Det skal gå en stund før han forteller om den gang han kom til et indianerreservat i Texas og kjente at han kom «hjem», at han hadde levd her som høvding i et annet liv. Først skal han snakke om meningen i livet, musikken, Maria og mye annet. Og vi skal raskt forstå at denne mannen har mange flere nyanser enn fifty shades of black.

Biljard med Keith Richards, pub med Nick Cave

Han er ikke vanskelig å gjenkjenne der han kommer med utstrakt hånd ned rullebåndet på Oslo S. Håndtrykket er fast, blikket åpent og steget lett, selv om han kommer rett fra Roskilde med kabinkofferten på slep. En cowboyhatt i strå er eneste brudd mot det sedvanlige helsvarte ytre. Men så er da også sommeren godt i gang, og Svein Bjørge har allerede styrt tre festivaler i mål, sist en utsolgt Steinkjerfestivalen som har etablert seg som en av Trøndelags store festivaler. Det skal vi også snakke om, når han nå lander fra herlige Roskilde, festivalen som aldri svikter, og hvor det hele egentlig startet.

- Foo Fighters var helt magisk! forteller han entusiastisk, mens han parkerer koffert og cowboyhatt ved siden av et bord i skyggen utenfor Østbanehallen og forsvinner bak et par svarte solbriller.

Men det er jo noe helt spesielt med den aller første gangen. U2-konserten i 1982 sendte unggutten fra Steinkjer inn i en «musikalsk oppvåkning» og ut på en reise i musikkbransjen som har gjort ham smått unik i norsk sammenheng. Han har arrangert hundrevis av konserter, etablert rockeklubber og festivaler. Og møtt mange av de største stjernene. Han har spilt biljard med Keith Richards og Ronnie Wood. Vært hjemme hos Willie Nelson på farmen i Austin og har «lifetime-pass» til alle hans konserter. Vært på barrunde i London med Nick Cave, Kylie Minogue og Shane McGowan.

- Ikke lag noe nummer av det, det virker bare som skryt, og de er jo helt vanlige folk med et litt spesielt yrke, sier han.

Rock'n roll story

Foto: Håvard Bjelland

Svein Bjørge skal fortelle om et ganske usedvanlig liv for en steinkjerbygg. Om oppveksten på slakterhuset, homsefestene, om illegale osloklubber, trommereiser og den store ensomheten. Det han visst ikke skal fortelle det grann om, er alle røverhistorier fra gammeltida. Med 35 år i en sånn bransje, er det nærliggende å se for seg rikelige doser med sex and drugs and rock’n roll. Svein Bjørge har riktignok ry på seg for å være bransjens mest redelige person, men at det har vært tider med en god dose nordtrøndersk «fest-farsk», er det liten grunn til å tvile på. Nå har han riktignok et renommé som seriøs, hardtarbeidende bransjemann å ta vare på, men nei, ikke engang et løst rykte om smugling av heimert ut av landet og inn i et utagerende campingliv på Roskilde, vil han bekrefte, enda så lenge det må ha vært siden.

Så hvem vet, kanskje har det ikke vært så mye sex and drugs. Men rock ‘n roll har det i hvert fall vært. Hvem skulle trodd det, da han var en femten år gammel gutslamp på Steinkjer? Temmelig mange, for han var allerede godt i gang. Ok, men hvem skulle trodd det da han var en søt liten maskot på slakterhuset?

Not so many.

Barndom blant dyreskrotter

Trehjulssykkelen sneier forbi innvoller, styrer klar av dyreskrotter, han er overalt, sykler seg gjennom barndommen i lukta av slakteblod. Det er en herlig oppvekst.

- Det var verdens største lekeplass!

Go'gutten: Her som tre måneder gammel sjarmis, trygt i armene på mamma Reidun. Foto: Privat

Potensielle traumer avkreftes før spørsmålet rekker å stilles. For Steinkjer var et kjempested å vokse opp, og intet sted kunne vært tryggere enn slakterhuset, der døden var en naturlig del av livet og faren tilbrakte dagene som teknisk sjef og vaktmester. Familien bodde i vaktmesterboligen vegg i vegg, og mens moren jobbet i kassa på Samvirkelaget, fant lille Svein veien gjennom de to dørene til slakteriet og Bøndenes Salgslag. Der lå Gartnerhallen og Felleskjøpet. Der lå tryggheten. Kooperativet. Samholdet.

- Å ja, vi var jo en stødig arbeiderpartifamilie. Gerhardsen-generasjonen, veit du, konstaterer han fornøyd. Mer farsk ble det da han avanserte til to hjul og større radius og begynte å friste skjebnen.

Sommerbarn: Da Svein Bjørge var åtte år, gikk han gjennom isen og var sekunder fra å drukne. Her noen år tidligere, sammen med søsteren, i varme omgivelser, trygt ved land.

Først på isflakene utenfor Steinkjer, der en åtteåring forsvant ned i det iskalde svarte vannet og i siste liten ble fisket opp av en bryggeriarbeider. Og senere, den tidlige manndomsprøven, balanserende på sykkel på kanten av kaia. Selv om gutten berget for døden på havet, gjorde ikke syklene det.

- Tre av syklene som ligger på havets bunn utenfor den kaia har vært mine, jeg gikk utfor tre ganger, gliser Svein. Da han til slutt tøyde strikken så langt at den brast for ham selv, var gutten blitt mann. Han holdt på å dø, men gjorde det ikke. Det var nok ikke meningen.

Meningen med musikken

Svein Bjørge kan nærmest gå inn i koma når han opplever musikk på sitt aller beste. Det kan skje hjemme i stua, eller som for noen dager siden, på konsert. Da må han trekke seg tilbake for å prosessere musikken og er ikke tilgjengelig for omgivelsene før det har gått timer. Det kan oppleves så sterkt at det er musikken som er selve meningen. Meningen med hele greia.

Rådyrbarn: Joda, i en kort periode har også Svein Bjørge prøvd seg i kompisband. Guttebandet Rådyrbarna ble dog ingen ubetinget suksess, her med keyboardist Rune Dyrstad. - Dette er trolig det eneste bildet som finnes av meg med gitar.

Det begynte med Bowie. Guttungen Svein kunne sitte på rommet, alene med musikken, i timevis. Såpass mange timer at mora ble bekymret.

- Jeg var en einstøing, har alltid vært en einstøing, sier han om den tiden. Men det var også fellesskap, i kjellerstua til kompisen, ungdomsliv og vinyl. Et forsøksvis band.

- Jeg holdt ikke mål i det hele tatt. Og det skjønte jeg selv også, at dette er ikke meg.

Så han begynte å arrangere konserter. Raga Rockers, DePress, de var mange store norske band som på den tiden spilte fletta av steinkjerbygg i frokostsalen på byens ungdomsskole og gymnas.

- Vi ble ganske flinke etter hvert, sier han fornøyd. Etter hvert startet de rockeklubb, eksperimenterte med sminke og hårfarge. De var annerledes nok til at de ble banka opp på byen, skilte seg ut nok til at politiet fulgte med på dem. De var flere, men det var han som var høvdingen, allerede da.

Store penger: Mange norske band har spilt i frokostsalen i ungdomsskolen og gymnaset på Steinkjer takket være purunge Svein Bjørge. - Dette bildet er sannsynligvis tatt etter en suksessfull konsert.

Høvdingen i Texas

Høvdingen. Det er noe han kjenner seg igjen i. Ledergenet, organiseringen av flokken, initiativet. Dessuten har han vært høvding i et tidligere liv.

- Jeg var indianerhøvding i Texas for noen hundre år siden.

Han ler avventende, venter på en reaksjon, så forteller han. Om den gangen han var på besøk i et indianerreservat og fikk denne merkelige følelsen av å komme hjem.

- Jeg kjente meg igjen, visste hvor alt var, hvor brønnen var, at om jeg gikk rundt fjellet, lå vannhullet der. Kompisen mente han måtte ha vært der før. Men jeg bare visste det. Jeg snakket med dem som bodde der og skjønte at jeg hadde en «déjà vu»-opplevelse.

Han har en skepsis, har vanskelig for å tenke at han har levd flere ganger. Men likevel er det noe der. Så han har bare akseptert det.

- Man har jo alltid en tvil. Kan hende har jeg sett en film eller lest en bok, men jeg har ingen ting jeg kan koble til det stedet. Jeg vet ikke, det finnes ikke noe svar.

Dessuten hadde han en lignende opplevelse, under en trommereise med sjaman Ailo Gaup. Den gangen reiste han et sted hvor han var bondekone på en middelaldergård i Frankrike.

Fatalisten og skeptikeren Svein Bjørge. Det rimer ikke, han sier det selv.

- Men det er sånn jeg er. Full av nyanser.

Og, tro det eller ei, full av farger.

Med kjole og hodepine i hovedstaden

Da gutten ble mann, var det ikke mer å hente i Steinkjer for Svein Bjørge. Ikke for hans likesinnede heller. De svartkledde stakk til hovedstaden, hvor de møtte outcasts som dem selv. Folk som het Ullabella og Nelly nylon, hadde farget hår og rare klær og samme «oss mot dem»-oppfatningen som de selv hadde med seg fra Steinkjer.

- Jeg har vanket mye i homsemiljøet i mange år, uten at jeg har den legningen, men det er jo ingen som er bedre til å feste!

Oslo ble en befrielse, hvor han testet grensene, om det så var kjole eller i fullt drag. Og startet rockeklubben Headache, en svartmalt klubb med billig øl og mange konserter som raskt ble en magnet for byens rockere.

Headache i hovedstaden: Oslo hadde mye, men ikke en skikkelig rockeklubb. Da måtte det trøndere til. Her er gjengen fra Steinkjer som stakk til Oslo. Rundt 1985. Fra venstre, Frode Garnes, Rune Dyrstad, Svein Bjørge og Arvid Baardvik. Foto: Privat

Han fikk foten innenfor i musikkbransjen, havnet i Sony Music, ble daglig leder i Playground, etter hvert som årene gikk, hadde han en finger med i det meste av det som skjedde i norsk musikkliv.

Artistlanseringer, konserter. Festivaler. Nå er det blitt tolv år med Steinkjerfestivalen. Fem år med Tons of Rock. Og da Norwegian Wood i år holdt på å gå over ende etter 24 år som en viktig årlig kulturbegivenhet i hovedstaden, vel, da trådte Svein Bjørge jaggu inn der også og tok grep på rekordtid.

- Vi startet i januar, bygget festivalen fra scratch. Det var galskapens prosjekt, det skal nesten ikke være mulig. I ettertid får vi se om det var mulig. Jeg vet ikke om jeg skal fortsette med Norwegian Wood. Vi får se over sommeren.

Og i 2018 er det to nye festivaler på Kadettangen i Bærum. Et slags «mini-Hove» med pop og rock for ungdommen. Og så mangler Norge en skikkelig countryfestival. Så da får det nesten bli det også.

Festivalgeneral: I løpet av tolv år har Svein Bjørge bygget opp Steinkjerfestivalen til å bli en av Trøndelags største festivaler. Foto: Leif Arne Holme

- Countryfestival har jeg tenkt på i flere år, det finnes ingen skikkelig countryfestival. Det jobber vi med, jeg er litt i den fasen at jeg må finne ut hva jeg skal gjøre framover. Jeg er involvert i vanvittig mye.

Er overalt, er med på mye, kjenner mange.

Ensomheten er en gammel venn

Bjørge kjenner alle, men ingen kjenner Bjørge. Om noen skulle tro noe annet, tar de feil. Han har alltid følt seg annerledes, en ensomhet som har fulgt ham hele livet.

- Jeg er en «loner», det har jeg alltid vært. Jeg har et ambivalent forhold til venner. Venner kommer og går. Egentlig er jeg ganske asosial, jeg har alltid vært annerledes, en veldig usikker fyr.

- Beskrivelsen av deg som går igjen, er «kompromissløs, på grensen til arrogant, med enorm arbeidskapasitet og dedikasjon uten sidestykke, alltid klar til kamp for det du tror på». Lite indikasjon på usikkerhet?

- Jo, men min måte å ta igjen på, var å bli god på å arrangere, jeg vant respekt på grunn av det. Jeg har alltid vært dedikert og kompromissløs, men jeg har brukt mange år på å bli trygg på meg selv. Nå er jeg det. Men det er som med høvdingen, alle ledere er innerst inne ensomme.

- Venner beskriver deg som den sosiale, han som kjenner halve Norge, han som «tar» rommet?

- Jo, men jeg lukker ikke opp den siste døra.

- Hvorfor ikke?

- Jeg vet ikke. Man er som man er. Jeg slipper folk nesten inn, så de tror de kjenner meg. Men det finnes et lag til, som ingen når. Jeg har mange motsetninger i meg, er veldig kompleks. Det gjør at mange synes det er vanskelig å bli klok på Svein Bjørge.

Han forteller tilsynelatende åpent og uanstrengt, men lar nok et par hengelåser henge. Om andre trenger hjelp og støtte, trår han mer enn gjerne til. Svein Bjørge er en mann som liker å hjelpe andre, sier venner. Men selv evner han ikke å ta imot hjelp. Han står i det aleine. Ensomheten er en gammel kjenning. Den eneste som har vært i nærheten, er psykologen, som han gikk til i tre år etter den store kollapsen.

- Jeg har opplevd noen traumatiske ting i livet mitt som jeg ikke har delt med noen. Jeg vil ikke belemre andre med egne problemer, sier han.

- Er ikke det trist?

- Jo visst er det trist. Om jeg finner kvinnen i mitt liv, vil jeg åpne. Men da vil jeg også måtte prioritere helt annerledes, sier han. Men dit har han altså ikke kommet. Dermed baler han med problemene aleine.

Selv om han går i bakken. Og blir liggende.

På trynet i dørken

I dag sitter Svein Bjørge i skyggen av en parasoll i Oslo sentrum og er formodentlig fornøyd med livet etter nok en fantastisk musikkopplevelse på Roskilde. Selv om han generelt tror menneskeheten kan være utslettet og historie før vi vet ordet av det, («klokka tikker raskt mot tolv»), er han i strålende humør. Mannen med ljåen er ikke å spore. En vakker sommerdag i Oslo virker døden i det hele tatt som en veldig fjern slektning som tar sommerferien et helt annet sted i verden. Men det har vært på hekta flere ganger, ikke bare i barndommen.

Hjernen er alene: Bjørge kjenner alle, men ingen kjenner Bjørge. - Mange tror de kjenner meg, men siste døra åpner jeg ikke for noen. Foto: Leif Arne Holme

Det var da Svein Bjørge ble en voksen og stresset mann med hodet fullt av Bylarm, Alarmpris og en del annet, at han fikk sin virkelig skumle «nær døden»-opplevelse. Han kan ikke skylde på noen andre enn seg selv. Signalene hadde vært mange nok, utmattelse, lite søvn, ved et par anledninger hadde han besvimt. Kroppen ropte på hjelp, hodet hørte ikke etter. Så kom den store kollapsen.

Han satte seg på toget sørover fra Steinkjer. Da han kom til seg selv neste gang, lå han i ei sykeseng på Levanger sykehus, med ledninger og kanyler overalt og hvitkledde leger med alvorlige ansikter rundt sykesenga.

- Jeg hadde kjørt kroppen så hardt at flere kroppsfunksjoner rett og slett begynte å svikte. Det var bare flaks at det skjedde rett før Levanger, hadde jeg ikke vært så nært et sykehus, ville jeg ha dødd, forteller han. Den første tanken var at dette hadde han slett ikke tid til. Da han kom til fastlegen, ble han sykmeldt. Ikke ei uke, ikke en måned. Men et år.

- Prøvene var så dårlige at det var ingen nåde. Jeg ble liggende hjemme i flere uker, alt var tungt.

Men så kom han seg sakte, men sikkert, og slepte seg til psykolog,

- Første timen satt vi og så på hverandre i stillhet. Etter førti minutter sa han, «nå kan du gå, Bjørge, timen er over». He he. Men han knekte meg til slutt. Han skrev til og med en avhandling om meg etter vi avsluttet. Det var morsom og treffende lesning, forteller han fornøyd. – Han kalte meg høvdingen. Er det noen som kjenner meg, er det han.

Fatalistens tidsreise

Spørsmålene er så mange, så store, så ubesvarte, at man kan jo aldri vite. Selv om man er fatalist og tenker at sivilisasjonen snart vil utslettes, simpelthen fordi mennesket er grunnleggende ondt. Og at det kun er naturens gang, fordi alt går i sirkel.

- Jeg tror vår oppfatning av tidsperspektivet, at tiden går fra a til å, er feil. Vi klarer jo ikke å forklare uendelighet. Jeg tror mer på det indianske perspektivet som handler om hjulet, hvor alt kommer tilbake, du blir gjenfødt som et eller annet, og at alt skal tilbake til jorda.

Og når sant skal sies, er han ikke særlig optimistisk på menneskehetens vegne. Mennesket vil utradere seg selv, og det temmelig snart. Han tar av seg solbrillene.

- Klokka tikker, jeg vil tro den er nærmer seg ti på tolv, sier han nøytralt.

- Her du sitter i svart, dressed to kill, kan du fort risikere merkelappen som dommedagsprofet?

Dommedagslatteren er jovial.

- Vel, jeg er jo fatalist. Det er nok med at én diktator trykker på knappen, så kan det meste av livet på jorda være borte.

Han tar på seg solbrillene igjen. Det er blitt mørkt i sola utenfor den gamle Østbanehallen. Summingen over sommerlige halvlitere rundt oss er i ferd med å fortrenges av sivilisasjonens undergang. Over kabinkofferten ved bordet henger en cowboyhatt i strå, ved siden av sitter en helsvart fatalist med mørke solbriller. Menneskeheten er her på lånt tid.

Og det hadde vært helt greit, hadde det ikke vært for Maria.

Maria, Maria

Det er han og Maria. Han slipper alt for henne. I 16 år har hun vært i hans liv, lenge etter at moren hennes og han skilte lag. 16 år, og han kjenner på økende bekymringer. Han er en hønefar av de store, sier folk som kjenner ham. Han sier det selv også. Typen som melder seg til dørvakt på skolefesten og reiseleder på skoleturen. En beskyttende bekymrapappa.

Hønefar: Etter at Svein Bjørge og Marias mor skilte lag, har datteren stort sett bodd hos ham. Og hva som enn ellers måtte skje, alt må vike for Maria (her 10 år). - Jeg er til for Maria, sier han. Foto: Privat

- Hun synes jo at jeg er helt håpløs. Men jeg er nok blant de kulere foreldrene, så det funker bra. Jeg har sagt at hun må være klar over at når hun begynner å dra på Roskilde, så blir jeg å finne i naboteltet!

- Da er det kanskje ikke så kult lenger …

- Nei, jeg skal nok til Roskilde, for det har vært viktig for meg helt siden 1982, men teltlivet skal hun skal få ha for seg selv!

Men det kan være tungt å være fatalist når man har barn som man elsker. For selv har han levd lenge, gjør bare ting han liker å holde på med, er kompromissløs.

- Jeg skal kose meg, for jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her. Men jeg sliter når jeg tenker på datteren min. Jeg håper det ikke blir sånn som pappa sier, men jeg er fatalist, og da må jeg leve med det.

Men han tar mer enn gjerne forbehold, for det kan jo ta flere hundre år ennå, før det går til helvete.

- Jeg har alltid et håp om at ting skal snu. For at Maria skal ha et godt liv videre.

For alt han gjør handler om Maria, han sier det, like enkelt som stort.

- Jeg er til for henne.

For alltid. Garantert. Mer sikkert enn tatoveringene på høyre hånda. O V R og et brennende hjerte. Han trekker solbrillene opp på hodet, ler høyt og fritt. For et sted går en ekskjæreste rundt med F R E E på sine fingre. Med flettede fingre, blir det «forever».

Not forever: Tatoveringen O V R på hans fingre og F R E E på hennes, blir til FOREVER med flettede hender. Men det varte visst ikke evig likevel. Foto: Leif Arne Holme

- Mange lurer på hvorfor jeg ikke tar det bort, men hvorfor skal jeg det, dette er en også en del av min historie.

Uendelighet. Det er vanskelig å forklare og nesten like vanskelig å etterleve den tiden vi tross alt har til rådighet. Og nå er stunden over. Det sitter en gjeng på Dovrehallen og venter.

Han setter cowboyhatten på hodet. Og går.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no

Her kan du lese flere saker fra Ukeadressa.

...og her kan du lese flere Ukeportretter.