ha sol to uker i året.
- Er du værsyk? Og bor i Trondheim?
- Jeg prøver ikke å være det. Mannen min er det, og han er ikke engang trønder. Jeg forsøker å pynte på det. Det er da ikke så fælt, vi er da vannfaste.
Det afrikanske fjellet
Hun sier det var verdens beste tur. Sammen med han som skulle bli ektemannen hennes, besteg hun Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell, 5895 m.o.h. Men bestigningen skjedde med mye smerte og selvovervinnelse.
- Jeg er grisestolt over at jeg klarte det. Det er ingen gitt å komme opp. Toppidrettsutøvere har blitt båret ned. Folk har dødd i forsøket på å nå toppen. Ingen kan på forhånd vite om de blir rammet av høydesyke. Vi ble ganske dårlige. Men det gjelder å ha kontroll på hvor syk du er.
De backpacket. Reiste med Lonely Planet, det var aldri snakk om forpleining på en luksuslodge.
- En uke på safari ut fra Nairobi i Kenya var fantastisk. Men når maten ble tilberedt på bakken i en uke, ble vi selvsagt syke. Vi hadde stramt program, og måtte reise fra Nairobi til Arusha i Tanzania før vi var blitt friske. I Arusha fant vi et team av bærere og en guide. Det er noe lite norsk over dette, noe ukomfortabelt. Hver dag før vi kom frem til leiren, hadde bærerne sprunget foran, satt opp teltet, gjort klart et vaskevannsfat og laget mat. Gud, det er nesten litt for mye av det gode, tenkte vi.
Skal man klare seg opp alle høydemeterne er det bare en ting som gjelder. Å gå sakte.
- Nei, du må gå kjempesakte. Det er ikke normalt for kroppen å være på sånne høyder. Du får vondt i hodet. Du mister matlysten. Man skal ha stor respekt for høydesyken.
De gikk opp til den siste campen, før det siste støtet mot toppen. Det begynte ved midnatt.
- Da var vi begge såpass sjabre at vi avtalte med en bærer at hvis en av oss ikke klarte det, kunne den andre fortsette opp.
Hun hvisker at «det var en brutal beslutning».
Banker en finger hardt i spisebordet.
- Men da skulle jeg opp på den toppen. Vi hadde gått så langt. Blitt smale i synet. Det var ikke snakk om å gi seg. Det var iskaldt den natten. Vi hadde startet i full sommervarme og shorts. Nå var det ti minus og vind, bitende kaldt. Vi var dårlige i magen, og hadde ikke spist på lenge. Men vi var ikke sultne. Vi skulle gå i seks timer til. Og da må du jo ting og tang, stien var dritsmal, det var bare å gå to skritt til siden og sette seg ned, bli ferdig med ditt. Så inn i køen igjen. Vi kom opp begge to. På toppen fikk vi knipset to bilder før batteriet døde. Men det eneste jeg tenkte på var at jeg må ned. Fort!
Hun puster ut. Stanser fortellingen.
- Men vi hadde jo ikke tenkt på at vi skulle ned også. Det tok to dager, gjorde vondt og føltes helt meningsløst.
Luftbåren skrekk
Men flyreisene er enda verre enn å bestige høye fjell.
- Æ hate å fly, sier hun med bekmørk intensitet i stemmen.
- Du har flyskrekk? Men hjalp ikke kurset?
- Jo, det hjalp. Litt. Men tenk deg å samle ti-tolv flynevrotikere i et rom. Der møtte jeg mye trøbbel som jeg aldri før hadde tenkt på. De som holdt kurset var kjempeflinke til å forklare turbulens, de gikk flymekanisk til verks. Men de var ikke psykologer. De var flymekanikere og flykapteiner. Hele ideen var å plassere fornuft inn i hodene våre, ikke bedrive terapi.
- Men flyskrekk handler jo ikke om fravær av fornuft?
- Nei, overhodet ikke. Jeg forstår jo de rasjonelle forklaringene og fysikkens lover. Men å virkelig catche det blir noe annet Det er særlig to ting jeg sliter med å forstå av alle verdens mirakler: Fly og evnen til å få barn. Jeg har jo skjønt hva som skal til for å lage barn, men at det så kommer unike, små mennesker som bare skal bli seg selv. Nei, der stanser det. En kaptein sa noe som hjalp litt, han snakket om at vi måtte se på flyet som en båt - det henger ikke i løse luften.
De lærte at en Widerøe-motor tåler seks stivfrosne kalkuner i motoren før den får problemer.
- Det var flere som nektet å bli med på eksamensturen. Men Husby, hun kom seg opp, det herre ska’ æ bætterdø klar. Jeg fikk sitte i cockpiten under landing, ja da, jeg har litt kontrollbehov. Der fremme skjønte jeg at det å svinge er viktig. Vi skulle lande i Narvik. Da så jeg måker på rullebanen. Tenk på kalkunene! sa jeg til meg selv. Det var fem-seks måker, jeg tenkte at de jo er mindre enn kalkuner, dessuten var de varme - dette går nok bra.
- Jeg har hørt snakk om blåmerker og alvorlige blodutredelser hos dem som har sittet ved siden av deg i fly?
- Ja. Har du flyskrekk, får du mange nye venner. Jeg vil jo helst intervjue kapteinen før takeoff. Jeg lytter veldig til stemmen som kommer over høyttaleren. Vil han - eller hun - hjem? Før kunne jeg grue meg i dagevis før jeg skulle fly. Det gjør jeg ikke lenger. Jeg tenker det samme som når jeg skal til tannlegen. Dette skal jeg klare. For lenge siden ville jeg heller hatt en fødsel enn en flytur. Nei, det er ikke sant. Det er bare et bilde på hvor ille det var.
Fransk parentes
Familien Husby kjørte på lange ferieturer, hver sommer. Fra Fosen og gjerne Europa rundt. Først med en Ford Anglia i Norge. Så en Volvo og til sist en Saab - uten aircondition. Til Benidorm, til Italia. De sparte hele året, det var ingen luksus. De rastet langs veien.
- Det var varmt, kokende varmt. Så kom det inn et kjempeinsekt. Faren fra førersetet: Kirsti, ta ansvar! Du er størst, og hvis ingen tar det insektet kjører vi av veien. Jeg sa, etter mye protest: Off, ok da. Klask.
Kirsti Husby hadde fransk på videregående i Bjugn. For å få praktisert språket reiste hun som au pair til Auxerre, femten mil utenfor Paris. Det ble en litt mollstemt erfaring.
Hun kom til en nyrik fransk familie. Og de var ikke så greie. Kirsti fikk ansvaret for en gutt på ett år, fra syv om morgen til syv om kvelden - som hun absurd nok skulle lære engelsk. Men han snakket ennå ikke et ord fransk.
- Det ble en litt ensom tilværelse.
- Fikk ditt forhold til det franske en knekk?
- Ja, jeg tror det. Samtidig var det jo nesten utrolig at jeg klarte å lære språket såpass som jeg gjorde. Da jeg kom hjem til jul, maktet jeg ikke å tenke på at jeg skulle tilbake til Auxerre. Jeg ble hjemme og slikket sårene, og tok ex.phil. på Ørlandet flystasjon. De fløy inn forelesere med helikopter.
Husby kommer fra et bondeland hun er oppriktig glad i. Hun er ikke et klassisk åndsmenneske, selv med mellomfag både i fransk og norsk. Kulturinteressen er ikke hennes sterkeste drift. Etter praksis som lærer på to videregående skoler på Fosen, hadde hun en gryende mistanke om at hun ville synes lærergjerningen var litt kjedelig i lengden.
Til slutt, etter dryge språkstudier på NTNU, lot hun seg lokke til journalistikk i Volda.
- Jeg tenkte at det var et spennende yrke. Det er et av de bedre valgene jeg har tatt i livet. Men jeg var ikke noe stjerneskudd da jeg reiste til Volda. Og det var nok ikke mange der som tenkte at en dag blir hun der journalist.
I stormen
I studietiden i Volda skjedde en transformasjon. Fra en slags prektighet iført lyseblå skjorte og med nyfønet, blondt hår ble håret farget mørkt - og et element av frigjørende rølp kom til.
Nå har hun fått ansvaret for å bringe Adresseavisen velberget gjennom endringer som er mer dyptgripende enn da avisen i 2006 ble lagt om fra det gamle fullformatet til tabloid.
- Ja, herregud. Vi er på en måte gjennom en storm nå. Alle aviser må prioritere hardere. Det er viktig at regionaviser som Adressa fortsatt har slagkraft og bidrar til et journalistisk mangfold.
- Tenker du noen gang at du bestyrer et synkende skip?
- Nei! Den dagen vi tror at skipet vårt synker, er det akkurat det vi gjør. Da synker vi. Det er vanskelig å forutse hva som vil skje - endringene er globale.
Hun har vært i avisen i 19 år, og trekker frem perioden da hun og avisen jobbet hardt med å integrere avisen i en nettløsning. Multimedialt og konvergens var tidens nyord.
- Det var viktig for oss at papir og nett ikke var adskilt, at vår journalistikk skulle nå publikum på alle plattformer. Jeg var også prosjekteier for betalt innhold. Det ble starten på den æra vi er inne i nå, der vi blir mer avhengig av brukerinntekter.
- Saker det har vært vanskelig å håndtere?
- Som regionavis må vi jo våge og klype litt i det ubehagelige. For hvem skal ellers gjøre det? Akkurat nå er avisen oppe i en svær PFU-sak. Adresseavisen er innklaget av den tidligere Ap-toppen Rune Olsø for flere saker i 2016 som omhandler omregulering av grøntområder til boligformål. Vi tilstreber troverdighet og nøyaktighet i journalistikken. Men vi må alltid tåle å bli gått etter i sømmene.
- Under karikaturstriden makulerte Adresseavisen et helt opplag av Ukeadressa?
- Sjefredaktøren var bortreist, men han var på telefon. Jeg var på jobb og oppdaget ikke tegningen før hele opplaget var trykket. Det er aldri en lett beslutning å makulere 80 000 aviser. Redaksjonens linje var tydelig: Vi hadde ikke nedlagt forbud mot den type tegninger. Men de skulle stå i en kontekst, og her manglet den.
- Hvilken samtale hadde du etterpå med tegner JanO?
- Jeg vet ikke om jeg skal beskrive det som en samtale. Vi var ikke enige, og det var helt greit. Vi må erkjenne at vi som avis sitter med stor makt, og stort ansvar. Men det er alltid dilemmaer som må håndteres.
Hun sukker. Sier hun gjerne byr på sine svake og sterke sider. For det er jo det hun som avisredaktør ber andre om gjøre.
- Jeg prater mye, men ikke når jeg kjører bil. Da er jeg tyst, helt tyst. Det synes jo mannen min er kjempekjipt. Jeg kan sitte i bilen med familien og ikke si et ord på åtte timer. Jeg svarer hvis ungene spør. Men ellers er det ikke et ord.
Gråkallbanen skrangler seg nedover mot byen, et skinnegående monument over vankelmodige og halsstarrige trøndere. Et rådyr springer plutselig ut av skogen, bråstanser. Ser seg om.
Så løper det tilbake. Det har en plan.
PS! Journalist og fotograf er ikke ansatt i Adresseavisen.
Les flere portretter fra Ukeadressa her.
ukeadressea@adresseavisen.no