Snusfartsdump i overleppa og rødrosa sportskledd fra topp til tå. Hun ser ut som en blanding av en bryggesjauer og en tindebestiger idet hun strener bort til de fire polarhundene som bor i hundegården utenfor 1700-tallshuset Hiort-Engan på Røros.

Huset (og hundene) kjøpte Siri Gellein uten å ha konferert med mannen, men de mer ømtålige temaene skal vi komme tilbake til senere.

Musikkteater som ekstremsport

Få dager før premieren på den 18. oppsetningen av det historiske musikkspillet «Elden» er det fortsatt mye den nye daglige lederen ikke har fått haket av på lista si. Det første Siri Gellein tenker på når hun står opp om morgenen, er om hun husket å notere ned det siste hun tenkte på før hun sovnet kvelden før:

«Har vi kjøpt inn nok Antibac? Dopapir? Finnes det en mikrobølgeovn tilgjengelig på spillplassen?»

Spørsmålsrunden fortsetter til Gellein sovner til lyden av sin egen durende hjerne. Tidligere var det så lett å huske, men nå har hun blitt så gammel at tingene ikke fester seg i hodet på samme måte.

Hun hadde ikke trodd at hun skulle finne drømmejobben i en alder av 50. Egentlig hadde hun sett for seg å jobbe som kommunikasjonsrådgiver hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag i mange år. Men da hun oppdaget at stillingen som daglig leder i «Elden» var ledig, skjønte hun at det ikke var noen vei tilbake.

- Det er den viktigste kulturjobben i fjellregionen, og jeg har en bakgrunn som gjør at jeg har mye å tilføre, sier hun.

I tillegg til å ha gitt ut fire plater som jazzmusiker, har Gellein jobbet som journalist i både NRK, Arbeideravisa og Adresseavisen. Hun har også vært lærer i journalistikk ved Høyskolen Kristiania. Høyt tempo i hverdagen er ikke akkurat noe nytt for henne. Likevel har hun fått noe å bryne seg på i det virvaret av frivillighetsadministrering som «Elden» tross alt er.

- Å bygge en organisasjon med tre hundre frivillige som er robust og bærekraftig, det er ekstremsport. Du må bygge et lag som har lyst til å bidra og som har kompetanse. Selv skal jeg binde sammen alt til en helhet uten å gjøre meg for synlig, sier hun.

Alltid aktuell

Enkefru Hiort: Første gang jeg var med i «Elden» var i 2012 som aktør. Spilte Enkefru Hiort (moren til han som hadde eiendommen jeg bor på nå!). Foto: Privat

For fem år siden var Gellein selv med som skuespiller i rollen som enkefru Hiort, og opplevde det fantastiske samholdet på kroppen.

«Elden» handler om årene 1718-1719 da 10000 svenske soldater under ledelse av Carl Gustaf Armfeldt gikk mot Trondheim for å ta over Norge etter ordre fra Karl XII. Selv om publikum tas med mange hundre år tilbake i tid, er tematikken evig aktuell, mener Gellein.

- «Elden» viser publikum nådeløsheten som råder i en krigssituasjon.

Før hun tok på seg jobben som daglig leder, spurte hun forfatterne av musikkspillet hvorfor de hadde skrevet stykket og fikk til svar at det var tenkt som en gave til ungdommen. Ungdommen skulle få stå på en scene og ha noe å gjøre hele sommeren. Det syns hun er et mektig budskap.

- Når du vet at 12000 «Elden»-besøkende legger igjen over 20 millioner kroner hvert år, så skjønner du hvor mye frivilligheten betyr for lokalsamfunnet. Jeg blir helt mørkredd av innsatsviljen til rørosingene, sier hun med stor innlevelse.

Da trondhjemmeren kom til Røros for to og et halvt år siden, hadde hun vanskelig for å forstå den gjennomførte satiren i Røros-humoren. Nå kunne hun ikke vært den foruten.

«Elden»-lederen savner verken Trondheim eller noen av de tidligere jobbene sine, men det hender hun savner noen av menneskene. Men Siri Gellein har aldri vært redd for å gå nye veier, lære og prøve ting hun ikke har gjort før. Nå skal hun lære å lede «Elden» til å bli Nordens beste musikkteater.

Hårete mål trives hun med. Folk som kjenner henne, beskriver henne både som kravstor og raus.

- Jeg vil si vi allerede er i ferd med å skape Nordens beste musikkteater. Vi har et offensivt styre. Og så må du huske at dette målet er langsiktig. Vi må fortsette å sørge for at «Elden»-deltakelsen er like attraktiv for de frivillige hvert år og vi må utvikle oss kunstnerisk. Heldigvis har vi levende engasjerte opphavsmenn som fremdeles har en finger med i spillet, sier hun.

På premieredagen den 26. juli kommer professor, forfatter og filosof Henrik Syse og holder foredrag om krig og fred i en urolig tid. Er det noe som gjør Siri Gellein urolig, så er det rykningene i maktbalansen i verden i dag.

- Uroen gjør noe med oss alle. Pressefriheten, for eksempel, er en av grunnpilarene i et demokratisk samfunn. I USA og andre deler av verden sensureres pressen. Det er skummelt. Jeg har tidligere tatt demokratiet som en selvfølge, men nå vet jeg jammen ikke lenger. Dette må vi snakke om!

Stemmeforfører med snus

Husker du trønderdama med stivspraya hår som sang låten «Nå» under den norske Melodi Grand Prix-semifinalen i 1988? Siri Gellein gjorde tv-debuten sin iført en åletrang slangeskinnskjole som det knapt var mulig å gå i. Selv om hun ikke gikk videre til finalen, kunne hun i det minste skryte av høyt hår.

Tv-debut: Siri Gellein debuterte på tv-skjermen under semifinalen i Melodi Grand Prix i 1988. Håret var høyt og kjolen åletrang. Foto: NRK

To år senere ble hun den første kvinnelige sørtrønderske musikeren som ga ut en jazzplate med albumet «Blackbird» i 1990. Hun var også blant de første kvinnene som begynte med snus til tross for at hun ikke spilte fotball, påstår hun selv. En gang skulle kombinasjonen snus og jazzkonsert vise seg å bli katastrofal.

- Åneeeei. Ikke den historien.

Guttejenta Siri Gellein hadde aldri det store draget hos gutta. Hun var liksom mer kompis enn kjærestemateriale. Men når du er musiker, hender det at folk kommer for å lytte til musikken din.

Da fem kjekke karer kom inn i musikklokalet i Molde hvor Gellein skulle opptre på slutten av åttitallet, øynet hun derfor muligheten til vokal forførelse. Hun lukket øynene og «dro frem det gelleinske gospelkoret i seg».

Nå, 30 år senere, er den karakteristiske snusbulen fortsatt intakt, mens det viltre håret står litt mindre av seg selv.

Kvinnedag: 8. mars på Samfundet med Siri Gellein i fri dressur (uten snus) og bassist Margaret Aune. Foto: Privat

Hekta på mestring

Unge Gellein ble tidlig hekta på å få til ting og karakteriserer seg selv som en utadvendt, sta og blid unge. Barndommen var trygg og preget av en typisk arbeiderklasse på vei opp mot middelklassen, som så mange på Stubban i den tida. Det viktigste for henne som barn var at hun fikk lov til å prøve ting, mener hun.

Sosial: - Jeg elsket barnehagen på Stubban og har fortsatt kontakt med mange jeg gikk sammen med der. Foto: Privat

Gellein tror oppriktig man kan få til alt man vil. Sånn har hun alltid vært. På skolen var hun ganske lat og læreren trodde ikke hun kunne lese fordi hun hadde så høy lesehastighet. Han trodde hun juksa seg gjennom kapitlene. 13 år gammel oppdaget hun Ella Fitzgerald.

Jazzen inviterte til et univers som var like lekent som barndommen.

Som ungdom drømte hun om å bli syngende servitør og kunne ikke skjønne at hun, den fødte skuespiller, ikke kom inn på Teaterhøgskolen. 22 år gammel ble hun med i jazzbandet «Siris Svale Band» og ga ut flere plater som høstet internasjonal anerkjennelse.

Da hun var 27 år gammel kom sønnen Gard til verden, og to år senere datteren Frid. Selv mener Gellein hun har vært heldig som har en raus mann som tåler å leve med en «duracelldame.»

- Polarhundene kjøpte jeg uten å snakke med mannen min, men det så jeg ikke på som problematisk siden hundene er mitt ansvar. Litt mer trøblete ble det da jeg kjøpte dette huset uten først å ha snakket med Pål. Når jeg har bestemt meg for noe, så gjør jeg det bare ...

Evighetsprosjekt

Det finnes nesten ikke grenser for hva Siri Gellein kan gjøre når hun først setter i gang. 1700-tallshuset som hun kjøpte for to og et halvt år siden, har trengt oppussing fra grunnen av. Etter hvert som flere bygningsmessige og arkitektoniske utfordringer har dukket opp, har huset utviklet seg til et evighetsprosjekt som familie og venner jobber sammen om.

På kjøkkenet møter flere hundre år gammelt treverk moderne steinfliser. Over komfyren henger tre Norgesglass-lamper i tidsriktig ånd. Steinflisene på gulvet på kjøkkenet og stua har Gellein lagt selv. Siden det gikk så bra, bestemte hun seg for å gå løs på flisleggingen på badet også.

Gode venner på dugnad: Huset på Hiort-Engan er en suksess fordi gode venner har stilt på utallige dugnader i to år. Foto: Privat
Trivsel i gammelt hus: Familien Gellein stortrives i det historiske huset selv om det stadig er noe som må fikses på.

Bad hadde hun aldri flislagt før, derfor skulle hun i alle fall fikse det! Forventningsfull som en unge sjekket hun flisene dagen etter og fant ut at hun hadde brukt for lite lim. Ingen av flisene hadde festet seg til membranen, og badet ble dermed dobbelt så dyrt som hun hadde tenkt. Da skammet hun seg sånn at hun nektet å bruke rommet på flere dager.

Familien har vært med på oppussingskalasets opp- og nedturer hele veien.

- Det har alltid vært oss fire. Vi er en familie som er veldig knyttet til hverandre. Jeg har lært barna mine å stole på drømmene sine, og de har lært meg at det går an å holde kjeft og bare lytte.

Mamma Gellein er kravstor, men det er klart at hvis kravene blir for høye, så må man bare justere seg litt etter realitetene. Selv har hun måttet gjøre det flere ganger, og det var nettopp etter en slik justering at hun la musikken på hylla og begynte med journalistikk.

- Jeg ble lei av selvsentrertheten i musikkbransjen, lei av meg selv. Journalistikken ga meg muligheten til å forsvinne inn i noen andre, gjøre dypdykk i andres liv.

En mors kamp

Det var nettopp under et slikt dypdykk at hun fikk dilla på polarhunder. Det begynte med at hun skulle følge en chilensk hundefører et helt år. Etter kort tid kjøpte hun alaskan malamuten Samy. Da var det egentlig gjort. Nå er det de fire hundene Binna, Samy, Flink og Saga hun bruker aller mest tid på når hun ikke jobber eller holder på med prosjekter. Rørosløpet har hun vært med på to ganger, og neste år skal hun delta i Gruveløpet.

- Hundene klarer noe som ingen andre kan. De tømmer hodet mitt, og så gir de meg påfyll til å fyke rundt i hverdagen.

Med isblå husky-øyne, et gjennomborende blikk og en sølvgrå og utemma manke minner hun aldri så lite om en polarhund selv, men likheten strekker seg ikke så langt, håper hun. For hun er ikke riktig så enkel som en polarhund.

Hundeløp: Siri Gellein har vært med på Rørosløpet to ganger, og neste år skal hun delta i Gruveløpet.

- Fem mil og litt rått kjøtt, det er alt som skal til for å gjøre dem tilfredse. Men jo. De har trøkk, de gir seg aldri og de har noe ustyrlig i seg.

Hundene var der for henne da sønnen Gard ble alvorlig syk for fem år siden. Det som legene først trodde var lungebetennelse, viste seg å være lymfekreft. For første gang i sitt liv fant ikke Gellein noe feste under seg. Den 18 år gamle sønnen hennes hadde kreft i hele lungepartiet. Under den tøffe behandlingen var han nær ved å dø.

- Å se sønnen sin vri seg i smerte, det gjør noe med deg … Gard ble friskmeldt, så fikk han tilbakefall. I dag er han heldigvis frisk. Du tror ikke at sønnen din på 18 år kan dø. Jeg var mye redd da Gard var syk. Det har preget oss som familie, og vi har snakket mye om det som skjedde.

Gelleins frirom og terapi ble å stikke til fjells med hundene. I en periode besto hverdagen hennes av å pendle mellom sykehuset og fjellet. Å nesten miste sønnen har ført familien nærmere hverandre, og det har også gjort noe med forholdet hennes til tiden. For da Gard ble syk, opplevde hun at hun som alltid må ha tempo og action, hadde godt av å bli fristilt fra sin egen akselererende tidsregning.

- Jeg har alltid lagt planer langt frem i tid, skrevet lister og tenkt sju-åtte år fremover. Men da Gard ble syk, måtte jeg bare stanse opp fullstendig og det var faktisk litt godt. Den erfaringen lærte meg at du ikke går i stykker av redsel eller sorg, selv om det kan føles sånn der og da.

Parykken som Gard brukte da han var syk, har senere gått på omgang i familien i lystig lag. Sånn er familien Gellein, det lyse og det mørke skal møtes naturlig.

«Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk»

Å drømme er fint for noen, men ikke for Siri Gellein. Hun tror bare ikke på konseptet med å ønske seg noe for så å la ønsket ligge uforstyrret og vokse seg stort og uangripelig. Derfor slipper hun å forholde seg til summen av alle drømmer som blir stående urørt. Siri Gellein er en realist som realiserer. Da hun startet som musiker, gikk det an å leve av musikken. Med mindre du heter Susanne Sundfør eller Ane Brun, er ikke det mulig lenger.

Hattesamler: Siri Gellein var veldig glad i å samle på hatter da hun var yngre. Foto: Ivar Mølsknes

- Dyktige musikere tvinges til å jobbe som lærere ved siden av musikken fordi folk ikke kjøper musikken deres. Hovedårsaken til at jeg ikke ønsker å leve utelukkende av musikken lenger, er rett og slett at det ikke lar seg gjøre. Hva skjer med musikken når folk ikke får være dedikerte musikere? Og hva skjer med journalistikken når så mange journalister får fyken, og én journalist må gjøre jobben for tre?

Siri Gellein blir sjelden imponert av journalistikken nå til dags, men det er ikke journalistenes skyld. Hun savner mye tøffere redaktører som går i krigen for journalistene sine. Hver gang hun hører noen snakke ned en journalist, gjør hun alt hun kan for å justere det negative synet. Den journalisten som kommer på døra og er kritisk, den journalisten skal du slippe inn, sier hun da, for han gjør bare jobben sin.

«Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk», var lenge mottoet til Gellein.

Før kunne mannssjåvinisme og typisk macho-oppførsel gjøre henne skikkelig provosert, men ikke nå lenger. Menn som tror de eier verden får henne først og fremst til å fnise nå, fordi hun ser humoren i det. Etter hvert som hun er blitt eldre, har hun også fått et mer pragmatisk forhold til tiden. Alt må ikke på død og liv være ferdig til en fastsatt dato. Derfor er det heller ikke så farlig at soloplata «Småbruket» som hun tenkte å være ferdig med til sommeren, mest sannsynlig blir liggende til langt utover høsten. Eller at kjøpet av Hiort-Engan har vist seg å bli et slags oppussingens perpetuum mobile.

- Heldigvis er jeg en jævel på sag og vinkelsliper …

Det mange ikke vet, er at Gellein i tillegg til «Elden», oppussing og soloplate, også har tatt opp tråden med «Siris Svale Band» igjen og at bandet slipper ny plate i februar.

- Bjørn Alterhaug og jeg traff hverandre i vinter. Bjørn var veldig klar for å sette i gang igjen og lanserte med brask og bram at «nå tar vi Moldejazz til sommeren». For en gangs skyld var det jeg som måtte dra ned tempoet. Hele livet mitt har bestått av delmål og mange av dem har jeg nådd, sier hun.

Om Gellein ikke har grodd fast på Røros allerede, så er hun i alle fall på god vei.

- Jeg blir så rolig når jeg ser fjellene, det gjør noe med meg.

I fremtiden håper hun at hun lever og bor akkurat her.

Men først skal hun i «Elden».

linn.kristin.nordseth@adresseavisen.no