Sin heftige fortid bruker 44-åringen nå til å hjelpe andre som har mistet fotfestet.
- Det er lite som skal til for å velte et liv, og det er lite som skal til for å berge et liv, sier Arman.
Han sitter i hjørnesofaen i rekkehuset på Tyholt og drikker kaffe fra en mummikopp. Kona Therese er på barseltreff med minstemann som er bare noen uker gammel, mens storebror på to er i barnehagen.
15 år er gått siden Arman vandret ut av fengsel for siste gang. I dag er han for lengst rusfri og gjeldfri.
Samtidig har Arman funnet ut at nå er tiden inne for å fortelle om sin fortid, rippe opp i et helvetes liv som var i ferd med å bli så altfor kort. Et liv som kolleger og venner i dag knapt kan fatte at Arman har stått midt oppe i.
- Jeg var en belastning for samfunnet. Nå ønsker jeg å gi noe tilbake, sier Arman.
Han er utdannet sosionom og jobber ved NAV Lerkendal. Der bruker han sine egne dyrekjøpte erfaringer til å hjelpe personer som kan mangle utdanning, jobb, nettverk, penger. En ukemeny som alle kan ha råd til, er blitt hans varemerke, NAVs svar på luksusfellen: Med brokkoli, tomat, pasta og skinke er det fullt mulig å lage middag for to for et par hundrelapper i uka, oppfordrer han.
Selv kunne han svi av 50 000 kroner på party og dop i løpet av en helg.
De som så ham
- For 15 år siden stormet politiet inn i leiligheten min mens jeg lå og sov. Jeg var 30 år og hadde ingen ambisjoner om å bli 40.
Slik starter Arman Vestad fortellingen om seg selv. En tidlig junikveld har han invitert til foredrag på Tregården på Persaunet i Trondheim. Rundt 50 personer sitter i rommet, kikker frem mot mannen med den kortklipte luggen, kledd i grå genser og dongeribukse. En mann med både jobb, familie, stasjonsvogn, rekkehus og velbrukte joggesko. Snart skal han fortelle om hverdagen sin før han skaffet seg A4-livet på Tyholt.
- Jeg håper at min historie og mine møter vil gi dere inspirasjon til å være gode hverdagsmennesker, sier han som begrunnelse for at han vil åpne opp skuffen og fortelle om år med rus, kriminalitet, fengsel, torpedoer og involvering i Orderud-saken.
Han har gjort det noen ganger nå. Hver gang forteller han at et par tilfeldige møter, enkeltmennesker som så at også Arman kunne være noe mer enn et skakkjørt, håpløst liv, er årsaken til at han er kommet dit han er i dag. En politimann som istedenfor å kaste ham på glattcelle, ga ham en klem og lurte på hvordan det egentlig sto til. En fengselsbetjent som istedenfor å se på ham som en mislykket rusmisbruker, så en kreativ og omsorgsfull fyr. Det fikk ham til å tenke, det tente en gnist hos en radmager og sliten fyr som var kraftig rusavhengig, notorisk kriminell og vasset i bunnløs gjeld.
Raus bestefar
Bolsøya heter barndommens rike. Øya som den gang hadde 150 innbyggere, lå en ferjetur utenfor Molde. Her fikk Arman en trygg oppvekst med foreldre og tre søsken. I en klasse med bare to andre elever ble det imidlertid få venner og mye sparking av småstein i friminuttene på barneskolen. Derfor begynte han tidlig å glede seg til ungdomsskolen i Molde.
Men i byen var det lite raushet for øyungdommene, de var bønder, de luktet fraukjeller og de ble bedt om å dra hjem for å ta våronna. Det ble en tøff start for Arman. Heldigvis hadde han fotballen. Problemet var bare at ferjeturene tok så mye tid. Løsningen ble å flytte til bestefaren som bodde like ved skolen på fastlandet.
En bestefar som var både snill og raus.
For Arman betydde det at han alltid hadde penger. Det ble en døråpner for øygutten, han ble sett, han skaffet seg venner og han kunne kjøpe seg en Levis 501 allerede som 14-åring. Men det førte også til at han ble avhengig av å vandre rundt med sedler i lomma.
- Jeg kunne få en hundrelapp annenhver dag, og det var ganske mye penger for en 14-åring. Jeg kunne spandere bugg og potetgull villig vekk, forteller Arman.
Da han flyttet fra bestefaren etter videregående, stoppet pengestrømmen, og Arman måtte skaffe penger selv. Han fikk jobb som dørvakt på et utested i Molde. En godt betalt jobb, som åpnet nye dører, denne gang til miljøer hvor de levde etter andre normer enn folk flest.
Når han nå ser tilbake på sitt liv, og selv stiller spørsmålet om hvordan livet hans på en umerkelig måte kunne ta en slik vending, så er det her han finner svaret.
Det var her dobbeltlivet startet. Et dobbeltliv som fortsatte i Trondheim.
Her var han student, tok grunnfag i pedagogikk og gikk på BI, fikk samboer og en sønn. Men for Arman hadde døgnet mange timer, han fortsatte å jobbe som dørvakt og holdt kontakten med et miljø hvor det var lett tilgang på narkotika. Da han sammen med en annen kamerat drev et utested, begynte det å ta av, forteller Arman i dag. Da ble det ikke lenger mulig å fikse et dobbeltliv.
Arman flyttet igjen, denne gangen til Oslo.
Leverte Orderud-våpen
- De første årene var det bare moro, livet var som et eviglangt vorspiel. Jeg var gjerne våken tre uker i strekk. Vi festet og reiste rundt i hele Europa. Så kunne jeg sove en uke, før det var på'n igjen, forteller Arman.
Men festen kostet, og for å opprettholde status og pengebruk, var han villig til å krysse stadig flere grenser. Han ble fulltidskriminell. Mye handlet om narkotika.
- Vi lagde GHB i en pinnekjøttkasserolle. Vi sto med gassmasker, det var livsfarlig. Det er ganske utrolig at det gikk bra.
Selv var han en storforbruker av det narkotiske stoffet.
- Jeg hadde sju overdoser på GHB i løpet av en uke. Til slutt tok jeg ikke engang av meg armbåndet jeg fikk fra sykehuset. Det var som å være på verdens verste festival.
Da han hadde nådd nullpunktet, hadde han så lite penger at han ikke hadde råd til å kjøpe nye sprøyter for å sette dop. Derfor var sprøytene så butte at de måtte nærmest dyttes inn i årene.
I foredraget sitt leverer Vestad bruddstykker fra livet som startet som et heidundrende vorspiel og etter hvert gikk over i et tragisk nachspiel. Ting ble stadig mer krevende. Så skjer det som for alltid vil henge ved hans navn: Like før jul i 1998 blir han kjent med en fascinerende jente som han liker godt. Hun heter Kristin, og spør om Arman har en mulighet til å skaffe et våpen. Det er ingen sak for moldenseren, han fikser to illegale pistoler.
Et halvt år senere, natt til pinseaften, blir våpnene benyttet under det som senere blir norgeshistoriens mest omtalte drapssak: Trippeldrapene på Orderud gård.
Arman visste i forkant ikke hva våpnene skulle brukes til, og han var selv ikke involvert i drapene. Han var imidlertid et viktig vitne i rettssaken, og fikk en dom for å ha skaffet til veie våpen.
Rusfri, men ikke gjeldfri
Sommeren 2003 startet Armans nye liv i Trondheim. Han hadde sonet ferdig en fengselsdom, og rusen hadde han klart å få ut av kroppen etter et rehabiliteringssopphold på Tyrili. Nå var planen å skaffe seg en utdanning, få en jobb, etablere et liv innenfor lovlige rammer. Men han hadde en tung bør å bære, han hadde en gjeld på et par millioner kroner han måtte hanskes med.
- Det å ikke ruse seg lenger, var ikke det største problemet. Det vanskeligste var å reise fra en verden til en annen, fra en verden hvor du snakker et helt annet språk, har en annen
kleskode, andre uttrykksformer, en annen adferd, andre holdninger og verdier enn det som er i den normale verdenen. Jeg visste hva 300 gram gull var verdt, men jeg visste ikke hva en liter melk kostet.
Han begynte på treårig sosionomutdannelse. Møysommelig klarte han å stable et nytt liv på beina. Studerte og jobbet hardt, betalte ned gammel gjeld, trente og spiste sunt for å bygge opp en ødelagt kropp, fikk nye venner og ble etterhvert en del av et svært så inkluderende mosjonistmiljø. Han møtte noen damer også, men det ble aldri noe mer enn et par-tre møter. Et par tastetrykk på internett var nok til å skremme de fleste.
Helt til modige Therese dukket opp.
Flatanger-jenta som jobbet som jordmor på St. Olavs hospital.
Blind date
Hun var i Thailand på ferie da en venninne spurte om hun var interessert i en blind date med en mann hun kjente. Han var sosionom og jobbet i NAV. Therese tenkte hvorfor ikke, og sa ja. Hun fikk telefonnummeret til Arman, de tekstet litt og avtalte å møtes på en kafé på Bakklandet da hun kom hjem.
Så sendte Therese en sms til en annen venninne for å fortelle at hun skulle møte en mann.
- Nå får du google ham slik som kidsa gjør, skrev hun.
På vei hjem, under en mellomlanding på Gardermoen, ramlet svaret inn: Du bad meg google Arman Vestad, her er hva jeg fant, skrev venninnen og lenket opp en nyhetssak fra VG.
Mannen Therese skulle date, hadde skaffet drapsvåpnene til trippeldrapene på Orderud.
Therese har kommet hjem fra barseltreff, og forteller åpent om sin reaksjon da hun skjønte at hun skulle på stevnemøte med en eks-kriminell.
- Først ble jeg irritert på min venninne som hadde koblet oss, men ikke fortalt meg om dette. Når jeg fikk fordøyd det litt, så tenkte jeg at dette var kjipt. Når du skal møte en som har vært involvert i norgeshistoriens mest omtalte drapssak, så blir du litt betenkt, sier hun.
Etter å ha fått summet seg, og i ren barmhjertighet, fordi hun allerede hadde avtalt å møte ham, gikk hun til stevnemøtet. «Hvor vanskelig kan det være å møte ham, han er jo tross alt en sosionom og jobber i NAV», tenkte hun.
Kvelden ble hyggelig, de fant tonen, og det første møtet ble etterfulgt av flere. Så ble de et par.
Først da de var blitt samboere, fortalte de Thereses foreldre om Armans fortid.
- Vi satt her og spiste middag, husker Arman og nikker mot spisestua.
Han fortalte historien selv. «En historie med masse dritt, som hvem som helst kunne blitt sjokkert over», oppsummerer Therese.
- Moren din svimte nesten av. Men faren din sa bare: Send meg poteten, du, smiler Arman i dag.
Siden har ikke Armans fortid vært noe stort tema i familien.
40-årskrise
I dag beskriver Arman sitt liv som kjedelig, rutinepregeg og vanlig, men likevel vanvittig herlig. I rekkehuset på Tyholt lever han et ordinært liv med småbarn. Han elsker en tilværelse uten spenning, han betegner seg som en festbrems, og kryper gjerne under dyna i halv elleve-tiden. I valget mellom en fredag ettermiddag og helgefølelse og en grå mandagsmorgen, er det mandagen som er best.
- Jeg har gjennomført maraton, Ironman og triatlon, men på et svært lavt nivå. Det er noen som spør meg om dette er en 40-årskrise, og da svarer jeg ja. Og så sier jeg at jeg er veldig glad for denne krisen, for jeg trodde ikke jeg ville få oppleve 40-årene i det hele tatt, sier han.
Livet som narkoman og kriminell har påført ham noen skavanker, beskriver han selv. Han har problemer med å se folk i øynene, for han er ikke stolt over det livet han levde. Hukommelsen er dårlig, men han har fortsatt evnen til å huske bilnummer på sivile politibiler. Han skvetter når han hører politisirener, og da han nylig måtte ringe politiet, ble han skjelven i stemmen og klarte ikke å få frem budskapet på en skikkelig måte.
- Jeg synes det er vanskelig å snakke med politiet, sier Arman. Kroppen husker de tøffe årene. Han sover varierende, drømmer mye, sover alltid med et øye åpent og våkner når avisbudet kommer.
- Jeg er ikke så glad i natta. Den minner meg om den tida da jeg var våken. Det var da vi holdt på med det som ikke tålte dagens lys, forteller Arman.
Therese tenker at det er mange som har hatt et tøft liv, og har snudd det til noe positivt. Slik sett er ikke deres historie unik. Likevel er hun imponert over hva Arman har kjempet seg gjennom.
- Men jeg synes det er sårt å tenke på at dette aldri slipper helt. Det er vondt å se når han står opp om morran, og ikke har sovet godt, sier Therese. Hun synes i likhet med alle andre som får høre historien hans at det er uforståelig at han levde et slikt destruktivt liv.
- Mange av de jeg vanket sammen med, sitter enten i fengsel eller er døde, sier Arman.
Vil gi noe tilbake
Første gang han fortalte sin historie var i september i fjor, på en interndag for NAV-ansatte i Sør-Trøndelag. 650 personer satt i salen, noen av dem nære kolleger som trodde de kjente Arman.
- Mange reagerte med sjokk og vantro, og syntes det var vanskelig å se for seg at jeg hadde vært en del av et slikt miljø, sier Arman. Han er spent hver gang han skal holde foredrag, tenker på hvordan historien han formidler blir mottatt. Om den er for sterk, om han skildrer for mye, hvilket inntrykk han gir de som vil høre på.
- Hadde det ikke vært enklere å la historien ligge?
- Jeg har lyst til å gi noe tilbake til samfunnet. Jeg ser at historien har en effekt, både på profesjonelle hjelpere og hverdagshjelpere.
Det er en utrolig god følelse når du snakker til 600 personer, og alle får lyst til å gå ut og hjelpe noen som har havnet på utsiden. Jeg ser at jeg kan skape kraft og motivasjon, og det trigger meg. Det oppveier de personlige omkostningene jeg har, sier han.
- Men du kunne byttet navn, slik at du hadde unngått å bli koblet til Orderud-drapene hver gang noen googler deg?
- Jeg tror oppholdet på Tyrili gjorde meg rigget for det som måtte komme. For min del er det viktig å stå rakrygget, sier han.
Det handler også om å ta regien over sin egen fortid, være ærlig og stå for det han har gjort.
- Jeg har bidratt til at andre mennesker har lidd, og jeg har vært involvert i mange alvorlige saker. Det får jeg ikke gjort noe med. Men hvis jeg bruker historien min på riktig måte, viser hvordan jeg har bygd opp livet steg for steg, så kan jeg kanskje inspirere andre, sier han.
Han avslutter sine foredrag med en oppfordring, for han har en misjon: Han vil at alle skal være gode hverdagsmennesker, at vi skal møte alle mennesker med respekt, og at vi skal vite at vi kan gjøre en forskjell for andre, som nabokjerring eller sosialarbeider. At vi kan gi andre en følelse av å ha bursdag på en hvilken som helst dag, bare ved å gi litt positiv oppmerksomhet.
Med sitt eget mantra om hvor lite det er som skal til for å redde et liv, har han bestemt seg for å bidra på sin måte. Da han vanket i den kriminelle verdenen, var det viktigste å holde maska, snakke så lite som mulig, være tøff og utilnærmelig. I dag er Arman en annen.
- Jeg skal smile og si hei til folk.